Holodomor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fotgjengere og utsultede lik i Kharkiv under holodomor, hungersnøden i Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk 1932–1933. Sultkatastrofen skyldtes tørke og konfliktfylte omorganiseringer i det sovjetiske samfunnet, og en åttedel av republikkens innbyggere omkom.[1]

Holodomor (ukrainsk: Голодомор,[2] avledet fra морити голодом, «å utsulte til døde»[3][4]) var en menneskeskapt hungersnød som rammet Ukraina fra høsten 1932 til sommeren 1933. Holodomor var del av en mer vidtrekkende hungerkatastrofe i kornproduserende områder av Sovjetunionen som ble utløst av Stalin-regimets tvangskollektivisering av landbruket og innføring av planøkonomi. Hungersnøden i Ukraina skiller seg imidlertid fra liknende sultkatastrofer i andre deler av Sovjetunionen, både i årsaker, forløp og omfang.[5][6][7]

I løpet av holodomor døde anslagsvis mellom tre og fire millioner mennesker av sult i de områdene som på den tiden tilhørte Den ukrainske sosialistiske sovjetrepublikk;[8][9] en katastrofe uten sidestykke i fredstid i ukrainsk historie.[10] Videre rammet hungersnøden den ukrainske minoritetsbefolkningen i det sørlige Russland hardt, og da særlig i området øst for Azovhavet.[11] I tillegg førte hungersnøden også til et betydelig fødselsunderskudd,[12] som ofte regnes med som tap av liv. Det har vært betydelig usikkerhet knyttet til tallene, og inntil ganske nylig har det vært vanlig med langt høyere anslag.[13][14][15] Beregningene har også vært påvirket av ideologisk syn på historien.[16]

Ordbakgrunn[rediger | rediger kilde]

Ukrainsk frimerke utgitt i 1993 til minne om holomodor 1932–1933.

Ordet «holodomor» er bokstavelig oversatt fra ukrainsk i betydningen «hungerdød» eller «drap ved sult».[17][18] Holodomor er sammensatt av de ukrainske ordene holod i betydningen «sult/hunger» og mor i betydningen «pest/plage». Uttrykket moryty holodom betyr «å påføre død ved sult». Det ukrainske verbet moryty (морити) har betydningen «å forgifte noen, drive til utmattelse eller å plage/pine noen». Verbet moryty i perfektum er zamoryty i betydningen «drepe eller føre til død ved hunger, meget anstrengende arbeid».

Ordet ble benyttet på trykk i 1930-årene i utgivelser av ukrainere i Tsjekkoslovakia (da i formen haladamor),[19] og i 1978 av ukrainske immigrantorganisasjoner i USA og Canada.[20][21][22] I Sovjetunionen, der Ukraina var en delrepublikk, ble enhver henvisning til sulten slått ned, selv etter avstaliniseringen i 1956. Historikere kunne bare snakke om «vanskeligheter med mat» og selve bruken av ordet golod/holod («hungersnød, sult») var forbudt.

Historie[rediger | rediger kilde]

Rekkevidde og varighet[rediger | rediger kilde]

Ofre for hungeren, kvinner og barn. Fotografert av Gareth Jones, 1933.

Sultkatastrofen hadde blitt forutsett så langt tilbake som i 1930 av akademikere og rådgivere av myndighetene i den sovjetiske republikken Ukraina, men få eller ingen tiltak ble iverksatt for å forhindre det.[23] Foruten sovjetiske Ukraina påvirket hungersnøden også sovjetiske Moldova (som var en del av sovjetisk Ukraina på denne tiden) våren 1932[24] og fra februar til juli 1933.[25] Det største antallet ofre dokumentert er fra våren 1933. Mellom 1926 og 1939 ble befolkningen i Ukraina redusert med 6,6 %. I samme periode økte den i Russland og Hviterussland med henholdsvis med 16,9 % og 11,7 %.[26][27]

Fra innhøstingen i 1932 greide de sovjetiske myndighetene å kun framskaffe 4,3 millioner tonn sammenlignet med 7,2 millioner tonn som ble oppnådd i 1931.[28] Rasjonene i byene ble drastisk redusert, og vinteren 1932–1933 og våren 1933 sultet mange i urbane områder.[29] Arbeidere i byområdene fikk ekstra matkvoter gjennom et rasjoneringssystem (og kunne derfor tidvis gi støtte til sine sultende slektninger på landet), men rasjonene ble gradvis fjernet, og våren 1933 var det også utbredt hungersnød i urbane områder. På samme tid ble arbeiderne vist propagandafilmer hvor alle bønder ble framstilt som kontrarevolusjonære som skjulte korn og poteter på en tid da arbeidere, som ble framstilt som å bygge sosialismens «strålende framtid», sultet.[30]

De første rapportene om storstilt feilernæring og død etter sult kom fra to urbane områder i byen Uman i januar 1933 ved provinsene (oblast) Vinnytsia og Kyiv. I midten av januar 1933 ble det rapportert om storstilte «vanskeligheter» med mat i urbane områder som hadde fått reduserte forsyninger gjennom rasjoneringssystemet. Kuttene var resultat av beslutninger tatt av det ukrainske kommunistpartiets sentralkomité i desember 1932. I begynnelsen av februar 1933, i henhold til rapporter fra lokale myndigheter og ukrainsk statspoliti (GPU), var områdene i Dnipropetrovsk oblast hardest rammet av matmangelen. Her var det også epidemier av tyfoidfeber og malaria. Oblastene Odessa og Kyiv var på henholdsvis andre- og tredjeplass. I midten av mars kom de fleste rapportene om hungersnød fra Kyiv oblast.

I midten av april 1933 lå Kharkiv oblast øverst på listen over de mest utsatte områdene, mens oblastene Kyiv, Dnipropetrovsk, Odessa, Vinnytsia og Donetsk og republikken Moldova fulgte etter på listen. Rapporter om massedød på grunn av sult, datert fra midten av mai og fram til begynnelsen av juni 1933, kom fra administrative enheter (rajon) i oblastene Kyiv og Kharkiv. På listen over områder som var mindre påvirket var Tsjernihiv oblast og de nordlige delene av oblastene Kyiv og Vinnytsia. Forordningen til Kommunistpartiets sentralkomité av 8. februar 1933 slo fast at ingen sulttilfeller skulle forbli ubehandlet. Lokale myndigheter måtte rapportere antallet som led av sult, om årsaker for hungersnød, antall døde av sult, matbistand fra lokale kilder og nødvendig matbistand fra sentralt hold. GPU håndterte parallell rapportering og matbistand i sovjetiske Ukraina. Mange av disse regionale rapportene og de fleste sentrale rapportene med sammendrag er i dag tilgjengelige i sentrale og regionale arkiver i Ukraina.[31] The Ukrainian Weekly, den eldste engelskspråklige avisen i Nord-Amerika om ukrainske forhold, grunnlagt i oktober i 1933, rapporterte om situasjonen i 1933, skrev om vanskeligheter i kommunikasjonen og appellerte om situasjonen i Ukraina.[32]

Bevis på utstrakt kannibalisme ble dokumentert under holodomor.[33][34] Overlevelse var både en moralsk og en fysisk kamp. En kvinnelig lege skrev til en venn i juni 1933 at hun ennå ikke var blitt kannibal, men var «ikke sikker på at jeg ikke vil bli en i løpet av den tiden det tar før brevet mitt kommer til deg.» Rettskafne mennesker døde først. De som ikke ville stjele eller prostituere seg, døde. De som ga mat til andre døde. De som vegret seg mot å spise lik døde. De som ikke drepte sine medborgere døde. Foreldre som verget seg mot kannibalisme døde før sine barn.[35]

Det sovjetiske regimet trykket plakater som erklærte: «Å spise dine barn er en barbarisk handling.»[36] Mer enn 2 600 mennesker ble dømt for kannibalisme i løpet av holodomor.[37]

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Holodomor, Novokrasne, november 1932.

Årsakene for sultkatastrofen er et emne for akademisk og politisk debatt. En del forskere konkluderer med at den menneskeskapte sulten var en konsekvens av økonomiske problemer knyttet til endringer iverksatt under perioden med den sovjetiske industrialiseringen.[18][38] [39] Andre forskere har pekt på et systematisk sett av politiske handlinger iverksatt av den sovjetiske regjeringen under Stalin med den hensikt å utrydde ukrainsk uavhengighetsbevegelse.[10][40]

Kollektiviseringpolitikken ble tvunget igjennom, medførte ekstrem krise og bidro til hungersnøden. I 1929–1930 ble bøndene tvunget til å overføre land og tamdyr til statseide gårder hvor de selv måtte arbeide som dagsarbeidere mot betaling.[41] Kollektiviseringen av Sovjetunionen, inkludert sovjetiske Ukraina, var ikke populær i bondestanden og tvangsgjennomført kollektivisering førte til tallrike bondeoppstander. Den første femårsplanen som et ledd i planøkonomisk samfunnsstyring førte til endring av forventet produksjon fra ukrainske jordbruk, fra kjent dyrkning av korn til ukjente planter som sukkerbete og bomull. I tillegg ble situasjonen forverret av dårlig administrasjon. Betydelige mengder korn forble uhøstet, og selv av det som ble høstet gikk en betydelig andel tapt gjennom prosessering, transport og lagring.[42][43]

I løpet av sommeren 1930 instituerte myndighetene et program for rekvirering av mat, tilsynelatende for å øke korneksporten. Som følge ble tyveri av mat fra 1932 straffet med døden eller 10 års fengsel.[41] Særskilte dødbringende bestemmelser ble innført, i stor grad begrenset til sovjetiske Ukraina, mot slutten av 1932 og 1933. I henhold til historikeren Timothy Snyder (professor ved Yale University): «Hver av dem synes som et beroligende administrativt virkemiddel, og hver av dem var unektelig framstilt som det i sin tid, og dog var hver av dem drepende.»[44] Under kollektiviseringpolitikken ble eksempelvis bønder ikke bare fratatt sine eiendommer, men et stort antall bønder ble også forvist til Sibir uten håp om å overleve forvisningen.[45] De som ble igjen og forsøkte å unnslippe sultområdene ble beordret skutt. Utenlandske enkeltindivider var vitne til disse grusomhetene eller effektene av den. Eksempelvis journalistene Gareth Jones og Arthur Koestler.

Som reaksjon på det demografiske sammenbruddet etter Holodomor beordret de sovjetiske myndighetene en storstilt ny bosetning med å flytte over 117 000 bønder fra fjerne regioner i Sovjetunionen for å overta de forlatte gårdene.[46]

Dødsofre[rediger | rediger kilde]

Kart over avfolkningen av Ukraina og sørlige Russland, 1929–33. Områdene i hvitt var ikke en del av Sovjetunionen under hungerkatastrofen.

Sovjetunionen nektet lenge for at det i det hele tatt hadde vært noen hungerkatastrofe i Sovjetunionen på 1930-tallet. Noen offisiell anerkjennelse kom ikke før i desember 1987. Tilgangen til de aktuelle arkivene var i stor grad begrenset helt frem til sent på 80-tallet.[47] Tallgrunnlaget var uansett usikkert da kvaliteten på og troverdigheten til det sovjetiske tallgrunnlaget ikke var kjent. Demografiske analyser må også ta høyde for usikkerhet knyttet til hvor mye fødselsraten hadde sunket fra de høye nivåene på 20-tallet til begynnelsen av 30-tallet, uavhengig av hungersnøden.

Beregninger av menneskelige tap grunnet sultedød må ta i betraktning antallet involvert i utvandring og flytting. Her kan det være mangler ved de registrerte dataene. Videre vil de være usikkerhet knyttet til uregistrert utvandring fra Sovjetunionen og uregistrert frivillig eller tvungen intern flytting. I henhold til sovjetisk statistikk var migrasjonsbalansen for den ukrainske befolkningen i årene 1927–1936 i tap på 1,343 millioner mennesker. Selv når dataene ble samlet erkjente sovjetiske statistiske institusjoner at presisjonen var mindre enn for data av naturlige befolkningsendringer. Det totale antallet døde i Ukraina grunnet unaturlige årsaker i tiåret var 3,238 millioner; tatt i betraktning manglende nøyaktighet, er estimatet for menneskelig død mellom 2,2 millioner og 3,5 millioner døde.

En viktig årsak til ulike tall er at beregninger av antall døde varierer i geografisk dekning, en del benytter Ukrainas grenser fra 1933, en del de nåværende grensene, og en del teller etniske ukrainere. En del ekstrapolerer på grunnlag av antall døde i et gitt område, mens andre benytter tall fra arkiver. En del historikere har betvilt nøyaktigheten av sovjetiske folketellinger da de kan være en refleksjon av sovjetisk propaganda. Andre beregninger kommer fra bokførte diskusjoner mellom internasjonale politikere. Den britiske statsministeren Winston Churchill fikk i en samtale med Josef Stalin i august 1942 hans overslag på antall «kulakker» som ble undertrykt for å gjøre motstand mot kollektiviseringen, som var 10 millioner for hele Sovjetunionen, framfor kun i Ukraina. Ved å benytte dette antallet antydet Stalin at det ikke bare omfattet de som mistet livet, men også de som ble tvangsdeportert.[48][49] I tillegg finnes uenigheten om antallet døde i konsentrasjonsleirene i Gulag skal regnes med, eller kun de som døde hjemtraktene.

Sovjetiske arkiver viste at dødsraten var høyere enn normalt i Ukraina i 1932–1933, og utgjorde et minimum av 1,8 millioner (2,7 inkludert fødselstap). Kilder hevder videre at avhengig av beregninger gjort av uregistrert dødelighet og natalitet (det vil si antall fødsler sett i forhold til befolkningstallet i et gitt tidsrom), ville disse tallene øke til et nivå på 2,8 millioner til et maksimum av 4,8 millioner overskytende døde (det vil si over de som normalt ville ha dødd i et gitt tidsrom) og til 3,7 millioner til et maksimum av 6,7 millioner døde (inkludert i fødselstap) av befolkningen.[14] I 1932–1933 var det 1,2 millioner tilfeller av tyfus og 500 000 tilfeller av tyfoidfeber. Feilernæring økte dødshyppigheten for mange sykdommer, og er ikke regnet med av mange historikere.[50] Den største registrerte økningen av tyfus var fra 1932 til 1934, som oftest spredd av lus. I forbindelse med feilslått innhøsting og økende fattigdom er det sannsynlig at forekomsten av lus vil øke. Samling av et stort antall flyktninger på jernbanestasjoner, på tog og andre trange steder, øker sjansene for spredning. I 1933 var antallet registrerte tilfeller 20 ganger høyere enn nivået i 1929. Antall tilfeller per hode i befolkningen registrert i Ukraina var allerede betydelig høyere enn i Sovjetunionen som helhet. I juni 1933 hadde forekomsten i Ukraina økt med bortimot ti ganger nivået i januar, langt høyere enn i resten av Sovjetunionen.[51] Antall bokførte tilfeller av overskuddsdødsfall (dødsfall utover normalen) trukket ut av statistikken for fødsel og død fra sovjetiske arkiver, er motstridende. Dataene går ikke opp i forskjellene mellom resultatene av folketellingene i 1926 og 1937.[49] Stanislav Kultsjytskyj oppsummerte avklassifisert sovjetisk statistikk som visning av en befolkningsnedgang på 538 000 mennesker i sovjetiske Ukraina mellom folketellingen i 1926 (28 925 976) og 1937 (28 388 000).[49]

I henhold til Snyder er de bokførte tallene av overskuddsdøde (engelsk: excess deaths) på 2,4 millioner. Imidlertid hevder Snyder at dette tallet er «betydelig lavt» grunnet de mange dødsfallene som ikke ble bokført eller nedtegnet. Snyder hevder at demografiske beregninger utført av de ukrainske myndighetene gir et tall på 3,89 millioner døde, og mener at det faktiske antallet sannsynligvis ligger mellom disse tallene, omtrentlig 3,3 millioner døde ved hunger og sykdom knyttet til hungerkatastrofen i Ukraina fra 1932 til 1933. Snyder har også beregnet at de millionene som døde av hungersdød på samme tid i den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikken, var omtrentlig 200 000 etniske ukrainere grunnet at ukrainske bosetninger ble særskilt hardt rammet i Russland.[44] Som barn erfarte statslederen i Sovjetunionen, Mikhail Gorbatsjov, født inn i en russisk–ukrainsk familie, sult i byen Stavropol i Russland. Han minnes i sin selvbiografi: «I det forferdelige året [1933] at bort imot halve befolkningen i min fødeby Privolnoje sultet til døde, inkludert to søstre og en bror av min far.»[52]

I henhold til en beregning[53] var rundt 81,3 % av sultofrene i sovjetiske Ukraina etniske ukrainere, 4,5 % russere, 1,4 % jøder og 1,1 % polakker. Mange hviterussere, ungarere, volgatyskere og andre folkegrupper ble også ofre. Den ukrainske rurale befolkningen var hardest rammet av holodomor. Ettersom bondestanden utgjorde en demografisk ryggrad i den ukrainske nasjonen,[54] påvirket tragedien ukrainerne i mange år. I en meningsmåling i Ukraina i oktober 2013 var det 38,7 % som hevdet at «min familie hadde folk påvirket av sulten», 39,2 % uttalte at de ikke hadde slike slektninger, og 22,1 % visste ikke.[55]

Rundt tusenårsskiftet var den rådende oppfatningen at mellom syv og ti millioner hadde mistet livet i Holdomor.[56] I en fellesuttalelse fra De forente nasjoner (FN), undertegnet av 25 stater i 2003, ble dødstallet satt til mellom syv og ti millioner.[57] Nyere demografiske analyser har bidratt til å redusere usikkerhetene, noe som har bidratt til å nedjustere tallene kraftig. En fransk-ukrainsk studie i 2009 anslo de direkte dødsfallene i Ukraina så lavt som 2,6 millioner.[58] Yale-historikeren Timothy Snyder landet i sin bok Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin på 3,3 millioner.[59] En forskergruppe tilknyttet det Ukrainske vitenskapsakademi i Kyiv anslo i studien Demography of a man-made human catastrophe: The case of massive famine in Ukraine 1932–1933, tallet til 3,9 millioner, med 0,6 millioner tapte fødsler i tillegg.[60] Stanislav Kultsjytskyj, som tidligere hadde angitt et noe lavere tall,[61] legger nå denne studiens anslag til grunn.[62]

Spørsmålet om folkemord[rediger | rediger kilde]

Chicago American, avisforside for 25. februar 1935.
Ofre for hungeren, 1933.

Robert Conquest, forfatteren av The Harvest of Sorrow (1986), har uttalt at hungeren i 1932–1933 var et bevisst massemord, om ikke folkemord.[63] Historikerne R.W. Davies og Wheatcroft mener at om industrialiseringen var blitt forlatt, kunne sultedøden ha blitt «forhindret» eller i det minste vært betydelig mindre. De ser lederskapet under Stalin som betydelig forfeilet i planleggingen av industrialiseringen av jordbruket:

Laquote.svgVi anser politikken med rask industrialisering som en underliggende årsak for vanskelighetene i jordbruket tidlig på 1930-årene, og vi tror ikke at de kinesiske eller NEP-versjonene av industrialiseringen var levedyktig i Sovjets nasjonale og internasjonale omstendigheter.[64]Raquote.svg

Michael Ellman, ekspert på Sovjetunionens økonomi, argumenterer for at i tillegg til internering i Gulags konsentrasjonsleirer og henrettelser ved skyting (Закон о трёх колосках, loven mot tre aks, det vil si mot stjeling av korn fra kollektivgårdene) finnes det bevis på at Stalin benyttet sult som et våpen i sin krig mot bøndene.[65] Han analyserte handlingene til sovjetiske myndigheter, to av kommisjonene og en utelatelse: (i) eksport av 1,8 millioner tonn korn under storstilt sultkatastrofe (nok til fø mer enn fem millioner mennesker i et år); (ii) forhindre migrasjon fra områder preget av sult (som er estimert til å ligge på 150 000 mennesker); og (iii) foretok ingen anstrengelser for å sikre bistand av korn fra utlandet (estimert til å ha forårsaket 1,5 millioner døde), foruten stalinistregimets holdning i 1932–1933, at mange av de som døde var «kontrarevolusjonære», «dagdrivere» eller «tyver» som helt og holdent fortjente å dø. Basert på denne analysen konkluderte Ellman med at handlingene til Stalins myndighetspersoner mot ukrainere ikke møtte standardene av særskilt hensikt påkrevd for å bevise folkemord som definert av Forente nasjoners konvensjon (med unntak av tilfellet med ukrainere i Kuban i sørlige Russland).[65]

Ellman konkluderte også at handlingene til Stalins myndigheter møtte den løsere definisjonen av folkemord;[65] men under denne løsere definisjonen, i henhold til Ellman, er folkemord en vanlig historisk hendelse.[65] Angående Stalins handlinger tidlig i 1930-årene uttaler Ellman utvetydig at i henhold til samtidens internasjonale straffelov er Stalin «klart skyldig» i «en rekke forbrytelser mot menneskeheten» og at i henhold til internasjonal straffelov er det eneste som kan forsvare Stalin fra en anklage om massemord «å argumentere for at han var uvitende om konsekvensene av sine handlinger.»[65]

Adam Jones, som forsker på folkemord, understreker at mange av det sovjetiske lederskapets handlinger i 1931–1932 burde bli betraktet som folkemord. Ikke bare drepte hungeren millioner, den skjedde med «et bakteppe av forfølgelse, massehenrettelser og fengsling som åpenbart hadde som mål å underminere ukrainerne som en nasjonal gruppe.»[66] Norman Naimark, historiker ved Universitetet i Stanford, spesialisert på folkemord og etnisk rensing, har hevdet at en del av handlingene til Stalins regime, ikke bare under holodomor, men også under раскулачивание, raskulatsjivanije (den sovjetiske kampanjen med politisk undertrykkelse, arrestasjoner, deportasjoner og henrettelser av millioner bønder og deres familier i årene 1929–1932) og særskilte målrettede angrep mot bestemte etniske grupper [33] også kan bli forstått som folkemord.[67] I 2006 avklassifiserte Ukrainas sikkerhetstjeneste mer enn 5000 sider av holodomorarkivene.[68] Disse dokumentene antyder at det sovjetiske regimet behandlet Ukraina særskilt under hungersnøden ved bevisst å ikke tillate at landet fikk humanitær hjelp.[69]

Snyder forsikret i 1933 at «Josef Stalin bevisst sultet Ukraina» gjennom en «hjerteløs kampanje av rekvireringer som startet Europas tidsalder av massedrap.»[70] Han argumenterte at sovjeterne selv «forsikret seg at begrepet folkemord, mostridende til Lemkins intensjoner, ekskluderte politiske og økonomiske grupper.» Dermed kan hungerkatastrofen i Ukraina beskrives som «noe som er mindre preget av folkemord ettersom det var rettet mot en klasse, kulakker, foruten en nasjon, Ukraina.»[71]

Begrepet folkemord (genocide) ble lansert av den polsk-jødiske advokaten Raphael Lemkin i 1944. Lemkin forfattet også utkastet til lovteksten for FN om straff av folkemord i 1947 (enstemmig vedtatt året etter). I en tale i 1953 uttalte Lemkin at «ødeleggelsen av den ukrainske nasjon» som det «klassiske eksempelet på folkemord», for

Laquote.svgukraineren er ikke og har aldri vært en russer. Hans kultur, hans lynne, hans språk, hans religion, er helt forskjellig ... å fjerne [ukrainsk] nasjonalisme ... ukrainsk bondestand ble ofret ... en hunger var nødvendig for Sovjetunionen og så de fikk en for å sikre ... om det sovjetiske programmet lyktes fullstendig, om den intellektuelle, presten, og bonden kan bli eliminert [da] ville Ukraina bli like så død som om hver eneste ukrainer som ble drept, for det ville ha mistet den delen av det som hadde blitt holdt og utviklet dets kultur, dets tro, dens felles ideer, som hadde rettledet det og gitt det en sjel, som i korthet, gjorde det til en nasjon ... Dette er ikke bare et tilfelle av massemord. Det er et tilfelle av folkemord, av ødeleggelsen ikke bare av enkeltindivider, men av en kultur og en nasjon.[72][73][74]Raquote.svg

Senere vurderinger[rediger | rediger kilde]

Ukrainian Canadian Congress' (UCC) minnesmerke over ofrene for holodomor i Calgary er dekorert med russisk-ortodoks kors.

Holodomor er siden 2006 blitt beskrevet av Ukraina og 15 andre land som et folkemord på det ukrainske folket, utført av Stalins regime.[75][76] Diskusjonen om holodomor kretser om hvorvidt, eller i hvor stor grad, sultkatastrofen ble skapt med overlegg for å rydde «kulakkene» av veien. Kulakk er et eldre russisk skjellsord for selveiende storbønder, og særlig dem som motsatte seg tvangskollektiviseringen etter den russiske revolusjonen. Denne forklaringen veies opp mot andre årsaker til katastrofen, som feilslått industrialisering av landbruket og Stalins tiltak som følge av den vestlige gullblokaden av Sovjetunionen.

En del forskere mener at hungersnøden ble planlagt av Sovjetunionens leder Josef Stalin for å bli kvitt en ukrainsk uavhengighetsbevegelse.[10][40][77] Den ukrainske historikeren Stanislav Kultsjytskyj har avvist at hungersnøden som oppsto i 1932 var planlagt. Kultsjytskyj har imidlertid kommet til at den andre bølgen av hungersnød vinteren 1933, som rammet befolkningen i Ukraina og den ukrainske minoriteten i det sørlige Russland spesielt hardt, må ha vært et resultat av målrettet politikk fra Stalin-regimet: «et planlagt og velorganisert massemord på den ukrainske befolkningen».[78]

I begrepet «holodomor» ligger at hungersnøden kom som følge av bevisste politiske handlinger, som avvisning av utenlandsk bistand, konfiskering av all mat fra husholdningene og forbud mot å forlate de sulterammede områdene. Dette skal understreke at hungersnøden ble skapt med hensikt og definere den som et folkemord. Tap av liv under holodomor er blitt sammenlignet med holocaust.[79][80][81][33] Årsaksbildet er fortsatt tema for faglig debatt, og flere historikere anser at det ikke er grunnlag for å definere holodomor som et folkemord.[82][83]

Diskusjonen om holodomor ble mer åpen som en del av glasnost på slutten av 1980-tallet. I Ukraina kom den første offisielle bruken av begrepet i en tale av Volodymyr Sjtsjerbytskyj, førstesekretær i Ukrainas kommunistiske parti, i desember 1987,[84] i anledning republikkens syttiende årsdag.[85] Et offentlig utsagn i Sovjetunionen kom i februar 1988 i en tale av Oleksiy Musiyenko, sjef for ideologiske saker i partiorganisasjonen i Kyivs gren av unionen av sovjetiske forfattere i Ukraina.[86][87] Begrepet kan ha vært benyttet på trykk i Sovjetunionen den 18. juli 1988 i hans artikkel om emnet.[88] «Holodomor» er nå et oppslagsord i den moderne tobinds ordboken om ukrainsk språk, utgitt i 2004. Begrepet er beskrevet som «unaturlig sult, organisert i bred skala av et kriminelt regime mot et lands befolkning.»[89]

Sovjetisk og vestlig fornektelse[rediger | rediger kilde]

Amerikanske kommunister som angriper en demonstrasjon av ukrainere mot holodomor, Chicago, desember 1933.

Fornektelse av holodomor er påstander om at den dødelige hungersnøden i 1932–1933 i sovjetiske Ukraina enten ikke skjedde, eller at den skjedde, men ikke kom som et resultat av Stalin-regimets politikk.[90][91] Sovjetunionens statlige standpunkt var fornektelse av hungerkatastrofen. Dette ble reflektert i både sovjetisk propaganda og verkene til en del vestlige journalister og intellektuelle som blant annet George Bernard Shaw, Walter Duranty, og Louis Fischer.[90][92] I Sovjetunionen forbød myndighetene all diskusjon av sultdøden. Stanislav Kultsjytskyj konstaterte at den sovjetiske regjeringen beordret ham til å forfalske sine funn ved å framstille sulten som en uunngåelig naturlig katastrofe, frikjenne kommunistpartiet for sitt ansvar og opprettholde Stalins arv.[93]

Den walisiske journalisten Gareth Jones for Western Mail reiste i mars i 1933 til Sovjetunionen og greide å komme seg inn i Ukraina. Han skrev dagbok om de uhyrlighetene han opplevde, og da han kom til Berlin den 29. mars 1933, sendte han ut en pressemelding.[94] Den ble plukket opp av mange aviser, blant annet The Manchester Guardian og New York Evening Post. Han skrev blant annet: «Jeg gikk gjennom landsbyene og tolv kollektivgårder. Overalt var det skrik, ‘Det er ikke noe brød. Vi dør.’ Dette skriket kom fra hver del av Russland … Jeg trampet gjennom regionen med svart jord ettersom det var det rikeste landbruksområdet i Russland og ettersom korrespondenter hadde forbud mot å gå dit for å se selv hva som skjedde. På toget møtte jeg en kommunist som nektet for at det var hungersnød.»[95]

Denne rapporten var ikke ønsket velkommen av deler av media, da mange intellektuelle på denne tiden var fortsatt sympatisk innstilt til det sovjetiske regimet.[96] Kort tid etter trykte The New York Times en fornektelse av Jones’ rapport av nevnte Walter Duranty og hvor kilder i Kreml avviste eksistensen av noen sult.[97] Jones ble anklaget for å være en løgner av de som hadde interesse av å dekke til katastrofen, men kom til å inspirere George Orwellsom er kjent for sine anti-totalitære romaner.[98]

Den unge britisk-ungarske kommunisten Arthur Koestler ble demoralisert av å finne «det enorme landet innpakket i stillhet»,[99] og skrev nedslående om holodomor: «På hver [tog]stasjon var det en mengde med bønder i filler, tilbød ikoner og lerretstøy i bytte for en klump med brød. Kvinnene løftet opp sine småbarn mot kupévinduene – småbarna var ynkverdige og fryktelige med lemmer som kvister, oppblåste mager, store likbleike hoder hengende på tynne nakker.»[100] Den britiske sosialisten Malcolm Muggeridge tok toget til Kyiv hvor han oppdaget den sultende bondebefolkningen. Den idealistiske Muggeridge forlot Sovjetunionen, overbevist om at han hadde vært vitne til «en av de mest avskyelige forbrytelser i historien, så forferdelig at folk i framtiden knapt vil være i stand til å tro at det noen gang har skjedd.»[99]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Paulsen, Martin: Holodomor i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 28. mars 2022 fra https://snl.no/Holodomor
  2. ^ Jones, Adam (2010): Genocide: A Comprehensive Introduction. Taylor & Francis, ISBN 978-0-415-48618-7, s. 194.
  3. ^ Graziosi, Andrea (2005): «Les Famines Soviétiques de 1931–1933 et le Holodomor ukrainien», Cahiers du monde russe et soviétique, 46/3, s. 457, 464
  4. ^ Werth, Nicolas (2007): «La grande famine ukrainienne de 1932–1933», Werth, Nicolas: La terreur et le désarroi: Staline et son système, Paris, ISBN 2-262-02462-6, s. 132.
  5. ^ Snyder (2010)
  6. ^ Kulchytsky (2018)
  7. ^ Levchuk (2020)
  8. ^ Snyder (2010), s. 53
  9. ^ Rudnytskyi, Levchuk, Wolowyna, Shevchuk & Kovbasiuk (2015)
  10. ^ a b c «Holodomor», Encyclopædia Britannica.
  11. ^ Kulchytsky (2018)
  12. ^ Rudnytskyi, Levchuk, Wolowyna, Shevchuk & Kovbasiuk (2015)
  13. ^ Rosefielde (1983)
  14. ^ a b Wheatcroft (2001a).
  15. ^ Marples (2007), s. 50
  16. ^ [https://historia.nu/historia-nu/holodomor-josef-stalins-terrorsvalt-for-att-kuva-ukrainarna/ Historia Nu 13. april 2022: Holodomor – Josef Stalins terrorsvält för att kuva ukrainarna (svensk podkast intervjuer historieprofessor Klas-Göran Karlsson)
  17. ^ Werth (2010), s. 396
  18. ^ a b Fawkes, Helen (24. november 2006): «Legacy of famine divides Ukraine», BBC News. Arkivert fra originalen den 28. mars 2012.
  19. ^ Applebaum, Anne (2017): Red Famine: Stalin's War on Ukraine. New York: Doubleday, ISBN 9780385538855, s. 363.
  20. ^ Hryshko (1978).
  21. ^ Dolot (1985)
  22. ^ Hadzewycz, Zarycky & Kolomayets (1983).
  23. ^ Dawood, M.; Mitra, A. (Desember 2012): «Hidden agendas and hidden illness», Diversity and Equality in Health and Care. 9 (4), s. 297–298.
  24. ^ «Голодомор 1932–33 років в Україні: документи і матеріали"/ Упорядник Руслан Пиріг; НАН України.Ін-т історії України.-К.:Вид.дім Києво-Могилянська академія» [oversettelse: «Famine in Ukraine 1932–33: documents and materials / compiled by Ruslan Pyrig National Academy of Sciences of Ukraine. Institute of History of Ukraine. -K.:section Kyiv-Mohyla Academy 2007»], Archives.gov.ua. Arkivert fra originalen den 15. august 2012
  25. ^ Davies & Wheatcroft (2010), s. 204.
  26. ^ «University of Toronto Data Library Service». Arkivert fra originalen den 6. juli 2011.
  27. ^ «Demoscope Weekly». Arkivert fra originalen den 19. januar 2012.
  28. ^ Davies & Wheatcroft (2010), s. 470, 476.
  29. ^ Davies & Wheatcroft (2010), s. xviii.
  30. ^ Холодомор – 2009, Vlasti.net. Arkivert fra originalen den 24. juli 2011 hos Wayback Machine.
  31. ^ «Голод 1932–1933 років на Україні: очима істориків, мовою документів», Archives.gov.ua. Arkivert fra originalen den 15. august 2012.
  32. ^ «Holodomor», The Ukrainian Weekly
  33. ^ a b c Margolis, Eric: «Seven million died in the 'forgotten' holocaust», Ukemonde.com. Arkivert fra originalen Arkivert 9. september 2017 hos Wayback Machine. den 9. september 2017.
  34. ^ Сокур, Василий [Sokur, Vasily] (21. november 2008): Arkivert 16. mai 2019 hos Wayback Machine., Fakty.ua. Arkivert fra originalen den 6. january 2013. Forfatteren antyder at det aldri hadde vært mer utstrakt kannibalisme enn under holodomor.
  35. ^ Snyder, Timothy (2010): Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin, Basic Books, ISBN 0-465-00239-0, s. 50-51
  36. ^ Várdy & Várdy (2007), s. 255
  37. ^ Boriak, Hennadii (November 2008): «Holodomor Archives and Sources: The State of the Art» (PDF), The Harriman Review. 16 (2), s. 30. Arkivert fra originalen (PDF) den 12. desember 2011.
  38. ^ Kulchytsky, Stanislav (6. mars 2007): «Holodomor of 1932–33 as genocide: gaps in the evidential basis», Den. Part 1Part 2Part 3Part 4
  39. ^ Marples, David (30. november 2005): «The great famine debate goes on ...», Edmonton Journal. ExpressNews, University of Alberta. Arkivert fra originalen den 15. juni 2008.
  40. ^ a b Davies & Wheatcroft (2002), s. 77 (PDF) Sitat: «… drought of 1931 was particularly severe, and drought conditions continued in 1932. This certainly helped to worsen the conditions for obtaining the harvest in 1932.»
  41. ^ a b Reid, Anna (7 oktober 2017): «Rule by Starvation», Wall Street Journal. betalingsmur
  42. ^ «Holodomor – The Ukrainian Genocide» (engelsk). University of Minnesota – College of Liberal Arts. Arkivert fra originalen 26. mars 2022. Besøkt 28. mars 2022. 
  43. ^ «Five-year Plan» (engelsk). holodomorsurvivors.ca. Arkivert fra originalen 17. mai 2021. Besøkt 28. mars 2022. 
  44. ^ a b Snyder (2010), s. 42–46. Sitat: «[E]ach of them may seem like an anodyne administrative measure, and each of them was certainly presented as such at the time, and yet each had to kill.» Betegenlsen «anodyne administrative measure» i sitatet hadde ikke til hensikt å løse problemet, men å berolige de sultne massene, eller et virkemiddel som i seg selv ikke ville skape opposisjon (se wikt:anodyne).
  45. ^ Shifman, Misha (2015): Physics In A Mad World. London: World Scientific, ISBN 9789814619288, s. 15.
  46. ^ «Post-holodomor Population Resettlements to Ukraine (1933–1934)», Citation.allacademic.com. Arkivert fra originalen den 9. januar 2016.
  47. ^ Kulchytsky (2018), s. xiii-xiv
  48. ^ Berezhkov, Valentin (1993): Kak ya stal perevodchikom Stalina, Moskva, DEM, ISBN 5-85207-044-0. s. 317
  49. ^ a b c Kulchytsky, Stanislav (November 2002): «How many of us perished in Holodomor in 1933», Zerkalo Nedeli, 23–29. Tilgjengelig online på russisk. Arkivert fra originalen den 21. juli 2006. Og på ukriansk. Arkivert fra originalen den 5. mai 2006.
  50. ^ Davies & Wheatcroft (2010), s. 429.
  51. ^ Davies & Wheatcroft (2010), s. 512
  52. ^ Gorbachev, Mikhail Sergeevich (2006): Manifesto for the Earth: action now for peace, global justice and a sustainable future, Clairview Books, ISBN 1-905570-02-3, s. 10.
  53. ^ Maksudov, Sergei (1981): «Losses Suffered by the Population of the USSR 1918–1958», Medvedev, R., red.: The Samizdat Register II, London–New York
  54. ^ Potocki (2003)
  55. ^ «Poll: Almost two-thirds of Ukrainians believe famine of 1932–1933 was organized by Stalinist regime», Interfax-Ukraine. 20. november 2013. Arkivert fra originalen den 4. mars 2016.
  56. ^ Wheatcroft (2001b), s. 885.
  57. ^ «Joint statement by the delegations of Azerbaijan, Bangladesh, Belarus, Benin, Bosnia and Herzegovina, Canada, Egypt, Georgia, Guatemala, Jamaica, Kazakhstan, Mongolia, Nauru, Pakistan, Qatar, the Republic of Moldova, the Russian Federation, Saudi Arabia, the Sudan, the Syrian Arab Republic, Tajikistan, Timor-Leste, Ukraine, the United Arab Emirates and the United States of America on the seventieth anniversary of the Great Famine of 1932–1933 in Ukraine (Holodomor) to the United Nations addressed to the Secretary-General» (PDF). Arkivert (PDF) fra originalen den 13. mars 2017. Sitat: «In the former Soviet Union millions of men, women and children fell victims to the cruel actions and policies of the totalitarian regime. The Great Famine of 1932–1933 in Ukraine (Holodomor), which took from 7 million to 10 million innocent lives and became a national tragedy for the Ukrainian people. ... as a result of civil war and forced collectivization, leaving deep scars in the consciousness of future generations. ... we deplore the acts and policies that brought about mass starvation and death of millions of people. We do not want to settle scores with the past, it could not be changed, but we are convinced that exposing violations of human rights, preserving historical records and restoring the dignity of victims through acknowledgement of their suffering, will guide future societies and help to avoid similar catastrophes in the future. ...»
  58. ^ Vallin (2009)
  59. ^ Snyder (2010), s. 53. Sitat: «It seems reasonable to propose a figure of approximately 3.3 million deaths by starvation and hunger-related disease in Soviet Ukraine in 1932–1933.»
  60. ^ Rudnytskyi (2015)
  61. ^ Kulchytsky & Yefimenko (2003)
  62. ^ Kulchytsky (2018), s. viii
  63. ^ Conquest, Robert (1986): The Harvest of Sorrow: Soviet Collectivization and the Terror-famine. Oxford University Press. ISBN 978-0195040548.
  64. ^ Davies & Wheatcroft (2006), s. 626
  65. ^ a b c d e Ellman (2005)
  66. ^ Jones (2010), s. 136–137.
  67. ^ Naimark (2010), s. 133–135.
  68. ^ «Служба безпеки України» Arkivert 10. april 2018 hos Wayback Machine., Ssu.kmu.gov.ua
  69. ^ «SBU documents show that Moscow singled out Ukraine in famine», 5 Kanal. 22. november 2006. Arkivert fra originalen den 27. september 2007.
  70. ^ Snyder (2010), s. vii.
  71. ^ Snyder (2010), s. 413.
  72. ^ Oversatt fra originaltekst: «the destruction of the Ukrainian nation» as the «classic example of genocide», for «the Ukrainian is not and never has been a Russian. His culture, his temperament, his language, his religion, are all different ... to eliminate (Ukrainian) nationalism ... the Ukrainian peasantry was sacrificed ... a famine was necessary for the Soviet and so they got one to order ... if the Soviet program succeeds completely, if the intelligentsia, the priest, and the peasant can be eliminated [then] Ukraine will be as dead as if every Ukrainian were killed, for it will have lost that part of it which has kept and developed its culture, its beliefs, its common ideas, which have guided it and given it a soul, which, in short, made it a nation ... This is not simply a case of mass murder. It is a case of genocide, of the destruction, not of individuals only, but of a culture and a nation.»
  73. ^ Lemkin, Raphael (1953): «Soviet Genocide in the Ukraine» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) den 2. mars 2012. Raphael Lemkin Papers, The New York Public Library, Manuscripts and Archives Division, Astor, Lenox and Tilden Foundation, Raphael Lemkin ZL-273. Reel 3. Publisert i Luciuk, L.Y., red. (2008): Holodomor: Reflections on the Great Famine of 1932–1933 in Soviet Ukraine, Kingston: The Kashtan Press
  74. ^ Weiss-Wendt (2005), s. 555–556
  75. ^ ЗАКОН УКРАЇНИ: Про Голодомор 1932–1933 років в Україні [oversettelse: «Ukrainas lov: Om holodomor av 1932–1933 i Ukraina»]. Rada.gov.ua 28. november 2006. Arkivert fra [originalen] den 3. mai 2015.
  76. ^ «International Recognition of the Holodomor», Holodomor Education. Arkivert fra originalen den 31. desember 2015.
  77. ^ Engerman (2003), s. 194.
  78. ^ Kulchytsky (2018), s. 115–116
  79. ^ Zisels, Josef; Halyna Kharaz (11. november 2007): «Will Holodomor receive the same status as the Holocaust?», World.maidan.org.ua. Arkivert fra originalen den 28. juni 2007.
  80. ^ Mytsyk, Y. A. (2003): Трагедія Голодомору у спогадах очевидців [oversettelse: «The tragedy of the Holodomor in the memories of eyewitnesses»], Archives.gov.ua. ISBN 978-966-518-210-8. Arkivert fra originalen den 18. februar 2007.
  81. ^ Kulchytsky, Stanislav (2. september 2008): «The Holodomor of 1932–1933: the scholarly verdict», Day.kyiv.ua. Arkivert fra originalen den 9. januar 2016.
  82. ^ Davies, Robert; Wheatcroft, Stephen (2009): The Industrialisation of Soviet Russia Volume 5: The Years of Hunger: Soviet Agriculture 1931–1933, Palgrave Macmillan UK, ISBN 978-0-230-27397-9, s. xiv.
  83. ^ Tauger, Mark B. (2001) «Natural Disaster and Human Actions in the Soviet Famine of 1931–1933», The Carl Beck Papers in Russian and East European Studies (1506): 1–65. doi:10.5195/CBP.2001.89. ISSN 2163-839X. Arkivert fra originalen den 12. juni 2017.
  84. ^ Bilinsky, Yaroslav (Juli 1983): «Shcherbytskyi, Ukraine, and Kremlin Politics», Problems of Communism. Arkivert fra originalen den 2. februar 2014.
  85. ^ Graziosi, Andrea (2004–2005): «The Soviet 1931–1933 Famines and the Ukrainian Holodomor: Is a New Interpretation Possible, and What Would Its Consequences Be?», Harvard Ukrainian Studies. 27 (1–4): 97–115. JSTOR 41036863.
  86. ^ Musiienko, O.H. (18. februar 1988): «Hromadians'ka pozytsiia literatury i perebudova» (oversettelse: The Civic Position of Literature and Perestroika), Literaturna Ukraïna, s. 7–8
  87. ^ U.S. Commission on the Ukraine Famine (1988): Investigation of the Ukrainian Famine 1932–1933, Washington, D.C.: United States Government Printing Office. s. 67. Arkivert fra originalen den 7. januar 2007.
  88. ^ Mace (2008), s. 132.
  89. ^ Busel, Vyacheslav T., red. (2001): Великий тлумачний словник сучасної української мови:- Голодомор [oversettelse: Great Explanatory Dictionary of Modern Ukrainian:- Holodomor] (in Ukrainian). Irpin, Perun (2004). ISBN 978-966-569-013-9. Arkivert fra originalen den 3. juni 2016. Sitat: «Artificial famine organised on a vast scale by criminal authorities against the population of their own country.»
  90. ^ a b Radzinsky (1996), s. 256–259.
  91. ^ Conquest (2001), s. 96.
  92. ^ Totten, Samuel; Parsons, William S., red. (2008): Century of Genocide: Critical Essays and Eyewitness Accounts, Routledge, 3. utg., s. 93
  93. ^ Levy, Clifford (15. mars 2009): «A New View of a Famine That Killed Millions», New York Times. Arkivert fra originalen den 20. mars 2017.
  94. ^ «Welsh journalist who exposed a Soviet tragedy». WalesOnline. 5. november 2009. Besøkt 5. mars 2022. «The diaries of a daring Welsh journalist, who alerted the world to famine in Stalin’s Soviet Union, are to go on public display for the first time» 
  95. ^ «Famine Gripping Russia, Millions Dying, Idle On Rise, Says Briton», pressemelding Berlin 29. mars 1933
  96. ^ «Famine Exposure: Newspaper Articles relating to Gareth Jones' trips to The Soviet Union (1930–35)», Garethjones.org
  97. ^ Duranty, Walter (31. mars 1933). «Russians Hungry, but not Starving». The New York Times. Besøkt 5. mars 2022. 
  98. ^ Jones, Emma (11. februar 2019): «Berlin Film Festival review: Mr Jones», BBC
  99. ^ a b Matthews, Owen (23. september 2017): «Stalin was fully committed to using hunger as a weapon of mass destruction; Red Famine reviewed», The Spectator
  100. ^ Marton, Kati (2007): Great Escape. New York: Simon and Schuster, ISBN 9780743261159, s. 98.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]