Snømus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Snømus
Snømus
Vitenskapelig(e)
navn
:
Mustela nivalis
L., 1766
Norsk(e) navn: snømus, vesel
Hører til: mårlignende rovpattedyr,
mårfamilien,
rovpattedyr
Habitat: terrestrisk
Utbredelse: den nordlige halvkule

Snømus (Mustela nivalis) er et lite mårdyr, som kan minne om en liten røyskatt. Arten tilhører rovpattedyrene og omtales ofte som det minste sådanne i den skandinaviske faunaen. Til tross for artens beskjedne fysikk, så har dette lille dyret en formidabel bitestyrke i forhold til kroppsstørrelsen. Bitestyrkekvotienten (BFQ) er målt til henholdsvis 164 (BFQca) på hoggtennene og 153 (BFQcarn) på rovtennene.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Snømusa er et typisk mårdyr, med en lang, slank kropp og svært korte lemmer. Mange tar feil av snømus og røyskattunger, da de ytre karaktertrekkene er svært like. Den beste måten å skille de to artene på er å se på halen. Halen til snømusa er mye kortere enn hos røyskatten, og den mangler dessuten svart dusk på haletippen. Snømus som lever i nordområdene blir hvite om vinteren, men underarten M. n. vulgaris beholder den brune sommerdrakten hele året. Vinterpelsen oppstår normalt i oktober-desember og varer til april-mai.

Det er tydelig størrelseforskjell mellom hanner og hunner. Voksne hanner blir normalt 19-23 cm lange, og hunnene cirka 17-18 cm. Halen utgjør cirka 3-4 cm. Arten veier henholdsvis 40-100 og 20-40 gram, men fysisk mindre individer er registrert.I Sør-Sverige er gjennomsnittsvekten målt til henholdsvis 100 og 45 gram. En undersøkelse av 22 hunner og 46 hanner i Danmark viste en variasjonen i vekten på henholdsvis 54-131 og 39-73 og gram (i snitt henholdsvis 85,5 og 50,7 gram). Undersøkelser fra Sverige viser at snømus i den nordlige delen av utbredelsesområdet har mindre kjønnsforskjeller enn lenger sør, og dyra er dessuten fysisk mindre.

Utbredelse[rediger | rediger kilde]

Snømusa har en sirkumpolar utbredelse. Den finnes i Nord-Amerika (M. n. rixosa) fra ca. 40°S og nrdover til de høyarktiske områdene, på samme måte som i Europa, hvor den finnes sørover til Middelhavsområdet, der den bl.a. er innført til en del av øyene. Videre finnes arten i Nord-Afrika og Egypt. Den finnes ellers fra Atlanterhavskysten og Azorene (unntatt Irland) i vest østover til Asia, nord for Himalaya. Snømusa er også introdusert til New Zealand.

I Sverige er det identifisert to underarter; M. n. nivalis i Midt- og Nord-Sverige, og M. n. vulgaris i Sør-Sverige. Blandinger mellom disse er påvist i Midt-Sverige. M. n. vulgaris er også den underarten som finnes i resten av Europa. I Norge finnes M. n. nivalis, men det er ukjent om M. n. vulgaris og blandinger mellom de to underartene forekommer her.

I Norge har snømus vært en kjent art i faunaen så langt tilbake som det finnes historiske, skrevne kilder, og den synes å ha hatt en relativt bred utbredelse; fra kyst til høyfjell, men har manglet på enkelte øyer langs kysten. Tidligere var det ikke vanlig å skille mellom røyskatt og snømus, og i sin bok Dyrerigets Naturhistorie fra 1863 nevner Siebke bare røyskatt og ikke snømus. Helland sier i 1911 at «lekatten eller snemusen (putorius nivalis) er sjeldnere enn røyskatten og forekommer især i fjeldtrakterne i landets indre og på vidderne». Det foreligger ingen opplysninger som tilsier at snømusa har endret sin utbredelse her til lands i løpet av de siste 20-30 årene.

Bestanden av snømus varierer fra år til år, og det er vanskelig å si noe konkret om totalbestanden.

Habitat[rediger | rediger kilde]

Selv om en kan finne snømus over hele landet, synes den å være mindre vanlig i kystområder sammenlignet med fjellregionen. Vanligst er den i lavalpine områder og boreal bjørkeskog, særlig i tilknytning til beiteområder ved setervoller hvor det er nokså stabil tilgang på smågnagere, også i ”bunnår”, dvs. når smågnagerbestanden generelt er lav. Ofte holder dyrene til i steingjerder og under låver, fjøs og seterbygninger hvor de kan smette ut og inn fra grunnmuren som vanligvis er stablet naturstein. Utenom ynglebolet synes snømusene ikke å ha spesielt permanente oppholdssteder da de stadig er på farten for å finne mat. Generelt er imidlertid forekomst og opptreden av snømus i et område regulert av tilgjengeligheten av smågnagere.

Atferd[rediger | rediger kilde]

Snømusene er kjønnsmodne når de er ca. 3-4 måneder, og parer seg om våren. Hunnene går drektige ca. 40 dager før ungene kommer til verden. Snømusa kan forplante seg sannsynligvis til flere tider på året, også om vinteren ved god næringstilgang. Denne antagelsen styrkes av at snømusunger er funnet til forskjellige tider på sommeren, og at ungdyr også er funnet om vinteren. Bolet plasseres i et naturlig hulrom, inne i en ur, under et gulv, en gammel musegang eller lignende. Normal kullstørrelse er 4-6, men kull med inntil 12 unger er funnet, og to kull kan forekomme. Ungene er avvent etter ca. 5 uker.

Snømusene forsvarer territorier (i Storbritannia i gjennomsnitt ca. 7 måneder i løpet av ett år) i forplantningsperioden, som i størrelse hos hannene kan strekke seg over 2-8 ha. Hunnene klarer seg med mindre områder, ned til ca. ett ha som ligger innenfor hannens territorium, men størrelsen på territorier og hjemmeområder avhenger i stor grad av mattilgangen. Utenom forplantningstiden har de ikke territorier.

Kommunikasjon[rediger | rediger kilde]

Dyrene kommuniserer i første rekke ved duftmarkeringer ved å bruke både urin og ekskrementer, og ved å gni kroppen og analåpningen mot gjenstander i terrenget. Når de er i nærheten av hverandre kan de også benytte lydsignaler.

Ernæring[rediger | rediger kilde]

Snømusa er en smågnagerspesialist, og eksperimenter har vist at snømus har en type II funksjonell respons. Snømusa er i stand til å forfølge musene i trange ganger og dreper byttet effektivt med et bitt i hodet. Det er vist at snømus er en overskuddsdreper, dvs. at den i perioder dreper mer enn den er i stand til å spise. Undersøkelser i Polen viste at overskuddsdreping stort sett fant sted når dagtemperaturen lå mellom 5°C og –5°C. Tilstedeværelsen av snømus har også vist seg å kunne påvirke formeringsmønsteret hos smågnagere som klatremus og gråsidemus slik at reproduksjonen undertrykkes, og at svingningene i bestanden av arter som markmus drives av predasjonen fra snømus. Undersøkelser i Polen har vist at snømus er mest aktiv på formiddagen og holder seg i ro om natta, men aktivitetsmønsteret endret seg en del med årstiden.

Kilder[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Mustela nivalis – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Mustela nivalis – detaljert artsinformasjon