Ramses II

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Ramses II
Farao av Egypt
Ramses II
Ramses den store
Navn: *Riʻmīsisu; «Den store stamfar»
Fyrstehus: 19. egyptiske dynasti
Regjeringstid: 1279 f.Kr. – 1213 f.Kr.
Forgjenger: Seti I
Etterfølger: Merneptah
Født: ca. 1300-tallet f.Kr.
Død: 1213 f.Kr., KV7
Foreldre: Seti I og Tuya
Ektefelle‍(r): Nefertari; Isetnofret; Maathorneferure; Meritamen; Bintanath; Nebettawy; Henutmire
Barn: Amun-her-khepsef; prins Rameses; Pareherwenemef; Khaemweset; Merneptah; Meryatum; Bintanath; Meritamen; Nebettawy

Ramses II av Egypt (styrte 1279 f.Kr. - 1213 f.Kr.), også kjent som Ramses den store, fra egyptisk *Riʻmīsisu, alternativt transkribert som Rameses og Ramesses. Han var den tredje egyptiske farao av det 19. dynasti. Han er ofte vurdert som den største, mest feirede, og den mektigste farao av det egyptiske rike.[1] Hans etterfølgere og senere egyptere kalte ham for «den store stamfar». Ramses II ledet flere militære kampanjer inn i Levanten, gjeninnførte egyptisk kontroll over Kanaan. Han ledet også ekspedisjoner sørover inn i Nubia, feiret på inskripsjoner ved Beit el-Wali og Gerf Hussein.

I en alder av 14 år ble Ramses utpekt til prinsregent av sin far, farao Seti I.[1] Det er antatt at han overtok tronen mens han var i slutten av tenårene og det er kjent at han hersket over oldtidens Egypt fra 1279 f.Kr. og fram til 1213 f.Kr.[2] for en tid som utgjorde hele 66 år og 2 måneder, i henhold til både Manetho og Egypts samtidige historiske nedtegnelser. Det ble sagt at han levde til at han ble 99 år gammel, men det er mer sannsynlig at han døde enten 90 eller 91 år gammel. Om han ble farao i 1279 f.Kr., slik de fleste egyptologer tror i dag, ville han ha overtatt tronen den 31. mai 1279 f.Kr, basert på hans kjente tilsettelsesdato av III Shemu dag 27.[3][4]

Ramses II feiret et uovertruffent antall av 14 sed-festivaler i løpet av sitt styre. Den første ble etter tradisjonen feiret etter at farao hadde styrt i 30 år, og siden hvert tredje år. Det er mer enn noen annen farao.[5] Ved sin død ble han gravlagt i en grav i Kongenes dal;[6] hans legeme ble senere flyttet til en kongelig skjulested hvor den ble først oppdaget i 1881, og er i dag stilt ut i Det historiske museum i Kairo.[7]

Den tidligste delen av hans styre var fokusert på å bygge byer, templer og monumenter. Han etablerte byen Pi-RamsesNildeltaet som sin nye hovedstad og militærbase for sine kampanjer inn i Syria. Byen ble bygd på restene av den tidligere byen Avaris, hovedstad for folket hyksos da de tok over, og ble stedet for hovedtempelet til Set.

Han er også kjent som Ozymandias i greske kilder, fra en translitterasjon til gresk av en del av Ramses' tronenavn, User-maat-re.[8]

Kampanjer og slag[rediger | rediger kilde]

Rameses II som barn (Det egyptiske museet)

Tidlig i sitt liv gjennomførte Ramses II tallrike militære kampanjer for å erobre tidligere områder tilbake fra nubiske og hettittiske kontroll og for å sikre Egypts grenser. Han var også ansvarlig for å slå ned en del nubiske opprør og utførte en militærkampanje i Libya. Selv om det berømte slaget ved Kadesj ofte dominerer forskernes syn på Ramses IIs militære dyktighet og makt, kunne han ikke nyte mer enn et par fullstendig militære seirer over Egypts fiender. I løpet av Ramses IIs styre er den egyptiske hæren beregnet til å ha utgjort rundt 100 000 mann, en formidabel styrke som han brukte for å styrke egyptisk innflytelse.[9]

Slaget mot sjøpirater[rediger | rediger kilde]

I sitt andre år beseiret han avgjørende sjøpirater som ble kalt for Shardana eller Sherden, et av flere havfolk, og som hadde herjet Egypts kyst mot Middelhavet ved å angripe handelsskip som seilte til og fra Egypt.[10] Disse piratene kom antagelig fra kysten av Jonia eller muligens sørvestlige Anatolia (dagens Tyrkia). Ramses posterte tropper og skip langs strategiske punkter langs kysten og lot tålmodig piratene å angrep sine bytter før han dyktig fanget dem ved et overraskende angrep i et sjøslag.[11] En stele fra Tanis dokumenterer at de hadde kommet «i deres krigsskip fra havets midtre og ingen var i stand til står foran dem». Det må ha vært et sjøslag et sted foran munningen av Nilen ettersom kort tid etter ble mange shardana sett i faraos livvakt hvor de er iøynefallende med deres hjelmer med horn og en ball i midten og deres runde skjold og store sverd, slik som de er avbildet i inskripsjonene for slaget ved Kadesj.[12] I det samme sjøslaget beseiret farao også et folk kalt for lukka (L'kkw, muligens de senere lykiere og et annet kalt for ŝqrsšw (sjekelesj).

Første syriske kampanje[rediger | rediger kilde]

Den umiddelbare forhistorie til slaget ved Kadesj var de tidlige kampanjene til Ramses II inn i Kanaan og Palestina. Hans første kampanje synes å ha skjedd i det fjerde året av hans styre og ble feiret med reisningen av en stele i nærheten av dagens Beirut. Inskripsjonen er bortimot helt uleselig grunnet erosjon. Hans nedtegnelser forteller oss at han var tvunget til å bekjempe en palestinsk prins som ble dødelig såret av en egyptisk bueskytter, og hans hær ble fullstendig utryddet. Ramses II holdt prinsen levende og fraktet ham som fange til Egypt. Han plyndret deretter høvdingene i Midtøsten i deres egne landområder, dro hvert år til sine hovedkvarter ved Ribla i dagens Israel for å kreve tributter. I det fjerde året av hans styre erobret han den hettittiske vasallstaten Amurru i løpet av hans krigføring inn i Syria.[13]

Andre syriske kampanje[rediger | rediger kilde]

Ramses II stormer den hettittiske festningen i Dapur.

Slaget ved Kadesj i hans femte år var det klimatiske sammenstøtet i en kampanje som Ramses utkjempet i Syria mot de fornyete hettittiske styrkene til Muwatalli II. Farao ønsket seg en seier ved Kadesj både for å utvide Egypts grenser inn i Syria og for å etterligne sin far Seti Is triumferende innmarsj i byen bare et tiår tidligere. Han bygget opp i sin nye hovedstad Pi-Rameses for å kunne framstille våpen, stridsvogner og skjold. Hans ønsker ble fulgt og det ble framstilt 1000 våpen i en uke, rundt 250 stridsvogner på 2 uker, og 1000 skjold på en og en halv uke. Etter disse forberedelsene dro Ramses inn i Midtøsten for å møte en større fiende enn han noen gang tidligere hadde møtt: det hettittiske riket.[14]

Selv om Ramses' styrker havnet i et hettittisk bakhold og var i mindretall ved Kadesj kjempet farao i slaget til det havnet i et dødpunkt og vendte hjem som en helt. Ramses IIs styrker led betydelige tap særlig langs Ras divisjon som ble utryddet av de innledende angrepene fra de hettittiske stridsvognene. Straks Ramses var tilbake i Egypt proklamerte han at han hadde vunnet en stor seier.[15] Han hadde forbauset alle ved en bortimot tapt kamp. Slaget ved Kadesj var en personlig seier for Ramses som etter å ha gått rett inn i et bakhold hadde den unge kongen modig samlet sine spredte tropper for å kjempe på slagmarken mens han unngikk å bli drept eller tatt til fange. Dog er det mange historikere som regner slaget som et strategisk nederlag for egypterne da de ikke var i stand til å erobre byen eller området rundt Kadesj. Ramses dekorerte sine monumenter med relieffer og inskripsjoner som beskrev kampanjen som i sin helhet og slaget i særdeleshet som en betydelig seier. Inskripsjonene av hans seier dekorerte Ramesseum.[16] Abydos, Karnak, Luxor og Abu Simbel. Eksempelvis på tempelveggene i Luxor ble den nær katastrofen snudd til en heroisk handling:

«Hans majestet drepte hettittenes bevæpnede styrker i deres helhet, deres store herskere og alle deres brødre... deres infanteri og stridsvogner falt til jorden, den ene på toppen av den andre. Hans majestet drepte dem... og de lå strukket ut foran deres hester. Men hans majestet var alene, ingen fulgte ham...»[17]

Tredje syriske kampanje[rediger | rediger kilde]

Egypts sfære av innflytelse var nå begrenset til Kanaan mens Syria falt i hettittiske hender. Prinser i Kanaan synes å ha vært påvirket av at egypterne ikke var i stand til påtvinge dem sin vilje, og sporet av hettittene begynte de å gjøre opprør mot Egypt. I det syvende året av hans styre dro Ramses II på nytt til Syria. Denne gangen viste han seg mer suksessfull mot sine hettittiske fiender. I løpet av denne kampanjen delte han hæren sin i to deler. Den ene ble ledet av hans sønn, Amun-her-khepeshef, og den forfulgte krigere fra ŝhasu-stammene over Negevørkenen så langt som til Dødehavet, og erobret Edom-Seir. De marsjerte deretter for å erobre Moab. Den andre styrken, ledet av Ramses selv, angrep Jerusalem og Jeriko. Han gikk deretter inn i Moab hvor han møtte sin sønn og den forente hæren marsjerte deretter mot Hesbon, Damaskus og videre til Kumidi og til sist gjenerobret Upi, og gjenetablerte Egypts grense for innflytelse.[18]

Senere kampanjer i Syria[rediger | rediger kilde]

Relieff fra Ramesseum som viser beleiringen av Dapur

Ramses utvidet sine militære suksesser i hans åttende og niende år. Han krysset Hundeelven (Nahr el-Kelb i dagens Libanon) og dro nordover inn i Amurru. Hans hæravdelingen greide å marsjere så langt nord som til Dapur,[19] hvor han fikk reist en statue av seg selv. Den egyptiske farao var således i nordlige Amurru, godt forbi Kadesj, i Tunip hvor ingen egyptisk soldat hadde vært siden tiden under Thutmosis III, nesten 120 år tidligere. Han beleiret byen før han erobret den. Hans seier viste seg å være ettårig.

I år ni reiste Ramses en stele ved Beit She'an i dagens Israel. Etter å ha sikret sin makt over Kanaan førte Ramses sin hær nordover. En meget uleselig stele i nærheten av Beirut som synes å være datert til kongens andre år var antagelig satt opp her i hans tiende.[20] Den tynne stripen med områder som var sammenpresset mellom Amurru og Kadesj ga ikke muligheter for en stabil besittelse. Innenfor et år hadde det igjen havnet innenfor hettittenes kontroll. Ramses måtte marsjere mot Dapur på nytt i sitt tiende år. Denne gangen hevdet han å ha utkjempet et slag hvor han ikke trengte å ta på seg brystharnisk før etter to timer etter at slaget begynte. Seks av hans sønner som fortsatt hadde sine hårlokker tok del i denne erobringen. Han tok byene i Retenu,[21] og Tunip i Naharin,[22] senere nedtegnet på veggene i Ramesseum.[23] Denne andre suksessen her var uansett like meningsløs som hans første, da ingen av maktene var i stand til avgjørende å beseire den andre i slaget.[24]

Fredsavtale med hettittene[rediger | rediger kilde]

Tavle med fredsavtalene mellom Hattusili III av Hatti og Ramses II av oldtidens Egypt, i dag ved Istanbuls arkeologiske museer.

Den avsatte hettittiske kongen Mursili III flyktet til Egypt, landet til hans hjemlands fiende, etter å ha mislyktes i å velte sin onkel fra tronen. Hattusili III svarte på konspirasjonen og landflyktigheten på å kreve fra Ramses II om å utlevere hans nevø tilbake til Hatti.[25]

Dette kravet fremskyndet en krise i forholdet mellom Egypt og Hatti da Ramses II nektet for enhver kjennskap til om Mursili var i hans land eller ikke, og de to rikene kom svært nær full krig. Til sist, i den 21. året av hans styre (1258 f.Kr.) besluttet Ramses å komme til en enighet med den nye hettittiske kongen i Kadesj, Hattusili III, for å avslutte konflikten. De påfølgende dokumentene er den tidligst kjente fredsavtale i verdenshistorien.[26]

Fredsavtalen var nedtegnet i to versjoner, en i egyptiske hieroglyfer, den andre i akkadisk ved å benytte kileskrift, og begge versjonene har overlevd. Slike tospråklige nedtegnelser er vanlig for mange påfølgende avtaler. Denne avtalen adskiller seg fra andre dog i at de to språkversjonene har forskjellig ordlyd. Selv om mesteparten av teksten er felles, hevder den hettittiske versjon at egypterne kom for å få fred mens den egyptiske versjonen hevdet det motsatte.[27] Avtalen ble gitt til egypterne i form av en sølvplakett, og denne "lommeversjonen" ble tatt med tilbake til Egypt og hogget inn i tempelet i Karnak.

Fredsavtalen ble inngått mellom Ramses II og Hattusili III i det 21. år av Ramses' styre.[28] (ca 1285 f.Kr.). Dens 18 artikler kaller for fred mellom Egypt og Hatti og deretter fortsetter å hevde at deres respektive guder også krevde fred. Grensene er ikke fastsatt i denne fredsavtalen, men kan bli utledet fra andre dokumenter. Papyrusen Anastasy A beskriver Kanaan for den siste delen av styret til Ramses II og er en opptelling av navn på fønikiske kystbyer under egyptisk kontroll. Havnebyen Sumur nord for Byblos er nevnt som den nordligste byen som var underlagt Egypt, noen som hentyder at den hadde en egyptisk garnison.[29]

Det ble ikke nevnt noen nye egyptiske kampanjer i Kanaan etter fredsavtalen. Den nordlige grensen synes å ha vært trygg og fredelig slik at styret til farao var sterk fram til hans død, og hans dynasti var avtagende.[30] Da kongen av Mira forsøkte å involvere Ramses II i en fiendtlig handling mot hettittene svarte egypterne med at tiden for å støtte Mursili III hadde passert. Hattusili III skrev til Kadašman-Enlil II, kongen av Karduniasj (Babylon) i den samme ånd, minnet ham om den tid da hans far, Kadašman-Turgu, hadde tilbudt å slåss mot Ramses II, kongen av Egypt. Den hettittiske kongen oppmuntret babylonerne om å motsette seg en annen fiende, som må antagelig ha vært kongen av Assyria hvis allierte hadde drept budsenderen fra den egyptiske kongen. Hattusili oppmuntret Kadašman-Enlil til å komme til hans støtte og hindre assyrerne fra å kappe av forbindelsen mellom de kanaanittiske provinsene til Egypt og Mursili III, Ramses' allierte.

Kampanjer i Nubia[rediger | rediger kilde]

Ramses IIs kartusj i Tanis.

Ramses II drev også krig sør for Aswan (første katarakt) inn i Nubia. Da Ramses var rundt 22 fulgte to av hans egne sønner, inkludert Amun-her-khepeshef, ham på minst den ene av hans kampanjer. På Ramses' tid hadde Nubia vært en egyptisk koloni i to hundre år, men dens erobring ble minnet på dekorasjonen fra templene som Ramses bygde ved Beit el-Wali[31] (som var emne for epigrafisk verk av Det orientalske institutt ved Universitet i Chicago i løpet av 1960-tallet),[32] Gerf Hussein og Kalabsha i nordlige Nubia. På sørveggen av tempelet i Beit el-Wali er Ramses II avbildet i kamp mot nubiere i stridsvogn mens hans to unge sønner Amun-her-khepsef og Khaemwaset avbildet bak ham, også de i stridsvogner. På en av veggene på Ramses' templer fortelles det at i et av slagene med nubierne hadde han forsøkt å utkjempe hele slaget alene uten noe hjelp fra noen av hans soldater.

Kampanjer i Libya[rediger | rediger kilde]

I løpet av Ramses IIs styre er det bevis for at egypterne var aktive rundt 300 km langs kysten av Middelhavet så langt unna som til Zawiyet Umm el-Rakham.[33] Selv om de nøyaktige hendelser som omgir opprettelsen av flere kystfestninger er uklare, må en grad av politisk og militær kontroll ha vært holdt over regionen som gjorde det mulig å reise dem.

Det er ingen detaljerte redegjørelser av Ramses IIs store militære kampanjer mot libyere, kun generelle nedtegnelser om hans erobringer og at han knuste dem, noe som kan eller ikke referere til særskilte hendelser som ellers er ikke nedtegnet. Det kan være at en del av nedtegnelsene, slik som stelen i Aswan for hans år 2 går tilbake til Ramses' tilstedeværelse på hans fars krigføringer i Libya. Kanskje var det Seti I som oppnådde å få denne kontrollen over regionen, og som planla å etablere et forsvarssystem i et tilsvarende vis som ble bygget i øst, «Horus' veg» over nordlige Sinaifjellet.

Religiøs betydning[rediger | rediger kilde]

Ramses var den farao som var mest ansvarlig for å slette Amarna-perioden fra historien. Mer enn noen annen farao søkte han bevisst å fjerne monumentene i Amarna og endre den religiøse strukturen hos presteskapet for å kunne føre den tilbake til hvor den hadde vært forut styret til Akhnaton.

Sed-festivalen[rediger | rediger kilde]

Etter å ha styrt for 30 år slo Ramses seg sammen med en utvalgt gruppe som omfattet kun en håndfull av Egypts lengstlevde konger. Ved tradisjon ble Ramses i sitt 30. år som hersker feiret i et jubileum kalt for Sed-festivalen hvor han ble rituelt omformet til en gud.[34] Da var han kun halvveis i sin periode som skulle komme til å vare i 66 år. Ramses hadde da allerede overgått alle, unntatt noen få store konger, i hva han hadde prestert. Han hadde skaffet fred, opprettholdt Egypts grenser, og bygget store og tallrike monumenter over hele riket. Hans land var mer framgangsrikt og mektig enn det hadde vært på et århundre. Ved å bli en gud hadde Ramses dramatisk endret ikke bare sin rolle som hersker over Egypt, men også rollen til sin førstefødte sønn Amun-her-khepsef. Som den utvalgte arving og kommandant av Egypts hærer var sønnen blitt en hersker i alt unntatt navnet.

Byggeaktivitet og monumenter[rediger | rediger kilde]

Den Yngre Memnon-delen av en mektig stor statue av Ramses fra Ramasseum, i dag i British Museum.

Ramses II bygde omfattende over hele Egypt og Nubia, og hans kartusjer prominent vist selv på bygninger som han selv ikke hadde bygget.[35] Det er opptegnelser til hans ære hogget inn i stein, statuer, levninger av palasser og templer, mest kjent er Ramesseum i vestlige Theben og bergtemplene ved Abu Simbel. Han dekket landet fra Nildeltaet til Nubia med bygninger på en måte som ingen konge før han hadde gjort.[36] Han grunnla også en ny hovedstad på Nildeltaet i løpet av sitt styre som ble kalt for Pi-Ramses og som tidligere hadde fungert som et sommerpalass under styret til Seti I.[37]

Hans monumentale tempel Ramesseum var bare begynnelsen av faraos voldsomme byggeiver. Da han bygde gjorde han det i en skala og omfatning som nesten ingen hadde gjort før ham. I det tredje året av hans styre begynte Ramses det mest ambisiøse byggeprosjektet etter pyramidene som hadde vært bygd rundt 1500 år tidligere. Befolkningen ble satt i arbeid for å endre Egypts ansikt. I Theben ble de gamle templene endret slik at hver av dem reflekterte æren til Ramses som et symbol på denne guddommelige vesen og makt. Ramses besluttet å eviggjøre seg selv i stein og således beordret han endringer i metodene til sine murere og steinhoggere. De elegante, men lavbunnete relieffer til tidligere faraoer ble lett endret, og således kunne deres bilder og ord bli enkelt utslettet av deres etterkommere. Ramses insisterte at hans utskjæringer ble gravert dypt i steinen, noe som gjorde det langt vanskeligere å endre dem senere, men som også gjorde dem mer prominente i den egyptiske solen, og således også reflekterte hans forhold til solguden Ra.

Ramses konstruerte mange store monumenter, inkludert det arkeologiske komplekset Abu Simbel, og gravtemplene kjent som Ramesseum. Han bygde i en monumental skala for å sikre at hans ettermæle ville overleve tidens herjinger. Ramses benyttet kunst som et propagandamiddel for sine seirer over utlendingene og er avbildet i tallrike tempelrelieffer. Ramses reiste også flere voldsomt store statuer av seg selv, flere enn noen annen farao. Han overtok også mange eksisterende statuer ved å hogge inn sin egen kartusj på dem.

Pi-Ramses[rediger | rediger kilde]

Ramses II flyttet hovedstaden i sitt kongedømme fra Theben i Nildalen til et nytt sted i den østlige delen av Nildeltaet. Det er uklart hva hans motiver var, skjønt han ønsket muligens å være nærmere sine områder i Palestina og Syria. Den nye byen Pi-Ramses, eller dens fulle navn, Pi-Ramses Aa-nakhtu i betydningen «Ramses' domene, stor i seier»,[38] var dominert av enorme templer og kongens enorme bopalass, komplett med sin egen zoologiske hage. For en tid ble stedet feilidentifisert med Tanis, grunnet mengden av statuer og annet materiale som ble funnet der, men det er i dag anerkjent at levningene etter Ramses ved Tanis ble fraktet ditt fra andre steder, og at det virkelige Pi-Ramses lå rundt 30 km sør i nærheten av dagens Qantir.[39] De kolossale føttene av Ramses' statue er bortimot alt hva som er igjen over bakkenivået i dag. Resten ligger begravd.[38]

Ramesseum[rediger | rediger kilde]

Tempelkomplekset som ble bygget av Ramses II mellom Qurna og ørkenen har vært kjent som Ramesseum siden 1800-tallet. Den greske historikeren Diodorus Siculus brukte store ord om det gigantiske og berømte tempelet, men som i dag er kun noen få ruiner.[40]

Orientert mot nordvest og sørøst hadde tempelet i seg selv rangfølge av to forgårder. En enorm pylon sto foran den første forgården med det kongelige palasset på venstre side og en gigantisk statue av kongen som strakte seg opp bakenfor. Kun fragmenter av basen og torsoen er igjen av statuen i syenitt. Den framstilte farao sittende på tronen, 17 meter høy og veide mer enn 1000 tonn. Scenene av den store farao og hans hær som triumferte over de hettittiske styrkene som flyktet fra Kadesj er representert på pylonen. Levninger av den andre forgården inkluderte deler av den interne fasaden av pylonen og en del av Osiride-søylegangen til høyre. Krigsscener og den påståtte jagingen av hettittene i Kadelsj er gjentatt på murveggene. I de øvre kartotekene, til ære for den falliske guden Min, guddom for fruktbarhet. På den motsatte side av forgården er det noen få osiridesøyler etterlatt som kan gi et blekt inntrykk av det opprinnelig storslåtte byggverket.[41]

Ramesseum, forgården

De spredte levningene etter to statuer av den sittende kongen kan også bli sett, en i lyserød granitt og den andre i svart granitt, og som flankerer inngangen til tempelet. 39 ut av 48 søyler som løfter det store taket (41 x 31 meter) står fortsatt. De er dekorert med de vanlige scenene av kongen foran ulike guder.[42] Deler av taket er dekorert med gullstjerner på blå bakgrunn og har også blitt bevart. Ramses' barn opptrer i prosesjon på de få gjenværende veggene. Helligdommen var komponert av tre sammenhengende rom med 8 søyler og portikocelle. Deler av det første rommet, med taket dekorert med stjerner, og få levninger av det andre rommet, er alt hva som gjenstår. De store lagerrommene bygd i murstein av soltørket leire strekker seg ut av tempelet.[41] Spor av en skole for skrivere er blitt funnet i ruinene.[43]

Et tempel for Seti I, hvor det er ingenting igjen av, bortsett fra fundamentet, sto en gang til høyre for søyletaket.[42]

Abu Simbel[rediger | rediger kilde]

I år 1255 f.Kr. hadde Ramses og hans dronning Nefertari reist inn i Nubia for å innvie et nytt tempel, det store Abu Simbel. Det er et ego støpt i stein av mannen som ikke bare ble Egypts største farao, men også en av dets guder.[44]

Det store tempelet til Ramses II ved Abu Simbel ble gjenoppdaget i 1813 av den berømte sveitsiske orientalisten og reisende Johann Ludwig Burckhardt. Imidlertid gikk det fire år før noen kunne komme inn i tempelet på grunn av en enorm stor stabel med sand som dekket bortimot fullstendig fasaden og dens enorme statuer og blokkerte inngangen. Den første som kom inn var den italienske utforskeren Giovanni Battista Belzoni, som greide å nå dens indre den 4. august 1817.[45]

Andre monumenter i Nubia[rediger | rediger kilde]

Foruten de berømte templene i Abu Simbel etterlot Ramses seg også andre monumenter over seg selv i Nubia. Hans tidligste kriger er minnet i illustrasjoner på murene i Beit el-Wali (i dag relokaliset til Nye Kalabsha). Andre templer dedikert til Ramses er tempelet i Derr og Gerf Hussein (også relokalisert til Nye Kalabsha).

Graven til Nefertari[rediger | rediger kilde]

Gravmaleri på vegger som framstiller Nefertari

Den viktigste og mest berømte av Ramses' hustruer ble oppdaget av Ernesto Schiaparelli i 1904.[41][45] Selv om det hadde blitt plyndret i antikken er graven til Nefertari meget betydningsfylt ettersom dets storslåtte veggmalerier er ansett som blant de største prestasjoner i oldtidens egyptiske kunst. En trapp hogget ut av fjellet gir tilgang til forkammeret som er dekorert med malerier basert på kapittel 17 av Den egyptiske dødeboken. Det astronomiske taket er representert av himlene og er malt i mørkt blått med et utall av femtagget gullstjerner. Østveggen i forkammeret er avbrutt av en stor åpning flankert av representasjoner av Osiris til venstre og Anubis til høyre. Dette leder igjen til et sidekammer, dekorert av offerscener, etterfulgt av en vestibyle hvor det i mange malerier portretterer Nefertari som blir presentert for gudene som ønsker henne velkommen. På nordveggen av forkammeret er det en trapp som går ned til gravkammeret. Denne er et stort firkantet rom som er dekker en flate på rundt 90 m2, det astronomiske taket som er støttet opp av fire søyler er helt dekket med dekorasjoner.

Opprinnelig lå dronningens sarkofag av rød granitt i midten av kammeret. I henhold til de religiøse doktrinene på denne tiden var det i dette kammeret hvor oldtidens egyptere kalte for den gylne hall hvor den dødes gjenfødelse skjedde. De dekorative piktogrammene på veggene i gravkammeret har trukket inspirasjon fra kapitlene 144 og 146 av Dødeboken: i den venstre halvdelen av kammeret er det avsnitt fra kapittel 144 som angår portene og dørene til Osiris' kongedømme, deres voktere, og de magiske formularer som måtte bli uttalt av den avdøde for å komme forbi dørene.[45]

Grav KV5[rediger | rediger kilde]

I 1995 gjenoppdaget professor Kent Weeks, leder for Theban Mapping Project, grav KV5. Det har vist seg å være den største graven i Kongenes dal, og inneholdt opprinnelig de mumifisert levningene av noen av denne kongens beregnet 52 sønner. Bortimot 150 korridorer og gravkamrer har blitt lokalisert i denne graven i henhold til 2006 og graven kan inneholde så mange som 200 korridorer og gravkamrer.[46] Det er antatt at minst 4 av Ramses' sønner, inkludert Meryatum, Sety, Amun-her-khepeshef (den førstefødte) og «kongens hovedsønn fra hans legeme, øverstbefalende Ramses, den rettferdige» (det vil si det avdøde) ble gravlagt her i henhold til inskripsjonene, ostraka (potteskår) eller kanopiske krukker som ble avdekket i gravene.[47] Joyce Tyldesley har skrevet at så langt:

«har ingen intakte graver blitt oppdaget og det har vært få vesentlige gravrester: tusenvis av potteskår, fajanse ushabti-figurer, perlehalsbånd, amuletter, fragmenter av kanopiske krukker, kister av tre... men ingen intakt sarkofag, mumier eller mumiekister, noe som antyder at mange av gravene har aldri blitt brukt. Disse gravene som ble gjort i KV5 var gjennomgående plyndret i antikken, etterlot lite eller ingen levninger."»[47]

Kjempestatuen[rediger | rediger kilde]

Kjempestatuen av Ramses II i Mefis.

En kolossal stor statue av Ramses II ble rekonstruert og reist ved Ramses' plass i Kairo i 1955. I august 2006 flyttet et byggfirma hans 3 200 år gamle statue på 83 tonn fra denne plassen for å redde den fra nedbrytende luftforurensning fra trafikkeksos.[48] Statuen ble opprinnelig tatt fra et tempel i Memfis. Det nye stedet vil ligge i nærheten av det planlagte Store egyptiske museum.[49]

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

På den tiden da han døde, rundt 90 år gammel, led Ramses av alvorlige tannproblemer og var plaget av leddbetennelser og åreforkalkning.[50] Han hadde gjort Egypt rik fra alle de forråd og rikdommer som han hadde samlet fra andre riker. Han hadde levd lengre enn mange av sine hustruer og barn og etterlatt seg store minnesmerker over hele Egypt, særlig til hans elskede dronning Nefertari. Ytterligere ni faraoer tok navnet Ramses i hans ære, men få kom i nærheten av hans storhet. Bortimot alle hans undersåtter hadde blitt født under hans styre og hadde den overbevisning at verden ville ende med ham eller uten ham. Ramses II ble den legendariske figuren han antagelig ønsket å bli, men det var likevel ikke nok for å beskytte Egypt. Nye fiender angrep riket samtidig som det også hadde indre problemer og det kunne ikke vare. Mindre enn 150 år etter Ramses døde falt det egyptiske riket og det nye kongedømmet kom til sin slutt.

Mumie[rediger | rediger kilde]

Mumien av Ramses II

Ramses II ble opprinnelig gravlagt i grav KV7 i Kongenes dal, men på grunn av gravplydning overførte oldtidens egyptiske prester senere hans legeme til et nytt sted, bandasjerte det, og plasserte det på innsiden av graven til dronning Ahmose Inhapi. 72 timer senere ble det igjen flyttet til graven til ypperstepresten Pinudjem II. Alt dette er nedtegnet i hieroglyfer på det dekketøyet som omga liket.[51] Hans mumie kan i dag bli funnet i Kairos egyptiske museum.

Faraos mumie hadde en kroket nese og en sterk kjeve, og hadde en høyde av rundt 1,7 meter.

I 1974 da egyptologer besøkte hans grav merket de seg at mumiens tilstand ble raskt forverret. De besluttet å fly mumien til Paris for undersøkelser.[52] Ramses II fik egyptisk pass som listet hans yrke som «konge (avdød)».[53] Mumien ble tatt imot på flyplassen Le Bourget utenfor Paris med full militære æresbevisninger som var passende for en konge.[54]

I Paris ble Ramses' mumie diagnostisert og behandlet for en soppinfeksjon. I løpet av undersøkelsen ble det gjort vitenskapelige undersøkelser som avslørte sår fra kamp og gamle fraksjoner foruten faraos åreforklakning og dårlig blodsirkulasjon.

Egyptologene var også interessert i mumiens merkbare tynne nakke. Etter en røntgenlyse fant de ut at nakken var blitt støttet opp en trepåle som gikk ned i brystet og i all vesentlighet holdt hodet på plass. Det er antatt at under mumifiseringen hadde hodet løsnet. I egyptisk kultur var det antatt at om deler av legemet ikke var intakt ville sjelen ha problemer med å eksistere i etterlivet. Hodet ble derfor forsiktig plassert på en påle og satt tilbake på nakken for å holde hodet på plass på resten av kroppen.

For de siste tiårene av sitt liv var Ramses II i det store og hele forkrøplet med åreforkalkning og gikk lut med en pukkelrygg,[55] men en nyere undersøkelse utelukket Bekhterevs sykdom som en mulig årsak til faraos artritt.[56] Et betydelig hull i faraos kjevebein ble oppdaget. Forskerne observerte "«en abscess (byll) ved hans tenner (som) var seriøs nok til å ha ført til død ved infeksjon, skjønt dette kan ikke bli bestemt med sikkerhet. Mikroskopisk undersøkelse av hårrøttene viste at den opprinnelige hårfargen var en gang rød, noe som tyder på at han kom fra en familie av rødhårete.[57] Dette har mer enn kosmetisk betydning da folk med rødt hår i oldtidens Egypt ble assosiert med guden Set, den som drepte guden Osiris, og navnet på Ramses' far, Seti I, betyr «den som tilhører Set».[58] Etter at Ramses' mumie kom tilbake til Egypt ble den besøkt av daværende president Anwar Sadat og hans hustru.

I populærkulturen[rediger | rediger kilde]

I moderne populærkultur, som i den amerikanske storfilmen De ti bud (1956), er Ramses II hovedsakelig framstilt som en skurk. Bildet viser Yul Brynner som Ramses iført nemes.

Ramses ble betraktet som inspirasjonen til Percy Bysshe Shelleys berømte dikt Ozymandias. Diodorus Siculus oppga en inskripsjon ved basen av en av faraos skulpturer som "Konge av konger jeg er, Osymandias. Om noen vil vite hvor stor jeg er og hvor jeg ligger, la ham overgå et av mine verker".[59] Dette er parafrasert i Shelleys dikt.

Livet til Ramses II har inspirert en lang rekke av fiktive representasjoner, inkludert historiske romaner av den franske forfatteren Christian Jacq, Ramsès-serien, tegneserien Watchmen av Alan Moore og Dave Gibbons, der figuren Adrian Veidt henter inspirasjon fra Ramses II til sitt alterego Ozymandias og Norman Mailers roman Ancient Evenings som er hovedsakelig basert på livet til Ramses II, skjønt fra perspektivet til egyptere som levde på den tiden farao Ramses IX styrte. Ramses var også hovedfiguren i Anne Rices bok The Mummy eller Ramses the Damned (1989).

Ramses II er en av de mer populære kandidater for den farao som sto for utdrivelsen av jødene fra Egypt («Exodus»). Han var i denne rollen i novelletten Das Gesetz fra 1944 av Thomas Mann. Selv om han ikke var en betydelig figur opptrådte Ramses i Joan Grants So Moses Was Born, en fortelling hvor Nebunefer fortalte i jeg-person som bror av Ramoses. Den maler et bilde av Ramoses' liv fra Seti var død med maktspill, intriger, konspirasjoner for å få ham myrdet, og følgende forhold er beskrevet: Bintanath, dronning Tuya, Nefertari, og Bibelens Moses.

I filmen ble Ramses spilt av Yul Brynner i den klassiske filmen De ti bud (1956). Her er Ramses portrettert som en hevngjerrig tyrann som den hovedpersonens hovedmotstander, selv foraktelig for hans fars preferanse for Moses framfor «sønnen til (hans) kropp».[60] Tegnefilmen Prinsen av Egypt (1998) hadde også en framstilling av Ramses II, med stemme fra Ralph Fiennes), portrettert som Moses' adoptivbror, og til sist filmens store skurk. The Ten Commandments: The Musical (2006) hadde Kevin Earley i rollen som Ramses.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Putnan (1990)
  2. ^ Rice (1999), s.165
  3. ^ von Beckerath (1997), ss. 108 og 190
  4. ^ Brand (2000), ss. 302-305
  5. ^ O'Connor & Cline (1998), s. 16
  6. ^ Leblanc, Christian: «Gerard». Arkivert fra originalen.
  7. ^ Rice (1999), s.166
  8. ^ Luxor Temple: Head of Ramses the Great
  9. ^ R. Gabriel, The Great Armies of Antiquity, 6
  10. ^ Grimal (1992), ss. 250–253
  11. ^ Tyldesley (2000), ss. 53
  12. ^ "The Naue Type II Sword"
  13. ^ Grimal (1994), ss. 253ff
  14. ^ Tyldesley, Ramesses, s. 68
  15. ^ Kuhrt (1995), s. 258
  16. ^ Lecuyot, Guy: «The Ramesseum (Egypt), Recent Archaelogical Research» (PDF)
  17. ^ Lichtheim (1976), s. 62
  18. ^ Grimal (1992), s. 256
  19. ^ Kitchen (1996), s. 26
  20. ^ Kitchen (1979), s. 223–224
  21. ^ Kitchen (1996), s. 33
  22. ^ Kitchen (1996), s. 47
  23. ^ Kitchen (1996), s. 46
  24. ^ Kitchen (1982), s. 68
  25. ^ Kitchen (1982), s. 74
  26. ^ Grimal, op. cit., s. 256
  27. ^ Kitchen (1983), s. 73–79 & 62–64
  28. ^ Grimal, (1992), s. 257
  29. ^ Stieglitz (1991), s. 45
  30. ^ Kitchen (1982), s. 215
  31. ^ «Beit el-Wali». University of Chicago.
  32. ^ Ricke & Wente (1967)
  33. ^ Edwards, Geoff: «Zawiyet Umm el-Rakham».
  34. ^ «Sed festival». The Global Egyptian Museum.
  35. ^ Edwards, Amelia Ann Blandford: «Chapter XV: Rameses the Great».
  36. ^ Westendorf, Wolfhart (1969): Das alte Ägypten
  37. ^ Kitchen (1982), s. 119
  38. ^ a b Kitchen (2003), s. 255
  39. ^ Seters, John Van: «The Geography of the Exodus» i: John Andrew Dearman, Matt Patrick Graham, (red): The land that I will show you: essays on the history and archaeology of the Ancient Near East in honour of J. Maxwell Miller (Sheffield Academic Press, 2001), s. 265
  40. ^ Diodorus Siculus (1814): The Historical Library of Diodorus the Sicilian. Trykt av W. MʻDowall for J. Davis. ss. kapittel11, s. 33.
  41. ^ a b c Skliar (2005)
  42. ^ a b Lecuyot, Guy: «The Ramesseum (Egypt), Recent Archaelogical Research» (PDF)
  43. ^ "À l'école des Scribes" (på fransk).
  44. ^ Kitchen (1982) p.64–5
  45. ^ a b c Siliotti (1994)
  46. ^ Tomb of Ramses II sons
  47. ^ a b Tyldesley (2000), s. 161–162
  48. ^ «Giant Ramses statue gets new home». BBC NEWS. 25. august 2006
  49. ^ Hawass, Zahi: «The removal of Ramses II Statue»
  50. ^ La Momie de Ramsès II: Contribution Scientifique à l'Égyptologie (fransk)
  51. ^ Pharoahs of Ancient Egypt: Ramesses II
  52. ^ Ray, John: «Ramesses the Great». BBC
  53. ^ «Engineering Egypt». National Geographic.
  54. ^ Pain, Stephanie: «Ramesses rides again». New Scientist.
  55. ^ Brier, Bob (1998): The Encyclopedia of Mummies, Checkmark Books, s. 153
  56. ^ Can. Assoc. Radiol. J. 2004 Oct; 55(4):211–7, PMID 15362343
  57. ^ Brier, s. 153
  58. ^ Brier, Bob (1994): Egyptian Mummies: Unravelling the Secrets of an Ancient Art, William Morrow & Co. Inc, New York. ss. 200-201
  59. ^ RPO Editors: «Percy Bysshe Shelley: Ozymandias». University of Toronto Department of English. University of Toronto Libraries, University of Toronto Press.
  60. ^ Ray, John: «Ramesses the Great». BBC history.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Balout, L., Roubet, C. & Desroches-Noblecourt, C. (1985): La Momie de Ramsès II: Contribution Scientifique à l'Égyptologie.
  • Bietak, Manfred (1995). Avaris: Capital of the Hyksos – Recent Excavations. London: British Museum Press. ISBN 0714109681.
  • von Beckerath, Jürgen (1997): Chronologie des Pharaonischen Ägypten. Mainz: Philipp von Zabern.
  • Brand, Peter J. (2000): The Monuments of Seti I: Epigraphic, Historical and Art Historical Analysis. NV Leiden: Brill. ISBN 9004117709.
  • Brier, Bob (1998): The Encyclopedia of Mummies. Checkmark Books.
  • Clayton, Peter (1994): Chronology of the Pharaohs. Thames & Hudson.
  • Dodson, Aidan; Dyan Hilton (2004): The Complete Royal Families of Ancient Egypt. Thames & Hudson. ISBN 0500051283.
  • Grajetzki, Wolfram (2005): Ancient Egyptian Queens – a hieroglyphic dictionary. London: Golden House Publications. ISBN 0954721896.
  • Grimal, Nicholas (1992): A History of Ancient Egypt. Oxford: Blackwell. ISBN 0631174729.
  • Kitchen, Kenneth (1983): Pharaoh Triumphant: The Life and Times of Ramesses II, King of Egypt. London: Aris & Phillips. ISBN 0856682152.
  • Kitchen, Kenneth Anderson (2003): On the Reliability of the Old Testament. Michigan: William B. Eerdmans Publishing Company. ISBN 0-8028-4960-1.
  • Kitchen, Kenneth Anderson (1996): Ramesside Inscriptions Translated and Annotated: Translations. Volume 2: Ramesses II; Royal Inscriptions. Oxford: Blackwell Publishers. ISBN 0-631-18427-9. Oversettelser og (i 1999-bindet nevnt nedenfor) notater om alle samtidige kongelige inskripsjoner som nevner kongen.
  • Kitchen, Kenneth Anderson (1999): Ramesside Inscriptions Translated and Annotated: Notes and Comments. Volume 2: Ramesses II; Royal Inscriptions. Oxford: Blackwell Publishers.
  • Kuhrt, Amelie (1995): The Ancient Near East c.3000–330 BC. Vol. 1. London: Routledge.
  • O'Connor, David; Eric Cline (1998): Amenhotep III: Perspectives on his reign. University of Michigan Press.
  • Putnan, James (1990): An introduction to Egyptology
  • Rice, Michael (1999): Who's Who in Ancient Egypt. Routledge. ISBN 0415154480.
  • Herbert Ricke; George R. Hughes; Edward F. Wente (1967): The Beit el-Wali Temple of Ramesses II.
  • Siliotti, Alberto (1994): Egypt: temples, people, gods.
  • Skliar, Ania (2005): Grosse kulturen der welt-Ägypten.
  • Stieglitz, Robert R. (1991): "The City of Amurru". Journal of Near Eastern Studies (The University of Chicago Press) 50.1.
  • Tyldesley, Joyce (2000). Ramesses: Egypt's Greatest Pharaoh. London: Viking/Penguin Books.
  • Westendorf, Wolfhart (1969): Das alte Ägypten
  • The Epigraphic Survey, Reliefs and Inscriptions at Karnak III: The Bubastite Portal, Oriental Institute Publications, vol. 74 (Chicago: University of Chicago Press, 1954

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]