Sirene (mytologi)

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Alternative betydninger: Se Sirene
Sirene
Sirene
Sirenen, av John William Waterhouse (ca 1900), avbildet som fiskekimære.
Trossystem Gresk mytologi
Religionssenter Antikkens Hellas
Originalt navn Σειρήν
Foreldre Akheloos
Make Ingen
Barn Ingen
Aspekt Sang, død
Bosted Havet, ulike øyer
Symboler Fiskehale, fugler
Tekster Homer
Hesiod
Strabon
I andre mytologier Sireni (romersk mytologi)

Sirener (gresk entall: Σειρήν, Seirēn, flertall: Σειρῆνες, Seirēnes) var ifølge antikkens greske mytologi vakre og farlige skapninger, framstilt som kvinnelige vesener, som med sin skjønnhet og fortryllende sang, lokket sjøfolk til å begå skipbrudd mot klippene av deres øy. Sirenene avbildes i antikkens greske kunst som fugler med menneskehode, senere som fugler med kvinnelig torso og hode. Mot slutten av oldtiden endrer de skikkelse til kvinner med fiskehale.

Romerske poeter har plassert dem på en del små øyer kalt Sirenum scopuli. I en del senere rasjonelle tradisjoner er den bokstavelige geografien av den «blomsterrike» øya Anthemoessa, eller Anthemusa,[1] fastsatt: tidvis til Punta del Faro på nordspissen av Sicilia, og andre ganger på øyene kjent som Sirenuse (også som Li Galli) i nærheten av italienske Paestum, eller på Capreae (Capri).[2] Alle disse stedene var omgitt av klipper og berg.

Når sirenene ble gitt personlige navn ble de betraktet som døtre av elveguden Akheloos, far til Terpsikhore, Melpomene, Sterope eller Khtone[3] Selv om de lokket til seg sjøfolk var sirenene for «grekerne» ikke sjøvesener, men i deres «blomstereng». Romerske forfattere knyttet sirenene tettere til havet, som døtre av guddommen Forkys.[4] Sirener finnes i mange greske fortellinger, særlig i Homers Odysseen.

Sirenenes antall er blitt ulikt rapportert som mellom to og fem. I Odysseen sier Homer ingenting om deres opprinnelse eller navn, men fastsetter antallet til to.[5] Senere forfattere nevner både deres navn og antall: en slår fast at det var tre; Peisinoe, Aglaope, og Thelxiepeia;[6] eller Parthenope, Ligeia, og Leukosia.[7] Eustathios fra Thessalonike hevdet at de var kun to, Aglaofeme og Thelxiepeia.[8]

I senere tid er ordet sirene også blitt et synonym for havfrue. I våpenskjold og heraldisk teori er sirene brukt som betegnelse på en havfrue med hale kløvd i to, blant annet i slektsvåpenet til den dansk-franske adelsslekten de Serene d'Acqueria.

Sirener og død[rediger | rediger kilde]

Ifølge Ovids Metamorfoser[9] var sirenene følget til unge Persefone, og de var gitt vinger av Demeter for å lete etter hennes datter da hun ble bortført. Imidlertid hevdet Gaius Julius Hyginus i sitt verk Fabulæ at Demeter forbannet sirenene da de ikke greide å hindre at Persefone ble bortført av Hades og fraktet ned til underverdenen.

Sirenene kan bli kalt for muser av den nedre verden, mente Walter Copland Perry å observere: «Deres sang, om enn uimotståelig søt, var ikke desto mindre sørlige enn søt, og omgikk både kroppen og sjelen i en fatal døsighet og apati, forløperen til død og ødeleggelse.»[10] Deres sang fortsatte å påkalle Persefone. Begrepet «sirenesang» refererer til en appell som er vanskelig å motstå,[11] men om den følges vil det føre til ulykke. Senere skribenter har sluttet seg til at sirenene var menneskeetere, basert på Kirkes beskrivelse av dem som «henger makelig der i deres enger, rundt dem hauger med råtnende lik, skinnfiller skrukket om deres bein.»[12] Som Jane Ellen Harrison merket seg «Kerene som sirener; det er merkelig og vakkert at Homer kom til å la sirenene påkalle ånden, ikke legemet.»[13] I det anliggende er sirenesangen et profetisk løfte til Odyssevs, men et falskt løfte om kunnskap som han vil leve til å fortelle om, synger de.

Da kan han vende tilbake med fryd og med rikere kunnskap;
ti vi kan melde ham alt hva akaier og troiske stridsmenn
hist i det vidstrakte Troja har lidt efter gudenes vilje.
Vit, vi har kunnskap om alt som skjer over jorderik vide.[14]

«De er profetiske vesener, som slik som sfinksen som de har mye til felles med, kjenner både fortiden og framtiden,» noterte Harrison seg. «Deres sang får virkning ved middag, i vindløst stille. Sangens slutt er død.»[15] At sjøfolkenes kjøtt råtner vil dog antyde at de ikke har blitt spist. Det har blitt foreslått at med deres fjær stjålet, deres guddommelige vesen som holdt dem levende, men ute av stand til å skaffe føde til sine gjester, sulter disse ihjel, da de er ute av stand til å dra sin veg.[16]

Framtoninger[rediger | rediger kilde]

«Sirenen», oljemaleri fra 1888 av Edward Armitage.
«Siren of Canosa».

Sirenene var en kombinasjon av kvinner og fugler på forskjellige måter. I tidlig gresk kunstframstilling var sirenene representert som fugler med store kvinnehoder, fuglefjær og skjellete føtter. Senere ble de representert som kvinnefigurer med fugleføtter, med eller uten vinger, som spilte på et utall av musikkinstrumenter, særlig harper. Suda, en bysantinsk encyklopedi fra 900-tallet,[17] forteller at fra brystet og opp hadde de form som spurver, nedenfor var de kvinner, eller alternativt at de var små fugler med kvinneansikter. Fugler ble valgt på grunn av deres vakre sang. Senere sirener var tidvis avbildet som vakre kvinner, særlig kroppene, ikke bare deres stemmer, var forførende.

«Siren of Canosa»[18] (se illustrasjon) var små terrakottafigurer, i underkant av 40 cm høye, som fulgte de avdøde som gravgods, og synes å ha hatt en slags karakter av psykopomp, en som ledet den døde på reisen til etterlivet. Kisten med terrakottafigurer har spor av opprinnelig hvitt pigment. Kvinnene bar føttene, vingene og halestjerten til en fugl. De er datert til mellom 340 og 300 f.Kr. og er bevart i det spanske nasjonale arkeologiske museum i Madrid.[19]

Den romerske historikeren Plinius den eldre fra 100-tallet e.Kr. avviste sirenene som en ren fabel, «skjønt Deinon, sønn av Klearkhos, en feiret forfatter, forsikret at de eksisterte i India, og at de sjarmerte menn med sin sang, og etter å lullet dem i søvn, rev dem i biter.»[20] I sine notatbøker skrev Leonardo da Vinci om sirenene at «de synger så søtt at hun bysser sjøfolk i søvn; deretter klatrer hun ombord i skipene og dreper de sovende sjøfolkene.»

I 1917 (men først utgitt i 1931) skrev Franz Kafka en ironisk demontering av den pedagogiske myte hos Homer med Das Schweigen der Sirenen («Sirenenes taushet»):[21] «Nå har sirenene fortsatt et mer dødelig våpen enn deres sang, nemlig deres taushet. Og selv om noe slikt ganske visst aldri har skjedd, er det fortsatt tenkelig at noen muligens kan ha rømt fra deres sang; men aldri fra deres taushet.»

Møte med sirenene[rediger | rediger kilde]

Odyssevs og sirene, maleri av Herbert James Draper, ca 1909.

I Apollonios Rhodios' epos Argonautika[22] har Jason blitt advart av Keiron at Orfeus ville bli nødvendig på hans reise. Da Orfeus hørte sirenenes stemmer, trakk han fram sin lyre og spilte sin musikk langt vakrere enn de gjorde, og druknet deres stemmer. En av mannskapet, den skarphørende helten Butes hørte derimot deres sang og stupte i havet, men han ble fanget inn av gudinnen Afrodite og ført i sikkerhet.

Odyssevs var undrende til hva det var i sirenenes sang, og på Kirkes råd lot alle sin sjøfolk plugge igjen sine ører med bievoks og lot seg selv binde fast til masten. Han beordret sine menn om å la ham være fastbundet til masten, og ikke høre på ham, uansett hvor mye og hvor intenst han ba dem om å løsne på tauene, men heller knytte ham fastere. Da de seilt ut av rekkevidde til sirenenes sang, ble Odyssevs i trygt løslatt fra tauene.[23]

En del posthomeriske forfattere har hevdet at sirenenes skjebne om noen hadde hørt deres sang og unnsluppet dem, måtte de dø. Etter at Odyssevs hadde passert dem uten å la seg lokke, lot de seg stupe i havet og druknet.[24] Det er også sagt at Hera, gudenes dronning, overtalte sirenene om å delta i sangtevling med musene. Musene vant konkurransen og deretter plukket de av alle fjærene til sirenene for å knytte seg kroner.[25] I deres smerte og pine over å ha tapt sangtevlingen, skrev Stefan av Bysants, ble sirenene helt hvite og falt i havet ved Aptera («fjærløse»), hvor de deretter ble til øyene i bukten som kalles for Lefkai (dagens øy Souda utenfor nordkysten av Kreta).[26]

Kristne forestillinger[rediger | rediger kilde]

Romersk mosaikk av Odyssevs og sirene fra 200-tallet i Tunisia.
Odyssevs bundet til masten, relieff ved klosteret Grande-Sauve, tidlig 1100-tallet.

Ved 300-tallet var de hedenske, eller førkristne forestillingene blitt overtatt kristendommen og hvor litterære sirener var mismodige. Selv om Hieronymus, opphavsmannen til Vulgata, den latinske oversettelsen av Bibelen fra gresk og hebraisk, benyttet begrepet «sirener» for å oversette det hebraiske tenim (sjakaler) i Jesajas bok[27] og gjorde det samme for å oversette et ord for ugler i Jeremias bok,[28] det ble forklart av Ambrosius av Milano å være kun symbolsk eller allegorisk for verdslige fristelser, og ikke en godkjennelse av greske myter.[29]

Sirener fortsatte å bli benyttet som et symbol for farlige fristelser legemliggjort ved kvinner jevnlig i kristen kunst i middelalderen, skjønt på 1600-tallet begynte en del jesuittiske forfekte deres faktiske eksistens, inkludert flamske Cornelius a Lapide som uttalte om kvinnen: «hennes glans er den til fabelens basilisk, hennes stemme er sirenens stemme — med stemmen hun fortryller, med hennes skjønnhet hun berøver fornuften — stemmen og synet på samme vis innebærer ødeleggelse og død.»[30]

Tidlige kristne evhemeristiske tolkninger av mytologiske menneskeskapninger fikk en langvarig oppmuntring fra Isidor av Sevillas Etymologiæ.[31] «De [grekerne] forestiller at 'det var tre sirener, delvis jomfruer, delvis fugler', med vinger og klor. 'En av dem sang, en annen spilte fløyte, den tredje lyre. De tiltrakk seg sjøfolk, lokket av sangen, til skipbrudd. I henhold til sannheten var de imidlertid prostituerte som førte reisende til fattigdom og var sagt å påføre dem skipbrudd'. De hadde vinger og klor ettersom Kjærlighet flerrer og sårer. De er sagt å ha vært i bølgene ettersom en bølge skapte Venus

Den engelske musikkhistorikeren Charles Burney fortolket en gang rundt 1789 i A General History of Music: «Navnet, i henhold til Bochart, som avledet det fra fønikisk, medfører en sangerinne. Således er det sannsynlig at i antikk tid kunne det ha vært utmerkede sangere, men med korrupt moral, langs kysten av Sicilia, som forførte sjøfolk, og ga opphav til denne fabelen.»[32]

John Lemprière i hans Classical Dictionary (1827) skrev at «En del foreslår at sirenene var et antall lidderlige kvinner på Sicilia som prostituerte seg selv til fremmede, og fikk dem til å glemme deres beskjeftigelser mens de druknet i ulovlig gleder. Etymologien til Bochart, som deduserte navnet fra et fønikisk begrep som betegnet en sangerinne, begunstiger forklaringen gitt av fabelen av Damm.[33] Denne framragende kritiker framstiller sirenene til utmerkede sangere, og berøver alle fablene deres forferdelige trekk, han antar at ved behaget i musikken og sangen kunne de holde på reisende, og få dem alle til å glemme deres hjemland.»[34]

Slike evhemeristiske tolkninger har blitt forlatt i løpet av 1800-tallet til fordel for analyser av gresk mytologi sett i lyset av den historiske greske sosiale struktur og deres kulturelle system, og gresk taksonomi av den åndelige verden.

WATERHOUSE - Ulises y las Sirenas (National Gallery of Victoria, Melbourne, 1891. Óleo sobre lienzo, 100.6 x 202 cm).jpg
Odyssevs og sirenene, maleri av John William Waterhouse, 1891.

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «We must steer clear of the Sirens, their enchanting song, their meadow starred with flowers» er Robert Fagles' gjengivelse av Odysseen 12.158–9.
  2. ^ Strabon i. 22; Eustathios fra Thessalonike, Homeriske kommentarer §1709; Servius, I.e.
  3. ^ «Jorden»; i Euripides' drama Helena, 412 f.Kr., roper Helena i sin kval på «bevingede kvinner, døtre av jorden».
  4. ^ Vergil. V. 846; Ovid XIV, 88.
  5. ^ Odysseen 12.52
  6. ^ Johannes Tzetzes, , ad Lycophron 7l2
  7. ^ Eustathios fra Thessalonike, loc. cit.; Strabon v. §246, 252; Servius’ kommentarer på Vergils Georgics iv. 562
  8. ^ Eustathios fra Thessalonike, Kommentarer §1709
  9. ^ Ovid: Metamorfoser, V, 551
  10. ^ Perry, Walter Copland: «The sirens in ancient literature and art» i: The Nineteenth Century, gjenopptrykket i Choice Literature: a monthly magazine, 2, New York, September–desember 1883, s. 163.
  11. ^ «siren song»
  12. ^ Homer: Odysseen 12.45–6.
  13. ^ Harrison, Jane Ellen (1922): Prolegomena to the Study of Greek Religion, s. 198
  14. ^ Homer: Odysseen, 188–191, oversatt av P. Østbye, Oslo 1976, s. 180
  15. ^ Harrison, Jane Ellen (1922): Prolegomena to the Study of Greek Religion, s. 199
  16. ^ Tekstnotat av Jim Shey, Classics Department, University of Wisconsin, på albumet resh Aire VI av Mannheim Steamroller (1986)
  17. ^ Suda online
  18. ^ Canosa = Canosa di Puglia, et sted i Puglia som var en del av Magna Graecia.
  19. ^ Avbildning av La Sirena de Canosa
  20. ^ Plinius den eldre: Naturalis Historia 10:70
  21. ^ Stach, Reiner (2008): Kafka: Die Jahre der Erkenntnis. S. Fischer, ISBN 978-3-10-075119-5, s. 252
  22. ^ Apollonios Rhodios: Argonautika, 4.891–919
  23. ^ Odyssen XII, 39
  24. ^ Hyginus: Fabulæ 141; Lykofron: Alexandra 712 ff.
  25. ^ Lemprière 768.
  26. ^ Galt, Caroline M. (1920): «A marble fragment at Mount Holyoke College from the Cretan city of Aptera» i: Art and Archaeology 6, s. 50
  27. ^ Nettbibelen: Jesajaboken 13:22: "«Hyener skal ule i borgene og sjakaler i lystslottene.»
  28. ^ Nettbibelen: Jeremias bok 50:39: «Ørkendyr og hyener skal slå seg ned, og strutser skal holde til der.»
  29. ^ Ambrose: Exposition of the Christian Faith, Bk 3, kapittel 1, 4
  30. ^ Longworth, T. Clifton, & Tice, Paul (2003): A Survey of Sex & Celibracy in Religion. San Diego: The Book Tree, 61. Opprinnelig utgitt som The Devil a Monk Would Be: A Survey of Sex & Celibacy in Religion (1945).
  31. ^ Grant, Robert McQueen (1999): Early Christians and Animals. London: Routledge, 120. Oversettelse av Isidore, Etymologiæ (ca. 600-636 e.Kr.) Bok 11, On Man and Portents. Kapittel 3: «Portents. 30»
  32. ^ Austern, Linda Phyllis, & Naroditskaya, Inna (red.) (2006): Music of the Sirens. Bloomington, IN: University of Indiana Press, s. 72
  33. ^ Damm, Christian Tobias, kanskje i Mythologie der Griechen und Römer' (red. Leveiow). Berlin, 1820.
  34. ^ Lemprière 768.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Harrison, Jane Ellen (1922): Prolegomena to the Study of Greek Religion. London: C.J. Clay and Sons. 3. utg.
  • Homer: Odysseen i gjendiktning av P. Østbye, Gyldendal Norsk Forlag, 2. oppl. 1976
  • Lemprière, John (1827): A Classical Dictionary;.... New York: Evert Duyckinck, Collins & Co., Collins & Hannay, G. & C. Carvill, and O. A. Roorbach. 6. utg.
  • Rachewiltz, Siegfried de (1987): De Sirenibus: An Inquiry into Sirens from Homer to Shakespeare, Garland

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Sirener – bilder, video eller lyd