Brente steders regulering

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Kaibakken var et viktig element i gjenreisningsbyen i Kristiansund.

Brente steders regulering var en norsk offentlig etat som ble opprettet på initiativ av Gjenreisningsnemda underlagt Administrasjonsrådet ved Innenriksdepartementet i slutten av juni 1940, først under navnet Krigsskadde steders regulering.

Institusjonen skulle stå for utarbeidelse av reguleringsplaner for byer og tettsteder i Norge som var rammet av krigsherjinger under andre verdenskrig i perioden 1940 til 1945. Professor i arkitektur, Sverre Pedersen, var institusjonens leder[1] for statens regning frem til han ble erstattet av Erik Rolfsen i 1945. Arbeidet fortsatte etter krigen og da særlig med gjenreisingen av Nord-Troms og Finnmark etter nedbrenningen i 1944.[2]

Kristiansund etter bombingen våren 1940, fotografert av Hallvard Løken sommeren 1940

Hver by og hvert tettsted, tilsammen 27 i tallet, fikk hvert sitt lokalkontor med en bestemt gruppe norske arkitekter for å arbeide med reguleringsplaner. Blant annet Bodø, Kristiansund, Molde, Åndalsnes, Elverum, Steinkjer, Namsos og en rekke byer og fiskevær i Finnmark er steder institusjonen arbeidet med planer for. Etter krigen ble mange av planene kritisert fordi mange mente de hadde blitt påvirket av den tyske okkupasjonsmakten. Blant arkitektene som arbeidet i etaten var Ina Backer og Helene Kobbe.

Kaibakken i Kristiansund er et av de tydeligste eksempler på aksemotivet institusjonen tok initiativ til. Arkitekt Pedersen så på planarbeidet for Kristiansund som ett av sine hovedverk. Også Arne Korsmo som var byarkitekt i Kristiansund deltok i denne planleggingen.

Prinsippene for byplanlegging i BSR ble vanlig i Norge etter krigen, blant annet obligatorisk soneplanlegging og funksjonsdeling.[2] Brente steders regulering ble offisielt nedlagt 1952,[1] men fungerte i Finnmark til 1955. Institusjonens arkiv er i dag lagret under Riksarkivet.


Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Norsk krigsleksikon 1940-45. [Oslo]: Cappelen. 1995. s. 53. ISBN 8202141389. 
  2. ^ a b Selberg, Knut (1991). Byformingens historie. Miljøverndepartementet/Vegdirektoratet. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Gunnarsjaa, Arne (2007). Arkitekturleksikon. Oslo: Abstrakt Forlag AS. s. 123–124. ISBN 978-82-7935-197-9. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]