Sosialliberalisme

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Sosialliberalisme er en retning innenfor liberalismen.

Sosialliberalisme som ideologi oppsto som en reaksjon mot de sosiale forskjellene i 1800-tallets England. I motsetning til den klassiske liberalismen ønsker sosialliberale å bruke reguleringer og omfordeling. Sosialliberalismen skiller seg fra sosialdemokratiet og sosialismen ved at den vektlegger liberalismen som mål for politikken, og ved at den er mer åpen for kapitalismen. Det motsatte av sosialliberalisme er sosialkonservatisme.

Sosialliberale vektlegger også sterk konkurranseutsetting av politisk og økonomisk makt. Sosialliberalismen skiller seg fra konservative og liberalister ved at den ser staten som et verktøy for å skape frihet og muligheter for enkeltindividet, og ved at den har et radikalt preg, det vil si at sosialliberale politikere ikke gir eksisterende samfunnsstrukturer og etablerte løsninger forrang.

Ideologien ligger i midten av aksen høyre/venstre fordi den legger vekt på størst mulig frihet og samtidig et sterkt sosialt ansvar. Alle har krav på menneskerettigheter (som ligger i ordet sosial-) og alle skal ha størst mulig frihet. For at alle skal ha størst mulig frihet må friheten ha en grense (liberal-), også kjent som «min frihet slutter der din frihet begynner». En kan for eksempel ikke få frihet til å bestemme over andres liv. Sosialliberale prøver å sette denne grensen slik at alle får størst mulig frihet til å bestemme over eget liv.

Kritikere av sosialliberalisme hevder ideologien fremmer sosial oppløsning, ved at tradisjonelle sosiale verdier og normer forkastes. Eksempler kan inkludere ekteskapslovgivningen der sosialliberale gjerne ønsker å sidestille likekjønnet samliv med det tradisjonelle ekteskapet og la likekjønnede par adoptere barn.

Det norske sosialliberale partiet er Venstre. Andre sosialliberale partier i Skandinavia er det Radikale Venstre i Danmark, og Folkpartiet i Sverige. Et eksempel på et sosialliberalt samfunn er Nederland.