Olav Oksvik

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Olav Oksvik
32430 Olav Oksvik.jpg
Olav Oksvik i 1953.
Født 7. mai 1887
Stranda
Død 16. september 1958 (71 år)
Oslo
Yrke Politiker
Parti Arbeiderpartiet
Nasjonalitet Norge

Olav Berntsen Oksvik (født 7. mai 1887 i Stranda, Møre og Romsdal , død 16. september 1958 i Oslo)[1] var en norsk steinarbeider, politiker (Ap) og redaktør.

Han var landbruksminister i Einar Gerhardsens andre regjering fra 1947 til 1948. Han ble innvalgt på Stortinget i 1928 og var representant fra Møre og Romsdal helt frem til 1953. Oksvik var visepresident i Odelstinget i periodene 1945 til 1947, 1949 til 1950 og i perioden 1950 til 1953. Han var fylkesmann i Møre og Romsdal i 1945 og i perioden fra 1952 til 1958.

Han var en populær og fargerik politiker, og var kjent for sine ferdigheter i å få til kompromisser.[1] Han holdt alltid taler uten manus og ga i følge Norderval et oppriktig og stødig inntrykk. Oksvik skal ha vært en spesielt dyktig «korridorpolitiker» der hans overtalelsesevner var basert på kunnskap om både saker og mennesker.[2]

Politisk virke[rediger | rediger kilde]

Oksvik arbeidet fra 1908 i Molde og organiserte der sosialdemokratisk partilag. I 1912 var det sosialdemokratiske kretsparti for Romsdal etablert og han kom inn i Bolsøy kommunestyre i 1919. Oksvik var i opposisjon til ledelsen i Arbeiderpartiet da det beveget seg i revolusjonær retning i 1918. Etter partisplittelse ble han sekretær for det sosialdemokratiske partiet. Oksvik var svært populær på landet og sanket stemmer blant bønder og fiskere på Vestlandet.[1]

Oksviks posisjon i partiet var svekket etter krigen.[1] Han ble oppfattet som samlingsfigur for de opposisjonelle i Arbeiderpartiet i den kalde krigens tid[trenger referanse][3] og etter krigen ble han kalt høyresosialist av Tranmæl-fraksjonen i partiet. Ifølge Oddbjørn Melle var han en effektiv stemmesanker for Ap. Under Aps landsmøte i februar 1949 var NATO-medlemskap oppe til debatt. Oksvik advarte på landsmøtet mot sterk avhengighet av USA og at Norge kunne bli stående alene ved et systemskifte i USA. Det er ikke gitt valgene i USA i fremtiden vil bli som i 1948, uttalte han. Oksvik var skandinavist og mente Norge ville stå seg best ved å holde sammen med andre småstater. Oksvik mente Sovjetunionen ikke var noen trussel for Norge.[4] På landsmøtet 1949 ville han utsette behandling av NATO-saken, men trakk forslaget da han fikk liten støtte i forsamlingen.[1]

Sitat Vi får visstnok ett eller annet tilsagn om sikkerhet, men vi vil ikke ha noe herredømme over hvilke konflikter vi kan bli trukket bort i. Vi behøver ikke bli trukket bort i en krig på grunnlag av forsvar for de demokratiske rettigheter (...) i det vi i dag og neppe heller i fremtiden vil få innflytelse på hvilke partnere vi samarbeider med og hvilke krigsårsaker som foreligger. Dette er min hovedinnvending Sitat
– Olav Oksvik (landsmøtet i 1949)[4]

Det gikk mange anekdoter om ham. En av dem gikk ut på at da han søkte fylkesmannsembetet i Møre og Romsdal, skjedde det i form av en lapp han stakk til statsministeren en dag. Der sto det: «Eg søkje Møre. O.Oksvik».[trenger referanse] Oksvik var overbevist republikaner, men under krigen skal han ha uttalt at han ville ta imot invitasjon til slottet for det hadde kong Haakon «gjort seg fortent til».[5]

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

I 1941 ble han spurt om å bli ordfører i Bolsøy, han avslo utnevningen i brev slik:[5]

Sitat Gjennem fylkesmannen har jeg mottatt melding om oppnevnelsen til ordfører i Bolsøy. Etter det som foreligger, kan jeg ikke påberope meg noen av de anførte grunner for å tiltre stillingen. Jeg vil heller ikke gjøre gjeldende at jeg i de sist år ikke har arbeidet med den kommunale administrasjon, da jeg er fullt klar oppmerksom på at det oppnevnes folk med dårligere kvalifikasjoner. At 99 prosent av bygdens folk er motstandere av nyordningen er heller ikke særlig for Bolsøy, da stillingen praktisk talt er den samme for hele fylket. Men som medlem av det avskaffede og utsjikanerte Storting, ser jeg det som en uanstendighet å motta tillitsverv hvor forutsetningene må være å undergrave de rettigheter og institusjoner som jeg som stortingsmann var valg for å ivareta. Jeg forutsetter etter forannevnte at departementet tar saken opp igjen og løser meg fra ordførerstillingen. Sitat

I 1943 ble han av regjeringen i London utnevnt til illegal fylkesmann i Møre og Romsdal. Han skulle være i beredskap i tilfelle en invasjon og frigjøring av Norge. I desember 1944 ble han arrestert på Sjøholt, men lurte seg unna politivakten mens de ventet på bussen. Med hjelp fra bekjente kom han seg over Storfjorden til den enslige gården Vindsnes, et par dager etter krysset han til nordsiden og så tilbake til sørsiden ved gården Skotet. Fra Skotet gikk han langs det bratte berget til Vidhammar der han tilbragte julehelgen. Deretter fikk han skyss med motorbåt til Stordal på nordsiden, og holdt seg skjult på forskjellige gårder i Stordal og Liabygda. Oksvik smuglet et brev til kona som satte ut rykte om at mannen hadde rømt til Sverige og England. Fra Liabygda krysset han fjorden til Stranda og gikk i dekning på gården Lie ovenfor fødestedet Uksvik. Lie lå ved enden av veien og fra vinduet kunne man se om noen kom. Fra Lie flyttet han videre til den isolerte fjellgården Skrednakken på andre siden av Sunnylvsfjorden, i mars 1945 reiste han tilbake til Vidhammar og videre til hytte i skogen noen kilometer fra Sjøholt. Han tok seg før 7. mai til nordsiden av Romsdalsfjorden og tok der kontakt med fungerende fylkesmann Erling Kvadsheim. Oksvik ba Kvadsheim tre tilbake neste dag. Oksvik overtok som midlertid fylkesmann 8. mai etter han kvelden før hadde deltatt i planlegging av overtakelse av den sivile administrasjonen i fylket. Trygve Utheim, den avsatte fylkesmannen, kom tilbake fra England og tok opp igjen sitt gamle embete.[5]

Olav Oksvik kom fra Stranda på sørsiden av Storfjorden. Under andre verdenskrig lå han skjul for politi blant annet på den isolerte fjellgården Skrenakken (helt til venstre i bildet) og Lie på motsatt side av innløpet til Sunnylvsfjorden

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Han var sønn av Bernt Oksvik (gårdbruker) og Ingebjørg Fixdal. Olav Oksvik var gift med Ingeborg Mittet (født 1883). Oksvik hadde folkeskole og et halvt år på fylkesskolen i Ørskog. Han begynte som ung å arbeide som steinarbeider og deltok blant annet i gjennoppbyggingen etter brannen i Ålesund. Han flyttet senere i Molde og etablerte der avisen Romsdølen med seg selv som redaktør.[1] I Ålesund ble han kjent med Johan Falkberget som hadde kommet ditt for å redigere avisen Nybrott (forløper til Sunnmøre Arbeideravis), og de to ble nære venner.[2]

Kilder[rediger | rediger kilde]

Stortinget

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e f Norderval, Ingunn. «Olav Oksvik – Norsk biografisk leksikon». Store norske leksikon (norsk). Besøkt 9. juli 2017. 
  2. ^ a b Norderval, Ingunn (1989). Olav Oksvik: medmenneske og politiker. Oslo: Tiden. ISBN 8210032380. 
  3. ^ «Utenrikspolitisk opposisjon, 1946–1952». www.norgeshistorie.no (norsk). Besøkt 9. juli 2017. 
  4. ^ a b Melle, Oddbjørn Magne: Fanga i NATO. Klassekampen, 30. Mars 2017, s. 16
  5. ^ a b c Kjølås, Gerhard (1969). Olav Oksvik: mannen og politikaren. Trondheim: Rune.