Enhetsskolen i Norge

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Enhetsskolen er betegnelsen brukt om det norske skolesystemet som ble innført i 1936, og brukes også generelt (se enhetsskole) om skoletyper som legger mest vekt på at alle skal være like, motsatt skoletyper som har som mål å holde høy kvalitet snarere enn å gi alle like rettigheter. Ordet enhetsskolen assosieres særlig med den sosialdemokratiske skolepolitikken fra 1950-tallet.

Historikk[rediger | rediger kilde]

Tilhengere av enhetsskolen hevder at enhetsskolen er inspirert av skolereformer fra slutten av 1700-tallet, og ser på middelskolen fra 1869 som et skritt i samme retning.

I 1830-årene var det flere norske pedagoger, blant annet Ole Vig, som ønsket å etablere folkehøyskoler som var inspirert av Grundtvigs tanker om at alle barn og unge har rett til utdanning. De nasjonalromantiske strømninger i Norge fra 1850-tallet la grunnen for frihetstanken i folkehøyskolen såvel som ideer for folkeopplysning og folkestyre.

På slutten av 1800-tallet var Hartvig Nissen sentral i kampen for fellesskole som skulle organiseres av staten. I 1889 fikk Norge folkeskoleloven som gav lik rett til skolegang for alle barn i Norge.

Spesielt på landsbygda var lærerne kulturbærere av det genuint norske i nasjonalromantisk tradisjon,[1] men enhetsskoleideen i seg selv var en statsstyrt kunnskapsformidler som spesielt i byene var fagsentrert. Etterhvert oppsto motkulturelle strømninger fra bl. a. Torstein Høverstad som spesielt utover på 1920-tallet kritiserte fagpresset i skolen.[2]

I 1950-årene var alle de politiske partiene enige om at alle unge, uansett foreldrenes økonomi og hvor i landet de bodde, skulle være sikret et likeverdig skoletilbud. Folkeskolen ble utvidet fra sju til ni år. De borgerlige partiene ville at realskolen og framhaldsskolen skulle fortsette ved siden av den nye niårige folkeskolen. Arbeiderpartiet ville derimot legge ned disse skolene og skape en ny ungdomsskole, der elever fra alle samfunnslag skulle gå sammen under samme tak. En ny skolelov i 1959 gav kommunene mulighet til å innføre niårig skole, men det var kommunene selv som måtte sette dem i gang. Først i 1969 ble den niårige enhetsskolen obligatorisk i hele landet.

Fra slutten av 1950-årene bygde kommunene nye skoler. De ble kalt skolepalasser[trenger referanse], med parkettgulv, spesialrom og idrettshall, noen også med svømmebasseng.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gro Hagemann: Skolefolk. Lærernes historie i Norge. Ad Notam Gyldendal 1992.
  2. ^ Erling Lars Dale: De strategiske pedagoger. Pedagogikkens vitenskapshistorie i Norge. Ad Notam Gyldendal Oslo 1999.
  • Erling Lars Dale: Dannelsesprogram og enhetsskole. I: Rune Slagstad, Ove Korsgaard og Lars Løvlie (red.): Dannelsens forvandlinger. Pax forlag Oslo 2003. ISBN 82 530 2549 1

Se også[rediger | rediger kilde]