Manøverkrigføring

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk


Manøverkrigføring er en form for krigføring som søker å bekjempe motstanderen ved å gjøre ham ute av stand til å foreta beslutninger. Motstykket til manøverkrigføring er utmattelseskrigføring, og all militær doktrine kan passes inn på en skala mellom disse to ytterpunktene.

Måten man forsøker å frata motstanderen beslutningsevnen er gjennom en rekke voldsomme, brå og uventede handlinger. Ved å holde operasjonstempoet oppe og samtidig utnytte rommet man har å operere i, får ikke fienden gjort annet enn å reagere, og er ikke i stand til å gjennomføre aksjoner selv. Etter hvert som fiendens beslutningsprosess blir satt ut av spill vil man kunne «diktere» retningen av og utfallet av kampene.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Manøverkrigføring har vært kjent i tusenvis av år. Historisk sett var hastigheten til hærer i felten begrenset til hva en marsjerende infanterist kunne prestere. Det betød at avdelinger kunne marsjere utenom hverandre, og unngå slag inntil forsyningssituasjonen tvang dem til å møte hverandre. På den annen side kunne infanteristenes fysiske form og immunforsvar, evne til å tåle kulde (eller hete) og sult, evne til å ta seg frem i terrenget, lokalkunnskap, ferdigheter i å bygge broer, muligheter til å utnytte sjøveien, evt. svømmedyktighet osv., spille en rolle.

Kavaleriets inntogsmarsj[rediger | rediger kilde]

Også kavaleriet har vært kjent i flere tusen år. Det gjorde at noen styrker kunne utmanøvrere andre, og da ble manøvrene plutselig vel så viktige som hvor sterke styrkene var. Således kunne f.eks. Hannibal i slaget ved Cannae 216 f.Kr. omringe og knuse en overlegen romersk styrke. Et senere eksempel på en hærfører som utnyttet sine mest mobile enheter effektivt, er Napoleon, som sendte kavaleriet sitt for å angripe motstandere som holdt på å forberede seg til et kommende slag. Napoleon og senere også prøysserne, organiserte styrkene sin i uavhengige kampgrupper med flere våpenarter som kunne reagere raskere på fiendtlige handlinger.

Moderne mobilitet[rediger | rediger kilde]

Etter at dampmaskinen og deretter jernbanen var blitt oppfunnet, fikk man en mye større strategisk mobilitet. Med innføringen av forbrenningsmotoren – og dermed biler, motorsykler og stridsvogner – fikk man også mye større taktisk mobilitet. Den ble ytterligere forbedret da man fra 1930-årene av begynte å transportere tropper og forsyninger med fly.

Lynkrigen (Blitzkrieg) og hjelpevitenskapene[rediger | rediger kilde]

En kraftfull form for manøverkrigføring var tyskernes blitzkrieg (lynkrig). Ved hjelp av den klarte tyskerne i løpet av 193941 å erobre mesteparten av Europa, til dels ved å slå materielt overlegne fiendtlige styrker. Senere i krigen ble en lignende taktikk brukt flere ganger av de allierte, f.eks. av sovjeterne under Operasjon Bagration i Hviterussland sommeren 1944.

Lynkrigen var avhengig av flere hjelpevitenskaper

  • Utviklingen av militært samband gjorde det mulig for lavere ledere, spredt i terrenget, øyeblikkelig å få formidlet ordrer og informasjon. Samband og kart i samvirke gjorde at man også kunne ha en felles forståelse av situasjonen, og sjef for en styrke kunne delegere større deler av beslutningsprosessen nedover i leddene, og gi sine underordnete mulighet til å vise større initiativ og utnytte situasjoner som oppsto uten å måtte vente på direktiver fra hovedkvarteret. Mot slutten av første verdenskrig, våren 1918, bedret tyskerne kommunikasjonene mellom enhetene, noe som bidrog til en betydelig fremgang på vestfronten selv om de allierte klarte å stabilisere fronten. Bl.a. den berømte pansergeneralen Heinz Guderian trakk lærdom av dette, og bedre kommunikasjon mellom enhetene bidrog til tyskernes enorme seire i begynnelsen av andre verdenskrig.
  • Innføringen av militær kartografi. Dermed kunne man bygge seg opp en bedre forståelse av slagmarken, desto mer da rekognosering og fotografering fra luften ble mulig. På den måten fikk også disiplinene taktikk og strategi et bedre vitenskapelig fundament.
  • Utviklingen av meteorologien. Invasjonen i Frankrike 6. juni 1944 ville neppe ha vært mulig – eller kunne iallfall ha mislykkes – hvis ikke meteorologene hadde kunnet varsle en forbigående bedring i været (mellom to lavtrykkspassasjer) den dagen.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]