Hersch Lauterpacht

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Hersch Lauterpacht
Født16. august 1897[1][2]Rediger på Wikidata
Żółkiew i Kongedømmet Galicia og Lodomeria i Østerrike-Ungarn[3][4]
Død8. mai 1960[1][2]Rediger på Wikidata (62 år)
LondonRediger på Wikidata
Barn Elihu LauterpachtRediger på Wikidata
Utdannet ved Universitetet i Lviv, Universitetet i WienRediger på Wikidata
Beskjeftigelse Dommer, jurist, professor[5]Rediger på Wikidata
Embete Dommer ved Den internasjonale domstolen (19551960)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Storbritannia, Østerrike-UngarnRediger på Wikidata
Medlem av Folkerettsinstituttet, Gray's Inn, British Academy, Folkerettsinstituttet (1947–)Rediger på Wikidata
Utmerkelser Æresdoktor ved Universitetet i Aberdeen, æresdoktor ved Universitetet i Genève, æresdoktor ved Det hebraiske universitetet i JerusalemRediger på Wikidata

Hersch Lauterpacht (1897-1960) var en britisk jurist som var professor i folkerett ved University of Cambridge og dommer ved Den internasjonale domstolen.[3]

Lauterpacht ble ansett som verdens fremste ekspert på folkerett i sin tid.[6][7][8] Sammen med Raphael Lemkin (som også hadde studert i Lemberg) hadde han stor innflytelse på internasjonal strafferett. Lauterpacht medvirket på aktoratets side under Nürnbergprosessen og medvirket der til at begrepet crimes against humanity (forbrytelser mot menneskeheten) ble tatt i bruk.[9][10]

Han var som ung engasjert i sionismen. Som voksen var han politisk og faglig opptatt av menneskeretter, og var overbevist om at nasjonal suverenitet måtte begrenses og at verden måtte organiseres fredelig basert på folkeretten. Lauterpacht var ikke involvert i britisk innenrikspolitikk.[11]

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Lauterpacht studerte ved Universitetet i Lemberg (Lviv) som ved siden av Wien og Praha var et av de sentrale lærestedene for rettsvitenskap i imperiet. Raphael Lemkin (tre år yngre enn Lauterpacht) studerte også i Lemberg og begge hadde professor Julius Makarewicz som lærer.[12][13] Bildet viser universitetets hovedbygg som til oppløsningen av Østerrike-Ungarn i 1918 var sete for den regionale forsamlingen (tysk: Landtag) for Kongedømmet Galicia og Lodomeria.

Han ble født 16. august 1897 i Zjovkva (Żółkiew) en landsby nær Lemberg (Lviv) det østlige Galicja i Kongedømmet Galicia og Lodomeria. Dette var da en del av Østerrike-Ungarn.[10][3] Etter første verdenskrig ble det ukrainisk/rutensk-dominerte østlige Galicja en del av den nye staten Polen etter at grensen ble trukket lenger øst enn Curzonlinjen. Under andre verdenskrig ble området erobret først av Sovjetunionen, deretter av det nazistiske Tyskland og ble på ny erobret av Sovjetunion som innlemmet området i Ukraina. Godt over 90 % av områdets 570 000 jøder ble drept under holocaust.[13][14][15]

Lauterpacht kom fra en familie i middelklassen. Foreldrene Aron Lauterpacht og Deborah Turkenkopf var fromme jøder og tilhengere av sionismen. Som voksen gikk Hersch i synagogen stort sett bare til høytidene og feiret pesach hjemme. Han viste ikke frem sin jødiske bakgrunn offentlig. Hans fornavn ble til dels skrevet Hersz, senere Hersch og blant venner og familie var han kjent som «Zvi» (den hebraiske varianten av navnet). De første årene av livet brukte han morens etternavn Turkenkopf. Familien snakket jiddisch hjemme. De flyttet til Lemberg da han var 13 år gammel for å gi gutten tilgang til bedre utdanning. I Lemberg var han involvert i en sionistisk ungdomsorganisasjon. I Storbritannia var han ikke innenrikspolitisk aktiv.[16][7][10][8][17][18]

Foreldrene og (med ett unntak) alle gjenværende slektninger i Galicja ble drept under Holocaust trolig i «den stor aksjonen» i Lemberg i august 1942. Galicja ble administrert som del av Generalguvernementet under Hans Franks ledelse og Frank var selv i Lemberg noen dager før deportasjonene til Bełżec begynte. Niesen Inka (12 år gammel i 1942) var den eneste slektningen som overlevde ved å gjemme seg på loft og hos naboer før hun søkte tilflukt i et katolsk kloster til krigen var over. I 1946 fikk Inka kjennskap til at onkelen var involvert i Nürnbergprosessen og hun fikk da en bekjent til å stå utenfor rettsbygningen og si «Hersch Lauterpacht» til alle som kom og gikk. Etter tre uker var det napp og Inka fikk kontakt med onkelen som tok henne til seg. I juni 1946 fikk Lauterpacht via Inka vite at alle andre var døde.[13]

I studietiden i Wien ble han kjent med musikkstudenten Rachel fra Palestinamandatet og de giftet seg i 1923. Deres sønn Elihu (eller Eli) Lauterpacht ble folkerettsekspert som faren.[13] Hersch Lauterpacht ble gravlagt i Cambridge etter jødisk skikk.[19]

Virke[rediger | rediger kilde]

Akademisk karriere[rediger | rediger kilde]

Lauterpacht studerte først ved Universitetet i Lemberg (det er uklart om han oppnådde en grad fordi universitetet ble stengt for jøder mot slutten av første verdenskrig). Lemberg hadde et gammelt universitet og innenfor Østerrike-Ungarn var Wien, Praha og Lemberg de sentrale lærestedene for rettsvitenskap. Lauterpacht studerte i Wien fra 1919 hvor han oppnådde doktorgrad og ble kjent med nye ideer om individuelle rettigheter. Da han kom til Wien i 1919 snakket han tysk flytende med tydelig aksent fra oppveksten i Galicja. De såkalte østjødene ble lite respektert i Wien. Han snakket også polsk, ukrainsk og hebraisk og hadde han noe kjennskap til fransk og italiensk. I 1919 fungerte han som tolk for kommisjonen som arbeidet med Curzonlinjen.[8][10][12]

Han kom til England i 1923 for å studere ved London School of Economics og snakket da knapt engelsk som han bare hadde lest og ikke hørt uttalt. De første ukene som student i London tilbragte han hele dagen som tilhører i forelesninger om alle slags tema for å lære engelsk. Fjorten år senere var han innehaver av det prestisjetunge Whewell-professoratet i Cambridge. Han oppnådde doktorgrad i juss i London i 1927.[20][21][6][7][16][17]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

De tiltalte under Nürnbergprosessen. Hermann Göring nærmest i fremste rad, Hans Frank midt i fremste rad med mørke briller. Frank styrte sammen med Friedrich-Wilhelm Krüger generalguvernementet der Lauterpachts familie ble drept sammen med flere hundre tusen andre jøder i det østlige Galicja. Lauterpacht fikk kjennskap til familiens skjebne mot slutten av prosessen.

Lauterpacht var i USA 1940-1941 som gjesteprofessor og ble da kontaktet av Robert H. Jackson på den tiden USAs justisminister. USA var fortsatt nøytrale i den pågående krigen i Europa og Jackson ønsket folkerettslige betraktninger om hvordan USA kunne hjelpe Storbritannia uten å delta i krigshandlinger. Jackson tok i 1941 også opp spørsmålet om rettsforfølgelse av krigsforbrytere med Lauterpacht.[17] Lauterpacht begynte sommeren 1942 å arbeide som juridisk rådgiver for de britiske og amerikanske allierte. Ved slutten av krigen var det klart for rettsoppgjør i Nürnberg med Jackson som leder for aktoratet. Lauterpacht ble engasjert av britiske myndigheter til å delta i aktoratets arbeid.[13]

Han medvirket ved gjennomføring av Nürnbergprosessen der han skrev innlednings- og avslutningsforedrag for den britiske anklageren Hartley Shawcross samt bidro til Nürnberg-charteret (også kalt London-charteret) som lå til grunn for prosessen. Robert H. Jackson reiste i juli 1945 til London for å arbeide med charteret. Jackson reiste til Cambridge for å be Lauterpacht om råd og Lauterpacht foreslo begrepet crimes against humanity (på norsk oftest gjengitt som forbrytelse mot menneskeheten) for omfattende overgrep mot sivilbefolkningen. Betegnelsen skulle dekke mord, tortur og andre overgrep og var et nytt begrep i folkeretten. Begrepet ble tatt inn i London-charteret og i tiltalen mot ledende nazistiske forbrytere på initiativ av Jackson, det ble ikke ført noe referat fra samtalen med Lauterpacht om saken. Lauterpacht presenterte Chaim Weizmann for Robert H. Jackson som ønsket å bruke Weizmann som vitne, mens britene foretrakk et ikke-jødisk vitne.[13][22][21][20][6][16][7][17]

Lauterpacht var motstander av Raphael Lemkins tilnærming, særlig begrepet folkemord (engelsk: genocide) som Lauterpacht mente var upraktisk og uten støtte i juridisk presedens. Han fryktet at fokus på grupper (folkegrupper) ville gå på bekostning av beskyttelse av individer. Britiske og sovjetiske representanter ønsket å ha folkemord med i dommen, men Robert H. Jackson som holder avslutningsinnlegget fra amerikanske side nevner ikke «folkemord». Britisk støtte til å la folkemord inngå i Nürnberg var overraskende og Lauterpacht hadde ikke dette punktet med i utkastet han skrev for Hartely Shawcross som la frem britenes avslutningsinnlegg. Lauterpachts utkast understreket beskyttelse av enkeltmennesket mot barbari iverksatt av staten selv. I det håndskrevne utkastet viser Lauterpacht ingen respekt for Hans Franks innrømmelse og de andre tiltaltes påstand om at de ikke visste hva som foregikk. Shawcross brukte mesteparten av den juridiske argumentasjonen i Lauterpachts utkast, men sløyfet omtalen av Hans Frank og tilføyde støtte til skyld i folkemord.[13]

Lauterpacht var tilstede ved åpningen av Nürnbergprosessen høsten 1945 der aktor beskrev forbrytelser mot menneskeheten og folkemordshandlinger. Massedrapene i Galicja (med over 100.000 døde) i månedene etter Hans Franks besøk ble nevnt konkret. På dette tidspunktet visste ikke Lauterpacht at hans familie var blant ofrene.[13]

Senere arbeid[rediger | rediger kilde]

Fredspalasset i Haag er sete for Den internasjonale domstolen der Lauterpacht var dommer de siste fem årene han levde.

I 1945-1946 assisterte han statsadvokat Shawcross i saken mot William Joyce. Hans bok An International Bill of the Rights of Man (1945) medvirket i bevegelsen som ledet frem til Menneskerettighetserklæringen i 1948. Fokus på menneskeretter i hans senere arbeider kan ha bakgrunn i at familien ble drept i Holocaust.[6][16][7][17]

Lauterpacht ble i 1955 valgt av FNs generalforsamling og sikkerhetsrådet til dommer ved Den internasjonale domstolen. Han etterfulgte da Arnold McNair som hadde vært hans mentor tidlig i karrieren og gikk av som professor i Cambridge. McNair argumenterte overfor den britiske regjeringen at Lauterpacht burde nomineres til hans egen etterfølger. Lionel Heald, Attorney General for England and Wales, mislikte nominasjonen og argumenterte med at Lauterpacht ikke var skikkelig britisk: «It is therefore surely desirable that our representative at The Hague both be and be seen to be thoroughly British, whereas Lauterpacht cannot help the fact that he does not qualify in this way either by birth, by name or by education.» (Det er klart ønskelig at vår representant i Haag både er og blir oppfattet som britisk, mens Lauterpacht kan ikke gjøre noe med det faktum at han på dette punktet ikke er kvalifisert verken ved fødsel, ved sitt navn eller ved sin utdanning.) McNair ble deretter dommer ved Den europeiske menneskerettsdomstol. Lauterpacht hadde før dette vært medlem av FNs International Law Commission. Lauterpacht fungerte som dommer til han ble syk og døde.[19]

Utmerkelser og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Lauterpacht ble utnevnt til ridder i 1956. Hans sønn, Elihu Lauterpacht, var også en fremstående folkerettsekspert ved Cambridge og stiftet der Lauterpacht Centre for International Law.[16]

Verk[rediger | rediger kilde]

  • Private Law Sources and Analogies of International Law, London, 1927
  • The Function of Law in the International Community, Oxford, 1933
  • An International Bill of the Rights of Man, Oxford, 1945 (ny utgave i 2013 ved Philippe Sands)
  • Recognition in International Law, Cambridge, 1947
  • The Development of International Law by the International Court, London, 1958
  • Oppenheim's International Law, Vol. 1, 8th ed., 1958
  • Annual Digest and Reports of Public International Law Cases, Vols. 1–16, senere utgitt som International Law Reports, Vols. 17–24
  • International Law – The Collected Papers of Hersch Lauterpacht, Vol.5, redigert av Elihu Lauterpacht (Cambridge 2004)
  • British Yearbook of International Law (redaktør)[23]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015
  2. ^ a b Social Networks and Archival Context, SNAC Ark-ID w6516n19, besøkt 9. oktober 2017
  3. ^ a b c «Hersch Lauterpacht». Store norske leksikon. 10. februar 2021. Besøkt 19. februar 2021. 
  4. ^ Lauterpacht 2010
  5. ^ snl.no
  6. ^ a b c d Schwebel, Stephen M. (juli 2005). «International Law: Being the Collected Papers ofHersch Lauterpacht. Vol. 5: Disputes, War and Neutrality: Parts IX-XIV. Edited by Elihu Lauterpacht. Pp. xxiv, 786. Index. $180, £100. Cambridge: Cambridge University Press, 2004.». American Journal of International Law. 3 (engelsk). 99: 726–729. ISSN 0002-9300. doi:10.2307/1602321. Besøkt 19. februar 2021. 
  7. ^ a b c d e Sands, Philippe (10. november 2010). «My legal hero: Hersch Lauterpacht». the Guardian (engelsk). Besøkt 19. februar 2021. «Human rights advocate, Lauterpacht's role in helping forge a modern system of international law is hard to overstate.» 
  8. ^ a b c Graveson, R. H.; Jennings, R. Y.; Kelsen, Hans; McNair, Lord; Bourquin, Maurice; Verzijl, P. H. W.; Jessup, Philip C.; Fitzmaurice, Gerald; Baxter, R. R. (1961). «Hersch Lauterpacht». The International and Comparative Law Quarterly. 1. 10: 1–17. ISSN 0020-5893. Besøkt 19. februar 2021. 
  9. ^ Swart, Mia (1. september 2018). «Philippe Sands, East West Street: On the Origins of ‘Genocide’ and ‘Crimes Against Humanity’». Journal of International Criminal Justice. 4 (engelsk). 16: 959–961. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/mqy058. Besøkt 19. februar 2021. 
  10. ^ a b c d Lauterpacht, E. (2010). The Life of Hersch Lauterpacht. Cambridge University Press.
  11. ^ Lauterpacht 2010, s. 428
  12. ^ a b Von Lingen, Kerstin (juni 2020). «LEGAL FLOWS: CONTRIBUTIONS OF EXILED LAWYERS TO THE CONCEPT OF “CRIMES AGAINST HUMANITY” DURING THE SECOND WORLD WAR». Modern Intellectual History. 2 (engelsk). 17: 507–525. ISSN 1479-2443. doi:10.1017/S1479244318000239. Besøkt 20. februar 2021. 
  13. ^ a b c d e f g h Philippe Sands (2017): East West Street: Personal Stories about Life and Law, Washington University Global Studies Law Review, vol 16, nr 3, s. 439ff, https://openscholarship.wustl.edu/law_globalstudies/vol16/iss3/6
  14. ^ Rossoliński-Liebe, Grzegorz (16. september 2019). «Survivor Testimonies and the Coming to Terms with the Holocaust in Volhynia and Eastern Galicia: The Case of the Ukrainian Nationalists:». East European Politics and Societies (engelsk). doi:10.1177/0888325419831351. Besøkt 20. februar 2021. 
  15. ^ Hann, C. M., & Magocsi, P. R. (Eds.). (2005). Galicia: a multicultured land. University of Toronto Press.
  16. ^ a b c d e «Sir Hersch Lauterpacht | Lauterpacht Centre for International Law». www.lcil.cam.ac.uk. Besøkt 19. februar 2021. 
  17. ^ a b c d e Koskenniemi, M. (1. september 2004). «Hersch Lauterpacht and the Development of International Criminal Law». Journal of International Criminal Justice. 3. 2: 810–825. ISSN 1478-1387. doi:10.1093/jicj/2.3.810. Besøkt 19. februar 2021. 
  18. ^ Lauterpacht 2010, s. 423
  19. ^ a b Lauterpacht 2010, kapittel 11
  20. ^ a b Robinson, J. (1972). The International Military Tribunal and the Holocaust-Some Legal Reflections. Israel Law Review, 7, 1.
  21. ^ a b Kolb, Robert (7. desember 2020). «Hersch Lauterpacht and Human Dignity». Human Dignity and International Law (engelsk): 15–21. doi:10.1163/9789004435650_004. Besøkt 19. februar 2021. 
  22. ^ Luban, D. (2004). A theory of crimes against humanity. Yale Journal of International Law, 29, 85.
  23. ^ Lauterpacht 2010, s. 373

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Lauterpacht, E. (2010). The Life of Hersch Lauterpacht. Cambridge, 2010: Cambridge University Press. ISBN 9780511723278. 
  • Sands, Philip (2018): Tilbake til Lemberg. Forlaget Press. ISBN 9788232802012 (Originaltittel: East West Street: On the Origins of Genocide and Crimes Against Humanity, Weidenfeld & Nicolson, 2016 ISBN 9780385350716)