Det nyassyriske rike

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over det nyassyriske rike

Det nyassyriske rike var et rike i Mesopotamias historie som begynte i 934 f.Kr. og endte i 609 f.Kr. [1] I løpet av denne perioden tok Assyria en posisjon som den mektigste nasjonen på Jorden, suksessfullt overgikk Babylonia, Egypt, Urartu/Armenia [2] og Elam i dominansen av Midtøsten, Anatolia, Kaukasus, Nord-Afrika, og den østlige delen av Middelhavet, skjønt det var ikke før reformene til Tiglat-Pileser III på 700-tallet f.Kr. [3] at det ble et enormt imperium. Assyria var opprinnelig et akkadisk kongedømme som utviklet seg 2400 til 2300 f.Kr. De tidligste assyriske konger som Tudiya var relativt små herskere, og etter opprettelsen av det akkadiske rike, som varte fra 2334 f.Kr. til 2154 f.Kr., ble disse kongene underlagt Sargon av Akkad som forente de akkadisktalende og sumerisktalende folkene i Mesopotamia under en hersker.

Den urbaniserte akkadiske nasjonen Assyria (og fra 1894 f.Kr. kalt for Babylonia) utviklet seg hovedsakelig fra det oppløste akkadiske rike. I den gammelassyriske perioden i tidlig bronsealder, hadde Assyria vært et kongedømme i nordlige Mesopotamia (dagens nordlige Irak), tevlet for dominans med hattiere og hurrittere i Anatolia, og oldtidens syrisk-akkadiske bystatene som Isin, Ur og Larsa, og senere med Babylonia som ble grunnlagt av amorittene i 1894 f.Kr., og som ofte var underlagt kassittenes styre. I løpet av 1900-tallet f.Kr. etablerte Assyria kolonier i Anatolia, og under kong Ilushuma utførte Assyria flere suksessfulle krigstokt mot statene i sør. Landet fikk vekslende lykke i den midtre assyriske perioden, men hadde en storhetsperiode under Sjamsi-Adad I på slutten og på midten av 1800-tallet f.Kr. Det havnet deretter i korte perioder under babylonsk og mitannisk-hurrisk overherredømme på henholdsvis 1600- og 1400-tallet f.Kr. før landet igjen fikk en storhetsperiode fra 1365 til 1074 f.Kr. som omfattet styrene til store konger som Assur-Uballit I, Tukulti-Ninurta I og Tiglat-Pileser I. Under oldtidens «mørke tidsalder» (se artikkelen Bronsealderens sammenbrudd) forble Assyria i en sterk og stabil nasjon i motsetning til sine rivaler. [4] Fra med krigene til Adad-nirari II ble Assyria igjen en stormakt som veltet Egypts tjuefemte dynasti og erobret store og små nasjoner som Egypt, Babylonia, Elam, Urartu, Media, Persia, Mannai, Gutium, Fønikia/Kanaan, Aramea (Syria), Arabia, Israel, Judea, Filistia, Edom, Moab, Samarra, Kilikia, Kypros, Kaldea, Nabatea, Kommagene, Dilmun og hurrittene, Shutu og nyhettittene; drev ut nubiere, kusjittene og etiopierne fra Egypt; beseiret kimmeriere og skyterne; og utpresset tributter fra Frygia, majanerne og Punt blant andre.

Det nyassyriske rike etterfulgte den midtre assyriske perioden og det midtre assyriske rike (1300- til 900-tallet f.Kr.). En del forskere som eksempelvis Richard Nelson Frye har vurdert det nyassyriske rike som det første reelle imperiet i menneskehetens historie. [5] I løpet av denne perioden ble også arameisk rikets offisielle språk, ved siden av akkadisk. [5]

Det nyassyriske riket ble til sist overvunnet av en sammenslutning av babylonere, mediere, skytere og andre i slaget ved Nineve i 612 f.Kr. og den påfølgende herjingen av rikets siste hovedstad Harran i 608 f.Kr. Mer enn et halvt århundre senere ble både Babylonia og Assyria provinser av Perserriket. Selv om assyrerne under kongedømmet til Asurbanipal ødela den elamittiske sivilisasjon, fikk den assyriske kulturen en innflytelse på etterfølgende rikene til mederne og perserne, indoeuropeiske folk som tidligere hadde blitt dominerte av Assyria.

Det assyriske rike før reformene 911-745 f.Kr.[rediger | rediger kilde]

Kong Asurnasirpal II møter en høy embetsmann ved mottakelse av soldater og krigsfanger. Han er fulgt av en parasollbærer og er voktet over av en bevinget guddom. Han holder en bue og et par piler, symbolet på seier i krig. Fra nordvestpalasset ved Nimrod, i dag i British Museum.

Etter Tiglat-Pileser Is død i 1076 f.Kr. var Assyria i en nedgang i de neste 150 årene. Perioden fra rundt 1200 til 900 f.Kr. var en mørk tidsepoke for hele Det nære østen, Nord-Afrika, Kaukasus, Middelhavet og regionen i Balkan, preget av stor uro og folkevandringer. Til tross for Assyrias åpenbare svekkelse, forble det sammenlignet med naborikene et solid, godt forsvart rike med de beste krigerne i verden. Assyria var i en sterkere posisjon gjennom denne perioden enn dets fremste rivaler som oldtidens Egypt, Babylonia, Elam, Frygia, Urartu, Persia og Media. [6] Konger som Assur-bel-kala, Asjarid-apal-Ekur, Assur-rabi II, Tiglat-Pileser II og Assur-Dan II forvarte Assyrias grenser og opprettholdt stabilitet i landet til tross for den urolige epoken.

Den lange perioden med isolasjon endte med tiltredelsen til Adad-nirari II i 911 f.Kr. Han underkastet de områdene som tidligere var kun under formelt vasallforhold til Assyria, erobret og deporterte plagsomme arameiske og hurrittiske befolkninger i nord til fjerne steder annet steds. Adad-nirari II angrep deretter to gang og beseiret Samasj-mudammiq av Babylonia, annekterte et stort landområde nord for elven Diyala og byene Hīt og Zanqu i midtre Mesopotamia. Han tok større andeler av Babylonia under Nabu-shuma-ukin I senere i sitt styre. Adad-nirari II ble etterfulgt av Tukulti-Ninurta II i 891 f.Kr. som videre etablerte Assyrias posisjon og ekspanderte nordover i Anatolia og Zargosfjellene i løpet av sitt korte styre.

Den neste kongen, Asurnasirpal II (883–859 f.Kr.), startet et omfattende ekspansjonsprogram, først erobret han folkene i nord så langt som Nairi ved Vansjøen, deretter erobret arameere og nyhettittere mellom elvene Khabur og Eufrat. Hans brutalitet utløste et opprør som ble avgjørende knust i et to dagers slag. Etter denne seieren dro han videre uten større motstand mot Aram (dagens Syria) og Anatolia så langt som til Middelhavet og presset tributt fra Frygia og Fønikia. Asurnasirpal drev også hærtokt i Zargosfjellene i dagens Iran, og utløste opprør om assyrisk styre fra lullubierne og guteerne. Ulikt noe annet tidligere begynte assyrerne å skryte av sin brutalitet og råskap i sine monumenter og inskripsjoner. [7] Asurnasirpal flyttet også hovedstaden til byen Kalhu (Nimrud). Palassene, templene og andre bygninger som ble konstruert av ham bærer vitnemål av en betydelig utvikling i kunsten og rikdommen. [8] Asurnasirpal bygget også en rekke citadeller og festninger som Kar Asurnasirpal.

Kurkhmonolitten

Asurnasirpals sønn, Salmanassar III (858–823 f.Kr.), hadde et langt styre på 34 år mens hovedstaden ble omformet til en bevæpnet leir. Hvert år marsjerte de assyriske hærene ut på krigstokt. Babylon ble okkupert, og Babylonia redusert til en vasallstat. Han kjempet mot Urartu og marsjerte en hær mot en allianse av arameiske stater ledet av Hadadeser av Aram-Damaskus som omfattet også Akab av Israel, og de møttes i slaget ved Qarqar i 853 f.Kr. Til tross for Salmanassars beskrivelse av «fordrev motstanderne», synes det heller som om slaget endte uavgjort da de assyriske styrkene ble trukket tilbake kort tid etter. Slaget er nevnt på assyrisk på Kurkhmonolitten som i dag er bevart i British Museum. [9][10]

Shamshi-Adad V, detalj fra en stele på British Museum.

Salmanassar III erobret den nyhettittiske staten Karkemisj i 849 f.Kr. og i 841 f.Kr. marsjerte en hær mot Hasael av Aram-Damaskus, beleiret Damaskus og tvang fram tributt, men tok ikke byen. Han skaffet seg også tributt fra Jehu av Israel, og de fønikiske bystatene Tyr og Sidon. Hans sorte obelisk, Kurkhmonolitten, nedtegnet mange av de militære hendelsene under hans styre. [2] De siste fire årene av hans styre ble forstyrret av et opprør fra hans eldste sønn Ashur-nadin-aplu som nesten viste seg å bli skjebnesvangert for Assyria. 27 byer, inkludert Assur, Arbela, Arrapkha (Kirkuk) og andre steder fulgte kongsemnet. Opprøret var ikke rettet direkte mot kongen, men heller mot provinsguvernører som Dayan-Ashur som hadde samlet seg uforholdsmessig makt. Opprøret ble knust med store vanskeligheter av Shamshi-Adad V, Salmanassars andre sønn og som etterfulgte ham ved hans død i 824 f.Kr.

Den lange og bitre borgerkrigen hadde ført til at babylonerne i sør, mederne, mannaierne, og perserne i nord og øst, foruten arameerne og nyhettittene i vest i stor grad hadde ristet av assyrisk styre, og Shamshi-Adad V måtte benytte den gjenværende delen av sitt styre til sikre kontroll på nytt over disse folkene. I løpet av den samme perioden hadde Urartu grep anledningen til sikre sin innflytelse over region. Som et resultat av disse hendelsene hadde Assyria ikke ekspandert videre under Shamshi-Adad V. Ved hans død i 810 f.Kr. ble han etterfulgt av sin unge sønn Adad-Nirari III, og i fire år fram til 806 f.Kr. var det hans mor, dronning Sammuramat som styrte som regent i hans sted. Mange legender omgir denne dronningen, særlige legenden om Semiramis, imidlertid ble hun i liten grad nevnt i assyriske opptegnelser i samtiden. [11] Da Adad-Nirari III vokste opp overtok han selv styringen av riket og invaderte Levanten og underkastet arameerne, fønikerne, filisterne, israelittene, nyhettittene, og edomittene. Han gikk mot byen Damaskus og tvang tributt fra dens konge Ben-Hadad III. Han vendte seg deretter mot det området som i dag er Iran og underkastet perserne, mederne og mannaierne, og dro så langt av sted som til Det kaspiske hav. Hans neste mål var kaldeerne og sutustammene i sørøstlige Mesopotamia som han erobret og reduserte til vasaller.

Nedgangstid, 782–745 f.Kr.[rediger | rediger kilde]

Adad-Nirari III døde for tidlig i 782 f.Kr. og det første til en nedgangstid. Salmanassar IV (782–773 f.Kr.) synes å ha hatt liten autoritet, og en seier over Argishti I av Urartu er kreditert hærføreren, turtanu, ved navn Shamshi-ilu som ikke følte behov for å nevne kongens navn. Shamshi-ilu fikk også en del seirer over arameerne og nyhettittene, og tok igjen personlig ære for krigene på bekostning av kongen. Assur-Dan III kom tronen i 772 f.Kr. og viste seg å være lite dyktig hersker som ble plaget med indre opprør i byer som Assur, Arrapkha og Guzana. Han klarte heller ikke å skaffe framgang mot Babylonia og Aram (Syria). Hans styre var i tillegg preget av pest og en illevarslende solformørkelse. Assur-Nirari V ble konge i 754 f.Kr. og hans tid synes å ha vært jevnlig preget av opprør, revolusjon og uro, og han synes knapt å ha forlatt sitt palass i Nineve før han ble avsatt av Tiglat-Pileser III i 745 f.Kr som brakte med en fornyelse for Assyria.

Tiglat-Pileser III, 744-727 f.Kr.[rediger | rediger kilde]

De assyriske deportasjonene av jødene ved tre anledninger.

Da Tiglat-Pileser III kom på den assyriske tronen var landet i en tilstand av kaos. Borgerkrig og pest herjet landet, og mange av de nordligste koloniene i Anatolia hadde blitt erobret av Urartu. I 746 f.Kr. hadde byen Kalhu (Nimrud) blitt med opprørerne og på den 13. iyyar det påfølgende året tok en assyrisk hærfører ved Pulu den assyriske tronen under navnet Tiglat-Pileser III. Han gjorde gjennomgående endringer den assyriske regjeringen som i betydelig grad forbedret effektiviteten og sikkerheten.

De erobrede provinsene ble organisert under et omfattende byråkrati med kongen som øverste hode. Hvert distrikt betalte en fastlagt tributt eller skatt og ga en militær kontingent. De assyriske styrkene var på denne tiden blitt en profesjonell, stående hær som med påfølgende forbedringer ble en uimotståelig krigsmaskin. Den assyriske politikken var deretter etter å redusere hele den siviliserte verden til et enkelt rike, kontrollere all handel og rikdom på assyriske hender. Disse endringene er ofte identifisert som begynnelsen på «det andre assyriske rike». [12]

Relieff av Tiglat-Pileser III som beleirer en by.

Etter at Tiglat-Pileser III hadde tatt tronen i Assyria, invaderte han Babylonia, beseiret nabolandets kong Nabonassar, og bortført gudene til Šapazza, forteller den Den assyrisk-babylonske krønike (ABC 1 Col.1:5) [13] Etter å ha underkastet Babylon til tributt, beseiret Urartu og erobret mederne, perserne og nyhettittene, rettet Tiglat-Pileser III sine hærstyrker mot Aramea (Syria) hvor store områder hadde tatt sin uavhengighet, og gikk mot den inntektsgivende fønikiske havnebyene ved kysten av Middelhavet. Han erobret Arpad i nærheten av Aleppo i 740 f.Kr. etter en beleiring på 3 år, og herjet Hama. Ussia av Juda hadde vært en alliert av kongen av Hama, og Tiglat-Pileser krevde således underkastelse av den jødiske kongen og at han betalte en årlig tributt.

I 738 f.Kr. under styret til Menahem, konge av Israel, okkuperte Tiglat-Pileser III Filistia (Palestina) og invaderte Israel, og påla en tung tributt på landet. [14] Akas, konge av Judea, var opptatt i en krig mot Israel og Aramea, appellerte om hjelp fra den assyriske kongen ved å sende gaver bestående av gull og sølv, i henhold til Andre Kongebok. [15] Tiglat-Pileser III skal følgelig ha marsjert mot Damaskus, og beleiret byen. Etter å ha forlatt deler av hæren til å fortsette beleiring, dro han videre og herjet med ild og sverd i provinsene øst for Jordan (Nabatea, Moab og Edom), Filistia og Samaria. I 732 f.Kr. inntok han Damaskus, beseiret og drept kong Resin av Aram-Damaskus. Befolkningen førte han bort til Kir. Han deporterte også mange av de jødiske beboerne i regionen Samaria til Assyria. Han tvang dessuten tributt fra araberne i ørkenområdene på den arabiske halvøy. I 729 f.Kr. dro Tiglat-Pileser III til Babylonia og tok Nabu-mukin-zeri, konge av Babylon, til fange (ABC 1 Col.1:21). Han lot seg selv krone som kong Pulu av Babylon. Tiglath-Pileser III døde i 727 f.Kr. og ble etterfulgt av Salmanassar V. Imidlertid brøt Hosea av Israel avtalen om å betale tributt og allierte seg med Egypt mot Assyria i 725 f.Kr. Det fikk Salmanassar til å invadere Syria, i henhold til Andre Kongebok, [16] og beleiret Samaria, hovedstaden i Israel i tre år (ABC 1 Col.1:27).

Sargons dynasti[rediger | rediger kilde]

Sargon II, 721-705 f.Kr.[rediger | rediger kilde]

En assyrisk bevinget okse, eller lamassu, fra Sargons palass i Dur-Sharrukin.

Salmanassar V døde brått i 722 f.Kr. mens han beleiret Samaria, og den assyriske tronen ble tatt av Sargon II, en turtanu, øverstkommanderende av hæren (som det gamle testamente referer til som tartan). Han dro deretter raskt til Samaria, erobret landet, og knuste det nordlige israelittiske kongedømmet, og sendte kanskje 27 000 mennesker i landflyktighet i hva som kalles det israelske diaspora. Denne hendelsen ble antagelig grunnlaget for legendene om Israels ti forsvunne stammer. [17] Sargon II gikk til krig i hans andre år som konge, 721 f.Kr., mot kongen av Elam, Humban-Nikasj I, og hans allierte Marduk-apla-iddina II (samme som den bibelske Merodak Baladan), den kaldeenske herskeren av Babylon som hadde kastet av seg assyrisk styre. [18] Sargon var ikke i stand til å fordrive ham ved denne anledningen, [19] og heller ikke erobre Babylon og han vendte sin oppmerksomhet mot Urartu og Aramea, erobret Karkemisj i 717 f.Kr., foruten også å beseire mederne, perserne og mannaierne, og trengte seg så langt inn på det iranske høylandet som til fjellet Bikni og bygde flere festninger her. Urartu led et knusende nederlag, dets hovedstad ble herjet og plyndret, og dens konge, Rusa, begikk selvmord i skam. De nyhettittiske statene i nordlige Syria ble erobret, og det samme ble Kilikia og Kommagene. Assyria førte krig mot Babylonia i ti år mens Marduk-apla-iddina hersket i Babylon. [20] I 710 f.Kr. angrep Sargon Babylonia med veldige styrker og beseiret Marduk-apla-iddina som flyktet til sine beskyttere i Elam. [21] Som et resultat av denne seieren underkastet de greske herskerne på Kypros seg Assyria og kong Midas av Frygia, som fryktet den assyriske krigsmakten, tilbød sitt vennskap. Sargon bygget også en ny hovedstad ved Dur Sharrukin («Sargons by/festning») i nærheten av Nineve med alle de rikdommer som Assyria hadde samlet fra de nasjoner som riket hadde underkastet.

Sankerib, 705–681 f.Kr.[rediger | rediger kilde]

I 705 f.Kr. ble Sargon drept i et slag mens han forsøkte å fordrive kimmeriere ut. De hadde drevet fra sitt hjemland til breddene av Svartehavet og angrepet de assyriske koloniene og folkene i Iran og presset de persiske innbyggerne sørover fra deres områder rundt Urmia. Sargon ble etterfulgt av sin sønn Sîn-ahhī-erība, eller under det bibelske navnet han er mest kjent som, Sankerib. [22] Sankerib flyttet hovedstaden til Nineve og satte deporterte folkeslag til å arbeide med å forbedre Nineves system av irrigasjonskanaler. Hans første oppgave var å sikre seg kontroll over Kilikia, og beseiret opprørerne og deres greske allierte. Han sikret også på nytt Assyrias overherredømme over Kordiene i nordlige Mesopotamia.

Assyrisk krigsskip, bireme med spiss baug, 700 f.Kr.

Egypterne hadde begynt agitere overfor folkene innenfor den assyriske rike i et forsøk på å få et fotfeste i regionen. Som et resultat inngikk Hiskia av Judea, Lule av Sidon, Sidka av Ashkelon, og kongen av Ekron en allianse i 701 f.Kr. med Egypt mot Assyria. Sankerib angrep opprørerne, erobret Ashkelon, Sidon og Ekron og beseiret en egyptisk hær og fordrev dem fra regionen. Deretter marsjerte han mot Jerusalem, ødela 46 byer, hovedsakelig landsbyer, men på vegen også den tungt befestede Lakisj. Dette er visuelt beskrevet i Jesajaboken 10, [23] men nøyaktig hva som skjedde er likevel uklart. Bibelen forteller at Guds engel drepte 185 000 assyriske soldater ved Jerusalem etter at Hiskia hadde bedt i tempelet. Assyriske kilder hevder at Judea betalte ham en stor tributt og da forlot landet. Den hebraiske Bibelen slår fast at Hiskia betalte tributt en gang, og at assyrerne dro, men kom tilbake for andre gang og ble da drept av Gud. Det som er klart er at Sankerib ikke erobret Jerusalem. Marduk-apla-iddina hadde dratt tilbake til Babylonia i løpet av styret til Sankerib. Den assyriske kongen angrep ham i 703 f.Kr. utenfor Kisj og beseiret ham. Sankerib plyndret Babylonia og forfulgte Marduk-apla-iddina gjennom landet. Da han kom tilbake til Assyria fikk han installert en klientkonge, Bel-ibni, som konge i Babylon. [24] Bel-ibni begikk imidlertid fiendtligheter og Sankerib måtte i 700 f.Kr. vende tilbake til Babylon for å rydde opp. Bel-ibni og hans offiserer ble tatt til fange og Sankerib satte inn sin egen sønn Ashur-nadin-shumi som hersker av Babylon. [25]

Sankerib satte i gang et angrep på Elam i 694 f.Kr. og herjet landet. Til gjengjeld rettet kongen av Elam et angrep på Babylon og tok Ashur-nadin-shumi til fange og fraktet ham bort i lenker (og han ble aldri hørt fra igjen). En ny konge, Nergal-ušezib, ble innsatt som hersker i Babylon. [26] Assyrerne kom tilbake til Babylonia året etter og plyndret Uruks guder. Nergal-ušezib og hans elamittiske allierte ble beseiret av assyrerne, og han ble tatt til fange og fraktet til Assyria. [27] En annet innfødt babylonsk hersker ved navn Mushezib-Marduk overtok tronen i Babylon, og beholdt den ved hjelp av elamittiske allierte i fire år, fram til 689 f.Kr. da assyrerne igjen erobret byen. [28] Sankerib reagerte brutalt ved å lede vannet fra kanalene rundt byen og lot det flømme inn i byens sentrum til den ble en sump, og således ødela den helt mens byens befolkning ble spredt. I 681 f.Kr. ble Sankerib drept mens han ba til guden Nisrok av en eller flere av sine egne sønner, muligens for at han hadde ødelagt den hellige byen Babylon. [29][30]

Asarhaddon, 681–669 f.Kr.[rediger | rediger kilde]

Asarhaddons seiersstele, Berlin

Sankerib ble etterfulgt av sin sønn Asarhaddon (Ashur-ahhe-iddina), som hadde vært guvernør av Babylonia, og drev krig i Kaukasusfjellene mot Urartu på den tiden has far ble drept og hvor han vant en seier mot Malatya (Milid). I løpet av det første året av hans styre brøt det ut opprør sør i Babylonia. Nabu-zer-kitti-lišir, et etnisk elamittisk guvernør av mat Tamti beleiret byen Ur med støtte fra kaldeerne. Denne forbundet ble beseiret og Nabu-zer-kitti-lišir flyktet til Elam (Hal-Tamti); imidlertid opplyses det at «kongen av Elam tok ham til fange og la ham for sverdet.» [31]

I 679 f.Kr. kaldeerne og skyterne, et rytterfolk fra hva som i dag er sørlige Russland, krysset Taurusfjellene og angrep assyriske kolonier i Kilikia. Asarhaddon kom raskt til med et motangrep og fordrev dem inn i Frygia.

Asurbanipal i sin posisjon som yppersteprest

Som konge av Assyria fikk Asarhaddon øyeblikkelig Babylon gjenoppbygd etter sin fars ødeleggelser, og han forfremmet Babylon til en av sine hovedsteder. Etter å ha beseiret skyterne, kimmerierne, og medierne, vendte han sin oppmerksomhet mot Fønikia, som denne gangen hadde alliert seg med de nubiske-kusjittiske herskere i Egypt. Asarhaddon angrep byen Sidon i 677 f.Kr. og beseiret også kong Manasse som han fraktet med som fange til Babylon for en tid. [32] Etter ha fått nok av egyptisk innblanding, invaderte han Egypt i 673 f.Kr. To år senere gikk til en full invasjon og erobret Egypt, og fordrev farao Taharqa sørover til Nubia, noe som effektivt avsluttet det nubiske-kusjittiske herredømmet i Egypt som hadde begynt i 760 f.Kr. Den babylonske krønike gjenforteller hvor Egypt «ble herjet og dets guder bortført». [33] Farao Taharqa flyktet fra Egypt og en stele som minnes den assyriske seieren ble satt opp ved Sinjerli i Anatolia, nord for Antiokia, men er i dag ved Pergamonmuseet i Berlin. Det gamle testamente har fortalt om Egypts overdragelse i Jesajaboken: «...slik skal assyrerkongen drive med seg krigsfangene fra Egypt og de bortførte fra Kusj, både unge og gamle, nakne, barbeinte og med bar bak, til vanære for Egypt. Folk skal bli slått av skrekk og skam over Kusj, deres håp, og Egypt, deres pryd». [34]

Assyria beseiret Urartu, annekterte mye av dets områder og reduserte landet til en vasallstat. Assyria ekspanderte sørover så langt som til Dilmun (Bahrain) og inn i Arabia. Dette var antagelig det meste territoriale utstrekning som Assyria noen gang fikk. De assyriske guvernørene og de lokale klientkongene som Asarhaddon utpekte over Egypt ble nødt til å flykte fra den innfødte egyptiske befolkningen som strakte seg etter uavhengighet etter at nubierne og kusjittene hadde blitt forvist. Asarhaddon så seg nødt til å samle hæren og gå mot Egypt for andre gang, men denne gangen ble han syk på reisen og døde. Hans eldste sønn Šamaš-šuma-ukin ble konge i Babylon og hans andre sønn, Asurbanipal, ble konge av Assyria. Sistnevnte holdt da den fremste posisjonen og Babylon var underlagt Nineve. [35] Bel og de andre babylonske gudene kom tilbake fra sin eksil i Assur til Babylon i det første året til Šamaš-šuma-ukin og akitufestivalen kunne bli feiret for første gang på tyve år. [36]

Asurbanipal[rediger | rediger kilde]

Ashurbanipals brutale kampanje mot Susa er triumferende tatt vare på i dette relieffet som viser ødeleggelsen av Susa i 647 f.Kr. Flammene stiger fra byen mens assyriske soldater bryter den ned med hakker og kujern og bærer bort byttet.

Ashurbanipal, eller Ashur-bani-apli, etterfulgte sin far Asarhaddon på tronen. Han fortsatt planen med å invadere og dominere Egypt, deretter ble han distraherte til å måtte forholde seg til presset fra medierne i øst, og kimmeriere og skyterne i nord for Assyria. Han installerte en innfødt egyptisk farao, Psammetik I (assyrisk: Nabu-šēzibani), som vasallkonge i Egypt i 664 f.Kr. Etter at Gyges av Lydia appellerte for assyrisk hjelp mot kimmeriere ble avslått, ble lydiske leiesoldater sendt til Psammetik.

Ved 652 f.Kr. følte Psammetik seg sterk nok til å erklære uavhengighet fra Assyria, og det skjedde på samme tid som Ashurbanipals eldre bror Šamaš-šuma-ukin ble preget av babylonsk nasjonalisme og blitt trett av å være underlagt sin mektigere bror. Han innledet en betydelig borgerkrig det samme året. Et nytt dynasti i Egypt opprettet derimot fredelige diplomatiske forbindelser med Assyria. Šamaš-šuma-ukin forsøkte å utløse et stort opprør som omfattet mange underlagte vasallstater mot Ashurbanipal, men det feilet. Opprøret varte fram til 648 f.Kr. da Babylon ble angrepet og herjet. I desperasjon satte Šamaš-šuma-ukin palasset i brann og drepte seg selv. Ashurbanipal dro deretter videre for å straffe kaldeerne, araberne og nabateerne som hadde støttet det babylonske opprøret. Han invaderte den arabiske halvøya og underkastet araberne, inkludert den mektige kedarstammen, tok stort krigsbytte tilbake til Nineve og drepte de arabiske høvdingene, Abiate og Uate. Nabateerne som bodde sør for Dødehavet og i nordlige Arabia og kaldeerne lengst sør i Mesopotamia ble også beseiret og underkastet. Elam ble angrepet på nytt, underkastet og herjet i 646 f.Kr. og 640 f.Kr., og dets hovedstad Susa ble plyndret.

Ashurbanipal fremmet kunst og kultur, og fikk bygd et stort bibliotek med kileskrifttavler ved Nineve. Etter at det babylonske opprøret var blitt knust, sto Ashurbanipal fram som herre av et veldig rike. I øst var Elam herjet og ødelagt, mannaierne og de iranske perserne og medierne var underkastet som vasaller. I sør var Babylonia blitt okkupert, kaldeerne, araberne, sutunomaderne og nabateerne var blitt underkastet, det nubiske riket knust og Egypt betalte tributt. I nord hadde skyterne og kimmerierne forsvunnet og fordrevet fra assyrisk område, Urartu, Frygia, Kordiene og de nyhettittiske bystatene var blitt underlagt som vasaller og Lydia ba om assyrisk beskyttelse. I vest hadde Aramea (Syria), Fønikia, Israel, Judea, Samarra, og Kypros underkastet seg, og de hellenistiske innbyggerne i Karia, Kilikia, Kappadokia, og Kommagene betalte tributt til Assyria. Landet var nå sterkere enn noen gang, men den lange kampen med Babylonia og Elam, og den stadige krigføringen for å kontrollere og utvide riket i alle retninger hadde utmattet Assyria. Det hadde blitt tappet for rikdom og arbeidskraft, de herjete provinsene kunne ikke yte de ressurser som det var behov for, og det var vanskelig å finne nok soldater for å beskytte det veldige riket. Assyria var derfor dårlig forberedt for å møte og stå imot fornyete horder av skytere som nå begynte å angripe grensene i nord og nordøst. Etter at assyrerne ødela Elam, hadde Media begynt å vokse seg mektig, og ble en dominerende makt blant de iranske folkene som hadde begynt å bosette seg i regionene øst for Mesopotamia i tiden rundt 1000 f.Kr. på kostnad av perserne og føriranske elamittene og mannaierne, og de var mot slutten av Ashurbanipals styre kun i navnet assyriske vasaller. Anatolia var også fylt med fiendtlige skytere og kimmerierne som hadde veltet Urartu, Lydia og Frygia før assyrerne klarte å slå dem tilbake. Så lenge Ashurbanipal fortsatt levde hadde Assyria en autoritet som var i stand til å kontrollere disse stadige truslene.

Assyrias fall, 627–605 f.Kr.[rediger | rediger kilde]

Kostymene til en assyrisk yppersteprest til venstre og en konge til høyre.

Ved Ashurbanipals død i 627 f.Kr. begynte det store riket hurtig å gå i oppløsning etter en rekke bitre borgerkriger brøt ut som involverte et antall fordringshavere til tronen. Assur-etil-ilani etterfulgte Ashurbanipal, men ble øyeblikkelig involvert i en borgerkrig med en av sine egne hærførere, Sin-sumu-lisur, som tok kontrollen over Babylonia og deretter klarte å ta tronen også i Assyria. Han ble selv avsatt av Sinsharisjkun kort tid etter. Etter endelig å ha beseiret sine rivaler, møtte Sinsharisjkun en langt større trussel. Hans babylonske vasallstat hadde tatt fordelen av uroen i Assyria og gjort opprør under den tidligere ukjente Nabopolassar, et medlem av kaldeiske stammen, i 625 f.Kr. Deretter fulgte en lang krig utkjempet i Babylonia. Nabopolassar forsøkte erobre Nippur, den viktigste assyriske maktsenteret i Babylonia, men ble beseiret av Sinsharisjkun. Likevel klarte Nabopolassar å ta Babylon etter et folkelig opprør der, og han ble kronet som konge av byen i 625 f.Kr. Sinsharisjkun tapte deretter mer feste før han igjen klarte å gjenerobre Uruk antagelig året etter, men kun for å tapte den igjen. Da Sinsharisjkun ledet en stor hær til Babylonia i 623 f.Kr. i et forsøk å slå ned opprøret en gang for alle, brøt det ute en annen krig i sentrale Assyria. En avlastningshær ble sendt tilbake fra Babylonia, men denne gikk over til den motsatte siden og usurpatoren kunne nå hovedstaden Nineve uten motstand og ta tronen. Sinsharisjkun vendte tilbake for å slå ned opprøret i Assyria, men tapte kostbar tid på å løse problemet i Babylonia, og Nabopolassar kunne befeste sin posisjon. I 620 f.Kr. kunne han endelig erobre Nippur, hvilket gjorde ham til herre over hele Babylonia.

Mens disse hendelsene utfoldet seg, hadde Media også frigjort seg fra assyrisk dominans og konsoliderte makten til hva som kom til å bli Perserriket. I 616 f.Kr. gikk kong Kyaxares av Media i en allianse med Nabopolassar, og med hjelp fra skyterne og kimmerierne angrep de Assyria. Assyrerne sto da overfor overveldige odds, og etter fire år med omfattende krigføring, klarte forbundet å ødelegge Nineve i 612 f.Kr. etter en lang beleiring hvor kampene raste fra hus til hus. Med det falt det assyriske riket sammen, og Sinsharishkun ble drept i den samme prosessen. En general kalt Asur-uballit II ble erklært som konge av Assyria, og med forsinket støtte fra farao Necho II, hvis dynasti hadde blitt installert av assyrerne, holdt Harran ut fram til 608 f.Kr. [37] Egypt fortsatte å gi støtte til assyrerne som desperat forsøkte å tøyle den økende makten til babylonerne og medierne. I 609 f.Kr. i slaget ved Megiddo beseiret en egyptisk hær en militær styrke fra Judea under kong Josjia og greide å nå de siste levningene av den assyriske hæren. I det siste slaget ved Harran i 608 f.Kr. greide babylonerne og medierne å beseire den assyrisk-egyptiske hæren, hvilket innebar at Assyria opphørte å eksistere som en selvstendig nasjon. [37] En ny egyptisk styrke ble sendt i 605 f.Kr., noe som indikerer at assyrisk motstand fortsatt eksisterte, men også dette ble et tilbakeslag da assyrerne og egypterne ble beseiret ved Karkemisj i 605 f.Kr. Det er ikke kjent om Ashur-uballit II ble drept ved Harran eller Karkemisj, eller om han overlevde, men han forsvant uansett fra historien. Et hundre og sytten år senere gjorde Assyria et siste forsøk på å få tilbake sin uavhengighet med et storstilt opprør mot det persiske Akamenide-dynastiet i 482 f.Kr., men det ble slått ned av kong Dareios II av Persia.

Språklig endring[rediger | rediger kilde]

Gammelsyrisk flagg. [38]

Fra 700-tallet f.Kr. hadde arameisk språk gradvis etablert seg selv som fellesspråk for riket. Grunnen var en jevn tilstrømning av semittisktalende tilstrømning fra steppene og ørkenområdene i vest. I meget tidlig forhistorisk tid hadde de som kom til å snakke et akkadisk språk, navngitt etter maktsenteret i byen Akkad, kommet til regionen og ble sammensmeltet med de eksisterende sumererne. Senere kom vestsemitter som amoritter og i assyrisk tid også arameere. [39] I tillegg til stadig innvandring av folk som søkte mulighetene i de fruktbare områdene mellom elvene Eufra og Tigris, var det en bevisst politikk fra de assyriske herskerne å flytte på beseirede folk. Sargon slo selv fast i en av sine inskripsjoner at «Jeg beleiret og erobret Samaria. Jeg førte bort 27 290 av dets folk...» Mot slutten av sin tid hadde Assyria ved tilfeldighet eller ved bevisst politikk blitt et stort territorium som omfavnet bortimot hele Midtøsten, og alle som levde i Assyria var assyrere, uansett hvilket språk de snakket. At Israels ti tapte stammer ble inkorporert inn i den generelle befolkningen viste at politikken virket. [40] Imidlertid hadde integreringspolitikken også konsekvenser. Arameisktalende kom etter hvert til utgjøre flertallet og den opprinnelige assyriske befolkningen som snakket akkadisk ble mindretallet i deres eget land. Overklassen holdt seg til akkadisk, men framgangen til det nye språket arameisk førte til at det første ble et alternativt språk, og deretter hovedspråket. [41]

Ved 500-tallet hadde akkadisk blitt såpass marginalisert at det var arameisk som var rikets hovedspråk under Akamenide-dynastiets Assyria. En annen grunn til økningen av arameisk var ikke antallet talende i seg selv, om enn viktig, men at de førte med seg alfabetet. Mens kileskrift var forbeholdt myndighetspersoner og presteskapet og krevde livslang trening for å mestre, kunne hvem som helst lære seg alfabetets prinsipper i løpet av noen timer eller dager. [42] Bruken av arameisk var således en av fremste faktorene til Assyrias endring. Befolkningen i både Assyria og Babylonia hadde blitt en etnisk blanding av innfødte akkadere og arameere. Da riket til sist falt var det kun eliten som kunne lese akkadisk kileskrift. Den voldsomme herjingen av Nineve og Assur, foruten tallrike andre assyriske byer, førte til at det ble altfor få igjen til å opprettholde de gamle språket. Akkadisk døde ikke øyeblikkelig ut. De siste nedtegnede skriftene i akkadisk kileskrift er datert til 100-tallet e.Kr., og skrift i akkadisk språk, men i gammelsyrisk skrift er datert til så sent som 200-tallet e.Kr.

Assyria etter dets fall[rediger | rediger kilde]

Assyria kom til å bli styrt av Babylon for en kort periode. Ironisk nok var Nabû-naʾid (Nabonidus), Babylons siste konge, selv assyrisk og opprinnelig fra Harran, slik også hans sønn Belsassar var det. Etter ham ble Babylon styrt av Akamenidenes Persia, Selevkiderikets greske herskere, deretter på nytt av ulike persiske dynastier, Sasanide-dynastiet, Partia og for en kort periode under keiser Trajan var det også styrt fra Roma.

Assyria overlevde som en enhet og som en provins. Navnet overlevde også i ulike former som blant annet Athura, Asuristan, den romerske provinsen Assyria og lignende, men etter den arabiske erobringen på slutten av 600-tallet ble provinsen Assyria endelig oppløst. Assyrisk kultur overlevde etter rikets fall og assyrisk-babylonske guder ble respektert godt inn i kristen tid så sent som 300-tallet e.Kr. [43] og templene ble fortsatt dedikert til guden Assur] i sin hjemby på slutten av 200-tallet. Et antall kongedommer var i det minste delvis nyassyriske som Hatra, Osroene, og Adiabene. Kristendommen fikk fotfeste mellom 100- og slutten av 200-tallet, og partiske og Sasanide-dynastiets Assyria (Asuristan) ble sentrum for kirken i Øst, syrisk kristendom og gammelsyrisk litteratur (begrepene «Syria» og «gammelsyrisk» var greske forvanskninger av Assyria og assyrisk), [44]

Det assyriske folket har overlevd til denne dag, og mange er fortsatt kristne. [45][46] Assyriske personnavn eksisterer fortsatt og assyrere snakker fortsatt dialekter av østlig arameisk.

Kultur[rediger | rediger kilde]

Lamassu eller oksemenneske utgravd ved Nebi Yunus i Nineve av arakiske arkeologer.

Flere av de eldste oldtidsverkene i mesopotamisk litteratur er best bevart i nyassyriske kopier. Således er det kopier fra 600-tallet f.Kr. av både Gilgamesjeposet og Enuma Elish fra Asurbanipals bibliotek i Nineve foruten også nyassyriske versjoner av Atrahasis.

Nyassyrisk kileskrift er det siste stadium i en lang evolusjon av kileskriften. Antallet billedtegn (glyf) ble redusert, og tegnenes form ble standardisert og forenklet slik at de moderne kileskrifttegnene er vanligvis basert på nyassyriske former. Nyassyrisk kileskift forble i bruk sammen med arameisk alfabet (som hadde utviklet seg fra fønikisk alfabet) godt inn i partisk tid. Arameisk språk fra 700-tallet f.Kr. ble fellesspråk i det assyriske rike og fortsatte som det også i Akamenide-dynastiets tid. Assyriske skrivere er ofte avbildet i par, antagelig skrev det ene akkadisk i kileskrift mens den skrev arameiskpergament eller papyrus.

De fremste byene i Assyria var; Nineve, Assur, Kalhu (Nimrud), Sippar, Opis, Arrapkha (Kirkuk), Harran, Arbela (Erbil) og Ekallatum. Utenfor selve Assyria, men i ulike tider innenfor assyrisk dominanse og overherredømme var Babylon, Damaskus, Theben, Memfis Tyr, Sidon, Ekbatana, Hattusa, Jerusalem, Susa, Persepolis, Karkemisj, Sardis, Ur, Uruk, Nippur og Antiokia.

Mot slutten av bronsealderen var Nineve langt mindre enn Babylon, men var likevel en av de fremste byene i verden med en befolkning på rundt 33 000. Mot slutten av nyassyrisk tid hadde den vokst til en befolkning på rundt 120 000 og var muligens den største byen i sin tid. [47] Alle fri mannlige borgere hadde plikt til å tjenestegjøre i hæren for en tid, et system som ble kalt for ilku. Assyrisk lov, kjent for sin undertrykkende holdning mot kvinner i det assyriske samfunnet, ble satt sammen på denne tiden.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «National and Ethnic Identity in the Neo-Assyrian Empire and Assyrian Identity in Post-Empire Times» (PDF). Assyriology. Journal of Assyrian Academic Studies, Vol 18, No. 2. 2004. Sitat: «The Neo-Assyrian Empire (934-609 BC) was a multi-ethnic state composed of many peoples and tribes of different origins.»
  2. ^ a b «The Black Obelisk of Shalmaneser III»
  3. ^ «Assyrian Eponym List»
  4. ^ Roux, Georges (1993): Ancient Iraq, Penguin, 3. utg.
  5. ^ a b Frye, Richard Nelson (1992): «Assyria and Syria: Synonyms» i: Journal of Near Eastern Studies. Sitat: «And the ancient Assyrian empire, was the first real, empire in history. What do I mean, it had many different peoples included in the empire, all speaking Aramaic, and becoming what may be called, «Assyrian citizens». That was the first time in history, that we have this. For example, Elamite musicians, were brought to Nineveh, and they were 'made Assyrians' which means, that Assyria, was more than a small country, it was the empire, the whole Fertile Crescent.»
  6. ^ Roux, Georges (1993): Ancient Iraq, s. 282-283.
  7. ^ Allen, Bruce Ware: «Sardanapalus, (? – 612 BC?)»
  8. ^ «Nimrud (ancient Kalhu, Iraq)», British Museum
  9. ^ «The Monolith Inscription of Shalmaneser II», Sacred-texts.com
  10. ^ Yamada, Shigeo (2000): The Construction of the Assyrian Empire: A Historical Study of the Inscriptions of Shalmanesar III Relating to His Campaigns in the West, BRILL, s. 342
  11. ^ Roux, Georges (1992): Ancient Iraq, Penguin Books, London, ISBN 0-14-012523-X, s. 302.
  12. ^ BetBasoo, Peter: Timeline of Assyrian History
  13. ^ «Mesopotamian chronicles», alle assyriske og babylonske krøniker, Livius.org
  14. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 15:19
  15. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 16:8
  16. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 17:5
  17. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 17:1–6, 24; 18:7, 9
  18. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 20:12: «På den tiden sendte Babel-kongen Merodak Baladan, sønn av Baladan, brev og gaver til Hiskia».
  19. ^ ABC 1 Col.1:31-37
  20. ^ ABC 1 Col.1:41-42
  21. ^ ABC 1 Col.2:1-3
  22. ^ Nettbibelen: Andre Kongebok 18:13; 19:37; Jesajaboken 7:17, 18
  23. ^ Nettbibelen: Jesajaboken 10
  24. ^ ABC 1 Col.2:12-23
  25. ^ ABC 1 Col.2:26-31
  26. ^ ABC 1 Col.2:36–45
  27. ^ ABC 1 Col.2:46 – Col.3:6
  28. ^ ABC 1 Col.3:13–24
  29. ^ Dalley, Stephanie (2007): Esther's Revenge at Susa: From Sennacherib to Ahasuerus, OUP Oxford. s. 63–66.
  30. ^ I henhold til Bibelens Andre Kongebok 19:37 ble Sankerib drept mens han ba til guden Nisrok av to av sine sønner, Adrammelek og Sareser, som hogde ham ned med sverd, og begge flyktet deretter til Ararat-landet. Dette er gjentatt i Jesajaboken 37:38, og gitt hentydninger til Andre Krønikebok 32:21.
  31. ^ ABC 1 Col.3:39–42; også i ABC 14:1–4.
  32. ^ Nattbibelen: Andre Krønikebok 33:11
  33. ^ ABC 1 Col.4:25; også i ABC 14:28–29
  34. ^ Nettbibelen: Jesaja 20:4-5
  35. ^ ABC 1 Col.4:30–33 og ABC 14:31–32, 37.
  36. ^ ABC 1 14:34–39 og ABC 1 Col.4:34–36.
  37. ^ a b Grant, R G. (2005): Battle a Visual Journey Through 5000 Years of Combat. London: Dorling Kindersley, s. 19
  38. ^ «Syriac-Aramaic People (Syria)». Crwflags.com.
  39. ^ Kriwaczek, Paul (2010): Babylon: Mesopotamia And The Birth Of Civilization, London, s. 232
  40. ^ Kriwaczek, Paul (2010), s. 240-241
  41. ^ Kriwaczek, Paul (2010), s. 243
  42. ^ Kriwaczek, Paul (2010), s. 247
  43. ^ Parpola, Simo (1999): «Assyrians after Assyria», The Neo-Assyrian Text Corpus Project (State Archives of Assyria)
  44. ^ Rollinger, Robert: «The terms “Assyria” and “Syria” again» (PDF), Leopold-Franzens-Universität, Innsbruck
  45. ^ Saggs, H. W. F. (1984): The Might That Was Assyria
  46. ^ Biggs, Robert D.: My Career in Assyriology and Near Eastern Archaeology (PDF), Oriental Institute, University of Chicago
  47. ^ Ancient Nineveh. Ancient Manners and Customs, Daily Life, Cultures, Bible Lands

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]