Kattugle

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kattugle
Kattugle
Vitenskapelig(e)
navn
:
Strix aluco
L., 1758
Norsk(e) navn: kattugle
Hører til: egentlige ugler,
ugler,
fugler
Habitat: eldre løvskog, blandingsskog og parker
Utbredelse: se kartet
Utbredelseskart for Kattugle
Underarter:
  • S. a. aluco
  • S. a. biddulphi
  • S. a. harmsi
  • S. a. ma
  • S. a. mauritanica
  • S. a. nivicola
  • S. a. sanctinicolai
  • S. a. siberiae
  • S. a. sylvatica
  • S. a. willkonskii
  • S. a. yamadae

Kattuglen (vitenskapelig navn Strix aluco) er en ugleart som er utbredt over store deler av Europa, det sydlige Russland, Kina og Korea. I Europa er kattuglen den vanligste og mest utbredte arten av alle uglene. Bestanden av kattugler er stor, det er flere hundre tusen hekkende par. Kattuglen er aktiv om natten, om dagen går den i skjul høyt opp i et tre. Man hører den oftere enn man ser den, og man hører den oftest om natten.

Uglene er inndelt i to familier, egentlige ugler og slørugler. Kattuglen tilhører de egentlige uglene. Arten ble klassifisert av Carl von Linné i 1758. En gammel myte om kattuglen sier at den varsler væromslag eller dødsfall hvis den skriker i nærheten av bolighus nattestid.

Portrett

Beskrivelse[rediger | rediger kilde]

Kattuglen er en ugle av middels størrelse, ca. 40–46 cm. Den har et vingespenn på 95–105 cm, og en vekt på omkring 400–800 gram. Det er ikke stor forskjell mellom kjønnene, men hunnen er i gjennomsnitt ca. 5 % større og tyngre enn hannen.

Kattuglen er tettbygget med et stort, rundt hode (uten "horn") og avrundete vinger. Den forekommer i to fargefaser, rødbrun og gråbrun med alle overgangsformer. Hunnen er mer rødbrun enn hannen. Den lyse undersiden er spettet med mørkebrunt og ansiktet er forholdvis jevnt brunt. Øynene er dypt sorte. Kattuglens flukt er rettlinjet og direkte utført med raske vingeslag ofte fulgt av glideflukt. Vingene er korte og avrundete.

Kattuglens kalleskrik likner «tu-vit tu-hu». Imidlertid er dette skriket sammensatt av hannuglens tutende «ho-ho-hoo» og hunnuglens mer skrikende svar «ki-vitt».

Det er antatt at kattuglen har de best utviklete øynene av uglene. Kattuglens retina har ca. 56 000 lysfølsomme staver per kvadratmillimeter. Dette gjør den i stand til å skille byttedyr fra omgivelsene på mange meters avstand, selv i et lysskinn som bare tilsvarer belysningen fra et stearinlys 500 m unna. Under lyssvake forhold er dette ca 100 ganger bedre enn menneskets syn.

Ringmerkede kattugler har blitt opp til cirka 18 år gamle. I fangenskap er det individer som har blitt 27 år.

Bestand[rediger | rediger kilde]

Bestanden av kattugler er stor. Størrelsen på bestanden er på flere hundre tusen hekkende par. Den svinger litt fra år til år, alt etter tilgangen på mat og hvor harde vintrene er. Kattuglen finnes stort sett over hele Europa, unntatt i Irland og lengst nord i Skandinavia. I tillegg finnes den langs middelhavskysten i det nord–vestlige Afrika, og i vestlige deler av Asia. Bestanden strekker seg også videre østover til det fjerne østen, med hovedtyngden av fuglene i Kina og Korea.

I Europa antas det å være rundt 400 000–500 000 hekkende par. Av disse befinner omtrent 10 000–20 000 par seg i Sverige, cirka 3000–5000 par i Danmark, og omtrent 20 000 par i Storbritannia. I Norge hekker den nord til Trondheimsfjorden. Det finnes noen få par helt nord til Helgeland.

Til tross for at bestanden er stor, og at kattuglen ikke er utrydningstruet, har det spesielt i Storbritannia vært en markant og bekymringsfull nedgang i bestanden de siste årene.

Systematikk og utbredelse[rediger | rediger kilde]

Kattuglen er delt opp i 11 underarter, noen arter lever isolert fra de andre underartene, mens andre igjen har overlappende leveområder:

Den mindre humes kattugle ble tidligere regnet som en underart av kattuglen, men er nå klassifisert som egen art.

Adferd[rediger | rediger kilde]

Den er i hovedsak aktiv om natten og holder seg i ro om dagen, gjerne sittende på en gren i skjul tett inntil trestammen. Om den blir oppdaget holder den seg stort sett rolig, hvis man ikke kommer for nær. I den lyse årstiden hender det at den jakter hele dagen. Kattuglen er en utpreget standfugl som vandrer lite. Den liker ikke å fly over store vannflater, og holder seg helst i territoriet sitt året rundt. Størrelsen på territoriet til et kattuglepar varierer mellom 10 og 100 hektar, og er størst i områder der antall fugl er lavest. Ungfuglene kan streife litt rundt omkring, men de beveger seg sjelden lenger enn 10 km.

Kattuglen finnes i både barskog og blandingsskog, gjerne nær dyrket mark eller i skogkanten, men den trives aller best i eldre løvskog hvor den kan finne hule trær som den kan bo i. Den trenger åpninger i skogen hvor den kan jakte. Kattuglen finnes også i parkområder i urbane strøk, til og med i storbyer som London og Berlin. Spesielt vinterstid hender det at den kommer frem til tettbebygde strøk, der den kan påtreffes i tårn eller andre bygninger.

Mindre skogsugler som minervas ugle og hornugle kan i alminnelighet ikke holde til i samme område som kattuglen. I områder hvor kattuglen ikke forekommer, for eksempel i Irland, finnes hornuglen overalt hvor det er skogsterreng.

Kattuglen forårsaker flere skader på mennesker enn noen annen europeisk fugleart. Kattuglen kan bli veldig aggressiv hvis den må forsvare redet. Den vil forsvare rede og unger med stor fryktløshet, og slår etter inntrengerens ansikt med de lange, skarpe klørne. Siden flukten er nesten lydløs er den om natten vanskelig å oppdage før det er for sent.

Mat[rediger | rediger kilde]

Kattuglen er en rovfugl. Den spiser helst fugler og smågnagere. Den tar gnagere av størrelse opp til brunrotte. Kattuglen kan også spise ormer, frosker, insekter, og av og til fisk. Den klarer ikke å fordøye bein, hår og fjær. Av dette danner den harde kuler – pellets – som den gulper opp igjen og spytter ut.

Kattuglen jakter helst om natten. Da sitter den stille på en grein og venter, mens den ser og lytter etter byttedyr den kan fange. Når den oppdager et bytte som beveger seg på bakken glir den stille ned og fanger det ved å holde det med vingene så det ikke kan unnslippe samtidig som den dreper det med de kraftige klørne. Den kan også ta fugler i lufta, eller fra redet. Kattuglen flyr lydløst ettersom vingene er svært myke og bøyelige.

Reproduksjon[rediger | rediger kilde]

Kattugleunger

Kattuglen blir kjønnsmoden før den er et år gammel. De lever vanligvis i monogame parforhold hele livet, men enkelte hanner er polygame. Kattuglen bygger ikke redet selv, men legger eggene i et rede som er forlatt av skjærer eller kråker, eller i et hult tre. Egentlig er kattuglen en utpreget huleruger, men den har måttet tilpasse seg mangelen på hule trær, og kan derfor finne på å ruge i åpne reir. Kattuglen bruker gjerne fuglekasser som er tilpasset spesielt for ugler.

Fuglen yngler tidlig på året, av og til så tidlig som i februar, men normalt i mars. I gnagerår klekker den store kull. I år med få gnagere legger den bare to–fire egg, enkelte år legger den ingen egg i det hele tatt. Eggene er hvite, nesten helt runde, og cirka 46x39 mm store.

Eggene klekkes etter en rugetid på cirka 29 dager. Ungene begynner å bevege seg ut av redet når de er omtrent 4 uker gamle, og de lærer å fly når de er rundt 7 uker. Foreldrene tar seg av ungene til de er i stand til å skaffe seg tilstrekkelig med mat på egenhånd når de er 4–5 måneder gamle. Utpå høsten må ungfuglene forlate territoriet til foreldrene, og skaffe seg sin egen yngleplass.

Kattugle høyre håndsvingfjær viser hvor mykt «pelsete» vingefjærene er på oversiden så de ikke skal lage turbulens men være lydløse.

Andre arter[rediger | rediger kilde]

Det finnes over 200 arter ugler. Ti uglearter lever i Norge. Det er haukugle, hornugle, hubro, jordugle, kattugle, lappugle, perleugle, slagugle, snøugle og spurveugle. I tillegg har enkeltindivider av dverghornugle, kirkeugle og tårnugle blitt observert i Norge noen ganger. Kattuglen er fredet i Norge.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons Commons: Strix aluco – bilder, video eller lyd
Wikispecies-logo.svg Wikispecies: Strix aluco – detaljert artsinformasjon