Ikaros

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ikaros og Daidalos

Ikaros (gresk: Ἴκαρος, Íkaros; etruskisk: Vikare; [1] latin: Icarus) er i gresk mytologi sønn av håndverkeren og kunstneren Daidalos. Hovedfortellingen som er fortalt om Ikaros er hans forsøk sammen med sin far å rømme fra fangenskapet på Kreta ved hjelp av vinger som hans far konstruerte ved hjelp av fjær og voks. Han overhørte farens advarsel om ikke å fly for nær solen, og solens hete smeltet voksen og han falt i havet hvor han druknet. Myten deler tematiske likheter med den om Faeton — begge er sett på som tragiske eksempler på hybris eller forfeilede ambisjoner — og er hyppig avbildet i kunsten. I dag har det greske flyakademi fått navn etter Ikaros da han er sett på som Hellas' mytiske pioner i grekernes forsøk på å erobre himmelen. Axel Jensens første reelle debutroman var Ikaros – ung mann i Sahara, 1957, hvor mytens Ikaros symboliserte den moderne unge manns ofte fåfengte forsøk på å frigjøre seg fra foreldregenerasjonen og konvensjoner.

Myten[rediger | rediger kilde]

Sørgingen over Ikaros, maleri av Herbert James Draper, 1898

Ikaros' far, Daidalos, var en talentfull, dyktig og bemerkelsesverdig håndverker og kunstner fra Athen. Han bygde labyrinten for kong Minos på Kreta i nærheten av hans palass ved Knossos for å holde fengslet uhyret Minotauros, halv menneske, halvt okse, som var født av hans hustru og en okse på Kreta. Minos fengslet deretter Daidalos i den samme labyrinten ettersom han ga Minos' datter Ariadne et taunøste for å kunne hjelpe den athenske helten Thesevs, Minos' fiende, til å overvinne labyrinten og beseire Minotauros.

Daidalos konstruerte to par med vinger fra voks og fjær for seg selv og sin sønn. Daidalos forsøkte sin vinger først, men før de lettet fra øya, advarte han sin sønn om ikke å fly for høyt og for nær solen, og isteden følge hans egen flyrute. Overveldet av svimmelheten som flygningen ga ham, søkte Ikaros himmelen med nysgjerrighet og ungdommelig overmot, men i dette kom han for høyt og for nær solen som smeltet voksen som fjærene var festet til. Ikaros flakset med vingene, men oppdaget da at han knapt hadde fjær igjen, og hans egne armer var ikke stand til å gi ham oppdrift. Han falt nedover og stupte i havet hvor han druknet. Dette området bærer i dag hans navn, det ikariske hav i nærheten av øya Ikaria, som ligger sørvest for Samos. [2][3]

Senere hellenistiske forfattere ga euhemeriske varianter hvor de to unnslapp fra Kreta ved hjelp av en båt, anskaffet av Pasifaë, og da oppfant Daidalos det første seil, og seilte fra Minos' forfølgende galeier. Underveis falt Ikaros over bord på veg til Sicilia og druknet. Herakles reiste siden en grav for ham. [4][5]

Antikkens litteratur[rediger | rediger kilde]

Ikaros' flytur ble ofte hentydet av greske poeter i forbifarten, men fortellingen ble kortfattet fortalt av Pseudo-Apollodorus i Biblioteca. [6] I litteraturen fra antikkens Roma, var myten av interesse for forfattere under Augustus Octavius. Hyginus fortalte den i sitt verk Fabulæ 40 hvor han begynte med den spesielle kjærlighetsaffæren til Pasifaë, datter av Helios, solguden, som resulterte i uhyret Minotauros. Ovid fortalte historien om Ikaros i en viss lengde i hans Metamorfoser [7] og refererte til den andre steder. [8]

Den klassiske tradisjonen[rediger | rediger kilde]

Bruegels Landskap med Ikaros' fall (ca. 1558), berømt for å gjøre myten til en knapt merkbar hendelse i bakgrunnen

Ovids behandling av Ikarosmyten og den dens forbindelse med Faeton påvirket den mytologiske tradisjon i engelsk litteratur [9] slik den ble oppfattet og fortolket av betydelige forfattere som Geoffrey Chaucer, [10] Christopher Marlowe, [11] William Shakespeare, [12] John Milton, [13] og James Joyce. [14] Innenfor renessansen ikonografi er betydningen av Ikarosmyten avhengig av kontekst: i Orionfontenen ved Messina [15] er Ikaros en av mange figurer som er assosiert med vann; men han er også vist ved konkursdomstolen i Amsterdams rådhus hvor han symboliserer høytflyvende ambisjoner. [16] I maleriet Landskap med Ikaros' fall fra 1500-tallet, tradisjonelt men muligens feilaktig tilskrevet Pieter Brueghel den eldre, ble inspirasjon for av 1900-tallets mest kjente ekfrasiske engelskspråklige dikt, «Musée des Beaux Arts» av W. H. Auden og «Landscape with the Fall of Icarus» av William Carlos Williams. Andre engelskspråklige dikt som referer til Ikarosmyten er «To a Friend Whose Work Has Come to Triumph» av Anne Sexton, «Icarus Again» av Alan Devenish og «Mrs Icarus» av Carol Ann Duffy. I Norge er som nevnt særlig Axel Jensens Ikaros : ung mann i Sahara fra 1957 som er knyttet opp til Ikarosmyten. Bokas «jeg» er en slags representant for «de sinte unge menn», sett i sammenheng med samtidens beatgenerasjon, som spilte en viktig rolle i europeisk litteratur på 1950-tallet, og til en viss grad også for 1960-tallet. Hovedpersonen er ikke ute etter å forbedre verden, men er opptatt av å utvide sitt bevissthet.

Tolkning[rediger | rediger kilde]

Relieff fra 1600-tallet med labyrinten på Kreta i høyre hjørne, Musée Antoine Vivenel

Litterære fortolkninger har blitt gjort av mytens struktur og dens konsekvens av personlig hybris og overambisjoner. [17][18] En undersøkelse relatert til Ikaros til myten om Daidalos ble utgitt av den franske hellenistforskeren Françoise Frontisi-Ducroux. [19]

Innenfor psykologien har det vært gjort syntetiske studier av Ikaroskomplekset med henhold til den påståtte forholdet mellom fascinasjonen for ild, enurese (ufrivillig vannlating), store ambisjoner, og annet. [20] Sykdommer i det psykologiske sinn har blitt oppfattet som en form av det svingende, emosjonelle ekstatisk høy og depressive lav til bipolar uorden. Den amerikanske psykologen Henry Murray har foreslått at begrepet Ikaroskomplekset, tilsynelatende funnet symptomer særlig i en mani hvor en person er begeistret for høyder, fascinert av både ild og vann, narsissistisk og observert med fantastisk eller bisarr billedkognisjon. [21]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Bonfante, Larissa & Swaddling, Judith (2006): Etruscan Myths, University of Texas Press, s. 43
  2. ^ Graves, Robert (1955): «92 – Daedalus and Talus» i: The Greek Myths. ISBN 0-14-007602-6.
  3. ^ Bullfinch, Thomas: «The Age of Fable Stories of Gods and Heroes» (PDF) KundaliniAwakeningSystem.com & The Internet Classics Archive ved Stevenson, Daniel C.: Ovid: Metamorphoses, bok VIII, + overs. Humphries, Rolfe: KET Distance Learning, 24. januar 2012
  4. ^ Smith, William, red. (1867): A Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology.
  5. ^ Pinsent, J. (1982): Greek Mythology. New York: Peter Bedrick Books. ISBN 0-600-55023-0.
  6. ^ Epitome fra Biblioteca i.11 og ii.6.3.
  7. ^ Ovid: Metamorfoser viii.183–235
  8. ^ Williams, Gareth D. (1994): Banished voices: readings in Ovid's Exile Poetry, Cambridge University Press, s. 132.]
  9. ^ Knox, Peter (2009): A Companion to Ovid, Blackwell, s. 424
  10. ^ Chance, Jane (1995): The Mythographic Chaucer, University of Michigan Press, s. 65
  11. ^ Grande, Troni Y. (1990): Marlovian Tragedy, Associated University Presses, s. 14, 40–42 et passim; Tromly, Frederic B. (1998): Playing with Desire: Christopher Marlowe and the Art of Tantalization, University of Toronto Press, s. 181.
  12. ^ Kahn, Coppélia (1981): Man's estate: Masculine Identity in Shakespeare, University of California Press, s. 53
  13. ^ Nu, Su Fang (2007): Literature and the Politics of Family in Seventeenth-Century England, Cambridge University Press, s. 154; Werblowsky, R.J. Zwi (1952): Lucifer and Prometheus, Routledge, opptrykk 2001, s. 32
  14. ^ Schork, R.J. (1997): Latin and Roman Culture in Joyce, University Press of Florida, s. 160
  15. ^ Bilde av fontenen
  16. ^ Gombrich, E. H. (1972): Symbolic Images; Studies in the Art of the Renaissance, London, s. 8.
  17. ^ Levin, Harry (1952): The overreacher, a study of Christopher Marlowe, Harvard University Press
  18. ^ Nyenhuis, Jacob E. (2003): Myth and the creative process: Michael Ayrton and the myth of Daedalus, the maze maker, Wayne State University Press, ISBN 0-8143-3002-9
  19. ^ Frontisi-Ducroux, Françoise (1975): Dédale: Mythologie de l'artisan en Grèce Ancienne. Paris: François Maspero. s. 227.
  20. ^ Wiklund, Nils (1978): The icarus complex. Lund: Doxa. ISBN 91-578-0064-2.
  21. ^ Sperber, Michael (2010): Dostoyevsky's Stalker and Other Essays on Psychopathology and the Arts, University Press of America, ISBN 0-7618-4993-9. Se kildereferanse: (1969). American Imago, 26:269-280, Albert Camus: Camus' the Fall: The Icarus Complex

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Graves, Robert [1955] (1960): The Greek Myths, seksjon 92 passim
  • Smith, William, red. (1867): A Dictionary of Greek and Roman Biography and Mythology
  • Pinsent, J. (1982): Greek Mythology. New York: Peter Bedrick Books.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Ikaros – bilder, video eller lyd