Unge Høyre

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Unge Høyre
Unge Høyre
Unge Høyre har hovedkontor i øverste etasje i Høyres hus i Oslo sentrum.
Moderparti Høyre
Erklært ideologi Konservatisme,[1] liberalkonservatisme[2]
Grunnlagt 21. februar 1922
Leder Paul Joakim Sandøy (2012)
Generalsekretær Christopher Amundsen Wand
Hovedkontor Stortingsgaten 20, 0117 Oslo
Tilknytting YEPP, NUU
Nettsted Nettsted
Medlemstall 4 938 (2012)[3]
Annen bruk av forkortelsen: UH brukes i utdanningsektoren som forkortelse for universiteter og høyskoler

Unge Høyres Landsforbund (UHL) er ungdomsorganisasjonen til partiet Høyre. Unge Høyre har røtter tilbake til 1890-årene, og ble etablert som landsdekkende organisasjon den 21. februar 1922. Unge Høyre er landets nest største politiske ungdomsorganisasjon med nærmere 5 000 kontingentbetalende medlemmer.[3]

Unge Høyre definerer sitt ideologiske grunnsyn som konservativt[1] eller liberalkonservativt[2]. Unge Høyre baserer sin politikk på troen på enkeltmenneskets ukrenkelige frihet og ansvar for eget liv, aksept for forskjellighet og begrenset offentlig inngripen, slik at statens ressurser kan konsentreres om kjerneoppgavene. Leder i Unge Høyre siden 2012 er Paul Joakim Sandøy.

Politisk plattform[rediger | rediger kilde]

Unge Høyre er programfestet liberalkonservativt,[2] altså fundert på en politisk konservatisme med grobunn i Edmund Burkes politiske teorier og en liberal økonomisk politikk. Liberalkonservatismen er en gren av konservatismen, og i Unge Høyres lover beskrives organisasjonen bare som konservativ.[1] Ungdomspartiet er på mange måter mer liberalt enn moderpartiet Høyre, og rommer endog en mer liberalistisk fløy. Således slutter Unge Høyre seg til den forholdsvis liberale, nordiske tradisjonen innen den europeiske konservatismen.

Unge Høyres politikk kan oppsummeres slik:[2]

  • For individets frihet, som også inkluderer retten til liv og eiendom, samt grenser for statlig innblanding.
  • For eget ansvar for egen fremtid, samt retten til å få bestemme over eget liv og utvikling.
  • For et mangfoldig samfunn hvor man tar vare på enkeltindividene som de er. Unge Høyre er en sterk motstander av likhetsidealet.
  • For gjensidig respekt og toleranse for alle, uansett tro, rase, kjønn, legning eller handicap.
  • For fri og rettferdig handel mellom land, gjennom blant annet EU-medlemskap.

Unge Høyres fremste kampsaker de siste årene har vært fritt skolevalg, valgfri sidemålsundervisning, regelmessig evaluering av undervisningen og anonym retting av skiftlige prøver i den videregående skolen. Unge Høyre støtter norsk medlemskap i EU og NATO, stiller seg nøytrale til Midtøsten-konflikten og støtter Norges militære engasjement i Afghanistan. Unge Høyre er også positive til globalisering og frihandel.[4]

Historie[rediger | rediger kilde]

Stiftelse og fremvekst[rediger | rediger kilde]

Stavanger Unge Høyre som er landets eldste Unge Høyre-forening, ble stiftet 27. januar 1892 som Stavanger Konservative Ungdomsforening, til daglig ofte kalt Yngre Konservatives Forening (YKF), og har vært i kontinuerlig drift siden. Siden 28. september 1915 har Unge Høyre-navnet vært brukt. Oslo Unge Høyre ble stiftet 3. desember 1919 med Lorentz Vogt som første formann.[5] I løpet av de neste årene ble det stiftet Unge Høyre-foreninger i byer som Trondheim[6], Tønsberg[7] og Drammen[8]. Disse foreningene var uavhengige fra hverandre, men hadde navn og formål til felles. Dette ble det forandring på da Henrik Ameln nedsatte et utvalg som utarbeidet forslag til retningslinjer og lover for en ungdomsorganisasjon i Høyre, idet stemmerettsalderen hadde blitt satt ned til 23 år i 1919. Dette arbeidet resulterte i at Unge Høyres Landsforbund (UHL) ble stiftet 21. februar 1922, og Lorentz Vogt ble organisasjonens første formann, mens redaktør Eyvind M. Nielsen ble sekretær. Nielsen ble også formann i Oslo Unge Høyre med kontorfullmektig Johs. Bøhn som viseformann og jurist Wilhelm Holmboe-Berg som sekretær. Bøhn var Unge Høyres andre formann 1924–1925. Unge Høyres Landsforbund hadde ca. 6 000 medlemmer i 1923, fikk et fast medlem av Høyres sentralstyre i 1925 og ansatte den første landssekretæren i 1933.

Etterkrigstiden[rediger | rediger kilde]

Organisasjonen ble tvangsnedlagt ned under andre verdenskrig, men fra 1942 fantes det et hemmelig arbeidsutvalg som jobbet for at organisasjonen kunne starte opp arbeidet igjen når krigen var over. August D. Michelsen ble formann i 1945. Med årene sank formennenes alder; Lorentz Vogt var 39 år da han ble formann i 1922, mens Otto Lyng var 29 år da han tiltrådte i 1955. Senere har øvre aldersgrense i hele organisasjonen blitt justert til 30 år, og formannstitlene ble formelt erstattet med «leder» tidlig på 2000-tallet, selv om «leder» hadde vært brukt i praksis siden rundt 1990. I 1959 fikk man to viseformenn (senere nestledere) i organisasjonen, med ansvar for henholdsvis politiske og organisatoriske saker.

Elitekurset[rediger | rediger kilde]

Elitekursets vinnere

«Elitekurset» ble startet av daværende Unge Høyre-formann Jan P. Syse i 1960 og er Unge Høyres toppskolering innen politikk, organisasjon, ledelse og markedsføring.[9] Formålet med opprettelsen var å skape fremtidens Høyre-ledere. De fleste som er eller har vært aktive på toppnivå i Unge Høyre og Høyre har vært gjennom Elitekurset, som tar ut omtrent 10 personer hvert år til selve kurset. Av tidligere deltagere kan nevnes John G. Bernander, John Christian Elden og de fleste Unge Høyre-lederne. Inntil 2011 hadde man to oppfølgende kurs, men byttet da til to forberedende kurs før selve Elitekurset. I løpet av denne perioden har alle deltagerne en personlig mentor.[9] Foredragsholdere og skolerere på kurset har pleid å være toppolitikere fra Høyre samt kjente navn fra media og næringsliv. Kurset og de forberedende kursene omtales samlet som «Eliteprogrammet».

Det første kurset ble arrangert fra 25. juni til 1. juli 1960. Kurset ble avholdt hvert år på Høyres gård Reistad frem til den ble solgt i 1987. De siste årene har kurset stort sett blitt avholdt på Sundvolden hotell i Buskerud. Siden 1995 (med unntak av i 2000) har det blitt kåret en årlig vinner av Elitekurset som får navnet sitt inngravert på C.J. Hambros vandrepokal. I anledning kursets 50-årsjubileum i 2010 ble det utgitt en bok om Elitekursets historie.[10]

Høyrebølgen[rediger | rediger kilde]

I desember 1967 hadde organisasjonen omlag 35 000 medlemmer,[11] i 1968 var Unge Høyre landets største politiske ungdomsorganisasjon,[12] og foran Høyres landsmøte i april 1970 hadde Unge Høyre omlag 40 000 medlemmer.[13] I 1972 mistet man én fylkesforening idet Bergen ble slått sammen med Hordaland; Bergens Unge Høyre dermed ble en lokalforening i Hordaland Unge Høyre. Organisasjonens medlemstall har senere sunket kraftig over tid, en tendens som har vært gjeldende for de fleste partipolitiske organisasjoner i Norge. Medlemstallet sank utover 1970-årene, og i mai 1984 kunne man notere seg nærmere 25 000 medlemmer fordelt på 20 fylkesforeninger og 245 lokalforeninger.[14] Dette var dog nesten 5 000 flere medlemmer enn seks måneder tidligere, i desember 1983.[15]

Jan Petersen var Unge Høyres formann 1971–1973 og la ned mye arbeid i forkant av EF-avstemningen i 1972. Et stort flertall av Unge Høyres medlemmer var også EF-tilhengere dengang. Petersen ble avløst av Per-Kristian Foss, og han i sin tur av Kaci Kullmann Five. Five var Unge Høyre og Høyres første kvinnelige leder og fikk sitt gjennombrudd med NRKs utspørring av Høyre foran stortingsvalget 1977, hvor hun tildels stilte Høyre-formann Erling Norvik i skyggen.[16] Pressen omtalte Five i etterkant som «1970-årenes største fjernsynssuksess».[16] I midten av 1970-årene ble den tverrpolitiske, utenomparlamentariske menneskerettighetsorganisasjonen Moderat Ungdom stiftet. Moderat Ungdom ble noe uglesett i Unge Høyre, som fryktet at organisasjonen kunne utvikle seg til et politisk parti, og dessuten mislikte at aktiv samfunnsengasjert ungdom engasjerte seg i Moderat Ungdom istedenfor i deres egen organisasjon. Endel personer var aktive i begge organisasjoner, og i midten av 1980-årene døde Moderat Ungdom ut. Under høyrebølgen i 1980-årene satt personer som Sveinung Lunde, Kai G. Henriksen og Trond Helleland som formenn i Unge Høyre, deretter Børge Brende og Jan Tore Sanner i inngangen til det neste tiåret.

Nyere tid[rediger | rediger kilde]

År Medlemmer
2003 3&503&1777&1 777
2004 3&503&1800&1 800
2005 3&503&1900&1 900
2006 3&503&2041&2 041
2007 3&503&2159&2 159
2008 3&503&2058&2 058
2009 3&503&2796&2 796
2010 3&503&2778&2 778
2011 3&503&4422&4 422
Henrik Asheim, leder 2008-2012.
Torbjørn Røe Isaksen, leder 2004–2008.

Den 1. januar 1991 ble Nordre Nordland Unge Høyre og Søndre Nordland Unge Høyre slått sammen til dagens Nordland Unge Høyre, herav den nåværende organisasjonsstrukturen, og man fikk 19 fylkesforeninger.

EU-avstemningen i 1994 betydde nok en intensiv valgkamp for Unge Høyre, som ikke var mindre EU-tilhengere i 1994 enn i 1972. Unge Høyre var den første politiske grupperingen som tok opp EF-saken, bortsett fra Det Liberale Folkepartiet, etter 1972, og Unge Høyre programfestet sitt syn i 1988, ett år før moderpartiet.[17] Mange Unge Høyre-medlemmer engasjerte seg samtidig også i Europabevegelsen og Europeisk Ungdom.

I slutten av 1990-årene og begynnelsen av 2000-tallet opplevde Unge Høyre igjen en periode med synkende medlemstall, og et utredningsutvalg la i 2004 frem en rapport som førte til at Unge Høyre ble revitalisert under slagordet «Mulighetsorganisasjonen». Tanken var at det skulle brukes liten tid på det rent formelle og mye tid på skolering og lignende for hvert enkelt medlem; målet var at hvert enkelt medlem skulle få skolering nok å ha muligheter til å nå sine mål, også utenfor Unge Høyre. Mulighetsorganiasjonen ble videre tittelen på tre skoleringsbøker i blant annet politikk, organisasjon og ledelse som Unge Høyre utgav i 2006.[18] Personer som Torbjørn Røe Isaksen og Torkild Solli Haukaas var arkitektene bak «Mulighetsorganisasjonen», hvis tankegang videreføres fremdeles.

Torbjørn Røe Isaksen gikk til topps i Unge Høyre i 2004, men ble stående som en av de fremste politikerne organisasjonen har fostret, selv om han ledet Unge Høyre gjennom stortingsvalget 2005, hvor Høyre led tidenes valgnederlag. Røe Isaksen har også blitt betegnet som politiker som både er praktisk og ideologisk tenkende.[19] Kommunestyre- og fylkestingsvalget 2007 ble et svært godt valg for Høyre, og flere Unge Høyre-medlemmer ble valgt inn i kommunestyrer og fylkesting rundt omkring i landet. Da Røe Isaksen avsluttet sin tid som leder publiserte han boken Høyre om!, en bok om den konservative ideologien og tanker rundt denne og partiet Høyre.[20]

Under Unge Høyres landsmøte på Hamar i 2008 ble Henrik Asheim valgt til Isaksens etterfølger. Ved Unge Høyres 50. ordinære landsmøte, avholdt i Trondheim i 2010, var det to kandidater til ledervervet i organisasjonen, nemlig Henrik Asheim og Stefan Heggelund, og det var også konkurranse om plassene i sentralstyret (bortsett fra nestledervervene). Det nye sentralstyret, valgt ved skriftlig votering, samsvarte med valgkomiteens enstemmige innstilling som ble offentliggjort to uker før landsmøtet.

Fra 2003 har medlemstallet økt nesten hvert år siden. Unge Høyre er i dag landets nest største partipolitiske ungdomsorganiasjon målt i antall betalende medlemmer (4 938 medlemmer i 2012 fordelt på 90 lokalforeninger).

Organisasjon[rediger | rediger kilde]

Sentralstyret 2008–2010. Fra venstre: Camilla Strandskog, Tina Bru, Eivind Saga, Henrik Asheim, Stefan Heggelund, Rolf Erik Tveten og Rikke Sjøberg.

I likhet med moderpartiet har Unge Høyre en historisk tradisjon for å ha en temmelig løs organisasjonsstruktur med stor grad av selvstendighet for de enkelte fylkes- og lokalforeningene. Dette har sin bakgrunn i at det oppstod konservative ungdomsforeninger flere steder i landet, uavhengig av hverandre, før Unge Høyres Landsforbund ble stiftet i 1922. Lokalforeninger ble etterhvert samlet i fylkesforeninger, og i dag har Unge Høyre fylkesforeninger i alle av landets 19 fylker og herunder omkring 70 lokalforeninger.[21] Lokalforeningene står fritt til å opprette underliggende foreninger, slik som kretsforeninger og skoleforeninger, men disse har ikke egen representasjon i hverken fylkesforeningene eller landsforbundet.[1] Styrene på de ulike nivåene i organisasjonen kalles «arbeidsutvalg», men det varierer hvorvidt disses ledelse tituleres «ledere» og «nestledere» (vanligst) eller «formenn» og «viseformenn».

Unge Høyres øverste myndighet er landsmøtet som samles annenhvert år. Landsmøtet velger et sentralstyre, en desisjonskomité, en lovkomité og en revisor, og er også den øverste myndighet når det kommer til politiske vedtak.[1] Endring av organisasjonens lover kan kun foretas på landsmøtet. Sentralstyret består av syv personer, herav en leder og to nestledere. Landsstyret består av sentralstyret, fylkeslederne og to landsmøtevalgte medlemmer. Det er landsstyret som vedtar Unge Høyres politikk på nasjonalt plan mellom landsmøtene, og landsstyret nedsetter også valgkomiteen foran hvert landsmøte.[1]

Ledere[rediger | rediger kilde]

Unge Høyres leder ble inntil 1990-tallet konsekvent titulert «formann», men ble ikke formelt endret i vedtektene før i 2004.

Ledere

 

1. nestledere

 

2. nestledere

 

Generalsekretærer

Forbundssekretærer

  • Dag H. Petersen 1968–1969
  • Ole-Jørgen Woltmann 1962–1968
  • Fridtjov Clemet 1960–1962

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Lov for Unge Høyres Landsforbund. ungehoyre.no (2006).
  2. ^ a b c d Unge Høyres prinsipprogram. ungehoyre.no (2006).
  3. ^ a b Unge Høyre øker mest!. Unge Høyre (15. januar 2012). Besøkt 15. januar 2013.
  4. ^ Ja til en åpen verden!. ungehoyre.no. Besøkt 8. oktober 2010.
  5. ^ Aa. Gisle, A. Storm-Larsen, W. Holmboe-Berg red.,  (1939). Oslo Unge Høire gjennem 20 år. Oslo.
  6. ^ Ole B. Bull, Ø. Søbstad (1946). Unge Høire i Trondhjem og omegn gjennom 25 år. Trondheim.
  7. ^ Anonym (1946). Jubileumsskrift : Tønsberg Unge Høire 25 år. Tønsberg.
  8. ^ Arnt Ruud (1946). Drammen Unge Høire 1921–1946. Drammen.
  9. ^ a b Skolering. ungehoyre.no.
  10. ^ Lasse Lehre (2010). Elitekurset gjennom 50 år. Unge Høyres Landsforbund, Oslo.
  11. ^ Stor ståhei om ingenting. Verdens Gang (2. desember 1967).
  12. ^ Thomas Hylland Eriksen (1993). Typisk norsk. Essays om kulturen i Norge. C. Huitfeldt forlag, Oslo. ISBN 82-7003-121-6.
  13. ^ Høyre-landsmøte i spenningens tegn: Strid i vente om formannsvalget. Verdens Gang (23. april 1970).
  14. ^ Kai Henriksen ny UH-formann. Aftenposten (16. mai 1984).
  15. ^ Kvinnelig sjef i Unge Høyre. Aftenposten (14. desember 1983).
  16. ^ a b Kaci Kullmann Five. Norsk biografisk leksikon.
  17. ^ Anonym (1992). Inn i din tid : informasjonsblad om Norge og EF, 4. utg., s. 9. Unge Høyres Landsforbund, Oslo.
  18. ^ Torbjørn Røe Isaksen red.,  (2006). Unge Høyre: Mulighetsorganisasjonen. Unge Høyres Landsforbund, Oslo.
  19. ^ Fredrik Gierløff, Odd Sevje red.,  (2008). Å forstå sin tid: Vorskrift til Torbjørn Røe Isaksen. Unge Høyres Landsforbund, Lillehammer.
  20. ^ Bromark, Stian. «Vil gjenreise Høyre». Dagbladet. Publisert 29. april 2008. Besøkt 12. mai 2011.
  21. ^ Organisasjonen. ungehoyre.no.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Unge Høyre – bilder, video eller lyd