Holodomor

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Fotgjengere passerer lik under holodomor; fotografi fra Kharkiv i 1933.
Minnesmerke i Calgary.

Holodomor (ukrainsk: Голодомор,[1] avledet fra морити голодом, «å drepe ved hunger»);[2][3] også kalt «det sovjetiske folkemordet på ukrainerne» eller «sulteholocaust»)[4][5][6] var en menneskeskapt sultkatastrofe i Ukraina mellom 1932 og 1933 som drepte millioner av ukrainere. Det var en del av den større sovjetiske hungeren i 1932–1933, som berørte betydelige kornproduserende områder i landet. I løpet av holodomor døde millioner av innbyggerne i Ukraina, flertallet etniske ukrainere, av hunger, en katastrofe uten sidestykke i fredstid i ukrainsk historie.[7] Siden 2006 har holodomor blitt erklært av Ukraina[8] og 15 andre land som et folkemord på det ukrainske folket utført av den sovjetiske regjeringen.[9] Fridtjof Nansen drev sammen med Vidkun Quisling, som var tilknyttet den norske legasjonen i Moskva, omfattende humanitært arbeid i Sovjetunionen i 1920-årene for å avhjelpe hungersnøden, men før sultekatastrofen i Ukraina.

Tidlige beregninger av antallet dødsofre av forskere og av myndighetspersoner varierer stort.[10] I henhold til høyere beregninger døde opp til 12 millioner[11] etniske ukrainere som følge av hungeren. I en fellesuttalelse fra De forente nasjoner (FN), signert av 25 stater i 2003, ble dødstallet satt til mellom 7 og 10 millioner.[12] Forskning har siden begrenset det til mellom 3,3[13] og 7,5 millioner.[14] I henhold til kjennelser ved ankedomstolen i Kiev i 2010 utgjorde de demografiske tapene 10 millioner, med 3,9 millioner i direkte sultedød og ytterligere 6,1 millioner i fødselsunderskudd.[15]

Diskusjonen om holodomor kretser om hvorvidt, eller i hvor stor grad sultkatastrofen ble skapt med hensikt for å knuse «kulakkene» (et eldre russisk skjellsord mot utnyttende storbønder, og særlig om bønder som motsatte seg kollektiviseringen etter den russiske revolusjonen), veid opp imot andre årsaker til katastrofen, omstendigheter som feilslått industrialisering av landbruket, og den vestlige gullblokaden fra 1925 som ble intensivert i og med krakket i 1929. En del forskere mener at hungeren ble direkte planlagt av Josef Stalin for å utrydde en ukrainsk uavhengighetsbevegelse.[7][16][17] Ved å benytte begrepet holodomor for å omtale hungeren framheves de menneskeskapte aspektene og argumenterer for at handlinger som avvisning av utenlandsk bistand, konfiskering av all husholdningsmat og restriksjoner i befolkningsforflytning bekrefter hensikt og definerer sulten som folkemord. Tapet av liv er blitt sammenlignet med holocaust.[18][19][20][21] Årsakene er fortsatt et emne for akademisk debatt, og en del historikere vegrer seg mot karakteristikken som et folkemord.[22][23]

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Holodomor.

Ordet «holodomor» er bokstavelig oversatt fra ukrainsk i betydningen «hungerdød», eller «drap ved hunger/drap ved sult».[24][25] Holodomor er sammensatt av de ukrainske ordene holod i betydningen «sult/hunger» og mor i betydningen «pest/plage». Uttrykket moryty holodom betyr «å påføre død ved sult». Det ukrainske verbet moryty (морити) har betydningen «å forgifte noen, drive til utmattelse eller å plage/pine noen». Verbet moryty i perfektum er zamoryty i betydningen «drepe eller føre til død ved hunger, meget anstrengende arbeid».

Ordet ble benyttet på trykk på 1930-tallet i utgivelser av ukrainere i Tsjekkoslovakia (som haladamor),[26] og i 1978 av ukrainske immigrantorganisasjoner i USA og Canada.[27][28][29] Imidlertid, i Sovjetunionen – hvor Ukraina var underlagt som en delrepublikk – ble enhver referanse til hungeren kontrollert, selv etter avstaliniseringen i 1956. Historikere kunne bare snakke om «vanskeligheter med mat» og selve bruken av ordet golod/holod (hungersnød, sult) var forbudt.

Diskusjonen om holodomor ble mer åpen som en del av glasnost på slutten av 1980-tallet. I Ukraina kom den første offisielle bruken av begrepet i en tale av Volodymyr Sjtsjerbytskyj, førstesekretær i Ukrainas kommunistiske parti, i desember 1987,[30] i anledning republikkens syttiende årsdag.[31] Et offentlig utsagn tidligere i Sovjetunionen skjedde i februar 1988 i en tale av Oleksiy Musiyenko, sjef for ideologiske saker i partiorganisasjonen i Kievs gren av unionen av sovjetiske forfattere i Ukraina.[32][33] Begrepet kan ha vært benyttet på trykk i Sovjetunionen den 18. juli 1988 i hans artikkel om emnet.[34] «Holodomor» er nå et oppslagsord i den moderne ordboken i to bind om ukrainsk språk, utgitt i 2004. Begrepet er beskrevet som «unaturlig sult, organisert på bred skala av et kriminelt regime mot et lands befolkning.»[35]

Historie[rediger | rediger kilde]

Rekkevidde og varighet[rediger | rediger kilde]

Ofre for hungeren, kvinner og barn. Fotografert av Gareth Jones, 1933.

Sultkatastrofen hadde blitt forutsett så langt tilbake som i 1930 av akademikere og rådgivere av myndighetene i den sovjetiske republikken Ukraina, men få eller ingen tiltak ble iverksatt for å forhindre det.[36] Foruten sovjetiske Ukraina påvirket hungersnøden også sovjetiske Moldova (som var en del av sovjetisk Ukraina på denne tiden) våren 1932[37] og fra februar til juli 1933.[38] Det største antallet ofre dokumentert er fra våren 1933. Mellom 1926 og 1939 ble befolkningen i Ukraina redusert med 6,6 %. I samme periode økte den i Russland og Hviterussland med henholdsvis med 16,9 % og 11,7 %.[39][40]

Fra innhøstingen i 1932 greide de sovjetiske myndighetene å kun framskaffe 4,3 tonn sammenlignet med 7,2 tonn som ble oppnådd i 1931.[41] Rasjonene i byene ble redusert drastisk, og vinteren 1932–1933 og våren 1933 var det mange mennesker i urbane områder som sultet.[42] Arbeidere i byområdene fikk ekstra matkvoter gjennom et rasjoneringssystem (og kunne derfor tidvist gi støtte til sine sultende slektninger på landet), men rasjonene ble gradvis fjernet; og våren 1933 var det også utbredt hungersnød i urbane områder. På samme tid ble arbeiderne vist propagandafilmer hvor alle bønder ble framstilt som kontrarevolusjonære som skjulte korn og poteter på en tid da arbeidere, som ble framstilt som å bygge sosialismens «strålende framtid», sultet.[43]

De første rapportene om storstilt feilernæring og død fra sult kom fra to urbane områder i byen Uman, i januar 1933 ved provinsene (oblast) Vinnytsia og Kiev. I midten av januar 1933 ble det rapportert om storstilte «vanskeligheter» med mat i urbane områder, som hadde fått reduserte forsyninger gjennom rasjoneringssystemet. Kuttene var resultat av beslutninger tatt av det ukrainske kommunistpartiets sentralkomités i desember 1932. I begynnelsen av februar 1933, i henhold til rapporter fra lokale myndigheter og ukrainsk statspoliti (GPU), var områdene i Dnipropetrovsk oblast hardest rammet av matmangelen. Her var det også epidemier av tyfus og malaria. Oblastene Odessa og Kiev var på henholdsvis andre og tredjeplass. I midten av mars kom de fleste rapportene om hungersnød fra Kiev oblast.

I midten av april 1933 lå Kharkiv oblast øverst på listen over de mest utsatte områdene, mens oblastene Kiev, Dnipropetrovsk, Odessa, Vinnytsia og Donetsk og republikken Moldova fulgte deretter på listen. Rapporter om massedød på grunn av sult, datert til midten av mai og fram til begynnelsen av juni 1933, kom fra administrative enheter (rajon) i oblastene Kiev og Kharkiv. Listen over områder som var mindre påvirket var Tsjernihiv oblast og de nordlige delene av oblastene Kiev og Vinnytsia. Forordningen til Kommunistpartiets sentralkomité av 8. februar 1933 slo fast at ingen sulttilfeller skulle forbli ubehandlet. Lokale myndigheter måtte rapportere antallet som led av sult, om årsaker for hungersnød, antallet døde fra sult, matbistand fra lokale kilder, og påkrevd matbistand fra sentralt hold. GPU håndterte parallell rapportering og matbistand i sovjetiske Ukraina. Mange av disse regionale rapporter og de fleste sentrale rapporter med sammendrag er tilgjengelige i dag i sentrale og regionale arkiver i Ukraina.[44] The Ukrainian Weekly, den eldste engelskspråklige avisen i Nord-Amerika om ukrainske forhold, grunnlagt oktober 1933, rapporterte om situasjonen i 1933, fortalte om vanskeligheter i kommunikasjonene og appellerte om situasjonen i Ukraina.[45]

Bevis på utstrakt kannibalisme ble dokumentert under holodomor.[21][46]

Overlevelse var både en moralsk og en fysisk kamp. En kvinnelig lege skrev til en venn i juni 1933 at hun ennå ikke var blitt kannibal, men var «ikke sikker på at jeg ikke ville bli en i løpet av den tiden det tar før brevet mitt kommer til deg.» Gode mennesker døde først. De som nektet å stjele eller å prostituere seg døde. De som ga mat til andre døde. De som nektet å spise lik døde. De som nektet å drepe sine medborgere døde. Foreldre som verget seg mot kannibalisme døde før sine barn.[47]

Det sovjetiske regimet trykket plakater som erklærte: «Å spise dine barn er en barbarisk handling.»[48] Mer enn 2 600 mennesker ble dømt for kannibalisme i løpet av holodomor.[49]

Årsaker[rediger | rediger kilde]

Holodomor, Novokrasne, november 1932.

Årsakene for sultkatastrofen er et emne for akademisk og politisk debatt. En del forskere konkluderer at den menneskeskapte sulten var en konsekvens av økonomiske problemer knyttet endringer iverksatt under perioden med den sovjetiske industrialiseringen.[25][50] [51] Andre forskere har pekt på et systematisk sett av politiske handlinger iverksatt av den sovjetiske regjeringen under Stalin med den hensikt å utrydde ukrainsk uavhengighetsbevegelse.[7][16]

Kollektiviseringpolitikken ble tvunget igjennom og medførte ekstrem krise og bidro til hungersnøden. I 1929–1930 ble bøndene tvunget til å overføre land og tamdyr til statseide gårder hvor de selv måtte arbeide som dagsarbeidere mot betaling.[52]Kollektiviseringen i Sovjetunionen, inkludert sovjetiske Ukraina, var ikke populær i bondestanden og tvangsgjennomført kollektivisering førte til tallrike bondeoppstander. Den første femårsplanen førte til endringen av forventet produksjon fra ukrainske jordbruk, fra kjent avling av korn til ukjent avling som sukkerbete og bomull. I tillegg ble situasjonen forverret av dårlig administrasjon. Betydelig mengder korn forble uhøstet, og selv det som ble høstet gikk en betydelig andel tapt gjennom prosesseringen, transport og lagring.

I løpet av sommeren 1930 instituerte myndighetene et program for rekvirering av mat, tilsynelatende for å øke korneksporten. Som følge ble tyveri av mat i 1932 straffet med døden eller 10 års fengsel.[52] Særskilte dødbringende bestemmelser ble innført og i stor grad begrenset til sovjetiske Ukraina mot slutten av 1932 og 1933. I henhold til Snyder: «Hver av dem synes som et beroligende administrativt virkemiddel, og hver av dem var unektelig framstilt som det i sin tid, og dog var hver av dem drepende.»[53] Under kollektiviseringpolitikken ble eksempelvis bønder ikke bare fratatt sine eiendommer, men et stort antall bønder ble også forvist til Sibir uten håp om å overleve landsforvisningen.[54] De som ble igjen og forsøkte å unnslippe sultområdene ble beordret skutt. Det var utenlandske enkeltindivider som var vitne til disse grusomhetene eller effektene av den. Eksempelvis Gareth Jones og Arthur Koestler.

Dødsofre[rediger | rediger kilde]

Kart over avbefolkningen av Ukraina og sørlige Russland, 1929–33. Områdene i hvitt var ikke en del av Sovjetunionen under hungerkatastrofen.

Ved slutten av 1933 hadde millioner av mennesker sultet til døde eller hadde på andre måter dødd unaturlig i Ukraina og andre sovjetiske republikker. Det totale tapet i befolkningen (sultedød og fødselsunderskudd) over hele Sovjetunionen er beregnet til 6 eller 7 millioner.[55] Sovjetunionen nektet lenge for at det i det hele tatt hadde eksistert en hungerkatastrofe. Arkivene til NKVD (Sovjetunionens sikkerhetstjeneste og hemmelige politi fram til 1946, senere KGB) for holodomorperioden ble gjort tilgjengelige svært langsomt. Det nøyaktige antallet ofre har forblitt ukjent og er antagelig umulig å beregne nøyaktig, selv innenfor feilmarginer på hundre tusener.[56] Media har rapportert beregninger av historikere så høye som 7 til 10 millioner.[57] [58][59][60] Tidligere president i Ukraina, Viktor Jusjtsjenko, uttalte i en tale til den amerikanske kongressen at holodomor «tok 20 millioner ukrainske liv».[61] Den tidligere kanadiske statsministeren Stephen Harper utstedte en offentlig uttalelse som oppga antallet dødsofre til rundt 10 millioner.[62][63] Ved den internasjonale konferansen «Holodomor 1932-1933 loss of the Ukrainian nation», som ble holdt den 4. oktober 2016 ved Universitetet i Kiev, ble det hevdet at i løpet av holodmor ble 7 millioner ukrainere drept, og totalt 10 millioner døde av sult i hele Sovjetunionen.[64] Historikeren David R. Marple har antydet et tall på 7,5 millioner ofre,[65] men anvendelsen av tall på mellom 7 til 20 millioner har blitt kritisert av historikerne Timothy D. Snyder og Stephen G. Wheatcroft. Snyder har skrevet at «President Viktor Jusjtsjenko gjør sitt land en alvorlig bjørnetjeneste ved å hevde ti millioner døde, således overdrive antallet ukrainere som ble drept med en faktor av tre; men det er sant at hungersnøden i Ukraina i 1932–1933 var et resultat av målbevisste politiske beslutninger, og drepte rundt tre millioner mennesker.»[63] I en epost til Postmedia News skrev Wheatcroft at «Jeg finner det beklagelig at Stephen Harper og andre ledende vestlige politikere fortsetter å bruke slike overdrevne tall for de ukrainske dødeligheten av hunger» og «Det er absolutt intet grunnlag for å akseptere et tall på 10 millioner ukrainere som døde som et resultat av hungersnøden i 1932–33.»[62][66]

Årsaken til ulike tall er at beregninger av antallet døde varierer i deres dekning, en del benytter Ukrainas grenser fra 1933, en del de nåværende grensene, og en del teller etniske ukrainere. En del ekstrapolerer på grunnlag av antall døde i et gitt område mens andre benyttet arkiverte døde. En del historikere har betvilt nøyaktigheten av sovjetiske folketellinger da de kan være en refleksjon av sovjetisk propaganda. Andre beregninger kommer fra bokførte diskusjoner mellom internasjonale politikere. Winston Churchill fikk i en samtale i august 1942 med Josef Stalin hans overslag på antallet «kulakker» som ble undertrykt for å gjøre motstand mot kollektiviseringen til 10 millioner for hele Sovjetunionen, framfor kun i Ukraina. Ved å benytte dette antallet antydet Stalin at det omfattet ikke bare de som mistet livet, men også de som ble tvangsdeportert.[67][68] I tillegg er det uenighet om antallet døde konsentrasjonsleirene Gulag skal regnes med eller kun de som døde hjemme. Beregninger før åpningen av arkivene i tidligere Sovjetunionen varierer stort, men spriket mellom beregningene er mindre: eksempelvis, 2,5 millioner (Volodymyr Kubiyovych),[68] 4,8 millioner (Vasyl Hryshko),[68] og 5 millioner (Robert Conquest).[69]

En moderne beregning som benyttet demografisk data, inkludert nylig tilgjengelige tall fra sovjetiske arkiver, begrenset dødstallene til rundt 3,2 millioner, eller ved å tillate mangelen på nøyaktige data, fra 3 til 3,5 millioner.[70][71]

Sovjetiske arkiver viste at dødsraten var høyere enn normalt i Ukraina i 1932–1933 og utgjorde et minimum av 1,8 millioner (2,7 inkludert fødselstap). Kilder hevder ytterligere at avhengig av beregninger gjort av uregistrert dødelighet og natalitet (det vil si antall fødsler sett i forhold til befolkningstallet i et gitt tidsrom), vIlle disse tallene øke til et nivå på 2,8 millioner til et maksimum av 4,8 millioner overskytende døde (det vil si over de som normalt ville ha dødd i et gitt tidsrom) og til 3,7 millioner til et maksimum av 6,7 millioner døde (inkludert i fødselstap) av befolkningen.[10] I 1932–1933 var det 1,2 millioner tilfeller av tyfus og 500 000 tilfeller av tyfoidfeber. Feilernæring økte dødshyppigheten for mange sykdommer, og er ikke regnet med av mange historikere.[72] Fra 1932 til 1934 var den største registrerte økningen for tyfus, som som oftest ble spredd av lus. I forbindelse med feilslått innhøsting og økende fattigdom er det sannsynlig at forekomsten av lus vil øke. Samling av et stort antall flyktninger på jernbanestasjoner, på tog og andre trange steder vil øke sjansene for spredning. I 1933 var antallet registrerte tilfeller 20 ganger høyere enn nivået i 1929. Antallet tilfeller per hode i befolkningen nedtegnet i Ukraina var allerede betydelig høyere enn i Sovjetunionen som helhet. I juni 1933 hadde forekomsten i Ukraina økt med bort imot 10 ganger nivået i januar, og det var langt høyere enn i resten av Sovjetunionen.[73] Antallet av bokførte tilfeller av overskuddsdødsfall (dødsfall utover normalen) trukket ut av statistikken for fødsel og død fra sovjetiske arkiver er motstridende. Dataene feiler å gå opp i forskjellene mellom resultatene av folketellingene i 1926 og 1937.[68] Kulchytsky oppsummerte avklassifisert sovjetisk statistikk som visning av en minskning av 538 000 mennesker i befolkningen i sovjetiske Ukraina mellom folketellingen i 1926 (28 925 976) og 1937 (28 388 000).[68]

Beregninger av menneskelige tap grunnet sultedød må ta i betraktning antallet involvert i utvandring (inkludert tvangsflytting). I henhold til sovjetisk statistikk var migrasjonsbalansen for den ukrainske befolkningen i årene 1927-1936 et tap på 1,343 millioner mennesker. Selv når dataene ble samlet erkjente sovjetiske statistiske institusjoner at presisjonen var mindre enn for data av naturlige befolkningsendringer. Det totale antallet døde i Ukraina grunnet unaturlige årsaker for gitt ti år var 3, 238 millioner; tatt i betraktningen av manglende nøyaktighet, er estimater for menneskelig død mellom 2,2 millioner og 3,5 millioner døde.

I henhold til historikeren Snyder er de bokførte tallene av overskuddsdøde (engelsk: excess deaths) på 2,4 millioner. Imidlertid hevder Snyder at dette tallet er «betydelig lavt» grunnet de mange dødsfallene som ikke ble bokført eller nedtegnet. Snyder hevder at demografiske beregninger utført av de ukrainske myndighetene gir et tall på 3,89 millioner døde, og mener at de faktiske tall er sannsynligvis mellom disse tallene, omtrentlig 3,3 millioner døde ved hunger og sykdom knyttet til hungerkatastrofen i Ukraina fra 1932 til 1933. Snyder har også beregnet at de millioner som døde i den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk, fra hungersdød på samme tid, var omtrentlig 200 000 etniske ukrainere grunnet ukrainske bosetninger ble særskilt hardt rammet i Russland.[53] Som barn erfarte Mikhail Gorbatsjov, født i en blandet russisk-ukrainsk familie, sult i byen Stavropol i Russland. Han minnes i sin selvbiografi at «I det forferdelige året [1933] at bort imot halve befolkningen i min fødeby Privolnoje sultet til døde, inkludert to søstre og en bror av min far.»[74]

I henhold til en beregning[75] var rundt 81,3 % av sultofrene i sovjetiske Ukraina etniske ukrainere, 4,5 % russere, 1,4 % jøder og 1,1 % polakker. Mange hviterussere, ungarere, volgatyskere og andre folkegrupper ble også ofre. Den ukrainske rurale befolkningen var hardest rammet av holodomor. Ettersom bondestanden utgjorde en demografisk ryggrad i den ukrainske nasjonen,[76] påvirket tragedien ukrainerne i mange år. I en meningmening i Ukraina i oktober 2013 var det 38,7 % som hevdet at «min familie hadde folk påvirket av sulten», 39,2 % uttalte at de ikke hadde slike slektninger, og 22,1 % visste ikke.[77]

Som reaksjon på det demografiske sammenbruddet beordret de sovjetiske myndighetene en storstilt ny bosetning med å flytte over 117 000 bønder fra fjerne regioner i Sovjetunionen for å overta de forlatte gårdene.[78]

Spørsmålet om folkemord[rediger | rediger kilde]

Chicago American, avisforside for 25. februar 1935.
Ofre for hungeren, 1933.

Robert Conquest, forfatteren av The Harvest of Sorrow (1986), har uttalt at hungeren i 1932-1933 var en bevist handling av massemord, om ikke folkemord,[79] R.W. Davies og Stephen G. Wheatcroft mener at om industrialiseringen hadde blitt forlatt, kunne sultedøden ha blitt «forhindret» eller i det minste betydelig mindre. De ser lederskapet under Stalin som betydelig forfeilet i planleggingen av industrialiseringen av jordbruket:

SitatVi anser politikken med rask industrialisering som en underliggende årsak for vanskelighetene i jordbruket tidlig på 1930-tallet, og vi tror ikke at de kinesiske eller NEP-versjonene av industrialiseringen var levedyktig i Sovjets nasjonale og internasjonale omstendigheter.[80]Sitat

Michael Ellman argumenterer at i tillegg til internering i Gulags konsentrasjonsleirer og henrettelse ved skyting (Закон о трёх колосках, loven mot tre aks, det vil si mot stjeling av korn fra kollektivgårdene) er det bevis for at Stalin benyttet sult som et våpen i hans krig mot bøndene.[81] Han analyserte handlingene til de sovjetiske myndighetene, to av kommisjonene og en utelatelse: (i) eksport av 1,8 millioner tonn korn under storstilt sultkatastrofe (nok til fø mer enn fem millioner mennesker i et år); (ii) forhindre migrasjon fra områder preget av sult (som kan kostet estimert 150 000 menneskeliv); og (iii) gjort ingen anstrengelser for å sikre bistand av korn fra utlandet (noe førte til at estimert 1,5 millioner døde), foruten holdningen til stalinistregimet i 1932-1933 at mange av de som døde var kun «kontrarevolusjonære», «dagdrivere» eller «tyver» som helt og holdent fortjente å dø. Basert på denne analysen konkluderte Ellman at handlingene til Stalins myndighetspersoner mot ukrainere ikke møtte standardene av særskilt hensikt påkrevd for å bevise folkemord som definert av Forente nasjoners konvensjon (med unntak av tilfellet med ukrainere i Kuban i sørlige Russland).[81]

Ellman konkluderte også at handlingene til Stalins myndigheter møtte den løsere definisjonen av folkemord;[81] men under denne løsere standarden, i henhold til Ellman, er folkemord en vanlig historisk hendelse.[81] Angående de handlinger som ble gjort av Stalin tidlig på 1930-tallet uttaler Ellman utvetydig at i henhold til samtidens internasjonale straffelov er Stalin «klart skyldig» av «en rekke av forbrytelser mot menneskeheten» og at i henhold til internasjonal straffelov er det eneste som kan forsvare Stalin fra en anklage om massemord er «å argumentere han var uvitende om konsekvensene av sine handlinger.»[81]

Adam Jones, som forsker på folkemord, understreker at mange av handlingene til det sovjetiske lederskapet i 1931-1932 burde bli betraktet som folkemord. Ikke bare drepte hungeren millioner, den skjedde mot «et bakteppe av forfølgelse, massehenrettelser, og fengsling som åpenbart hadde som mål å underminere ukrainerne som en nasjonal gruppe.»[82] Norman Naimark, historiker ved Universitetet i Stanford, spesialisert på folkemord og rtnisk rensing, argumenterte at en del av handlingene til Stalins regime, ikke bare de under holodomor, men også under раскулачивание, raskulachivanie (den sovjetiske kampanjen med politisk undertrykkelse, arrestasjoner, deportasjoner og henrettelser av millioner bønder og deres familier i årene 1929-1932) og særskilte målrettede angrep mot bestemte etniske grupper, [21] kan også bli forstått som folkemord.[83] I 2006 avklassifiserte Ukrainas sikkerhetstjeneste mer enn 5 000 sider i holodomorarkivene.[84] Disse dokumentene antyder at det sovjetiske ga særskilt behandling mot Ukraina ved bevisst å ikke tillate humanitær hjelp til landet.[85]

Forfatteren James Mace var en av de første til å vise at sultedøden besto av folkemord, skjønt Raphael Lemkin, som kom med begrepet, også beskrev hungeren som en sovjetiskrettet folkemord mot den ukrainske nasjon.[86] Timothy Snyder, professor i historie ved Yale University, forsikret at i 1933 at «Josef Stalin sultet bevist Ukraina» gjennom en «hjerteløs kampanje av rekvireringer som startet Europas tidsalder av massedrap.»[87] Han argumenterte at sovjeterne selv «forsikret seg at begrepet folkemord, mostridende til Lemkins intensjoner, ekskluderte politiske og økonomiske grupper.» Således kan hungerkatastrofen i Ukraina bli beskrevet som «noe som er mindre preget av folkemord ettersom det var rettet mot en klasse, kulakker, foruten som en nasjon, Ukraina.»[88]

Raphael Lemkin, kjent for sitt arbeid mot folkemord («genocide»), en betegnelse som han skapte i 1944, og for sitt utkast i 1947 til lovteksten for FN om straff av folkemord (enstemmig vedtatt året etter), uttalte i en tale i 1953 at «ødeleggelsen av den ukrainske nasjon» som det «klassiske eksempelet på folkemord», for «ukraineren er ikke og har aldri vært en russer. Hans kultur, hans lynne, hans språk, hans religion, er helt forskjellig ... å fjerne [ukrainsk] nasjonalisme ... ukrainsk bondestand ble ofret ... en hunger var nødvendig for Sovjetunionen og så de fikk en for å sikre ... om det sovjetiske programmet lyktes fullstendig, om den intellektuelle, presten, og bonden kan bli eliminert [da] ville Ukraina bli like så død som om hver eneste ukrainer som ble drept, for det ville ha mistet den delen av det som hadde blitt holdt og utviklet dets kultur, dets tro, dens felles ideer, som hadde rettledet det og gitt det en sjel, som i korthet, gjorde det til en nasjon ... Dette er ikke bare et tilfelle av massemord. Det er et tilfelle av folkemord, av ødeleggelsen ikke bare av enkeltindivider, men av en kultur og en nasjon.»[89][90][91]

Sovjetisk og vestlig fornektelse[rediger | rediger kilde]

Amerikanske kommunister som angriper en demonstrasjon av ukrainere mot holodomor, Chicago, desember 1933.

Fornektelse av holodomor er påstanden at folkemordet i 1932-1933 i sovjetiske Ukraina enten ikke skjedde eller at det skjedde, men var ikke en handling med hensikt.[92][93] Fornektelsen av eksistensen av sultedøden var Sovjetunionens statlige posisjon og ble reflektert i både sovjetisk propaganda og verkene til en del vestlige journalister og intellektuelle som blant annet George Bernard Shaw, Walter Duranty, og Louis Fischer.[92][94] I Sovjetunionen har myndighetene forbudt all diskusjon om sultedøden, og den ukrainske historikeren Stanislav Kulchytsky konstaterte at den sovjetiske regjeringen beordret ham forfalske hans funn og framstille sulten som uunngåelig naturlig katastrofe, å frikjenne kommunistpartiet og opprettholde Stalins arv.[95]

Den walisiske journalisten Gareth Jones for Western Mail reiste til Sovjetunionen og greide å unnvike myndighetene til å komme seg inn i Ukraina. Han skrev dagbok om de uhyrligheter han opplevde, og da han kom til Berlin den 29. mars 1933 sendte han ut en pressemelding.[96] Den ble tatt opp av mange aviser, blant annet The Manchester Guardian og New York Evening Post. Han skrev blant annet: «jeg gikk gjennom langsbyene og tolv kollektivgårder. Overalt var det skrik, ’Det er ikke noe brød. Vi dør.’ Dette skriket kom fra hver del av Russland... Jeg trampet gjennom regionen med svart jord ettersom det var det rikeste landbruksområdet i Russland og ettersom korrespondenter hadde forbud mot å gå dit for å se selv hva som skjedde. På toget var det en kommunist som nektet for meg at det var hunger.»[97]

Denne rapporten var ikke ønsket velkommen av deler av media da mange intellektuelle på denne tiden var fortsatt sympatisk innstilt til det sovjetiske regimet.[98] Kort tid etter trykte The New York Times en fornektelse av Jones’ rapport av nevnte Walter Duranty og hvor kilder i Kreml avviste eksistensen av noen sult.[99] Gareth Jones ble anklaget for å være en løgner av de som hadde interesse av å dekke til katastrofen, men han kom til å inspirere George Orwell og hans anti-totalitære romaner.[100]

Den unge britisk-ungarske kommunisten Arthur Koestler ble demoralisert av å finne «det enorme landet innpakket i stillhet»,[101] og skrev nedslående om holodomor: «På hver [tog]stasjon var det en mengde med bønder i filler, tilbød ikoner og lerretstøy i bytte for en klump med brød. Kvinnene løftet opp sine småbarn mot kupévinduene – småbarna var ynkverdig og fryktelige med lemmer som kvister, oppblåste mager, store likbleike hoder hengende på tynne nakker.»[102] Den britiske sosialisten Malcolm Muggeridge tok toget til Kiev hvor han oppdaget den sultende bondebefolkningen. Den idealistiske Muggeridge forlot Sovjetunionen, overbevist om at han vært vitne til «et de mest avskyelig forbrytelser i historien, så forferdelige at folk i framtiden vil knapt være i stand til å tro at det noen gang har skjedd.»[101]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Jones, Adam (2010): Genocide: A Comprehensive Introduction. Taylor & Francis, ISBN 978-0-415-48618-7, s. 194.
  2. ^ Graziosi, Andrea (2005): «Les Famines Soviétiques de 1931–1933 et le Holodomor ukrainien», Cahiers du monde russe et soviétique, 46/3, s. 457, 464
  3. ^ Werth, Nicolas (2007): «La grande famine ukrainienne de 1932–1933», Werth, Nicolas: La terreur et le désarroi: Staline et son système, Paris, ISBN 2-262-02462-6, s. 132.
  4. ^ Davies (2006), s. 145.
  5. ^ Baumeister (1999), s. 179.
  6. ^ Sternberg & Sternberg (2008), s. 67.
  7. ^ a b c «The famine of 1932–33», Encyclopædia Britannica. Arkivert fra originalen den 23. november 2015. Sitat: «The Great Famine (Holodomor) of 1932–33 – a man-made demographic catastrophe unprecedented in peacetime. Of the estimated six to eight million people who died in the Soviet Union, about four to five million were Ukrainians ... Its deliberate nature is underscored by the fact that no physical basis for famine existed in Ukraine ... Soviet authorities set requisition quotas for Ukraine at an impossibly high level. Brigades of special agents were dispatched to Ukraine to assist in procurement, and homes were routinely searched and foodstuffs confiscated ... The rural population was left with insufficient food to feed itself.»
  8. ^ ЗАКОН УКРАЇНИ: Про Голодомор 1932–1933 років в Україні [oversettelse: «Ukrainas lov: Om holodomor av 1932–1933 i Ukraina»]. Rada.gov.ua 28. november 2006. Arkivert fra [originalen] den 3. mai 2015.
  9. ^ «International Recognition of the Holodomor», Holodomor Education. Arkivert fra originalen den 31. desember 2015.
  10. ^ a b Wheatcroft (2001a).
  11. ^ Rosefielde (1983)
  12. ^ «Joint statement by the delegations of Azerbaijan, Bangladesh, Belarus, Benin, Bosnia and Herzegovina, Canada, Egypt, Georgia, Guatemala, Jamaica, Kazakhstan, Mongolia, Nauru, Pakistan, Qatar, the Republic of Moldova, the Russian Federation, Saudi Arabia, the Sudan, the Syrian Arab Republic, Tajikistan, Timor-Leste, Ukraine, the United Arab Emirates and the United States of America on the seventieth anniversary of the Great Famine of 1932–1933 in Ukraine (Holodomor) to the United Nations addressed to the Secretary-General» (PDF). Arkivert (PDF) fra originalen den 13. mars 2017. Sitat: «In the former Soviet Union millions of men, women and children fell victims to the cruel actions and policies of the totalitarian regime. The Great Famine of 1932–1933 in Ukraine (Holodomor), which took from 7 million to 10 million innocent lives and became a national tragedy for the Ukrainian people. ... as a result of civil war and forced collectivization, leaving deep scars in the consciousness of future generations. ... we deplore the acts and policies that brought about mass starvation and death of millions of people. We do not want to settle scores with the past, it could not be changed, but we are convinced that exposing violations of human rights, preserving historical records and restoring the dignity of victims through acknowledgement of their suffering, will guide future societies and help to avoid similar catastrophes in the future. ...»
  13. ^ Snyder (2010), s. 53. Sitat: «It seems reasonable to propose a figure of approximately 3.3 million deaths by starvation and hunger-related disease in Soviet Ukraine in 1932–1933.»
  14. ^ Marples (2007), s. 50
  15. ^ Наливайченко назвал количество жертв голодомора в Украине [oversettelse: «Nalyvaichenko called the number of victims of Holodomor in Ukraine», LB.ua. 14. januar 2010. Arkivert fra originalen den 24. april 2012.
  16. ^ a b Davies & Wheatcroft (2002), s. 77 (PDF) Sitat: «... drought of 1931 was particularly severe, and drought conditions continued in 1932. This certainly helped to worsen the conditions for obtaining the harvest in 1932.»
  17. ^ Engerman (2003), s. 194.
  18. ^ Zisels, Josef; Halyna Kharaz (11. november 2007): «Will Holodomor receive the same status as the Holocaust?», World.maidan.org.ua. Arkivert fra originalen den 28. juni 2007.
  19. ^ Mytsyk, Y. A. (2003): Трагедія Голодомору у спогадах очевидців [oversettelse: «The tragedy of the Holodomor in the memories of eyewitnesses»], Archives.gov.ua. ISBN 978-966-518-210-8. Arkivert fra originalen den 18. februar 2007.
  20. ^ Kulchytsky, Stanislav (2. september 2008): «The Holodomor of 1932–1933: the scholarly verdict», Day.kiev.ua. Arkivert fra originalen den 9. januar 2016.
  21. ^ a b c Margolis, Eric: «Seven million died in the 'forgotten' holocaust», Ukemonde.com. Arkivert fra originalen den 9. september 2017.
  22. ^ Davies, Robert; Wheatcroft, Stephen (2009): The Industrialisation of Soviet Russia Volume 5: The Years of Hunger: Soviet Agriculture 1931–1933, Palgrave Macmillan UK, ISBN 978-0-230-27397-9, s. xiv.
  23. ^ Tauger, Mark B. (2001) «Natural Disaster and Human Actions in the Soviet Famine of 1931–1933», The Carl Beck Papers in Russian and East European Studies (1506): 1–65. doi:10.5195/CBP.2001.89. ISSN 2163-839X. Arkivert fra originalen den 12. juni 2017.
  24. ^ Werth (2010), s. 396
  25. ^ a b Fawkes, Helen (24. november 2006): «Legacy of famine divides Ukraine», BBC News. Arkivert fra originalen den 28. mars 2012.
  26. ^ Applebaum, Anne (2017): Red Famine: Stalin's War on Ukraine. New York: Doubleday, ISBN 9780385538855, s. 363.
  27. ^ Hryshko (1978).
  28. ^ Dolot (1985)
  29. ^ Hadzewycz, Zarycky & Kolomayets (1983).
  30. ^ Bilinsky, Yaroslav (Juli 1983): «Shcherbytskyi, Ukraine, and Kremlin Politics», Problems of Communism. Arkivert fra originalen den 2. februar 2014.
  31. ^ Graziosi, Andrea (2004–2005): «The Soviet 1931–1933 Famines and the Ukrainian Holodomor: Is a New Interpretation Possible, and What Would Its Consequences Be?», Harvard Ukrainian Studies. 27 (1–4): 97–115. JSTOR 41036863.
  32. ^ Musiienko, O.H. (18. februar 1988): «Hromadians'ka pozytsiia literatury i perebudova» (oversettelse: The Civic Position of Literature and Perestroika), Literaturna Ukraïna, s. 7–8
  33. ^ U.S. Commission on the Ukraine Famine (1988): Investigation of the Ukrainian Famine 1932–1933, Washington, D.C.: United States Government Printing Office. s. 67. Arkivert fra originalen den 7. januar 2007.
  34. ^ Mace (2008), s. 132.
  35. ^ Busel, Vyacheslav T., red. (2001): Великий тлумачний словник сучасної української мови:- Голодомор [oversettelse: Great Explanatory Dictionary of Modern Ukrainian:- Holodomor] (in Ukrainian). Irpin, Perun (2004). ISBN 978-966-569-013-9. Arkivert fra originalen den 3. juni 2016. Sitat: «Artificial famine organised on a vast scale by criminal authorities against the population of their own country.»
  36. ^ Dawood, M.; Mitra, A. (Desember 2012): «Hidden agendas and hidden illness», Diversity and Equality in Health and Care. 9 (4), s. 297–298.
  37. ^ «Голодомор 1932–33 років в Україні: документи і матеріали"/ Упорядник Руслан Пиріг; НАН України.Ін-т історії України.-К.:Вид.дім Києво-Могилянська академія» [oversettelse: «Famine in Ukraine 1932–33: documents and materials / compiled by Ruslan Pyrig National Academy of Sciences of Ukraine. Institute of History of Ukraine. -K.:section Kiev-Mohyla Academy 2007»], Archives.gov.ua. Arkivert fra originalen den 15. august 2012
  38. ^ Davies & Wheatcroft (2010), s. 204.
  39. ^ «University of Toronto Data Library Service». Arkivert fra originalen den 6. juli 2011.
  40. ^ «Demoscope Weekly». Arkivert fra originalen den 19. januar 2012.
  41. ^ Davies & Wheatcroft (2010), s. 470, 476.
  42. ^ Davies & Wheatcroft (2010), s. xviii.
  43. ^ Холодомор – 2009, Vlasti.net. Arkivert fra originalen den 24. juli 2011 hos Wayback Machine.
  44. ^ «Голод 1932–1933 років на Україні: очима істориків, мовою документів», Archives.gov.ua. Arkivert fra originalen den 15. august 2012.
  45. ^ «Holodomor», The Ukrainian Weekly
  46. ^ Сокур, Василий [Sokur, Vasily] (21. november 2008): Arkivert 16. mai 2019 hos Wayback Machine., Fakty.ua. Arkivert fra originalen den 6. january 2013. Forfatteren antyder at det aldri hadde vært mer utstrakt kannibalisme enn under holodomor.
  47. ^ Snyder, Timothy (2010): Bloodlands: Europe Between Hitler and Stalin, Basic Books, ISBN 0-465-00239-0, s. 50-51
  48. ^ Várdy & Várdy (2007), s. 255
  49. ^ Boriak, Hennadii (November 2008): «Holodomor Archives and Sources: The State of the Art» (PDF), The Harriman Review. 16 (2), s. 30. Arkivert fra originalen (PDF) den 12. desember 2011.
  50. ^ Kulchytsky, Stanislav (6. mars 2007): «Holodomor of 1932–33 as genocide: gaps in the evidential basis», Den. Part 1Part 2Part 3Part 4
  51. ^ Marples, David (30. november 2005): «The great famine debate goes on ...», Edmonton Journal. ExpressNews, University of Alberta. Arkivert fra originalen den 15. juni 2008.
  52. ^ a b Reid, Anna (7 oktober 2017): «Rule by Starvation», Wall Street Journal. betalingsmur
  53. ^ a b Snyder (2010), s. 42–46. Sitat: «[E]ach of them may seem like an anodyne administrative measure, and each of them was certainly presented as such at the time, and yet each had to kill.» Betegenlsen «anodyne administrative measure» i sitatet hadde ikke til hensikt å løse problemet, men å berolige de sultne massene, eller et virkemiddel som i seg selv ikke ville skape opposisjon (se wikt:anodyne).
  54. ^ Shifman, Misha (2015): Physics In A Mad World. London: World Scientific, ISBN 9789814619288, s. 15.
  55. ^ Wheatcroft (2001b), s. 885.
  56. ^ Soldatenko, Valeriy (2003): Голодный тридцать третий субъективные мысли об объективных процессах [oversettelse: «The starvation of '33: subjective thoughts about objective processes»]. Zerkalo Nedeli (24., 28. juni – 4. juli). Arkivert fra originalen den 11. november 2004.
  57. ^ Fawkes, Helen (24. november 2006): «Legacy of famine divides Ukraine», BBC News. Arkivert fra originalen den 27. november 2006.
  58. ^ Sheeter, Laura (24. november 2007): «Ukraine remembers famine horror», BBC News. Arkivert fra originalen den 31. juli 2012.
  59. ^ Kulchytsky, Stanislav (22. august 2003): Причины голода 1933 года в Украине по страницам одной подзабытой книги [oversettelse: «Reasons for the 1933 famine in Ukraine according to the pages of one all but forgotten book»]. Zerkalo Nedeli (16). Arkivert fra originalen den 14. januar 2006. Sitat: «During the hearings, the Ukrainian politician Stefan Khmara said, 'I would like to address the scientists, particularly, Stanislav Kulchytsky, who attempts to mark down the number of victims and counts them as 3–3.5 million. I studied these questions analysing the demographic statistics as early as in 1970s and concluded that the number of victims was no less than 7 million'.»
  60. ^ Yushchenko, Viktor (27. november 2007): «Holodomor», The Wall Street Journal. Arkivert fra originalen den 8. september 2008.
  61. ^ «Ukrainian President Yushchenko: Yushchenko's Address before Joint Session of U.S. Congress», Offisielt nettsted for presidenten i Ukraina. 6. april 2005. Arkivert fra originalen den 6. oktober 2006.
  62. ^ a b «Harper accused of exaggerating Ukrainian genocide death toll», MontrealGazette.com. 30. oktober 2010. Arkivert fra originalen den 1. august 2012.
  63. ^ a b «Holocaust: The ignored reality», Eurozine. 25. juni 2009. Arkivert fra originalen den 11. april 2010.
  64. ^ Міжнародна конференція «Голодомор 1932 – 1933 років: втрати української нації, КНУ імені Тараса Шевченка. 2016. Arkivert fra originalen den 6. september 2017.
  65. ^ Marples (2007), s. 50
  66. ^ Wheatcroft (2000)
  67. ^ Berezhkov, Valentin (1993): Kak ya stal perevodchikom Stalina, Moskva, DEM, ISBN 5-85207-044-0. s. 317
  68. ^ a b c d e Kulchytsky, Stanislav (November 2002): «How many of us perished in Holodomor in 1933», Zerkalo Nedeli, 23–29. Tilgjengelig online på russisk. Arkivert fra originalen den 21. juli 2006. Og på ukriansk. Arkivert fra originalen den 5. mai 2006.
  69. ^ Conquest (2002).
  70. ^ Kulchytsky, Stalislav: «Demographic losses in Ukrainian in the twentieth century». Arkivert fra originalen den 21. juli 2006. Zerkalo Nedeli, 2.–8. oktober og på ukrainsk. Arkivert fra originalen den 13. mars 2007.
  71. ^ Kulchytsky & Yefimenko (2003), s. 42–63 (PDF).
  72. ^ Davies & Wheatcroft (2010), s. 429.
  73. ^ Davies & Wheatcroft (2010), s. 512
  74. ^ Gorbachev, Mikhail Sergeevich (2006): Manifesto for the Earth: action now for peace, global justice and a sustainable future, Clairview Books, ISBN 1-905570-02-3, s. 10.
  75. ^ Maksudov, Sergei (1981): «Losses Suffered by the Population of the USSR 1918–1958», Medvedev, R., red.: The Samizdat Register II, London–New York
  76. ^ Potocki (2003)
  77. ^ «Poll: Almost two-thirds of Ukrainians believe famine of 1932–1933 was organized by Stalinist regime», Interfax-Ukraine. 20. november 2013. Arkivert fra originalen den 4. mars 2016.
  78. ^ «Post-holodomor Population Resettlements to Ukraine (1933–1934)», Citation.allacademic.com. Arkivert fra originalen den 9. januar 2016.
  79. ^ Conquest, Robert (1986): The Harvest of Sorrow: Soviet Collectivization and the Terror-famine. Oxford University Press. ISBN 978-0195040548.
  80. ^ Davies & Wheatcroft (2006), s. 626
  81. ^ a b c d e Ellman (2005)
  82. ^ Jones (2010), s. 136–137.
  83. ^ Naimark (2010), s. 133–135.
  84. ^ «Служба безпеки України» Arkivert 10. april 2018 hos Wayback Machine., Ssu.kmu.gov.ua
  85. ^ «SBU documents show that Moscow singled out Ukraine in famine», 5 Kanal. 22. november 2006. Arkivert fra originalen den 27. september 2007.
  86. ^ Lemkin (1953)
  87. ^ Snyder (2010), s. vii.
  88. ^ Snyder (2010), s. 413.
  89. ^ Oversatt fra originaltekst: «the destruction of the Ukrainian nation» as the «classic example of genocide», for «the Ukrainian is not and never has been a Russian. His culture, his temperament, his language, his religion, are all different ... to eliminate (Ukrainian) nationalism ... the Ukrainian peasantry was sacrificed ... a famine was necessary for the Soviet and so they got one to order ... if the Soviet program succeeds completely, if the intelligentsia, the priest, and the peasant can be eliminated [then] Ukraine will be as dead as if every Ukrainian were killed, for it will have lost that part of it which has kept and developed its culture, its beliefs, its common ideas, which have guided it and given it a soul, which, in short, made it a nation ... This is not simply a case of mass murder. It is a case of genocide, of the destruction, not of individuals only, but of a culture and a nation.»
  90. ^ Lemkin, Raphael (1953): «Soviet Genocide in the Ukraine» (PDF). Arkivert fra originalen (PDF) den 2. mars 2012. Raphael Lemkin Papers, The New York Public Library, Manuscripts and Archives Division, Astor, Lenox and Tilden Foundation, Raphael Lemkin ZL-273. Reel 3. Publisert i Luciuk, L.Y., red. (2008): Holodomor: Reflections on the Great Famine of 1932–1933 in Soviet Ukraine, Kingston: The Kashtan Press
  91. ^ Weiss-Wendt (2005), s. 555–556
  92. ^ a b Radzinsky (1996), s. 256–259.
  93. ^ Conquest (2001), s. 96.
  94. ^ Totten, Samuel; Parsons, William S., red. (2008): Century of Genocide: Critical Essays and Eyewitness Accounts, Routledge, 3. utg., s. 93
  95. ^ Levy, Clifford (15. mars 2009): «A New View of a Famine That Killed Millions», New York Times. Arkivert fra originalen den 20. mars 2017.
  96. ^ «Welsh journalist who exposed a Soviet tragedy», Walesonline.com. 13. november 2009
  97. ^ «Famine Gripping Russia, Millions Dying, Idle On Rise, Says Briton», pressemelding Berlin 29. mars 1933
  98. ^ «Famine Exposure: Newspaper Articles relating to Gareth Jones' trips to The Soviet Union (1930–35)», Garethjones.org
  99. ^ Duranty, Walter (31. mars 1933): «Russians Hungry, But Not Starving; Deaths From Diseases Due to Malnutrition High, Yet the Soviet Is Entrenched», The New York Times: 13. Arkivert fra originalen den 30. mars 2003.
  100. ^ Jones, Emma (11. februar 2019): «Berlin Film Festival review: Mr Jones», BBC
  101. ^ a b Matthews, Owen (23. september 2017): «Stalin was fully committed to using hunger as a weapon of mass destruction; Red Famine reviewed», The Spectator
  102. ^ Marton, Kati (2007): Great Escape. New York: Simon and Schuster, ISBN 9780743261159, s. 98.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]