Husmor
En husmor er en kvinne med ansvar for et hjem (en bolig eller husstand), der hun utfører husarbeidet; også brukt om en kvinnelig leder av en felleshusholdning på et storkjøkken, internat eller annen institusjon.[1] Fra 1970-tallet brukes ordet som synonym for hjemmeværende kvinner.[2]
Norge
[rediger | rediger kilde]I starten av 1900-tallet ble rundt 40 % av norske kvinner regnet som husmødre. I 1960 gjaldt det hele 55 % av norske kvinner over 15 år; av 835 000 gifte kvinner dette året var 745 000 definert som husmor.[3] For Arbeiderpartiet var det en kampsak at også arbeidere skulle ha råd til å spare konen sin for å sendes i arbeid. I stedet fikk hun stelle hjemme for mann og eventuelle barn. Husmødre hadde stor makt som forbrukere; de stod for familiens innkjøp. Men i 1970 ble kategorien «husmor» fjernet fra SSBs folketellinger.[4]
Opp mot og under første verdenskrig fikk husmødre og mødre en renessanse, paradoksalt nok på bakgrunn av fallende barnetall og kvinners stigende yrkesdeltakelse som i praksis ga økende mulighet for at også gifte overklassekvinner kunne se med nye øyne på husmor- og morsrollen. Også i feministenes egne rekker oppstod en protest mot at kvinnekampen, som tidligere hadde dreid seg om stemmerett for kvinner, nå la hovedvekten på ugifte kvinners interesse for utdanning og yrke. Husmorforeningene rettet oppmerksomheten mot de gifte kvinnenes innsats og interesser.[5]
Kriseårene 1925-1936/37 førte til stor arbeidsledighet og dårlige leveforhold, og skapte økende politisk uro med skjerpede klassemotsetninger. Arbeiderpartiet og Landsorganisasjonen LO var enige om at med færre arbeidsplasser måtte disse fordeles. Gifte kvinner med ektefelle i lønnet arbeid måtte fratre, slik at deres stilling kunne overtas av familieforsørgere og av ungdom. Dette endret seg da den økonomiske situasjonen bedret seg mot slutten av 1930-årene.[6] I 1925 uttalte LO-kongressen at gifte kvinner med forsørger, dvs. ektefelle i arbeid, ikke skulle få yrkesarbeid. Dette ble støttet av Ap og partiets kvinnesekretariat.[7] I 1925 hadde både LO og Arbeiderpartiet som parole at en gift kvinne burde si opp sin stilling for å avhjelpe arbeidsledigheten. Da senere statsminister Einar Gerhardsen giftet seg i 1932, sa også hans kone opp på Samvirkelaget og ble hjemmeværende. Men i 1939 ble kvinner sikret oppsigelsesvern selv om de giftet seg.[8]
I en resolusjon om kvinnelige arbeidere kom Røde Faglige Internasjonales 4. kongress i mars 1928[9] til at: «Økningen i tallet av arbeidersker har en almen forverring av proletariatets levestandard og en økning av arbeidsløsheten som følge».[10] til at: «Økningen i tallet av arbeidersker har en almen forverring av proletariatets levestandard og en økning av arbeidsløsheten som følge».[11]
Fagorganisasjonene prøvde som best de kunne å fordele det arbeid som fantes til flest mulig, og øke antall arbeidsplasser med en «kjøp norske varer»-aksjon. Gifte kvinners fratreden frigjorde stillinger for familieforsørgere.[12]
I mellomkrigstiden begynte den prosessen i norsk familiehistorie som er blitt kalt «husmoriseringa» av kvinnelivet. Yrkesaktiviteten blant voksne kvinner sank fra 35 % i 1910 til rundt 30 % i 1930. På 1930-tallet skjedde en urbanisering med ny næringsstruktur og sterkere oppfatning av at gifte kvinner skulle være husmødre. Husmorandelen av alle voksne kvinner steig da fra 40 til nærmere 50 % like før andre verdenskrig. «Husmor» var den som «gikk hjemme» i eget husvære, men også bondekoner og annen familiearbeidskraft, for eksempel de som stelte for gamle og sjuke familiemedlemmer. Gifte kvinner med produktivt, ulønnet arbeid på gårdsbruk og fiskebruk ble registrert som «husmødre». Først fra 1920 ble deltidsarbeid regnet med i statistikk over befolkningens yrkesaktivitet.[13]
I mellom- og etterkrigstidens vestlige land ble kjernefamilien og husmoren som stelte for mann og barn ved å ta seg av husarbeidet, dyrket som et felles ideal i to-tre generasjoner, både av sosialdemokrater og konservative. Fra 1970-tallet tok imidlertid flertallet av kvinnene seg utdannelse og lønnet arbeid utenfor hjemmet. Dette førte til dramatiske endringer av kjønnsrollene med endrede holdninger til skilsmisse, samboerskap og seksualitet, radikalt forskjellige fra tidligere holdninger.
Da det danske nasjonalbudsjettet ble lagt frem i 1948, skilte det seg fra det norske ved å holde husmødrenes innsats utenfor. I de norske etterkrigsnasjonalbudsjettene figurerte husmødrenes arbeid årlig med et milliardbeløp.[14]
Se også
[rediger | rediger kilde]Referanser
[rediger | rediger kilde]- ↑ Klepp, Ingun Grimstad: «husmor» i Store norske leksikon på snl.no. Hentet 5. mai 2022 fra
- ↑ «husmor», Norske akademis ordbok
- ↑ Anders Neraal: «Hjemmets finansministre», 17. august 2020
- ↑ Guri Kulås: «Gryta hennar mor», Klassekampen 3. oktober 2025
- ↑ Tinne Kvamme: Rent og urent (s. 141), Gyldendal, København 1986, ISBN 87-00-25082-1
- ↑ Mariann Egeberg: På kant med genussystemet? UiB våren 2014 (s. 28)
- ↑ Arbeiderhistorie 1983 (s. 10)
- ↑ Anders Neraal: «Hjemmets finansministre», 17. august 2020
- ↑ Arbeiderhistorie 1989 (s. 107)
- ↑ Arbeiderhistorie 1989 (s. 107)
- ↑ Arbeiderhistorie 1983 (s. 105)
- ↑ Mariann Egeberg: På kant med genussystemet? UiB våren 2014 (s. 28)
- ↑ Om «husmoriseringen» av kvinnelivene Arkivert 14. juli 2014 hos Wayback Machine.
- ↑ Årets nasjonalbudsjett, Dagbladet 11. juli 1948
Eksterne lenker
[rediger | rediger kilde]- Artikkelen har ingen egenskaper for offisielle lenker i Wikidata
- Oppslagsordet «husarbeid» i det politiske PaxLeksikon fra 1976[død lenke]
- Uib.no om kjønn og familie i Norge i mellomkrigstida
- «Husmorparadiset», artikkel hos Norgeshistorie.no
- Lønnå, Elisabeth: LO, DNA og striden om gifte kvinner i lønnet arbeid i mellomkrigstida. Universitetet i Oslo 1975, Nasjonalbiblioteket