Utenlandske direkteinvesteringer

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Utenlandske direkteinvesteringer (engelsk: foreign direct investments, FDI) er enkeltpersoners eller juridiske personers direkte investeringer i produksjon eller forretningsdrift i utlandet. Investeringer omfatter i denne sammenhengen både oppkjøp av utenlandsk virksomhet og ekspansjon av egen virksomhet.[1][2]

Utenlandske direkteinvesteringer omfatter ikke kjøp av hverken aksjer eller obligasjoner i seg selv. Mer spesifikt har OECD og IMF avgrenset direkteinvesteringer ved oppkjøp til tilfeller der den utenlandske investoren eier 10 % eller mer av aksjene som gir administrative rettigheter i virksomheten.[3] Definisjonen innbefatter også tilfeller der investoren eier mindre enn 10 %, men likevel innehar en utøvende rolle i eierstyringen. En slik utøvende rolle karakteriseres ikke nødvendigvis av noen absolutt kontroll, men at eieren kan påvirke virksomhetsledelsen.[1] Det internasjonale pengefondet anser slike investeringer som investeringer gjort med sikte på å oppnå varig innpass i en virksomhet som operer utenfor økonomien til investoren. Investeringsmidler som kan klassifiseres som utenlandske direkteinvesteringer inkluderer derfor innskudd av egenkapital, reinvesteringer av utbytte fra virksomheten, samt tildeling av kortsiktige og langsiktige lån mellom morselskap og datterselskap.

På generelt grunnlag kan man si at den største veksten i mottatte direkteinvesteringer har forekommet i utviklingsøkonomier, hvilket har en klar sammenheng med befolkningsveksten og stigende bruttonasjonalprodukt i disse delene av verden. Ettersom utenlandske direkteinvesteringer kan sees på som en indikator på integrasjon i verdensøkonomien, blir statistikk ofte brukt som grunnlag for å studere grader av økonomisk globalisering. Her er det naturlig å studere slikt som utgående og inngående direkteinvesteringer som andel av bruttonasjonalprodukt, i tillegg til reinvesteringer av egenkapital og overskudd, for å nevne noen faktorer.[4]

De tsjekkiske økonomene Tomáš Havránek og Zuzana Irsova har bygd videre på metaanalyser av mottatte direkteinvesteringer i virksomheter i utviklingsøkonomier, og funnene indikerer at investeringene forsterker lokal produktivitetsvekst.[5] Andre fordeler for vertslandet inkluderer slikt som tilgang på skatteinntekter, teknologiske nyvinninger, risikovillig kapital og partnerskap i forskningsarbeid. Dersom vertslandet utnytter økningen i skatteinntekter til å foreta investeringer i infrastruktur, kan tilgangen på direkteinvesteringer bli selvforsterkende.[6]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b OECD (2008). Detailed Benchmark Definition of Foreign Direct Investment, 4. utg., s. 17–18. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, Paris.
  2. ^ Benito, Gabriel R.G. (3. desember 2007). Norge og utenlandske investeringer. Utenriksdepartementet. Besøkt 6. desember 2013. Bidrag i serien «Globale Norge – hva nå?»
  3. ^ IMF (2009). Balance of Payments and International Investment Position Manual, 6. utg., s. 100–110. Det internasjonale pengefondet, Washington, D.C..
  4. ^ OECD (2008). Detailed Benchmark Definition of Foreign Direct Investment, 4. utg., s. 122–126. Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling, Paris.
  5. ^ Havránek, Tomáš og Irsova, Zuzana (2011): «Estimating Vertical Spillovers from FDI: Why Results Vary and What the True Effect Is» – Journal of International Economics, nr. 2, s. 234–244.
  6. ^ UNCTAD (2010). Foreign direct investment, the transfer and diffusion of technology, and sustainable development. FN-konferansen om handel og utvikling, Genève.

Litteratur[rediger | rediger kilde]