Friedrich Nietzsche

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Friedrich Nietzsche omkring 1869
Friedrich Nietzsche i 1862

Friedrich Wilhelm Nietzsche (født 15. oktober 1844 i Röcken ved Lützen ikke langt fra Leipzig, død 25. august 1900 i Weimar) var en tysk filolog, men som i ettertiden er mest kjent for sine filosofiske tanker. Han ble professor i klassisk filologi ved universitetet i Basel i Sveits i en alder av 24, men hans første bok, Die Geburt der Tragödie (1872), som han dediserte til komponisten Richard Wagner, fikk en skuffende mottagelse. Han fortsatte imidlertid med å skrive en rekke uvanlige og revolusjonerende verker, ofte flertydige, ofte uttrykt i form av aforismer, som angrep vedtatte sannheter i vestlig intellektuell tradisjon. Blant det han angrep var Gud, moral, sannhet og demokrati. I Ecce Homo, hans egen vurdering av seg selv, beskrev han seg selv som den første umoralist.[1] Komponisten Richard Wagner og filosofen Arthur Schopenhauer øvet tidlig en viktig påvirkning på Nietzsche, men han frigjorde seg senere fra deres tenkning og utviklet den videre. Nietzsche videreutviklet bl.a. begrepet nihilisme, og kom til å få stor betydning for europeisk filosofi og litteratur omkring århundreskiftet.

Hans mest kjente bøker er Also sprach Zarathustra og Jenseits von Gut und Böse. Programmatisk for Nietzsche er setningen Gott ist tot (Gud er død). Denne frasen stammer ordrett fra teksten «Der tolle Mensch» fra 1889 («Det vanvittige menneske») men fremsettes også i kapittel to av Also sprach Zarathustra (1883–85), som del av en dialog mellom hovedpersonen og en gammel mann.

Etter et sammenbrudd i Torino, ble Nietzsche sinnssyk (mistet evnen til å snakke og gå) og ble tatt hånd om av sin søster, Elisabeth Förster-Nietzsche. Søsteren, enke etter den anti-semittiske agitatoren Bernhard Förster (begikk selvmord i 1889), opprettet Nietzsche-arkivet og bidro til at brorens navn ble kjent i Europa, men fordreide også deler av filosofien hans for å få den til å stemme bedre overens med egne politiske meninger. I 1930 ble hun medlem av NSDAP og fikk etter hvert god kontakt med Adolf Hitler, med den følge at Nietzsche snart ble en slags husfilosof i Det tredje riket. Dette skjedde på tross av at Nietzsche tydelig hadde avvist anti-semittismen.

Moral[rediger | rediger kilde]

Nietzsche ble kraftig påvirket av Schopenhauer, og støttet hans ateisme, men la ikke samme vekt på medlidenheten. Spørsmålet om hvor våre moralske ideer kan ha kommet fra, tas opp i Zur Genealogie der Moral (1887). Her setter Nietzsche seg fore å utfordre våre mest grunnleggende moralske antagelser, spesielt oppfatningene om godt og ondt. Han beskriver de altruistiske dydene i kristen tradisjon, medlidenhet, selvfornektelse og selvoppofrelse, simpelthen som de underordnende massers svar på sin stilling. Jøder og kristne hadde opplevd slaveri, så verdiene de sluttet seg til, var ifølge Nietzsche, når det gjelder både opprinnelse og natur, en «slavemoral». Han beklager at disse verdiene erstattet den ledende moralen og krigerverdiene i det gamle Hellas.

Nietzsche anser mye i oppfatningen av hva som er representert som "godt" i Europas kristne kultur som galt. "Hva er det gode?" spør han i Antikrist (1888), og svarer: "Alt som øker følelsen av makt, viljen til makt, makt i seg selv i mennesket. Hva er dårlig? - Alt som følger av svakhet. Hva er lykke? - Følelsen av at effekten øker - at en motstand er overvunnet."

Håpet, sier han, ligger i en fremvekst av nye sjeler, mennesker som har klart å overvinne moralen og som vil bane vei for det mennesket Nietzsche kaller Übermensch eller «overmennesket». [2]

Nietzsche og evig gjentakelse[rediger | rediger kilde]

Læren om evig gjenkomst, slik Nietzsche presenterer den, er ideen om at verdenshistorien er syklisk. I våre liv kommer vi tilbake til begynnelsen igjen og igjen, dømt til å leve for alltid med situasjonen i livene våre, hva enn det måtte være. Helten vil, ifølge Nietzsche, se på dette som en gledelig tanke, en taper vil fortvile. [3] Nietzsche utviklet sin myte om den evige gjentakelse for å understreke problemet med hvordan mennesker kan finne mening med livet. Er vi villige, spurte han, til å si et så lidenskapelig «Ja!» til hvert enkelt øyeblikk i vår eksistens at vi ville ha tatt alle de samme valgene igjen, selv hvis vi måtte gjenta dem for evig? Han skrev i Die fröhliche Wissenschaft (1882): «Det livet slik du nå lever det, vil du måtte leve en gang til og utallige flere ganger, og alt usigelig lite eller stort i livet ditt vil måtte komme tilbake til deg, alt i samme rekkefølge. Eksistensens evige timeglass blir snudd, og du er inne i det, som et støvkorn.» [4]

Nietzsche i Norden[rediger | rediger kilde]

Utenfor Tyskland var Nietzsche bortimot ukjent. Det var Georg Brandes som brakte Nietzsche til Norden og det var her Nietzsche ble berømt. Våren 1888 holdt Brandes en rekke forelesninger om Nietzsche på Københavns universitet og bearbeidet forelesningene til en stor artikkel: Aristokratisk Radikalisme. En avhandling om Friedrich Nietzsche, utgitt året etter. Den kom i tysk oversettelse med samme tittel i 1890 og brakte Nietzsche ut til resten av Europa.

Brandes' artikkel inspirerte Ola Hansson, August Strindberg, Henrik Ibsen, Arne Garborg og andre. Alle skrivende mennesker måtte forholde seg til Nietzsche. Filosofen Harald Høffding kom med motsvar til Brandes' artikkel i 1890: Demokratisk Radikalisme. En Indsigelse. Brandes svarte med Det store Menneske, Kulturens Kilde. Ytterligere artikler ble utvekslet fram til mai 1890 som ble fulgt med stor oppmerksomhet. Oppmerksomheten satte ikke bare Nietzsche på kartet, men også det intellektuelle Norden. Med Ibsens og Strindbergs teaterstykker ble dyrkelsen av den individuelle personligheten økende, som et resultat av interessen for Nietzsche, men også videre og innover i sjelens innerste dybder.

Gud er død[rediger | rediger kilde]

«Gud er død» er kanskje den mest siterte frase fra Nietzsche. Frasen blir først invokert i Den glade vitenskapen, avsnitt 108 (Nye kamper) og i avsnitt 125 (Det gale mennesket), men finnes også, kanskje mest poetisk, i prologen til Slik talte Zarathustra. Den er kanskje en av de oftest diskuterte fraser i litteraturen fra 1800-tallet.

Nietzsche mente at det er positive muligheter for mennesker uten en Gud. Å oppgi troen på Gud åpner for menneskets skapende evner å utvikle seg for fullt. Den kristne Guden, med hans vilkårlige påbud og forbud, vil ikke lenger ha noen posisjon dersom menneskene slutter å vende sine øyne mot et overnaturlig rike og begynner anerkjenne verdien av vår jord.

Viljen til makt[rediger | rediger kilde]

Se hovedartikkel: Viljen til makt

Uttrykket Viljen til makt (Der Wille zur Macht) er et annet godt kjent element fra Nietzsches forfatterskap. Det presenteres for første gang i hans verk Also sprach Zarathustra, og var også den planlagte tittel på et skrift Nietzsche aldri fikk utgitt. Det generelle å forstå fra denne filosofien er at alle mennesker utøver «en vilje til makt» eller «en vilje til liv», likt andre levende organismer på vår jord. Denne tankegangen utviklet han trolig nok fra Charles Darwins hovedverk, Artenes opprinnelse.

Jeg har funnet styrke hvor man ikke leter: i enkle, milde og hyggelige mennesker, uten det minste ønske om å styre – og omvendt, ønsket om å styre og dominere har ofte vist seg for meg som et tegn på indre svakhet. De frykter sin egen slave-sjel og tildekker den i en kongelig kappe (i enden, vil de likevel bli slaver av sine tilhengere, deres berømmelse, etc. – «Der Wille zur Macht»

Til tross for denne ydmykheten, mente han bestemt at «frie sjeler» likevel måtte fremstå fra massene for å «bli hva de er».

Filosofiske hovedverker[rediger | rediger kilde]

Nietzsches tenkning og verker deles ofte inn i følgende epoker (norske utgivelser i parentes):

  • Den wagnersk-schopenhauerske tiden (1872–1876), hvor Nietzsche var påvirket av Richard Wagner og Arthur Schopenhauer. Den omfatter disse verkene:
    • Die Geburt der Tragödie, 1872 (Tragediens fødsel, overs. Arild Haaland. Pax 1969.)
    • Unzeitgemäße Betrachtungen (Utidssvarende betraktninger):
      • David Strauß, der Bekenner und der Schriftsteller, 1873
      • Vom Nutzen und Nachteil der Historie für das Leben, 1874 (Historiens nytte og unytte for livet, overs. Øystein Skar og Bjarne Hansen. Damm 2004.)
      • Schopenhauer als Erzieher, 1874
      • Richard Wagner in Bayreuth, 1876
  • Den «friåndelige» tiden (1876–1882), hvor Nietzsches tenkning antar en mer vitenskapelig-empiristisk karakter. Dette kalles gjerne hans «positivistiske» periode, og i denne tiden skriver han først og fremst aforismesamlinger.
    • Menschliches, Allzumenschliches I, 1878
    • Menschliches, Allzumenschliches II, 1880[5]
    • Morgenröthe, 1881 (Morgenrøde, overs. Stian M. Landgaard. Spartacus 2007.)
    • Die fröhliche Wissenschaft, 1882
  • De senere verkene (1886–1888), hvor Nietzsche skriver mer polemisk enn før. Både aforismesamlinger og lengre avhandlinger forefinnes her:
    • Jenseits von Gut und Böse, 1886 (Hinsides godt og ondt, overs. Trond Berg Eriksen. Grøndahl og Dreyer 1989.)
    • Zur Genealogie der Moral, 1887 (Moralens genealogi, overs. Arild Haaland. Gyldendal 1969.)
    • Der Fall Wagner, 1888
    • Götzen-Dämmerung, 1888 (Avgudenes ragnarok, overs. Eric L. Wiik. Spartacus 2009.)
    • Der Antichrist, 1888 (Antikrist, overs. Bjørn Chr. Grønner. Spartacus 2003.)
    • Ecce Homo, 1888 (Ecce Homo, overs. Trond Berg Eriksen. Gyldendal 1970.)
    • Nietzsche contra Wagner, 1888

Øvrige skrifter[rediger | rediger kilde]

Diverse skrifter av Nietzsche kommet ut på norsk:

  • Über die Zukunft unserer Bildungsanstalten, 1872[6] (Om våre dannelsesinstitusjoners fremtid, overs. Helge Jordheim. Spartacus 1995.)
  • «Über Wahrheit und Lüge im aussermoralischen Sinne», 1873[7] («Om sannhet og løgn i en utenommoralsk forstand», overs. Kjeld-Willy Hansen. Agora, nr. 2-3/1989, s. 115-127. Aschehoug 1989.)
  • «Das Lenzer-Heide-Fragment», 1887[8] («Lenzer-Heide-fragmentet», overs. Stian M. Landgaard. Agora, nr. 1-2/2005, s. 213-218. Aschehoug 2005.)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Papineau, David (red.) (2009): Filosofi for vår tid, oversatt av Jens Holmboe og Rune R. Moen, Oslo: Cappelen Damm, ISBN 978-82-02-30696-0. s. 153
  2. ^ Papineau, David (red.) (2009): Filosofi for vår tid, s. 153
  3. ^ Papineau, David (red.) (2009): Filosofi for vår tid, s. 153
  4. ^ Papineau, David (red.) (2009): Filosofi for vår tid, s. 129
  5. ^ Opprinnelig publisert i to deler: Vermischte Meinungen und Sprüche, 1879, og Der Wanderer und sein Schatten, 1880.
  6. ^ En serie foredrag holdt ved Basel Universitet vinteren 1872.
  7. ^ Et essay i to deler som Nietzsche aldri publiserte selv.
  8. ^ En rekke korte notater om den europeiske nihilismen. Nietzsche skrev fragmentet mens han oppholdt seg i Lenzer Heide i Sveits, kort tid før han forfattet Moralens genealogi.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote Wikiquote: Friedrich Nietzsche – sitater