Leo III (keiser)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Leo III
Λέων Γ' ο Ίσαυρος
Leo III
Født ca 680
Commagene
Død 741
Konstantinopel
ukjent
Regjerte 717–juni 741
Dynasti Isauriske
Forgjenger Theodosius III
Etterfølger Konstantin V Kopronymos

Leo III har flere betydninger. Kan også hensvise til Leo III (pave)

Leo III fra Isauria (gresk: Λέων ο Ίσαυρος) (født ca. 680, død 18. juni 741) var bysantinsk hersker fra 717, felles styre med sin sønn Konstantin V fra 25. august 720 og til han døde. Han endte en ustabil periode og forsvarte riket med hell mot angripende arabere. Hans omstridte ikonoklastiske politikk resulterte i ødeleggelsen av tusener av mesterverk innenfor romersk kunst og splittet den romerske og bysantinske kirke, og resulterte i en blodig konflikt mellom ikonoklastene og deres opposisjon som første endte i 842.

Soldat[rediger | rediger kilde]

Leo III og det dynastiet han grunnla er sannsynligvis gitt feil navn ettersom han sannsynligvis ikke ble født i Isauria slik tradisjonen vil ha det til. Stedsnavnet Isauria er navngitt etter en lokal stamme, referer til et område som nå er sydlige og sentrale Tyrkia, eller i hjertet av Taurus-fjellene. Leo ble sannsynligvis født i Germanicia i provinsen Commagene i nordlige Syria og kom fra bondeslekt. Hans opprinnelige navn kan ha vært Konon, og i følge Theophanes ble hans familie flyttet av Justinian til Mesembria til den bulgarske kysten ved Svartehavet hvor han vokste opp. Han arbeidet seg opp med egen dyktighet, utmerket seg i militæret og under Anastasius II fikk han kommandoen over den østlige hæren som general.

I 717 gjorde han opprør mot den veike tronraneren Theodosius III. Han tok Theodosius' sønn til fange i Nicomedia, marsjerte mot Konstantinopel og tvang Theodosius til å abdisere. Den 25. mars 717 tok han kronen og hans hustru Maria ble kronet året etter.

Krigen mot araberne[rediger | rediger kilde]

Allerede det første året under hans styre opplevde hovedstaden en mektig beleiring i den andre arabiske beleiring av Konstantinopel. De muslimske araberne hadde tatt fordel av urolighetene i det romerske imperiet og brakte en styrke på 80 000 soldater ledet av Maslama og en massiv flåte ledet av Sulayman til Bosporosstredet.

Ved sin standhaftige forsvar klarte den nye herskeren trette ut angriperne som etter tolv måneders beleiring trakk seg tilbake. En viktig faktor for seieren var bruken av gresk ild, noe som forhindret at imperiet ble utslettet, og Leo kunne konsolidere sin administrasjon som i de forgående årene var etterlatt i kaos. Han sikret grensene ved å ønske slaviske nybyggere å bosette seg i avbefolkede områder. Ikke mindre betydningsfullt var det at han reorganiserte de militære provinsene (themes) i riket til å bli mer effektive. Da araberne invaderte på nytt i 726 og 739 ble de begge gangene avgjørende beseiret. Leo III endte de alvorlige arabiske invasjonsforsøkene for nærmere to hundre år selv om det var krigskonflikter i sydlige Tyrkia.

Reformer[rediger | rediger kilde]

Hans sivile reformer inkluderte avskaffelsen av systemet med å forhåndsbetale skattene, noe som tynget de mer velstående jordeierne, heve statusen til de livegne til en samfunnsklasse av frie bønder som leide jord, og remodellere familien og den maritime lovverket. Disse tiltakene som ble innlemmet i et nytt sivilt lovverk, Eclogia, i 740, skrevet på gresk enn på latin, var en praktisk håndbok som hadde stor innflytelse i det bysantinske riket, selv om det ble møtt med en del opposisjon fra en del av adelskapet og det høyere presteskapet.

Stormen mot bildene[rediger | rediger kilde]

Leos mest omfattende lovgivningsendringer var dog av religiøs art, i særdeleshet ikonoklasmen (forbudet mot bilder). Etter et tilsynelatende vellykket forsøk på å tvinge den kristne dåpen på alle jøder og en kristen sekt kalt montanistene i riket i 722, utstedte han i årene 726 og 729 en serie med forordninger mot tilbedelser av bilder.

Forbudet mot bilder ga sannsynligvis utslag i grove overgrep, men synes å ha vært inspirert av et oppriktig ønske om å forbedre den offentlig moralen, og det fikk støtte fra aristokratiet og deler av geistligheten. En undervannsjordskjelv ved Thera og Therasia i 726 fikk Leo til å tolke katastrofen som et tegn på at Gud var misfornøyd og som en advarsel om vende tilbake til Jesus Kristus, «den virkelige beskytter av riket til dets fulle storhet». Han erstattet relieffet av Kristus på Chalkeporten ved inngangen til det keiserlige palasset med et kors og inskripsjonen «Jeg drev ut fiendene og drepte barbarene».

Men et flertall av teologene og alle munkene motsatte seg den nye religiøse følsomheten og de restriktive tiltakene med å fjerne og ødelegge ikoner og religiøse bilder. Den vestlige delen av imperiet nektet fullstendig å følge forordningene.

Opprør mot billedforbudet[rediger | rediger kilde]

Et opprør som brøt ut i Hellas, hovedsakelig av religiøse grunner, ble knust av den keiserlige flåten i 727 og to år senere utviste Leo patriarken av Konstantinopel for å undertrykke den utilslørte opposisjonen i hovedstaden. I Italia førte den trassige holdningen til pavene Gregorius II og Gregorius III på vegne av billedforsvarerne til en opprivende konflikt med herskeren. Pavedømmet maktet å beseire de hæravdelingene som Leo III sendte mot dem, og dermed løsrev Roma seg fra det bysantiske overherredømme.

Det tidligere sammenkalte konsilene i Roma i 730 og 732 for å bannlyse ikonoklastene fikk Leo til å gjengelde ved å overføre Hellas og Syd-Italia fra pavens kirkeområde og til patriarkens. Striden sammenfalt med et militært opprør i Ravenna i 727, senteret for bysantinsk makt i Italia, som Leo fikk nedkjempet til underkastelse ved hjelp av en stor flåtestyrke. Men en storm ødela flåten og snudde maktbalansen, og hans undersåtter i Sør-Italia kunne med hell avvise hans religiøse påbud, og Ravenna fristilte seg fra riket.

Ettermæle[rediger | rediger kilde]

Hans styre var preget av en konstant kamp for å holde imperiet sammen. En del forskerne har bestridt at han virkelig var den store ikonoklasten slik historien har tilegnet ham, og den reelle kampen mot bildene skjedde først noe senere. Ikoner er ikke nevnt i hans Ecloga, og det finnes ingen bevis på martyrer for ikonene, skjønt han tvangsdøpte jødene og kristne sekter. Hans kamper i Italia kan ha vært like mye motivert av skattehensyn som av religiøse grunner. Det er heller ingen bevis på innflytelse fra jødisk eller muslimsk ikonoklasme, og han er ikke kjent som ikonoklast i samtidige muslimske og armenske kilder.

Leos styre varte i 24 år, 2 måneder og 25 dager og etterlot et revitalisert imperium til sønn, Konstantin V, til tross for splittelsen, og det dynasti han grunnla hersket over Østromerriket inntil år 802.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]


Østromersk keiser
Isauriske dynasti
Forgjenger:
Theodosius III
717741
Medkeiser(e):
Konstantin V (720–741)
Etterfølger:
Konstantin V Kopronymos
Østromerriket