Ziggurat

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

En zig·gu·rat (zĭg`ə-răt) er et tempel-tårn i antikkens Mesopotamia og Persia, som har form som en pyramide med terrasser.

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

En av de fineste gjenværende er Choqa Zanbil vest i Iran, som har overlevd til tross for en ødeleggende åtteårig krig mellom Iran og Irak i 1980-årene, da mange arkeologiske steder ble ødelagt. Den eldste overlevende zigguraten er i Kashan i Iran og er datert tilbake til det 5. årtusenet f.Kr. Zigguratenes design varierer fra enkle grunnmurer som det var plassert et tempel på, til matematisk kompliserte konstruksjoner som strakte seg flere etasjer med terrasser og som hadde et tempel plassert på toppen for en gud.

Et eksempel på en enklere ziggurat var det hvite tempelet i Uruk, i antikkens Sumer. Selve zigguraten er basen som tempelet stod på. Dens formål er å løfte tempelet nærmere himlene, og gir adgang fra grunnflaten via trapper.

Eksempel på en omfattende og massiv ziggurat er Marduk-zigguraten, eller Etemenanki, til antikkens Babylon. Dessverre er det ikke mye igjen, selv av grunnflaten, av denne massive konstruksjonen, men arkeologiske funn og historiske beretninger plasserer tårnet på syv mangefargede etasjer, med et utsøkt tempel på toppen. Tempelet er antatt å ha vært malt og vedlikeholdt i fargen indigo, som stod i stil med flaten på etasjene. Det er kjent at der var tre trapper som ledet til tempelet, to på hver side var antatt bare å nå halvparten av zigguratens høyde.

Dur-Untash, eller Choqa zanbil, bygget i det 13. århundre f.Kr. av Untash Napirisha, er en av verdens best preserverte ziggurater. Den ligger nær Susa, Iran.

Etemenanki er sumerisk og betyr «grunnlaget for himmelen og jorden». Den er mest sannsynlig bygget av Hammurabi og en fant ut at zigguratens kjerne hadde restene av tidligere ziggurater og strukturer. Den siste etappen bestod av 15 meter med herdet mursteinskappe konstruert av kong Nebukadnesar II.

For tiden er det kjent at 32 ziggurater eksisterte i fra og rundt Mesopotamia. Fire av dem er i Iran, og resten er hovedsakelig i Irak. Den siste som ble oppdaget var Sialk, i det sentrale Iran.

Den bibelske beretningen om Babels tårn kan ha vært basert på gjenfortellinger om mesopotamiske ziggurater.

Digital rekonstruksjon av Sialks største ziggurat basert på arkeologiske bevis.

Betydning[rediger | rediger kilde]

De mesopotamiske zigguratene var ikke stedet for offentlig tilbedelse eller seremonier, men en trodde at det var oppholdsstedet for guddommen. Gjennom zigguratene kunne gudene vøre nærmere menneskeheten og hver by hadde sin egen beskytter, gud eller gudinne. Bare prestene hadde lov til å gå inn i zigguraten og det var deres ansvar å ta seg av guden og sørge for deres behov. Resultatet var at prestene var mektige medlemmer av det sumeriske samfunnet.

Det har også blitt foreslått at zigguraten var en symbolsk representasjon av den opprinnelige haugen som universet hadde blitt skapt av. Zigguraten kan ha blitt bygd som en bro mellom himmelen og jorden. Templene til sumererne var trodd å være akser, et vertikalt bånd mellom himmel og jord, og jorden og underverdenen, og et horisontalt bånd mellom landene. Bygget på sju etasjer representerte zigguraten sju himler og eksistensnivåer, de sju planetene og de sju metallene ble assosiert med dem og deres tilsvarende farger.

Moderne arkitektur[rediger | rediger kilde]

Studenthyblene ved Norfolk Terrace, University of East Anglia, fotografert januar 2004

Ziggurat-stilen innen arkitektur fortsetter å bli brukt og kopiert rundt om i verden. Kanskje er det beste eksemplet det sentrale biblioteket til Universitetet i Tennessee, i Knoxville. Et annet er zigguraten ved elven nær sentrum i Sacramento, California, brukt som kontor.

I Europa er studentboligene Norfolk Terrace og Suffolk Terrace ved University of East Anglia i Norwich velkjente eksempler.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]