Herakles

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
For andre betydninger, se Herkules
Herakles, Iphitos og Eros, fra en etruskisk bronseskål (Roma)

Herakles (gresk: Ἡρακλῆς, «Heras ære») var en hero (helt) i gresk mytologi. Han var sønn av Zevs og Alkmene, barnebarn av Persevs og hustruen til Amfitryon. Han blir ofte regnet som den største av de mytiske greske heltene, de såkalte heroene, og er best kjent for sin overmenneskelige styrke. I romersk mytologi ble han kalt Herkules, som senere romerske keisere, spesielt Commodus og Maximinus Daia, identifiserte seg med. Romerne overtok den greske versjonen av hans liv og bedrifter hovedsakelig uforandret, men la til egne anekdotiske detaljer, noen av disse knyttet helten til områdene rundt Italia i Middelhavet. Roma tilpasset også detaljene i hans kult til egne behov.

Antikkens grekere mente at Herakles var stamfar til kelterne, og fra 700-tallet f.Kr påberopte også spartanerne seg Herakles som stamfar. De styrende i Sparta omtalte heretter seg selv som heraklider.[1]

Karaktertrekk[rediger | rediger kilde]

Herakles bryter med Antaios (Nordisk familjebok).

Usedvanlig styrkekraft, mot, kløkt, og seksuell manndomskraft var blant hans fremste karaktertrekk. Selv om han ikke var like dyktig som Odyssevs og Nestor, kunne Herakles også bruke sin intelligens ved flere anledninger når hans styrke ikke var nok, eksempelvis som da han arbeidet for kong Augeas av Elis, bryte med giganten Antaeus eller lure Atlas i å ta tilbake himmelen på sine skuldre. Sammen med Hermes var han beskytter av gymnasia (idrettsskoler) og palaestrae (bryteskoler).[2]

Hans ikonografiske egenskaper er løveskinnet og klubben. Disse kvalitetene forhindret ham ikke fra å bli oppfattet som en leken person som brukte spill for å slappe av fra arbeidet og han tilbrakte mye tid med barna.[3] Ved å erobre farlige arkaiske styrker skal han etter sigende ha «gjort verden trygg for menneskeheten».[4]

Herakles var meget lidenskapelig og lettbevegelig, i stand til å gjøre både store dåder for sine venner (som å bryte med Thanatos på vegne av prins Admetus som hadde vært gjestmild overfor Herakles) og å være en forferdelig fiende som ville la det gå fryktelig utover de som gikk imot ham, slik som Augeas, Neleus og Laomedon.

Opprinnelse[rediger | rediger kilde]

Herakles bryter med kjempen Antaios.

Det er blitt fortalt mange populære fortellinger om Herakles’ liv og hvor den mest berømte er Herakles' tolv storverk. En annen kjent historie er der Herakles blir kidnappet av Hades og blir gjort dødelig. Han beholder fortsatt gudenes styrke og blir dermed en stor helt.

Aleksandriske poeter fra den hellenistiske tiden benyttet hans mytologi i en poetisk og tragisk sfære.[5] Hans skikkelse, som opprinnelig hadde trekk fra motiver fra kulturer i Midtøsten som kampen mot en løve, var kjent rundt hele Middelhavet.

Hans etruskiske ekvivalent (tilsvarighet) var eksempelvis Hercle, en sønn av Tinia og Uni.

Herakles var både hero og gud: på den samme festivalen ble det ofret til ham først som en hero med ktonisk drikkeoffer, og deretter som en gud ved et alter. Han legemliggjorde således den nærmeste greske tilnærmingen til en halvgud.[trenger referanse] Kjernen i fortellingene om Herakles har blitt identifisert av forskeren Walter Burkert som en opprinnelse i en neolittisk (yngre steinalder) jegerkultur og i sjamaniske tradisjoner om overfart til underverden.[6]

Herakles' tolv storverk[rediger | rediger kilde]

Etter at Hera gjorde Herakles sinnssyk, drepte han sin hustru og sine barn. For å sone for sin forbrytelse ble han dømt til å utføre ti arbeidsstykker for sin fremste fiende Eurysthevs, som hadde blitt konge i Herakles' sted. Han utførte disse oppgavene, men Eurysthevs hevdet at rengjøring av Augeas’ stall og drapet på den lerneiske hydra ikke var gjort av ham selv, og ga ham derfor ytterligere to oppgaver. Herakles utførte også disse.

Ingen forfatter har listet storverkene i den samme rekkefølge. Apollodoros fra Aten (2.5.1-2.5.12) har gitt den følgende orden:

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Tom Holland: Perserkrigene (s.87), forlaget Gyldendal, Oslo 2008, ISBN 978-82-02-29299-7
  2. ^ Pausanias, Guide to Greece, 4.32.1
  3. ^ Aelian, Varia Historia, 12.15
  4. ^ Aelian, Varia Historia, 5.3
  5. ^ Burkert 1985, pp. 208-9
  6. ^ Burkert 1985, pp. 208-212.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]