Nilen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

Nilen
Satellittbilde av Nilens delta
Lengde		6 800 km
Middelvannføring		2 830 m3/s
Nedslagsfelt		3 400 000 km2
Kilde		Kagera gjennom Victoriasjøen, Tanasjøen, m.fl.
Høyde ved kilden		1 134 og 1 788 moh
Utløp		Middelhavet
Renner gjennom		Nilen:  Egypt  Sudan Kun Den Hvite Nil:  Uganda  Republikken Kongo  Kenya  Tanzania  Rwanda  Burundi Kun Den Blå Nil:  Etiopia
Sideelver		Den Blå Nil, Den Hvite Nil

Nilen (arabisk: النيل) er en elv i Afrika, regnet av mange som verdens lengste elv^[1], og av andre som verdens nest lengste elv etter Amazonas^[2]. Den er målt 6800 km i 2007. Beregnet lengde varierer mellom 6300 og 7200 km – avhengig av hvilket oppslagsverk som konsulteres. Den begynner i fjellene i Afrika. Da det regnet veldig mye i fjellene ble det flom i lavlandet. Det ble utnyttet av egypterne. De sådde korn der, og når det regnet ble sidene gjødslet og det vokste raskere en vanlig. Mesteparten av Egypts befolkning, og alle Egypts byer bortsett fra de nær kysten, ligger ved Nilen nord for Aswan, og nesten alle kulturelle og historiske områder fra oldtidens Egypt ligger ved Nilens elvebredde. Elven Kagera som renner ut i Victoriasjøen i Uganda regnes for å være elvens kilde. Derfra flyter denne mektige elven gjennom Uganda, Sudan og Egypt før den sprer seg i Nildeltaet og munner ut i Middelhavet. På sin ferd nordover rekker elven å motta tilsig fra en rekke bielver, hvorav den viktigste er den såkalte Blå Nil, som har sitt utspring i Etiopia og som forener seg med elvens hovedløp (den Hvite Nil) nær Sudans hovedstad Khartoum. Vannet bruker fire måneder på veien fra kildene i det indre av Afrika til Middelhavet.

[rediger] Historie

[rediger] Etymologi

Navnet «Nilen» kommer av det greske ordet Neilos (Νειλος), som betyr elvedal. På egyptisk het Nilen iteru, som betyr «mektig elv». På koptisk kommer ordene piaro eller phiaro, som betyr «elva», fra det samme egyptiske navnet fra oldtiden.

[rediger] Oldtidens Egypt

Nilen har vært livslinjen i egyptisk kultur siden Steinalderen. I en periode 11 000-8 000 f.Kr. var det et nesten fullstendig opphold i bosettingen, på grunn av vanskelige flom- og klimaforhold knyttet til ustabilitet i klimasystemene i det Indiske hav. Denne såkalte «ville» perioden medførte at Egypt ikke gjennomgikk den samme urbaniserings- og jordbruksutvikling som man samtidig så i fruktbare halvmåne. Derimot var fiske og nomadisk fedrift utbredt i Øvre Nilen, dvs lengst sør i dagens Egypt.^[3]

Klimaendring eller overbeiting kanskje så tidlig som 8000 f.Kr. førte deretter til at beitemarkene tørket ut og dannet Sahara. Det antas at befolkingen da flyttet til elva, hvor de utviklet et mer sentralisert jordbrukssamfunn. Mesteparten av byene i oldtidens Egypt befant seg i Nildalen nord for Aswan.

Nilen flommet over årlig, og gjorde jorden i nærheten svært fruktbar. I oldtidens Egypt ble vannstanden i Nilen grundig dokumentert, nettopp fordi den dannet grunnlaget for all økonomisk vekst og nedgang i området. Dersom vannstanden økte, kunne faraoen kreve høy skatt, og omvendt.

Religionen ble også påvirket av Nilen, og man trodde at både faraoen og gudene sørget for den årlige flommen. Alle gravstedene fra oldtidens Egypt, blant annet pyramidene, befinner seg på vestsiden av Nilen. Fordi solen går ned i vest, antas det at Nilens vestbredde ble et symbol på livet etter døden.

[rediger] Referanser

1. ^ Caplex (Norsk). J.W. Cappelens Forlag AS. Besøkt 6. april 2008.
2. ^ Anne Vinding. - Nilen ikke lenger verdens lengste (Norsk). VG. Besøkt 6. april 2008.
3. ^ Ian Shae (red), The Oxford History of Ancient Egypt, Oxford University press 200, side 29-31. ISBN 0-19-815034-2.

Denne Afrikarelaterte artikkelen er dessverre kort eller mangelfull, og du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.