Frede Castberg

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Frede Castberg
17. mai og frigjøringsdagen (7138691891).jpg
Professor dr. juris Frede Castberg (1893–1977) holder tale i Uppsala som norsk flyktning i Sverige under krigen 17. mai 1944
Født4. juli 1893
Vardal
Død4. november 1977 (84 år)
Oslo
Far Johan Castberg
Beskjeftigelse Professor
Nasjonalitet Norge
Utmerkelser Æresdoktor ved Uppsala universitet (1959)
Castberg, rektor ved Universitetet i Oslo 1952–1957, (med rektorkjede bak) viser daværende kronprins Olav den fjerde fløyen av Vikingskipshuset på Bygdøy utenfor Oslo under innvielsen 12. april 1957.[1] På den andre siden av kronprinsen er Bjørn Hougen, arkeolog og professor ved Universitetets Oldsaksamling.

Frede Castberg (født 4. juli 1893 i Gjøvik, død 4. november 1977 i Oslo) var en norsk jurist. Frede Castberg var sønn av den radikale venstremannen Johan Castberg (1862–1926) og tok juridisk embetseksamen i 1914, juridisk doktorgrad i 1921 og ble professor i 1928.

Castberg var sentral i norsk rettsvitenskap og en av drivkreftene bak etablering av statsvitenskap som eget universitetsstudium. Under andre verdenskrig var Castberg en kortere tid arrestert av den tyske okkupasjonsmakten, ved løslatelsen flyktet han til Sverige. Castbergs hovedverk er Norges statsforfatning som første gang ble utgitt i 1935.

Frede Castberg var rektor ved Universitetet i Oslo fra 1952 til 1957.

Liv[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av sakføreren og den radikale Venstre-politikeren Johan Castberg og Karen Katrhine Anker, og vokste opp i villaen Fredevik (som Johan Castberg bygget og oppkalte etter sønnen) på Gjøvik. Da faren ble utnevnt til sorenskriverToten i 1906, flyttet familien til sorenskrivergården på Kapp.

I 1912 begynte Castberg å studere rettsvitenskap ved Universitetet i Kristiania. Han hørte forelesninger av blant andre Nikolaus Gjelsvik, Marcus Pløen Ingstad (romerrett) og Jon Skeie, og framhever den siste som «den universitetslærer som jeg syntes jeg uten sammenligning lærte mest av»[2] I 1914 ble han cand. jur. Fra 1916 til 1917 studerte han statsrett og folkerett i Paris og fulgte forelesningene av juristen Louis Renault. Høsten 1917 tilbragte han i England. Fra 1918 til 1919 skrev han på sin doktoravhandling om grunnlovens paragraf 97, og etter å ha fullført avhandlingen dro han på en ny studiereise til Danmark og Tyskland. Han fikk doktorgraden i 1921.

I 1920 var Castberg universitetsstipendiat og holdt forelesninger om fredstraktatens bestemmelser om Folkeforbundet ved universitetet. I 1921 ble han ansatt som sekretær i Utenriksdepartementet. Fra 1922 virket Castberg også som konsulent i folkerett for departementet. Han kom til å beholde denne bistillingen i mange år, og leverte en rekke uttalelser over aktuelle spørsmål i norsk utenrikspolitikk. I 1928 ble han utnevnt til professor ved Universitetet i Oslo.

Under 2. verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I begynnelsen av 2. verdenskrig måtte Castberg uttale seg om de folkerettslige sidene ved flere episoder under Norges nøytralitet. I ettertid mente han at den norske regjeringen i det store og hele hadde opptrådt korrekt i de konfliktene som oppsto omkring nøytraliteteten.[3] Etter Altmark-affæren mente han at det tyske fangeskipet hadde hatt full rett til å passere Norges farvann, men «Altmark» burde etter nøytralitetsreglene ikke ha fått lov til å passere gjennom Bergen krigshavn.[4]

Da tyske styrker invaderte Norge 9. april 1940 evakuerte Castberg familien først til Høland, og noen dager senere over grensen til Sverige. Han arbeidet en tid ved den norske legasjonen i Stockholm, men da kamphandlingene i Norge var over, vendte han og familien tilbake til Oslo. Her bisto han Stortingets presidentskap i folkerettslige spørsmål under riksrådsforhandlingene. Når han ble spurt uttalte han også sin mening for de NS-ledede departementene, og han hjalp privatpersoner eller selskaper, slik som Norges Rederforbund. 1. desember 1943 ble han arrestert av tyske politisoldater sammen med en rekke andre professorer og studenter ved universitetet. Han ble anbragt i interneringsleiren Berg og senere i Stavern. 14. desember ble han sluppet fri, vendte tilbake til Oslo og flyktet til Sverige fra Høland 31. januar 1944.

I januar 1945 ble Castberg fraktet med fly til England, først og fremst for å delta i den norske London-regjeringens Dumbarton Oaks-komite under ledelse av Carl Joachim Hambro. Komiteen skulle ta stilling til forslagene fra konferansen i Dumbarton Oaks i 1944, som ledet fram til etableringen av FN. 22. februar 1945 fløy han tilbake til Stockholm, hvor han ble værende til 18. mai.

Etter krigen[rediger | rediger kilde]

Fra 1952 til 1957 var Castberg universitetets rektor. Han gikk av som professor i 1963.

Fra 1960 var Castberg medlem av den europeiske menneskerettskommisjonen i Strasbourg. Han ble valgt inn som norsk medlem etter at Paal Berg gikk av.

Castberg i TV og radio[rediger | rediger kilde]

I 1966 holdt Castberg kåserier over sin livshistorie i NRK TV.[5] Disse opptredenene gjorde Castberg mer kjent enn han noen gang hadde vært som professor. På 1970-tallet holdt han radioforedrag om teologiske emner som opptok ham, samt om prinsipielle spørsmål i norsk rett (ytringsfrihet, riksrett, Fellesmarkedet).

Utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Han ble utnevnt til æresdoktor ved Uppsala universitet i 1959.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Ifølge omtale i Aftenposten fredag 13. april 1957
  2. ^ Castberg (1971), s. 188.
  3. ^ Castberg (1971), s. 42.
  4. ^ Castberg (1971), s. 45.
  5. ^ [1]
  6. ^ «Juridiska fakultetens hedersdoktorer / 1959» (svensk). Uppsala universitet. Besøkt 28. august 2017. 

Bibliografi[rediger | rediger kilde]

  • Minner om politikk og vitenskap fra årene 1900–1970. Oslo-Bergen-Tromsø: Universitetsforlaget, 1971

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]