Den ortodokse kirke i Konstantinopel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Οἰκουμενικὸν Πατριαρχεῖον Κωνσταντινουπόλεως (gresk)
İstanbul Rum Ortodoks Patrikhanesi (tyrkisk)
Det økumeniske patriarkat av Konstantinopel
Οἰκουμενικὸν Πατριαρχεῖον Κωνσταντινουπόλεως (gresk)İstanbul Rum Ortodoks Patrikhanesi (tyrkisk)
Patriarkalbasilikaen St. Georg i Istanbul
Hovedgren Den ortodokse kirke
Grunnlegger apostelen Andreas
Leder Den økumeniske patriark
Antall medlemmer 3 500 000
Hvor Deler av Tyrkia og Hellas samt diaspora-samfunn i store deler av verden.

Den ortodokse kirke i Konstantinopel eller det økumeniske patriarkat av Konstantinopel er et av de fire oldkirkelige patriarkatene i den ortodokse kirke. Blant disse har det høyest æresrang og ledes av den økumeniske patriark, som er primus inter pares blant de ortodokse kirkelederne og talsmann for den ortodokse kommunionen. Kirkens hovedsete er i Istanbul (senantikkens Konstantinopel).

Det økumeniske patriarkatet omfatter i dag de ortodokse troende i Tyrkia (unntatt provinsen Hatay), den greske øya Kreta, arkipelet Dodekanesene og Athosfjellet. I patriarkatets tyrkiske stamområder utgjør ortodokse kristne i dag et lite mindretall. Til gjengjeld er det økumeniske patriarkatet ansvarlig for ortodokse samfunn i andre verdensdeler som ikke eksplisitt er underlagt andre kirker. Det samlede medlemstallet anslås dermed til 3,5 millioner.

Kirkens liturgi feires hovedsakelig på gammelgresk. I diasporaen og de autonome delkirkene brukes også en rekke andre språk.

Historie[rediger | rediger kilde]

Bispedømmet i Bysants skal ha blitt grunnlagt av apostelen Andreas. Det var i begynnelsen suffraganbispedømme under Heraklea erkebispedømme. Da Romerrikets nye hovedstad Konstantinopel ble lagt til Bysants i 330, ble bispedømmet opphøyet til erkebispedømme. På kirkekonsilet i 381 ble det bestemt at metropolitten av Konstantinopel skulle ha høyest æresrang nest etter biskopen av Roma. Samtidig ble Konstantinopels kirkeprovins definert til å omfatte Hellas, Thrakia og Lilleasia.

konsilet i Kalkedon (451) ble de fem høyeste bispesetene (Roma, Konstantinopel, Alexandria, Antiokia og Jerusalem) for første gang omtalt som patriarkater. Konsilet utvidet også Konstantinopels jurisdiksjon til områder «blant barbarer». Selv om det er usikkert hva kirkemøtet den gang la i formuleringen, har den i etterkant blitt tolket slik at patriarken av Konstantinopel hadde ansvaret for alle områder som ikke eksplisitt var underlagt andre patriarker. I praksis var patriarkatets vestgrense (mot Roma-patriarkatet) sammenfallende med grensen mellom Vest- og Østromerriket (dvs. gikk ved omtrent 19° Ø gjennom dagens Montenegro og Serbia); grensen mot Antiokia-patriarkatet forløp syd og øst for det pontiske distrikt (gjennom dagens sydøstlige Tyrkia).

Flere områder ble skilt ut som autokefale (selvstendige) kirker etter at de hadde blitt politisk uavhengige riker. Dette skjedde i 919 med Bulgaria, i 1219 med Serbia, og i 1448 erklærte den russiske kirke seg for autokefal (anerkjent i 1589). Den osmanske erobringen av Konstantinopel i 1454 hadde ingen umiddelbar betydning for patriarkatet, selv om kirkens selvråderett ble sterkt innskrenket. Den største endringen var derimot at den kirka etter hvert ble redusert til en religiøs minoritet i sitt eget stamområde.

Patriarkatets areal minsket ytterligere da Hellas og Romania fikk opprettet autokefale kirker på 1800-tallet og Albania i 1937. Derimot omfatter patriarkatet i dag en lang rekke menigheter i diasporaen (hovedsakelig i Vest-Europa, Amerika og Oseania).

Struktur[rediger | rediger kilde]

Bispedømmer i patriarkatets opprinnelige område[rediger | rediger kilde]

Områder underlagt det økumeniske patriarketet: Istanbul (bispedømmene Konstantinopel, Derkos og Kalkedon), øygruppa Prens Adaları sør for Istanbul (Prinkiponisia bispedømme), den vesttyrkiske øygruppa Gökçeada (Imbros og Tenedos bispedømme), de nord- og østgreske områdene under gresk forvaltning, Athosfjellet, Dodekanesene, Kreta

Erkebispedømmer[rediger | rediger kilde]

Patriarkatet omfatter ett tyrkisk erkebispedømme ved Bosporus, Marmarahavet og Dardanellene og ett gresk erkebispedømme på øya Kreta. De er overordnet hver sin kirkeprovins med flere underordnete bispedømmer.

Øvrige bispedømmer[rediger | rediger kilde]

Den greske øygruppa Dodekanesene består av fem bispedømmer og et eksarkat som er direkte underlagt den økumeniske patriarken.

  • Karpathos og Kasos bispedømme
  • Kos og Nisyros bispedømme
  • Leros, Kalymnos und Astypalaia bispedømme
  • Rhodos bispedømme
  • Symi bispedømme
  • Eksarkatet Patmos

Bispedømmer under gresk forvaltning[rediger | rediger kilde]

De følgende bispedømmene i Nord-Hellas er underlagt Konstantinopels jurisdiksjon, men administreres i henhold til en avtale av 1928 av Den ortodokse kirke i Hellas:

Alexandroupolis bispedømme · Didymoteikhon og Orestias bispedømme · Drama bispedømme · Dryinoupolis, Pogoniane og Konitsa bispedømme · Edessa og Pella bispedømme · Elassona bispedømme · Elevtheroupolis bispedømme · Filippi, Neapolis og Thasos bispedømme · Florina, Prespe og Eordea bispedømme · Goumenissa, Axioupolis og Polykastron bispedømme · Grevena bispedømme · Ierissos, Athos og Ardamerion bispedømme · Ioannina bispedømme · Kassandria bispedømme · Kastoria bispedømme · Khios bispedømme · Kitros bispedømme · Lankadas bispedømme · Lemnos bispedømme · Maronia og Komotene bispedømme · Mithymna bispedømme · Mytilene bispedømme · Nea Krene og Kalamaria bispedømme · Neapolis og Stavroupolis bispedømme · Nikopolis og Preveza bispedømme · Paramythia, Filiata og Geromerion bispedømme · Polyane og Kilkis bispedømme · Samos og Ikaria bispedømme · Serrai og Nigriti bispedømme · Servia og Kozani bispedømme · Siderokastron bispedømme · Sisanion og Siatista bispedømme · Thessaloniki bispedømme · Veria og Naousa bispedømme · Xanthi bispedømme · Zikhna og Nevrokopion bispedømme

Bispedømmer i diasporaen[rediger | rediger kilde]

Erkebispedømmer[rediger | rediger kilde]

Noen av de eldste og/eller større bispedømmene i diasporaen har fått status som erkebispedømme. Ett av disse (det amerikanske) har underordnete bispedømmer.

Øvrige bispedømmer[rediger | rediger kilde]

De resterende gresk-ortodokse diaspora-menighetene i Europa, Sør-Amerika, Øst-Asia og Oseania er organisert i vanlige bispedømmer.

  • Belgia bispedømme og eksarkat for Nederland og Luxembourg (Brussel)  Belgia  Nederland  Luxembourg
  • Buenos Aires bispedømme og eksarkat for Sør-Amerika  Argentina  Brasil  Chile  Peru  Uruguay  Ecuador
  • Frankrike bispedømme (Paris)  Frankrike
  • Hongkong og Sørøst-Asia bispedømme og eksarkat for Filippinene  Hongkong  Filippinene  Folkerepublikken Kina  Republikken Kina  Vietnam  Kambodsja
  • Korea og Japan bispedømme og eksarkat for Nordøst-Asia (Seoul)  Sør-Korea  Japan
  • Mexico bispedømme og eksarkat for Mellom-Amerika og Karibia (Mexico by)  Mexico
  • New Zealand bispedømme og eksarkat for Oseania (Wellington)  New Zealand  Fiji  Tonga  Samoa
  • Singapore og Sør-Asia bispedømme  Singapore  Malaysia  Indonesia  Thailand  India  Pakistan
  • Spania og Portugal bispedømme (Madrid)  Spania  Portugal
  • Sveits bispedømme (Lausanne)  Sveits
  • Sverige og hele Norden bispedømme og eksarkat for Nord-Europa (Stockholm)  Sverige  Danmark  Norge  Island
  • Toronto og hele Canada bispedømme  Canada
  • Tyskland bispedømme og eksarkat for Mellom-Europa (Bonn)  Tyskland
  • Østerrike bispedømme og eksarkat for Ungarn og Sentral-Europa (Wien)  Østerrike  Ungarn

Selvstyrte enheter[rediger | rediger kilde]

De følgende enhetene er langt på vei selvstyrte, men utgjør ikke fullt autonome kirker, og ligger under den økumeniske patriarkens jurisdiksjon.

I tillegg kommer fem stavropegiale klostre:

  • St. Anastasia Farmakolytria-klosteret, Vasilika, Hellas
  • Vlatades-klosteret, Thessalonica, Hellas
  • Johannes Døperen-klosteret, Essex, Storbritannia
  • Guds moders kloster, Alabama, USA
  • St. Irene Chrysovalantou-klosteret, Astoria, USA

Autonome delkirker[rediger | rediger kilde]

De følgende ortodokse kirkene er autonome, men ikke autokefale. Det betyr at de er selvstyrte i alle åndelige og administrative spørsmål, bortsett fra at kirkenes overhoder må godkjennes og innsettes av den økumeniske patriarken.

«Datterkirker»[rediger | rediger kilde]

Mange av de nåværende ortodokse kirkene var opprinnelig underlagt det økumeniske patriarkat. De ble på ulike tidspunkt anerkjent som autokefale, er altså i dag fullstendig uavhengige kirker på lik linje med den ortodokse kirke i Konstantinopel. Kirkene som på denne måten ble utskilt fra det økumeniske patriarkat, er:

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]