Otto Abetz

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Otto Abetz

Otto Abetz (født 26. mai 1903 i Schwetzingen i Tyskland[1], død 5. mai 1958 i Langenfeld) var tysk ambassadør til Vichyregimet under andre verdenskrig. Abetz ble dømt til 20 års fengsel for å ha vært ansvarlig for jødeforfølgelser, men ble sluppet ut i 1958 og omkom i en bilulykke på en tysk Autobahn like etterpå. I samtiden ble det spekulert på om ulykken var hevn for hans rolle under krigen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Abetz' far døde da gutten var 13 år.[2] Han begynte høyere studier i Karlsruhe, og der ble kan så kunst- og viologilærer på en pikeskole.[3]

Han ble etterhvert medlem i Hitlerjugend der han ble nær venn med Joachim von Ribbentrop.[4] Han ble også en av grunnleggerne av Reichsbanner Schwarz-Rot-Gold, den paramilitære del av det tyske sosialdemokratiske parti, og samtidig i kontakt med grupper som Den svarte Front, en gruppe nazidissidenter tilknyttet Otto Strasser.[5]

Tysk-franske forbindelser[rediger | rediger kilde]

Abetz var også en brennende frankofil, og prøvde tidlig å styrke fransk-tyske forbindelser. Han var interessert i fransk kultur allerede fra tidlig alder, og i tyveårene startet han sammen med Jean Luchaire en fransk-tysk kulturell gruppe for ungdommer kalt Sohlbergkongressen.[6] Gruppen samlet et hundretalls tyske og franske ungdommer fra forskjellige yrker, sosiale klasser, politisk orientering og religiøs tilknytning. Gruppen holdt sin første konferanse i Schwarzwald, og samlet seg ofte i nærheten av herberger.

Gruppen hadde kontakter med massemediene ved Luchaires tilknytning til Notre Temps, og Abetz startet Sohlbergkretsen (Sohlbergkreis). I 1934 fikk Sohlbergkretsen en arvtaker som Den fransk-tyske komite (Comité France-Allemagne), som også hadde medlemmer som Pierre Drieu la Rochelle og Jacques Benoist-Mechin.

Abetz giftet seg med Luchaires franske sekretær, Susanne de Bruyker, i 1932.[7] Til denne tid var han politisk venstreorientert, og han var kjent som en pasifist som bygget broer til fascistene.[8]

Nazist og diplomat[rediger | rediger kilde]

Abetz ble ikke medlem av NSDAP før i 1937, samme år som han søkte seg inn i og ble opptatt i den tyske utenrikstjenesten.

Fra 1938 representerte han Tyskland i Paris. Der fikk han inn i frimurerlosjen Goethe i 1939.[9]

Abetz deltok på München-konferansen i 1938. Abetz ble sendt tilbake fra Frankrike i juni 1939 etter påstander om at han hadde bestukket to franske avis-redaktører til å skrive artikler til fordel for Tyskland. Utvisningen ble litt av en skandale etter at det fremkom at konen til den franske utenriksminister Georges Bonnet var nær venn med de to redaktørene, noe som igjen førte til lettsindige spekulasjoner i fransk presse om at selveste Bonnet hadde mottatt bestikkelser fra Abetz. Det ble med ryktene; intet håndfast ble noensinne fremlagt.[10]

Abetz var med i Adolf Hitlers følge til Warszawa etter byens fall, og han tjente som oversetter for den tyske fører.[11]

Til Frankrike igjen[rediger | rediger kilde]

Abetz returnerte til Frankrike i juni 1940 etter den tyske okkupasjonen og han ble stasjonert ved den tyske ambassaden i Paris. I pakt med direktiver fra Hitler gav Ribbentrop ham i uppdrag i av «sikre» (det vil si plyndre og ta hånd om) kunstgjenstander, både i offentlig eller privat fransk eie, og særlig ting eid av jøder. Abetz skred til verket med stor entusiasme.[12] Den 17. september 1940 lot Hitler også Einsatzstab Rosenberg engasjere seg i «sikringen», og snart ble Abetz sjaltet ut av konfiskasjonsvirksomheten. Pétain-regjeringen proterte mot Abetz' virksomhet sent i oktober, med tyskerne lot seg ikke stanse. Ved utgangen av oktober var så meget beslaglagt materiale blitt oppsamlet i Louvre at man måtte finne flere lokaliteter.

Fungerende ambassadør[rediger | rediger kilde]

Han ble i november gjort til fungerende ambassadør i Paris, en post han innehadde frem til juli 1944. Abetz ble aldri akkreditert som en ambassadør til Frankrike da det aldri fantes noen fredsavtale mellom Tyskland og Frankrike, men han agerte med de fullmakter som en ambassadør har. Abetz forlot Frankrike i september 1944 etterhvert som de tyske armeer trakk seg tilbake til Tyskland.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ The encyclopedia of the Third Reich, Volume 1. Christian Zentner, Friedemann Bedürftig, Amy Hackett. Gale / Cengage Learning, 1991. ISBN 0-02-897500-6, ISBN 978-0-02-897500-9. p. 1
  2. ^ Current biography yearbook, Volume 2. H.W. Wilson Company, 1969. s. 4
  3. ^ "Gellhorn: A Twentieth-Century Life", Caroline Moorehead. Macmillan, 2004. ISBN 0-8050-7696-4, ISBN 978-0-8050-7696-7. s. 63
  4. ^ "Gellhorn: A Twentieth-Century Life", Caroline Moorehead. Macmillan, 2004. ISBN 0-8050-7696-4, ISBN 978-0-8050-7696-7. p. 64
  5. ^ "Avant-garde fascism: the mobilization of myth, art, and culture in France, 1909-1939", Mark Antliff. Duke University Press, 2007. ISBN 0-8223-4015-1, ISBN 978-0-8223-4015-7. s. 169
  6. ^ "A history of Franco-German relations in Europe: from "hereditary enemies" to partners", Carine Germond, Henning Türk. Macmillan, 2008. ISBN 0-230-60452-8, ISBN 978-0-230-60452-0. f. 106, 107
  7. ^ Time, Volume 54, Issues 1-13. Briton Hadden, Henry Robinson Luce. Time Inc., 1949. s. 20
  8. ^ "Verdict on Vichy: power and prejudice in the Vichy France regime", Michael Curtis. Arcade Publishing, 2003. ISBN 1-55970-689-9, ISBN 978-1-55970-689-6. s. 181, 182
  9. ^ Jean-André Faucher: Histoire de la Grande Loge de France, Albatros ed, 1981
  10. ^ Anthony Adamthwaite: France and the Coming of the Second World War, London: Frank Cass, 1977 s 332
  11. ^ "After the fall: German policy in occupied France, 1940-1944", Thomas Johnston Laub. Oxford University Press US, 2010. ISBN 0-19-953932-4, ISBN 978-0-19-953932-1. s. 52-54
  12. ^ Lynn H. Nicholas, The Rape of Europa, Vintage Books, 1995, s. 120