Den greske selvstendighetskrigen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

Den greske selvstendighetskrigen (1821–1829), også kalt den greske revolusjonen (gresk: Ελληνική Επανάσταση, Elliniki Epanastasi; osmantyrkisk: يونان عصياني Yunan İsyanı: «det greske opprør»), var en vellykket krig hvor grekerne begynte for å få tilbake selvstendigheten for Hellas fra det muslimske osmanske rike (dagens Tyrkia). Krigen begynte i 1821 og varte fram til 1832, og fikk senere støtte fra Russland, Storbritannia, Frankrike og flere andre europeiske makter mot det osmanske rike som selv fikk støtte fra sine vasaller, eyaleten Egypt og delvis av eyaleten Tunisa. Med Konstantinopeltraktaten fikk Hellas friheten og selvstendigheten tilbake og grekerne ble det første folket underlagt det osmanske rike som ble frie.

Som følge av det bysantinske rike ble erobret av det osmanske rike i 1453 da Konstantinopel falt, kom det meste av Hellas under osmansk styre. I løpet av denne tiden var det hyppige opprør fra grekerne mot osmansk undertrykkelse for å gjenvinne friheten og selvstendigheten. [1] I 1814 ble en hemmelig organisasjon kalt for Filiki Eteria opprettet med det mål å frigjøre Hellas. Filiki Eteria planla å utløse opprør på Peloponnes, i Donau-fyrstedømmene, og i Konstantinopel. De første av disse opprørene skjedde den 6. mars 1821 i Donau-fyrstedømmene, men ble raskt slått ned av osmanerne. Hendelsene i nord fikk grekerne på Peloponnes til å handle og den 17. mars 1821 erklærte maniotene (grekerne på den midtre delen av Peloponnes, Manihalvøya) krig mot osmanerne.

Ved slutten av måneden var Peloponnes i åpent opprør mot tyrkerne og ved oktober 1821 hadde grekerne ved deres leder Theodoros Kolokotronis erobret Tripolitsa. Opprøret på Peloponnes ble raskt fulgt av opprør på Kreta, Makedonia og i sentrale Hellas, men kom snart til å bli brutalt slått ned. I mellomtiden hadde den midlertidige greske marine oppnådd suksess mot den osmanske marine i Egeerhavet og forhindret osmanske forsterkninger via sjøvegen.

Spenningene utviklet seg snart mellom de ulike greske fraksjonene, noe som førte til to etterfølgende greske borgerkriger. I mellomtiden hadde den osmanske sultanen forhandlet med Muhammad Ali av Egypt som sa seg villig til å sende sin sønn Ibrahim Pasha til Hellas med en hær for å slå ned opprøret. Som gjenytelse skulle Egypt for territorial gevinster i Hellas. Ibrahim gikk i land på Peloponnes med en hær i februar 1825 og fikk straks framgang. Ved slutten av 1825 var det meste av Peloponnes under egyptisk kontroll, og byen Messolonghi, som hadde vært under tyrkisk beleiring siden april 1825, falt i april 1826. Selv om Ibrahim ble beseiret i Manihalvøya, hadde han lyktes å slå ned det mest av Peloponnes og Athen var blitt gjenerobret.

De følgende årene med forhandlinger besluttet de tre stormaktene Russland, Storbritannia og Frankrike å gå inn i konflikten, og hver av de tre nasjonene sendte en marineflåte til Hellas. Som følge av nyheten om at en kombinert osmansk-egyptisk flåte var i ferd med å angripe den greske øya Hydra, avskjærte den allierte flåten den osmansk-egyptisk flåten ved Navarino (i dag Pylos). Etter en uke med stillingskrig begynte et sjøslag som endte med at den osmansk-egyptisk flåten ble ødelagt. Ved hjelp av en fransk styrke drev grekerne tyrkerne ut av Peloponnes og fortsatte med å frigjøre sentrale Hellas ved 1828. Som et resultat av flere år med forhandlinger ble Hellas endelig anerkjent som en uavhengig nasjon i mai 1832. Selvstendighetsdagen, den 25. mars 1821, er nasjonaldagen til Hellas.

Innhold

Bakgrunn [rediger]

Osmansk styre [rediger]

Konstantinopels fall i 1453 og deretter at etterfølgerstatene til det bysantinske rike ble erobret, markerte slutten på det bysantinske rike og dets greskspråklige innflytelse i Anatolia. Deretter begynte det osmanske rike å herske over det tidligere bysantinske området. Hovedstaden Konstantinopel ble omdøpt til Istanbul. Grekere flyktet fra landet og det osmanske rike begynte å ekspandere inn i Europa. De kom til å herske over hele Anatolia, Hellas og det meste av Balkan. Kristne ble gitt en del rettigheter under muslimske, osmanske styret, men de ble betraktet som mindreverdige undersåtter som hadde få muligheter eller var forhindret fra å få innflytelse i osmanske rike og måtte betale særskilte skatter som muslimske undersåtter unngikk. [2] De fleste grekere ble kalt for rayah av tyrkerne, et navn som refererte til den store masse av ikke-muslimer i det osmanske rike.[3][4]

«Vestfasaden av Parthenon», Views in Greece, London, 1821.
Den greske selvstendighetskrigen
Alamana – Gravia – Valtetsi – Doliana – Dragashani – Skuleni – Vassilika – Tripoli – Khios – Peta – Dervenakia – 1. Messolonghi – Karpenisi – Psara – Greske borgerkriger – Samos – Gerontas – Sphacteria – Maniaki – Mills of Lerna – 3. Messolonghi – Mani – Arachova – Kamatero – Phaleron – Navarino – Petra

I mellomtiden hadde greske intellektuelle og humanister, som hadde utvandret vestover før eller under de muslimske invasjonene, slike som Demetrios Chalkokondyles og Leonardos Filaras, krevde frihet for deres hjemland.[5] Imidlertid forble Hellas under osmansk styre i flere århundrer.

Den greske revolusjonen var ikke en isolert hendelse; tallrike mislykkede forsøk på å gjenvinne uavhengighet skjedde gjennom hele historien til den osmanske epoken. Gjennom hele 1600-tallet var det stor motstand mot osmanerne i Morea (middelalderens navn på Peloponnes) og andre steder, noe som er bevitnet i opprør ledet av Dionysos filosofen.[6] Etter den moreanske krigen, havnet Peloponnes under herredømmet til republikken Venezia i 30 år, og uro og opprør vedvarte fra da av og ut 1600-tallet da grupper klephter (greske opprørere og banditter) økte i antall.[7]

Det første store opprøret var den russisk-støttede Orlovopprøret (gresk: Ορλωφικά) på 1770-tallet, men etter å ha hatt begrenset framgang ble det knust av osmanerne. Etter å ha slått ned opprøret herjet muslimske albanere i osmansk tjeneste mange regioner på det greske fastlandet.[8] Imidlertid fortsatte maniotene i sørlige Peloponnes hele tiden å motsette seg den osmanske undertrykkelsen, og beseiret flere osmanske angrep på deres region, det mest kjente var invasjonen i 1770.[9] I løpet av den den andre russisk-osmanske krig, finansierte det greske samfunnet i Trieste en liten flåte som ble kommandert av Lambros Katsonis. Denne selvstendige greske flåten ble en plage for den osmanske marinen; under den samme krigen gikk også klephterne og armatoloierne til opprør igjen.[10]

På samme tid var det en rekke grekere som nøt en privilegert posisjon i det osmanske statsbyråkratiet. Grekere kontrollerte de religiøse affærene til den gresk-ortodokse kirken gjennom det økumeniske patriarkat av Konstantinopel da de fleste i det høyere presteskapet i den ortodokse kirken var gresk opprinnelse. Som et resultat av det osmanske milletsystemet («trosfellesskapet») hadde hovedsakelig et gresk hierarki av presteskapet kontroll over de ortodokse undersåttene i det muslimske riket («Rum milleti»).[11][2]

Likevel spilte den gresk-ortodokse kirken en vesentlig rolle i å bevare det greske språket og den nasjonale identiteten, utviklingen av det greske samfunnet og gjenoppstandelse av gresk nasjonalisme.[12] Fra 1700-tallet og framover fikk faktisk framstående greske familier i Konstantinopel, kjent som phanariotter etter distriktet Phanar i byen, betydelig kontroll over den osmanske utenrikspolitikken og til sist over statsbyråkratiet.[13]

Referanser [rediger]

  1. ^ Woodhouse, C. M. (1968): A Story of Modern Greece, «The Dark Age of Greece (1453–1800)», Faber and Faber, s. 113
  2. ^ a b Barker (2008), Religious Nationalism in Modern Europe, s. 118
  3. ^ Reʿâyâ, et arabisk ord som betydde «flokk» (som en flokk sauer) eller «det brede lag», jf. Georgiadis-Arnakis (1952), The Greek Church of Constantinople, s. 238
  4. ^ The American Heritage Dictionary of the English Language, 4. utg., Houghton Mifflin Company, (2004)
  5. ^ Bisaha (2006), Creating East and West, s. 114–115; Milton (& Diekhoff) (1965), Milton on himself, s. 267
  6. ^ Kassis (1979), Mani's History, s. 29.
  7. ^ Kassis (1979), Mani's History, s. 31–33.
  8. ^ Svoronos (2007), History of Modern Greece, s. 59
  9. ^ Kassis (1979), Mani's History, s. 35.
  10. ^ Svoronos (2007), History of Modern Greece, s. 59
  11. ^ Georgiadis-Arnakis (1952), The Greek Church of Constantinople, s. 238
  12. ^ Georgiadis-Arnakis (1952), The Greek Church of Constantinople, s. 244 argumenterer for at kirken i Konstantinopel framviste «a magnificent work of national conservation", and contributed to the national liberation of all the subject nationalities of the Balkan peninsula.»
  13. ^ Paparrigopoulos 1925, History of the Hellenic Nation, Eb, s. 108; Svoronos (2007), The Greek Nation, s. 89

Litteratur [rediger]

  • Finlay, George (1861): History of the Greek Revolution. W. Blackwood and Sons.
  • Howe, Samuel Gridley (1828): An Historical Sketch of the Greek Revolution. White, Gallaher & White.
  • Gordon, Thomas (1844): History of the Greek Revolution. London.
  • Makriyannis, Yannis: Memoirs. Se den originale teksten i Βικιθήκη.
historiestubbDenne historierelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.

Hentet fra «http://no.wikipedia.org/w/index.php?title=Den_greske_selvstendighetskrigen&oldid=12384975»