Dorere

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Hoplitt (tungt bevæpnet soldat) fra 400-tallet f.Kr., muligens den spartanske kongen Leonidas, en dorer som døde mens han stand i slaget ved Thermopylene.

Dorere (gresk: Δωριεῖς, Dōrieis, entall Δωριεύς, Dōrieus) var den ene av de fire hovedstammene som oldtidens grekere i antikken inndelte seg selv i.[1]

Dorere er bortimot alltid referert til ganske enkelt «dorere», slik de er i de tidligste litterære benevnelser av dem er Odysseen,[2] hvor de nevnes som innbyggere av øya Kreta. Historikeren Herodot benyttet ordet ethnos[3] i henhold til dem, fra hvor det norske ordet etnisk og etnisitet har sin opprinnelse i. I antikkens greske språk henspilte ethnos ikke på nasjon alene, men heller som stamme, rase eller folk. Dorerne er åpenbart blant de folkene som ble betraktet som grekere. De skilte seg dog på levemåte og sosial organisering, varierende fra det folkerike handelssenteret i byen Korint, kjent for sin utsmykket stil i kunsten og arkitekturen, til den isolasjonistisk, militære staten Sparta. De folkene som imidlertid tilhørte samme stamme, dorerne, foruten også aiolere og jonere, ble ytterligere inndelt i uavhengige grupper som ofte var fiendtlig innstilt overfor hverandre, vanligvis var de navngitt etter stedet for deres stat eller område.

Selv om alle grekere kjente hvilket steder som var doriske og hvilke som ikke var det. Doriske stater i krig kun mer sannsynlig enn ikke (men ikke alltid) bli medregnet for å gi støtte til andre doriske stater. Dorerne skilte seg ut ved sin doriske dialekt og ved karakteristisk sosiale og historiske tradisjoner. Nedtegnelsene varierer til hva som var deres opphavssted. Et teori som i utstrakt grad ble antatt i antikk tid, men aldri bevist, var at de hadde sin opprinnelse i nord, de nordøstlige fjellrike regionene av Hellas, oldtidens Makedonia og Epirus, hvorfra uklare omstendigheter førte dem sørover og inn i Peloponnes, til bestemte øyer i Egeerhavet, Magna Graecia, Lapithos og Kreta. En annen teori er at de hadde sin opprinnelse i Anatolia (Lilleasia) og derfra emigrerte de gjennom nordøstlige Hellas og bosatte seg i sørlige Hellas, eller de emigrerte fra kysten av vestlige Lilleasia og over Egeerhavet og inn i sørlige Hellas. Uansett hvilken veg, mytologien ga dem en gresk opprinnelse og en eponymisk grunnlegger i form av Doros (gresk Δῶρος), sønn av Hellen, den mytologiske patriark av alle hellenere (grekere).

På 400-tallet f.Kr. var dorerne og jonerne de to mest politisk betydningsfulle greske ethne, og deres endelige sammenstøt resulterte i Peloponneskrigen. I den grad som 400-tallets grekere identifiserte seg selv som «jonere» eller «dorere» har i seg selv vært et diskutabelt emne.[4] Den litterære tradisjon på 400- og 300-tallet f.Kr. er blitt tolket i den retning at de etniske identifikasjonene var gjennomgående påvirket av den sosiale politikken i sin tid. I henhold til forskeren E. N. Tigerstedt, beundret 1800-tallets europeere de dyder som de betraktet som «doriske» ved å selv identifisere seg som lakonofile (etter Lacedaemon, et annet navn på Sparta) og fant mottagelige paralleller i deres egen samtidskultur; deres forutinntatthet bidro til den tradisjonelle fortolkningen av «dorerne».[5]

Dorisk identitet[rediger | rediger kilde]

I antikkens Hellas kunne «dorisk» referere til en rimelig forenlig gruppe av folk.

Dorernes navn[rediger | rediger kilde]

Et mannsnavn, Dōrieus, opptrer i tavler funnet ved Pylos og skrevet med Linear B. Pylos er en av de regionene som etter sigende ble invadert og undertrykt av dorerne. Pylostavle Fn867 nedtegner navnet i dativ som do-ri-je-we, *Dōriēwei, en tredje eller konsonant deklinasjon av substantiv med stemt endelse i w. Et ikke attestert flertall, *Dōriēwes, ville ha blitt Dōrieis med tap av w og sammentrekning, men innholdet i tavlene, som er opptatt med bidraget av korn til et tempel, er det ganske enkelt en manns navn.[6] Om navnet hadde den etniske betydningen av «dorerne» er ukjent. I Linear B-tavlene er også ordet «do-e-ro» funnet, og det har betydningen «slave».[7]

Julius Pokorny, en østerriksk lingvist, har avledet dorisk fra dōris, «skogland» (men som også kan bety oppland).[8] Segmentet dōri- er fra o-utviklingsstadiet (enten ō eller o) av urindoeuropeiske *deru-, «tre». Dorisk kan således bli oversatt som «landfolket», «fjellfolket», «opplendingene», «folket fra skogene» eller lignende sammenstilninger.

En annen populær avledning er gitt av den franske lingvist Émile Boisacq som er fra samme rot, men er avledet fra greske δόρυ (doru), «spydskaft» (som var gjort av tre); det vil gi «folket med spydskaftene» eller «spydmennene», noe som framhever dorernes omdømme som krigere.[9]

Språkets særegenheter[rediger | rediger kilde]

Det folket som snakket dorisk dialekt av gresk levde langs kysten av Peloponnes, på Kreta, langs kysten av sørvestlige Lilleasia, ulike byer i sørlige Italia og på Sicilia. Alle disse stedene har gitt vekt til teorien om at Lilleasia var dorernes opprinnelige lokalisering. Tallrike historikere har knyttet dorisk, nordvestlig gresk og oldtidens makedonske språk sammen. I senere perioder var det andre greske dialekter som dominerte, hovedsakelig attisk som fra koiné, eller det fellesgresk som i den hellenistiske perioden var basert på. Hovedtrekkene i dorisk var bevarelsen av indoeuropeiske European [aː], lang ‹α›, som på attisk-jonisk ble [ɛː], ‹η›. Sammenlign dorisk gā mātēr ~ attisk gē mētēr, «jordmor».

Tsakonisk gresk, som ble snakket i regionen Tsakonia på Peloponnes, er en etterkommer av dorisk gresk og derfor kilde til stor interesse for lingvistene, er meget særskilt ettersom det fortsatt blir snakket i en del regioner på den sørlige kysten av Argolida på Peloponnes.

Andre kulturelle særtrekk[rediger | rediger kilde]

Kulturelt, i tillegg til deres doriske dialekt av gresk, beholdt doriske kolonier deres karakteristiske kalender som dreide rundt en syklus av festivaler hvor Hyacinthia og Karneia var særlig viktige.[10]

Dorisk skala i musikk ble også tilskrevet doriske samfunn og ble assosiert av antikke forfattere med militære kvaliteter.

Dorisk orden i arkitektur er i tradisjonen nedarvet av den romerske arkitekten Vitruvius inkludert den doriske søyle, kjent for sin enkle form og styrke.

Antikke tradisjoner[rediger | rediger kilde]

Homer[rediger | rediger kilde]

Ved første blikk er Homers referanse til dorerne blitt sett på som en anakronisme mellom den antatte forfatteren av diktene fra 700-tallet f.Kr. og den antatte doriske invasjon, to generasjoner etter at Trojakrigen sluttet, rundt 1150 og 1100 f.Kr. Det ble i stor grad betraktet som en anakronisme allerede i antikken. Trichaikes dorere er nevnt i Odysseen 19. 177. Tilnavnet trichaikes, et hapax legomenon, har blitt oversatt enten som en trefoldig rase eller stamme (det vil si de tre doriske understammene Hylleis, Dymanes, og Pamphyloi)[11] eller betydningen de langhåret fra substantivet θρίξ (se spartanske frisyrer). En direkte oversettelse er som følgende:

«Det er et land kalt Kreta, i midten av det vinmørke hav, et lys, rikt land, omgjort av vann, og der er det mange menn, for mange å telle, og nitti byer. De har ikke alle den samme talen, men deres tunger er blandet. De bor akajere, der er godhjertede innfødte kretere, der er kydonere, og dorere med bølgende fjærdusker, og staselige pelasgere[12]

Strabo,[13] som forsvarte forløpene i de bøker som var tilgjengelig for ham, går videre med å utdype:

«Av disse folkene, i henhold til Staphylos, okkuperte dorerne den delen mot øst, kydonere den vestlige delen, etokreterne den sørlige, og til disse siste tilhørte byen Praisos hvor tempelet til Dictaean Zeus lå; ettersom andre folk, siden de var mektigere, bodde på slettene. Nå er det fornuftig å anta at etokreterne og kydonerne var innfødte, og at de andre var utlendinger...»[14]

Foruten denne ene referansen til dorerne på Kreta, nevner Iliaden om den herakleidiske Tlepolemos, en kriger på akajernes side og kolonist av tre viktige doriske byer på Rhodos og er derfor blitt vurdert som et senere innskudd.[15]

Herodot[rediger | rediger kilde]

I gresk historiografi er dorere nevnt av mange forfattere. De fremste historikere fra antikken som nevner deres opprinnelse er Herodot, Thukydid og Pausanias. Skikkene til den spartanske stat og dens kjente enkeltmedlemmer er skrevet detaljert om av slike forfattere som Plutark.

Herodot var selv fra Halikarnassos, en dorisk koloni på sørvestkysten av Lilleasia, og fulgte den litterære tradisjonen av sin tid da han skrev på jonisk gresk, og var en av de siste forfattere som så gjorde. Han beskrev perserkrigene, og ga en nær redegjørelse av historiene til hovedpersonene, grekerne og perserne.

Herodot nevner at det «folket som nå kalles dorere» var naboer til pelasgere.[16] Kvinnene hadde en særegen klesdrakt, skrev han, en tunika (enkel kjole) uten behov for å bli festet med brystnål.[17]

«Selv om en nasjon ennå ikke dro ut, lacedamonerne var i stor grad vandrende. For, på tiden til kong Deucalion, bosatte de seg på landet til Phthia, og i tiden til Doros, sønn av Hellen, i landet under Ossa og Olympos, det såkalte Histiaean. Fra Histiaean, etter at de hadde blitt forvist av kadmeiere, bosatte de seg i Pindos som ble kalt Makedonia. Deretter igjen skiftet de sted til dryopenes land, og fra dryopenes kom de til Peloponnes, og det ble kalt dorisk.» (Herodot, Bok I, 56.3).

På den måten fikk dorerne ikke sitt navn, i følge Herodot, for de hadde nådd Peloponnes.

Det folket de fortrengte samlet seg ved Athen under en mytologisk leder ved navn Ion og de ble identifisert som «jonere».[18] De mest iøynefallende blant dorerne er av Herodot var det folket som senere ble kjent som lacedamonere, eller spartanere, en av deres arkaiske legendariske konger het Dōrieus. De militante spartanere, under en annen av deres konger, Leonidas, inkluderte den berømte gruppe på 300 soldater som ofret seg selv med unntak av en mann for å forsinke den persisk æren i slaget ved Thermopylene.

Herodot' liste over doriske stater er som følgende. Fra nordøstlige Hellas var Phthia, Histiaea og Makedonia. I sentrale Hellas var Doris (tidligere Dryopia) og i sør Peloponnes,[19] særlig statene Lacedaemon, Korint, Sikyon, Epidauros, Troizen og Hermione.[20] Oversjøisk var øyene Rhodos, Kos, Nisyros og byene på Anatolia var Knidos, Halikarnassos, Phaselis og Calydna.[21] Dorerne koloniserte også Kreta, inkludert grunnleggelsen av slike byer som Lato, Dreros og Olous.[22] Cynuria var opprinnelig jonere, men ble dorere under påvirkning av deres herrer i Argos.[23]

Thukydid[rediger | rediger kilde]

Thukydid skrev lite om Hellas før trojanerkrigen bortsett fra å si at landet var full av barbarer og at det ikke var stor forskjell mellom barbarer og grekere. Hellenerne (grekerne) kom fra Phthiotis.[24] Det var lite fast bosetting, og piratvirksomhet ble drevet i stor utstrekning. Også etter trojanerkrigen var landet preget av vandringer og nye bosettinger slik at det ikke ble ro og vekst.[25]

Rundt 60 år etter trojanerkrigen ble boiotere drevet ut av folket i Thessalia og inn i Boeotia og 20 år senere ble «dorerne og herakleidene herre over Peloponnes.»[25] Slik ble linjene trukket mellom dorere og aiolere (hos Thukydid kalt boiotere) og jonere (tidligere peloponnesere).

Utenom disse korte observasjonene nevner Thukydid navn på noen få dorere. Han gjør det klart at en del doriske stater ble sammenslått eller tvunget til å slå seg sammen med athenere, mens en del jonere dro sammen med lacedaemonere. Motivene for sammenstillingen hadde ikke alltid etniske årsaker. Blant dorerne var selvsagt Lacedaemon (Sparta),[26] Korkyra, Korint og Epidamnos,[27] Lefkada, Ambracia,[28] Potidaia,[29] Rhodos, Kythira, Argos, Karystos,[30] Siracusa, Gela, Agrigento, Acrae, Casmenae.[31]

Han forklarer med betydelig mishag hva som hendte da man hisset til etnisk krig etter foreningen i løpet av slaget ved Thermopylene. Kongressen i Korint dannet før denne «delt i to seksjoner». Athen ledet den ene og Lacedaemon den andre.

«For en kort tid holdt forbundet sammen, til lacedaemonerne og athenerne kranglet og gikk i krig med hverandre sammen med sine allierte, en duell hvor snart alle hellenere snart eller senere ble trukket inn i.»[32]

Han la til: «den virkelig årsaken mener jeg var... framveksten av Athens makt og den alarm som dette inspirerte hos Lacedaemon....»

Pausanias[rediger | rediger kilde]

Boken Beskrivelse av Hellas av Pausanias omtaler akhaiernePeloponnes som ble fordrevet fra sitt land av dorerne som kom fra Oeta, en fjellregion som grenset mot Thessalia.[33] De ble ledet av Hyllos, en sønn av Herakles,[34] men ble beseiret av akhaierne. Under nytt lederskap greide de å beseire akhaierne og forble på Peloponnes, et mytisk tema kalt for «Herakleidenes hjemkomst», se artikkel Den doriske invasjon.[35] De fikk bygget krigsskip ved Nafpaktos og i disse krysset de Korintbukta.[36]

Denne invasjonen blir i Pausanias øyne sett på som en hjemkomst av dorerne til Peloponnes, tilsynelatende betyr det at herskerslekter som styrte i Aetolia og det nordlige Hellas tidligere hadde bodd i dette landområdet. Hjemkomsten er beskrevet i detalj: det var uroligheter over hele Peloponnes, unntatt i Arkadia, og nye dorere bosatte seg.[37] Pausanias går videre med å beskrive erobringen og ny bosetning av Lakonia, Messenia, Argos og andre steder, og utvandring derfra til Kreta og til kysten avLilleasia.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Apollodorus: Library I, 7.3
  2. ^ Homer: Odysseen, Bok XIX linje 177.
  3. ^ Bok VII, seksjon 73.
  4. ^ De to polene er representert i de følgende verker: Will, Édouard (1956): Doriens et Ioniens: essai sur la valeur du critère ethnique appliqué à l'étude de l'histoire et de la civilisation grecques. Paris: Belles Lettres. Dette verket som er ofte sitert konkluderer med at det var ingen virkelig etnisk bestanddel på 400-tallets greske kultur til tross for antidoriske elementer i propagandaen fra bystaten Athen. John Alty tolket kildene på nytt og konkluderte med at etnisitet faktisk motiverte handlingene på 400-tallet f.Kr.: Alty, John (1982): «Dorians and Ionians» i: The Journal of Hellenic Studies (The Society for the Promotion of Hellenic Studies) 102: ss. 1-14. doi:10.2307/631122. JSTOR 631122.
  5. ^ Tigerstedt, E.N. (1965–1978): The Legend of Sparta in Classical Antiquity. Stockholm: Almqvist & Wiksell. ss. 28–36. Tigerstedt diskuterer utviklingen av fortellingen om den doriske invasjon.
  6. ^ Den endelige autoritet på de fleste emner innenfor Linear B-skrifter, unntatt for spesialiserte tidsskrifter, er Ventris & Chadwick: Documents in Mycenaean Greek. Dette spesialiserte verket kan vanligvis bare bli funnet ved klassiske bibliotek ved universiteter. En artikkel av Killen, en mykensk lingvist, er derimot tilgjengelig på Internett. Religion at Pylos: The evidence of the Fn Tablets (PDF), som i seg selv behandler Fn867, men som ikke nevner navnet som er av interesse i denne sammenhengen.
  7. ^ Dartmouth.edu
  8. ^ Δωριεύς 'Dorer' (von Δωρίς `Waldland'). Å finne denne avledningen, søk etter side 214, materialet er lokalisert på sidene 214-217, i Pokornys seksjon av Indo-European Ethymological Dictionary (IEED) ved Universitet i Leiden.
  9. ^ Boisacqs magnum opus, hans hovedverk, Dictionnaire Etymologique de la Langue Grecque er beryktet for å være vanskelig å komme over selv ved universitetenes klassiske fakulteter. Etymologien fra Boisacq kan bli funnet i korthet i mer tilgjengelige verker som Murray, Gilbert (1960): The Rise of the Greek Epic (4. utg.). New York: Oxford University Press. LC 60-13910. ss. 39 note 2.
  10. ^ Encyclopaedia Britannica 1911, oppslagsord «Dorians»
  11. ^ Public organization in ancient Greece: a documentary study ved Nicholas F. Jones, ISBN 0-87169-176-0 (1987) ss. 222
  12. ^ Perseus oversatt til engelsk av A.T. Murray, oversatt til norsk av Wikipedia.
  13. ^ Strabo:. Geografika. Bok 10, seksjon 6.
  14. ^ Jones' oversettelse i Loeb Classical Library, som har gresk og engelsk på motsatte sider.
  15. ^ Homer: An Introduction to the Iliad and the Odyssey ved Richard Claverhous Jebb, ISBN 0554750600 (2008), ss 43
  16. ^ 1.57, online hos Perseus.
  17. ^ 5.87, online hos Perseus.
  18. ^ 7.94, 8.44. «En del historikere mener at inklusjonen av Athen i folkevandringfortellingen er en athensk oppfinnelse fra 400-tallet,» noterte John Alty (Alty 1982:2 note 8), men nyanserer dette med en advarsel mot å lese for mye inn i athensk propaganda.
  19. ^ Bok I seksjon 56.
  20. ^ Bok VIII seksjon 43.
  21. ^ Bok II seksjon 178; Bok VII seksjon 99.
  22. ^ Hogan, C. Michael: Lato Fieldnotes, The Modern Antiquarian, 10. januar 2008
  23. ^ Herodot viii. 73
  24. ^ Thukydid: Peloponneserkrigen, Bok I kapittel 3.
  25. ^ a b Bok I kapittel 12.
  26. ^ Bok II kapittel 54.
  27. ^ Bok I kapittel 24.
  28. ^ Bok VII kapittel 58.
  29. ^ Bok I kapittel 124.
  30. ^ Bok VII kapittel 57.
  31. ^ Bok VI kapittel 4.
  32. ^ Bok I kapittel 18.
  33. ^ 5.1.2, online hos Perseus.
  34. ^ 4.30.1, online hos Perseus; 8.5.1, online hos Perseus.
  35. ^ 3.1.6 online, 5.3.5ff online, 7.1.6 online, 7.3.9 online, 8.5.6 online
  36. ^ 10.38.10
  37. ^ 2.13.1

Se også[rediger | rediger kilde]