Labyrint

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
En romersk mosaikk som viser Thesevs og Minotauros, fra Rhaetia i Sveits.
Klassisk labyrint, eller «trojaborg».
Middelaldersk labyrint
De berømte labyrintene inne i Chartres-katedralen.

Labyrint (fra gresk labyrinthos, latin labyrinthus) er et system av kompliserte ganger som er konstruert for å forvirre den som befinner seg i den, og labyrintens natur er å være et forvirrende nettverk med kompliserte passasjer og tunneler hvor det er lett å gå seg bort.

Labyrinten er et eldgammelt universelt motiv. Grunnstrukturen er en gang hvor krumninger og dreininger gjør det umulig å se slutten og utgangen. Enden av gangen er som regel plassert midt i labyrinten, slik at gangen bukter seg rundt denne. Labyrinten er et sted å finne veg, og et sted å fare vill, den byr på utfordringer i det uvisse. De eldste labyrinter har én veg og er organiske i form, mens senere typer er utbygget med blindveger, og kan være kantet eller avrundet.

norsk finnes det kun ett ord for labyrint, men på engelsk skiller man mellom labyrinth, som bare har én eneste gang, og maze som er et virvar av sammenlenkede ganger.

Gjennom tidene er labyrinten generelt blitt anvendt som motiv for og symbol i musikk, litteratur, billedkunst, film og teater, og den anvendes i arkitekturen, religionen, filosofien og psykologien.

Labyrinten i historien[rediger | rediger kilde]

Det eldste kjente eksempelet på en labyrintformgivning er små og enkle steiner med nedsenket mønster (helleristning) som er mer enn 3 000 år gammelt. Disse spiral-labyrintene er funnet fra Syria i øst til Irland i vest.

Plinius den eldre nevner fire oldtidslabyrinter, den kretiske labyrint, den egyptiske labyrint, labyrinten fra Lemnos og den italienske labyrint.

Ordet labyrint har sin opprinnelse i det før-greske pelasgiske språk som ble tatt opp i klassisk gresk, og er tilsynelatende beslektet med labrys, et ord for den arkaiske «dobbeltøks», og -inthos i betydningen «sted» (som i Korinth). Det komplekse palasset i KnossosKreta var forbundet med en danseplass, slik man har gjengivelser av på freskomalerier, og ble vist fram til besøkende. Det var en Frue som hadde forsete over labyrinten. En tavle med Linear B-skrift som er funnet ved Knossos, har opptegnelser som forteller om en gave «til alle honning-guder; til herskerinnen av labyrint-honningen». At den kretiske labyrinten hadde vært en danseplass, lagd for Ariadne heller enn for Minos, huskes av Homer i Iliaden.

I gresk mytologi er Theseus og hans eventyr med Minotauros den mest kjente fortellingen med labyrinter som tema. Labyrinter synes å ha fascinert fortidens mennesker.

Den egyptiske labyrint var egentlig ingen labyrint, men tempelet som var reist i tilknytning til farao Amenemhet IIIs pyramide ved Hawara.[1] Siden romertiden ble labyrinten dessverre brukt som steinbrudd, og derfor er ingenting bevart. Men vi vet at den bestod av et overveldende antall små helligdommer og gårdsplasser i et arrangement som Strabo beskriver som «et palass sammensatt av like mange mindre palasser om det engang fantes provinser». Herodot talte tolv gårdsplasser, og nevner krypter viet til den hellige krokodillen Sobek, som også Plinius den eldre omtaler. Herodot skriver: «Også pyramidene er overveldende konstruksjoner, hver av dem jevngod med mange av de mest ambisiøse byggverk i Hellas; men labyrinten overgår dem. Den har tolv overbygde gårdsrom – seks på rad mot nord, seks mot sør.» Videre: «Innvendig er bygningen på to etasjer og inneholder tre tusen rom, hvorav halvparten er under jorden, og den andre halvparten like over.» De egyptiske vaktene nektet ham adgang til de underjordiske kamrene, fordi disse inneholdt gravene til kongene som bygde labyrinten og gravene til de hellige krokodillene. Men de øvre rommene fikk han se, «og det er vanskelig å tro at de er frembrakt av mennesker; de forbausende og intrikate passasjene fra rom til rom og fra gårdsrom til gårdsrom var et endeløst mirakel for meg.» Veggene var reist av stein og dekket av innrissede figurer, og hvert gårdsrom var av hvit marmor og omgitt av en kolonnade.[2] Den egyptiske labyrint ble sammenlignet med Minos' labyrint i Knossos, og tiltrakk seg i antikken besøkende langveisfra.[3]

Trojaborger eller «jomfrudans» kalles de labyrintlignende steinsetningene fra forhistorisk tid som arkeologene har funnet i Norden. De enkelte steinradene er lagt i spiral eller i et system som utgår fra en vanligvis korsformet grunnplan, eksempelvis en som finnes rett nord for VisbyGotland i Sverige. En annen labyrint ligger ved Grebbestad i Bohuslän.[4]

Disse er mytiske, og man antar de må ha vært tillagt en kraftig magisk betydning. Man har også funnet helleristninger med komplekse labyrintmønstre. Fram til middelalderen ble det bygget rundt 500 labyrinter i Norden, men tilsvarende former har man også funnet ellers i verden.

Romerske labyrinter fra middelalderen minner om en Trojaborg, men gangene er skåret over slik at man kan vende flere ganger.

Hagelabyrinter bestående av grusveger separert av buskhekker, var populære dekorasjoner i slottsparker og på større gods på 1700- og 1800-tallet. Disse fungerte både som underholdning og som utsmykning. Ofte var de anlagt i vakre mønstre som kunne beundres fra et høytliggende sted, balkong og lignende.

Moderne labyrinter[rediger | rediger kilde]

I de senere år har det vært en økende interesse for labyrinter som symbol, også innenfor arkitekturen: Willen Park i Milton Keynes; Grace-katedralen i San Francisco, Tapton Park i Chesterfield og Labyrinthe de Harbor 16 i Montreal. Det finnes utallige dataspill som benytter labyrinter som underliggende tema.

Tolkninger av labyrinten[rediger | rediger kilde]

Tolkninger av labyrinten som symbol har vært utallige, her nevnes et utvalg:

  • livets begynnelse
  • urlivmoren
  • transformasjon
  • utvikling
  • livets ende
  • det ondes innerste
  • kaos

Sammenligninger med labyrinten:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ http://www.nemo.nu/ibisportal/0egyptintro/5egypt/index.htm
  2. ^ http://www.touregypt.net/featurestories/amenemhet3.htm
  3. ^ Mark Lehner: The complete pyramids (s. 183), forlaget Thames and Hudson, Oslo 1997, ISBN 978-0-500-28547-3
  4. ^ http://www.gjallarhorn.info/fornminner/?p=284

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]