Nero

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Nero
Nero
Nero
Født 15. desember 37
Antium
Død 9. juni 68
Roma
Selvmord
Navn før tiltredelse Lucius Domitius Ahenobarbus
Navn som keiser: Nero Claudius Caesar Augustus Germanicus
Regjerte 13. oktober 54 - 9. juni 68
Dynasti Julo-claudiske
Forgjenger Claudius
Etterfølger Galba

Nero Claudius Caesar Augustus Germanicus (født 15. desember 37, død 9. juni 68), født Lucius Domitius Ahenobarbus, også kalt (5054 e.Kr.) Nero Claudius Drusus Germanicus, var den femte og siste keiseren av det julo-claudiske dynasti i Roma. Den 25. februar i år 50 ble han arving til tronen etter sin grandonkel og stefar Claudius.

Nero var sønn av Agrippina den yngre, søster av keiser Caligula, i hennes ekteskap med Gnaeus Domitius Ahenobarbus. Hun ble senere gift med sin onkel keiser Claudius, som adopterte Nero med navnet Nero Claudius Caesar.

Han overtok tronen 13. oktober år 54. I 66 la han til tittelen Imperator til navnet sitt. Nero var en ytterst eksentrisk keiser, som drepte flere nærmere slektninger, inkludert sin mor, sin bror Britannicus, minst én av sine koner, vedkommedes ufødte barn samt filosofen Seneca, som ble drevet til selvmord av sin elev Nero. Keiseren anså seg selv som en stor musiker og kunstner, og viste blant annet stor interesse for de greske Olympiske Leker, som han ofte deltok i, gjerne i selvoppfunnede idretter som lyrespill, hvor han alltid vant. Neros liv endte i 68 med at hans livgarde konspirerte i å drepe ham, men Nero begikk selvmord før dette skjedde, med ordene "Hvilken kunstner verden mister i meg." Elskerinnen Claudia Acte hadde ansvaret for begravelsen hans. Nero var den siste keiseren av den juliske slekt, og etter Neros død brøt ut borgerkrig i Roma, som etter tre keisere på ett år resulterte i at general Vespasian ble keiser i 69 og grunnla et nytt romersk dynasti, det flaviske.

For ettertiden har Nero tradisjonelt stått som én av «historiens verste tyranner». Da Roma brant i år 64, fikk de kristne skylden og det brøt en vedvarende kristenforfølgelse ut. Ifølge en seiglivet legende, grunnet en tvetydig passasje av Tacitus, skal Nero selv ha tent på Roma for å få en unnskyldning for å utvide sitt keiserlige palass. Dette gjorde han også, men et stort hat mot alt som minnet om Neros regjeringstid som keiser sørget for at hele hans praktfulle keiserlige kompleks var jevnet med jorden innen få år.

I middelalderen oppstod legenden om at hans gjenferd hjemsøkte valnøtt-treet som vokste der asken hans var gravd ned. Ravnene som holdt til i treet om nettene, ble tolket som demoner som pinte ham for hans forbrytelser. Da pave Paschalis II bygde den første kirken her i 1099, ble treet hugd ned, og dermed forsvant også spøkeriet.

Polakken Henryk Siemiradzkis maleri Kristendommens fakler fra 1876 framstiller Neros dekadente livsførsel og brutale behandling av de kristne i 1800-tallets romantiske stil.


SPQRomani.svg  Romersk keiser  SPQRomani.svg
Julo-claudiske dynasti
Forgjenger:
Claudius
5468 Etterfølger:
Galba
Romerriket
romerskstubbDenne romerskrelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.