Unge Høyre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Unge Høyre
Unge Høyre
Unge Høyre har hovedkontor i tredje etasje i Høyres Hus i Oslo sentrum.
Moderparti Høyre
Erklært ideologi Konservatisme[1] og liberalkonservatisme[2]
Grunnlagt 21. februar 1922
Leder Kristian Tonning Riise (2014)
Generalsekretær Christopher Wand
Hovedkontor Stortingsgaten 20,
0117 Oslo
Tilknytting YEPP, NUU, IYDU
Nettsted Nettsted
Medlemstall 5 567 (2013)[3]
Annen bruk av forkortelsen: «UH» brukes i utdanningsektoren som forkortelse for universiteter og høyskoler.

Unge Høyres Landsforbund (UHL) er ungdomsorganisasjonen til partiet Høyre. Unge Høyre har forløpere tilbake til 1890-årene, og ble etablert som landsdekkende organisasjon den 21. februar 1922. Høyres studenter er siden 2013 innlemmet i Unge Høyres organisasjon. Unge Høyre er per 2013 landets nest største politiske ungdomsorganisasjon med over 5 500 medlemmer med betalt kontingent.[3][4] Leder i Unge Høyre siden 2014 er Kristian Tonning Riise.

Unge Høyre definerer sitt ideologiske ståsted som konservativt[1] eller liberalkonservativt.[2] Unge Høyre baserer sin politikk på troen på enkeltmenneskets ukrenkelige frihet og ansvar for eget liv, aksept for forskjellighet, og begrenset offentlig inngripen, for å konsentrere statens ressurser om grunnleggende oppgaver.

Politisk plattform[rediger | rediger kilde]

Unge Høyre er programfestet liberalkonservativt,[2] altså fundert på en politisk konservatisme med grobunn i Edmund Burkes politiske teorier og en liberal økonomisk politikk. Liberalkonservatismen er en gren av konservatismen, og i Unge Høyres lover beskrives organisasjonen bare som konservativ.[1] Ungdomspartiet er på mange måter mer liberalt enn moderpartiet Høyre, og rommer endog en mer liberalistisk fløy. Således slutter Unge Høyre seg til den forholdsvis liberale, nordiske tradisjonen innen den europeiske konservatismen.

Unge Høyres politikk kan oppsummeres slik:[2]

  • For individets frihet, som også inkluderer retten til liv og eiendom, samt grenser for statlig innblanding.
  • For eget ansvar for egen fremtid, samt retten til å få bestemme over eget liv og utvikling.
  • For et mangfoldig samfunn hvor man tar vare på enkeltindividene som de er. Unge Høyre er en sterk motstander av likhetsidealet.
  • For gjensidig respekt og toleranse for alle, uansett tro, rase, kjønn, legning eller handikap.
  • For fri og rettferdig handel mellom land, gjennom blant annet EU-medlemskap.

Unge Høyres fremste kampsaker de siste årene har vært fritt skolevalg, valgfri sidemålsundervisning, regelmessig evaluering av undervisningen og anonym retting av skriftlige prøver i den videregående skolen. Unge Høyre støtter norsk medlemskap i EU og NATO, stiller seg nøytrale til Midtøsten-konflikten og støtter Norges militære engasjement i Afghanistan. Unge Høyre er også positive til globalisering og frihandel.[5]

Historie[rediger | rediger kilde]

Opprinnelse, vekst og krigstid[rediger | rediger kilde]

Sitat Et sterkt parti trenger en sterk ungdomsbevegelse. Denne må sørge for partiets rekruttering, samtidig som den er partiets salt. Det er de eldre som har ansvaret. Det er ungdommens oppgave å sørge for at de ikke sovner av, når de vel har fått plassert seg i maktens hynder. Det er ungdommen som må holde idealene blanke, når de gamle henfaller til koselig klikkstyre med små intriger eller forbrødring. Sitat
– Lorentz Vogt om Unge Høyres rolle.[6]

Stavanger Unge Høyre som er landets eldste Unge Høyre-forening, ble stiftet 27. januar 1892 som Stavanger Konservative Ungdomsforening, til daglig ofte kalt Yngre Konservatives Forening. Siden 28. september 1915 har Unge Høyre-navnet vært brukt.[7][8] Oslo Unge Høyre ble stiftet 3. desember 1919 med Lorentz Vogt som første formann.[9][10] I løpet av de neste årene ble det stiftet Unge Høyre-foreninger i byer som Trondheim,[11] Tønsberg[12] og Drammen.[13] Disse foreningene var uavhengige fra hverandre, men hadde navn og formål til felles.

I forbindelse med at stemmerettsalderen ble senket til 23 år i 1919, satte Henrik Ameln ned et utvalg som utarbeidet forslag til retningslinjer og lover for en ungdomsorganisasjon i Høyre. Dette arbeidet resulterte i at Unge Høyres Landsforbund ble stiftet den 21. februar 1922. Lorentz Vogt ble organisasjonens første formann, mens redaktør Eyvind M. Nielsen ble sekretær. Nielsen ble også formann i Oslo Unge Høyre med kontorfullmektig Johs. Bøhn som viseformann og jurist Wilhelm Holmboe-Berg som sekretær. Bøhn var Unge Høyres andre formann 1924–1925. Unge Høyres Landsforbund hadde ca. 6 000 medlemmer i 1923, fikk et fast medlem av Høyres sentralstyre i 1925, og ansatte den første landssekretæren i 1933.

Organisasjonen ble forbudt av den tyske okkupasjonsmakten under den andre verdenskrig. Fra 1942 fantes det et hemmelig arbeidsutvalg som arbeidet for at organisasjonen kunne gjenreises etter at krigen var over.

Elitekurset[rediger | rediger kilde]

Elitekursets vinnere

«Elitekurset» ble startet av daværende Unge Høyre-formann Jan P. Syse i 1960. Formålet med opprettelsen var å skape fremtidige Høyre-ledere. Kurset er fortsatt Unge Høyres øverste skolering innen politikk, organisasjon, ledelse og markedsføring. Kurset og de to forberedende kursene omtales samlet som «Eliteprogrammet».[14]

Etter en søknads- og intervjuprosess blir omtrent ti personer utvalgt til kurset årlig. De fleste som er, eller har vært, aktive på øverste nivå i Unge Høyre og Høyre har deltatt på Elitekurset. Kurset samler foredragsholdere og veiledere fra Høyres ledelse, næringslivet og media.

Det første kurset ble arrangert fra 25. juni til 1. juli 1960. Kurset ble avholdt hvert år på Høyres kurssted på Reistad i Buskerud frem til gården ble solgt i 1987. Siden har kurset stort sett blitt avholdt på Sundvolden Hotel. Siden 1995 (med unntak av i 2000) har det blitt kåret en årlig vinner av Elitekurset som får navnet sitt inngravert på «C.J. Hambros vandrepokal». I anledning kursets 50-årsjubileum i 2010 ble det utgitt en bok om Elitekursets historie.[15]

Høyrebølgen i 1970- og 1980-årene[rediger | rediger kilde]

I slutten av 1960-årene var Unge Høyre landets største politiske ungdomsorganisasjon,[16] med om lag 35 000 medlemmer i desember 1967.[17] I april 1970 hadde medlemtallet steget til om lag 40 000.[18] I 1972 ble Bergen kommune en del av Hordaland fylke og Unge Høyre-foreningene reorganisert tilsvarende. I mai 1984 kunne man notere seg nærmere 25 000 medlemmer fordelt på 20 fylkesforeninger og 245 lokalforeninger.[19] Dette var nesten 5 000 flere medlemmer enn per desember 1983.[20]

Jan Petersen var Unge Høyres formann 1971–1973 og la ned mye arbeid i forkant av folkeavstemningen om norsk EF-medlemskap i 1972. Mellom 1975 og 1991 hadde alle ledere i Norges Gymnasiastsamband tilknytning til Unge Høyre. Kaci Kullmann Five ble valgt til Unge Høyres første kvinnelige leder i 1977. Samme år fikk hun sitt politiske gjennombrudd i NRKs partiutspørring av Høyre foran stortingsvalget, der hun til dels stilte Høyre-formann Erling Norvik i skyggen. Pressen omtalte Five i etterkant som «1970-årenes største fjernsynssuksess».[21] Som Unge Høyre-formenn talte Petersen, Foss og Kullmann Five for en mer verneorientert miljøvernpolitikk. I den konservative kritikken ble kraftutbygging ble gjort til symbol på samtidens materialisme. I 1977 fikk Unge Høyre moderpartiet til å «programfeste en rekke ENØK-tiltak og stabilisering av forbruket som en langsiktig ambisjon.»[22] I spenningen mellom feminisme og tradisjonsforsvar i partiet fikk feminismen størst innpass i Unge Høyre.[23]

I 1975 ble den tverrpolitiske, utenomparlamentariske menneskerettighetsorganisasjonen Moderat Ungdom stiftet av Per Danielsen, som hadde blitt ekskludert fra Unge Høyre samme år.[24] Eksklusjonen skjedde rett før landsmøtet, der Danielsen ville stille som motkandidat til formann Per-Kristian Foss.[25] Unge Høyre og Danielsen mente at eksklusjonen skyldes henholdsvis fraksjonering og politisk uenighet. Unge Høyre mislikte at politisk interessert ungdom engasjerte seg i Moderat Ungdom istedenfor i deres egen organisasjon, og fryktet at den ville utvikle seg til et politisk parti. Tidlig i 1980-årene ble Moderat Ungdom oppløst.[24] En annen organisasjon med utspring i kretser rundt Unge Høyre var Komiteen for Sydøst-Asia under Vietnamkrigen.[26]

Tidlig i 1980-årene ble Unge Høyre ledet av Sveinung Lunde og Kai G. Henriksen fra det sentrale Østlandet, mens Kåre Willoch dannet regjering. Fra 1979 var Unge Høyre synlig preget av fraksjonering, selv om fenomenet langt ifra var nytt. Den interne debatten om særlig distriktspolitikken og skattepolitikken fulgte i vesentlig grad geografiske skillelinjer, og tilspisset seg i midten av 1980-årene.[27] De samme konfliktlinjene var synlige i moderpartiet i samme periode.[28] I 1986 vant Trond Helleland fra Hallingdal formannsvervet foran Hans Olav Otterlei fra Oslo. Utfallet ble betegnet som en seier for distriktsfylkene.[29][30] For Unge Høyre stod et ideologisk frihetsaspekt i skole, arbeidsliv og kulturliv sentralt som begrunnelse for reformer i Willoch-perioden. Unge Høyres mest rendyrkede fremstilling av høyrebølgen som et optimistisk og frigjørende prosjekt var kampanjen «Grenseløse Norge» i 1985.[31]

Utvikling etter 1990[rediger | rediger kilde]

Torbjørn Røe Isaksen, leder 2004–2008 og senere kunnskapsminister.
Unge Høyres sentralstyre 2008–2010. Fra venstre: Camilla Strandskog, Tina Bru, Eivind Saga, Henrik Asheim, Stefan Heggelund, Rolf Erik Tveten og Rikke Sjøberg.

Da høyrebølgen ebbet ut mot slutten av 1980-årene, ble Unge Høyre ledet av Børge Brende og Jan Tore Sanner, som i løpet av 1990-årene fikk toneangivende posisjoner i moderpartiet. Den ideologiske spenningen i Unge Høyre stod igjen mellom de tradisjonelle liberalistiske og konservative segmentene.[32]

I 1991 ble Nordre Nordland Unge Høyre og Søndre Nordland Unge Høyre slått sammen til dagens Nordland Unge Høyre. Siden har organisasjonsstrukturen med 19 fylkesforeninger ligger fast.

Folkeavstemningen om norsk EU-medlemskap i 1994 betydde nok en intensiv valgkamp for Unge Høyre. Etter 1972 var Unge Høyre den første politiske grupperingen som tok opp EF-saken, bortsett fra Det Liberale Folkepartiet. Unge Høyre programfestet sitt syn på EU-medlemskap i 1988, ett år før moderpartiet.[33] Mange Unge Høyre-medlemmer engasjerte seg samtidig i Europabevegelsen og Europeisk Ungdom. Lederen André Støylen kritiserte Høyre-ledelsen for å være tilbakeholdne.[34]

I 1990-årene opplevde Høyre fallende oppslutning i valg, noe som ble utgangspunkt for en ideologisk debatt i Unge Høyre. Det nokså uavklarte forholdet til Fremskrittspartiet ble mer påtrengende for Høyre og Unge Høyre, der segmenter siden 1980-årene hadde bevisst forsøkt å distansere eller tilnærme seg partiet.[35] I 1996 vedtok landsmøtet et ideologisk program, «Grenser for politikk», som inneholdt begrunnelser for redusert offentlig inngripen på en rekke samfunnsområder. Blant arkitektene bak programmet var Bjørn Skaar, som under samme landsmøte ble valgt til leder.[36]

Mellom 1990 til 1995 ble hele Høyres medlemstall halvert til 72 000.[37] Unge Høyre opplevde en lengre periode med synkende medlemstall på ca. 1 500. Et utvalg la i 2004 frem en rapport som førte til at Unge Høyre ble reorganisert under slagordet «Mulighetsorganisasjonen». Ideen var å redusere tidsbruken på formalia for å bruke mer ressurser på medlemsoppfølging, kampanjearbeid og annet.[38] Blant arkitektene bak reorganiseringen var Torbjørn Røe Isaksen, Torkild Solli Haukaas og Gunnar Kongsrud.

Torbjørn Røe Isaksen satt som leder mellom 2004 og 2008. Han gjorde seg tidlig bemerket som politiker som er «både praktisk og ideologisk tenkende.»[39] I forkant av sin avgang som Unge Høyre-leder utgav han boken Høyre om!, som drøftet konservatismen og tok til orde for en ideologisk revitaliseringen på høyresiden i norsk politikk.[40] Henrik Asheim ble valgt til Isaksens etterfølger og gjenvalgt i 2010, da han ble utfordret om ledervervet av Stefan Heggelund.

Per 2013 er Unge Høyre landets nest største partipolitiske ungdomsorganisasjon målt i antall betalende medlemmer, med 5 567 medlemmer fordelt på ca. 90 lokalforeninger.[3][41] Medlemstallet økt nesten hvert år siden 2003:

  • 2003 – 1 777
  • 2004 – 1 800
  • 2005 – 1 900
  • 2006 – 2 041
  • 2007 – 2 159
  • 2008 – 2 058
 
  • 2009 – 2 796
  • 2010 – 2 778
  • 2011 – 4 422
  • 2012 – 4 938
  • 2013 – 5 567

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Medlemmer av Akershus Unge Høyre før partilederdebatten på Lillestrøm under valgkampen i 2011.

I likhet med moderpartiet har Unge Høyre en historisk tradisjon for å ha en temmelig løs organisasjonsstruktur med stor grad av selvstendighet for de enkelte fylkes- og lokalforeningene. Dette har sin bakgrunn i at det oppstod konservative ungdomsforeninger flere steder i landet, uavhengig av hverandre, før Unge Høyres Landsforbund ble stiftet i 1922.

Lokalforeninger ble etterhvert samlet i fylkesforeninger, og per 2014 har Unge Høyre fylkesforeninger i alle av landets 19 fylker og herunder over 100 lokalforeninger.[42] Lokalforeningene står fritt til å opprette underliggende foreninger, slik som kretsforeninger og skoleforeninger, men disse har ikke egen representasjon i hverken fylkesforeningene eller landsforbundet.[1] Styrene på de ulike nivåene i organisasjonen kalles «arbeidsutvalg». Ledelsen tituleres oftest som «ledere» og «nestledere», eller sjeldnere som «formenn» og «viseformenn». På landsplan tok man i bruk tittelen «leder» tidlig i 1990-årene, men endret ikke vedtektene før 2004.

Unge Høyres øverste myndighet er landsmøtet som samles annenhvert år. Landsmøtet velger et sentralstyre, en desisjonskomité, en lovkomité og en revisor, og er også den øverste myndighet når det kommer til politiske vedtak.[1] Endring av organisasjonens lover kan kun foretas på landsmøtet. Sentralstyret består av syv personer, herav en leder og to nestledere. Landsstyret består av sentralstyret, fylkeslederne og to landsmøtevalgte medlemmer. Det er landsstyret som vedtar Unge Høyres politikk på nasjonalt plan mellom landsmøtene, og landsstyret nedsetter også valgkomiteen foran hvert landsmøte.[1]

Ledere[rediger | rediger kilde]

Ledere

 

1. nestledere

 

2. nestledere

 

Generalsekretærer

Forbundssekretærer

  • Dag H. Petersen 1968–1969
  • Ole-Jørgen Woltmann 1962–1968
  • Fridtjov Clemet 1960–1962

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f «Lov for Unge Høyres Landsforbund». Unge Høyre. 2006. Besøkt 16. juni 2014. 
  2. ^ a b c d «Unge Høyres prinsipprogram». Unge Høyre. 2006. Besøkt 16. juni 2014. 
  3. ^ a b c «Høyres landsmøte 2014». Høyre. 2014. s. s. 36.  Betalende medlemmer i Høyre, inkludert sideorganisasjoner som Unge Høyre, Høyres studenter og Senior Høyre.
  4. ^ Lilleås, Heidi Schei (24. januar 2014). «- Lurer på hva AUF har å skjule». Nettavisen. Besøkt 16. juni 2014. 
  5. ^ «Ja til en åpen verden!». Unge Høyre. Besøkt 16. juni 2014. 
  6. ^ Wand, Christopher (2012). «Ungdommen spirer i blått». Høyremagasinet Muligheter (1), s. 5. 
  7. ^ Vaage, Lars (1981). Rogaland Høyre 60 år. Stavanger: Rogaland Høyre. s. 8–10. 
  8. ^ Næss, Hans Eyvind (red.) (1983). Partiet og politikken. Stavanger Høyre 1883–1983. Stavanger: Universitetsforlaget. ISBN 82-0006-621-5. 
  9. ^ Gisle, Aa., Storm-Larsen, A. og Holmboe-Berg, Wilhelm (red.) (1939). Oslo Unge Høire gjennem 20 år. Oslo. 
  10. ^ Hambro, Carl Joachim (1934). Oslo Høire gjennem 50 år. Oslo: Tanum. s. 361. 
  11. ^ Bull, Ole B. og Søbstad, Ø. (1946). Unge Høire i Trondhjem og omegn gjennom 25 år. Trondheim. 
  12. ^ Jubileumsskrift. Tønsberg Unge Høire 25 år. Tønsberg. 1946. 
  13. ^ Ruud, Arnt (1946). Drammen Unge Høire 1921–1946. Drammen. 
  14. ^ «Eliteprogrammet». Unge Høyre. Besøkt 16. juni 2014. 
  15. ^ Lehre, Lasse (2010). Elitekurset gjennom 50 år. Oslo: Unge Høyres Landsforbund. 
  16. ^ Eriksen, Thomas Hylland (1993). Typisk norsk. Essays om kulturen i Norge. Oslo: C. Huitfeldt forlag. ISBN 82-7003-121-6. 
  17. ^ Hanssen, Kjell (2. desember 1967). «Stor ståhei om ingenting». VG, s. 10. 
  18. ^ «Høyre-landsmøte i spenningens tegn: Strid i vente om formannsvalget». VG, s. 3. 23. april 1970. 
  19. ^ «Kai Henriksen ny UH-formann». Aftenposten (morgen utg.), s. 5. 16. mai 1984. 
  20. ^ Bistrup, Pål (14. desember 1983). «Kvinnelig sjef i Unge Høyre». Aftenposten (morgen utg.), s. 3. 
  21. ^ Thyness, Paul. «Kaci Kullmann Five». Norsk biografisk leksikon. Besøkt 16. juni 2014. 
  22. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005. Opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 57–59 og 223–224. ISBN 82-02-39029-X. 
  23. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005. Opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 137. ISBN 82-02-39029-X. 
  24. ^ a b Karlsen, Eivind G. (10. desember 1988). «Ukens profil. Mørkeblå jurist fra Manglerud». Aftenposten (aften utg.), s. 5. 
  25. ^ Madsen, Lars Backe (30. januar 1999). «Injuristen». Dagens Næringsliv, s. 36. 
  26. ^ I bladet Unge Høyre nr. 6, 1966 opplyses det at Majorstuen/Uranienborg/Fagerborg Unge Høyre har dannet en komité for Sydøst-Asia og selger merker med sørvietnamesiske flagg. I nr. 18 samme år kritiseres imidlertid komiteen på lederplass for å ha brukt for grove virkemidler i en løpeseddel.
  27. ^ Warmedal, Morten Møller (21. juni 1984). «Dragkamp i Unge Høyre om økonomisk program». Aftenposten (morgen utg.), s. 3. 
  28. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005. Opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 268–274. ISBN 82-02-39029-X. 
  29. ^ Johansen, Gunnar (24. juni 1986). «Åpen lederstrid i Unge Høyre». Aftenposten (morgen utg.), s. 5. 
  30. ^ Johansen, Gunnar (30. juni 1986). «Distriktene tar over styret i Unge Høyre». Aftenposten (morgen utg.), s. 3. 
  31. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005. Opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 120–122. ISBN 82-02-39029-X. 
  32. ^ Borud, Heidi (15. april 1989). «Idealisme som drivkraft». Aftenposten (morgen utg.), s. 28. 
  33. ^ Inn i din tid. Informasjonsblad om Norge og EF (4 utg.). Oslo: Unge Høyres Landsforbund. 1992. s. 9. 
  34. ^ Børringbo, Anders og Bjåland, Nils (29. juli 1994). «Høyrefolk er feige». VG, s. 3. 
  35. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005. Opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 286–287. ISBN 82-02-39029-X. 
  36. ^ Lundgaard, Hilde (20. juni 1996). «Bjørn Skaar ny Unge Høyre-leder». Aftenposten (Aften utg.), s. 12. 
  37. ^ Notaker, Hallvard (2012). Høyres historie 1975-2005. Opprør og moderasjon. Oslo: Cappelen Damm. s. 347. ISBN 82-02-39029-X. 
  38. ^ Isaksen, Torbjørn Røe (red.) (2006). Unge Høyre: Mulighetsorganisasjonen. Oslo: Unge Høyres Landsforbund. 
  39. ^ Gierløff, Fredrik og Sevje, Odd (red.) (2008). Å forstå sin tid. Vorskrift til Torbjørn Røe Isaksen. Oslo: Unge Høyres Landsforbund. 
  40. ^ Bromark, Stian (29. april 2008). «Vil gjenreise Høyre». Dagbladet. Besøkt 12. mai 2011. 
  41. ^ «Unge Høyre øker mest!». Unge Høyre. 15. januar 2012. Besøkt 15. januar 2013. 
  42. ^ «Unge Høyre - Mulighetsorganisasjonen». Unge Høyre. Besøkt 16. juni 2014. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]