Homer

For Simpsons-figuren, se Homer Simpson

Denne marmorbysten av Homer er utstilt i Louvre.

Homer (gresk Homēros / Ὅμηρος) var en gresk forfatter som antas å ha levd rundt år 800 f.Kr. og som tradisjonen har navngitt som forfatter av to sentrale verker i den vestlige kulturkrets, Odysseen og Iliaden. I eldre tid ble Homer også tillagt en rekke andre dikt, hvorav flere nå er tapt.

Verkene

Disse to verkene, Iliaden og Odysseen, er blant de første nedskrevne historier man kjenner til i europeisk litteratur, og fører videre en muntlig fortellertradisjon. Historiene er av de ytterst få som er bevart for ettertiden, og var allerede i klassisk gresk tid høyt skattet. Deres betydning for den greske, og dermed den vestlige kulturutvikling var umåtelig.

Verkene er utmerkede representanter for den klassiske heltediktningen, fulle av dramatikk og tragedie, men også seire og heltemot. Selve historien er knyttet til heltens raseri og dets konsekvenser. Allerede i første linje i Iliaden slås tonen an:

Syng, gudinne, om vreden som tok Peleiden Akillevs.

Formmessig er skriftene episke fortellinger skrevet på heksametervers, et strengt oppbygget lyrisk system.

Personen

Lite er kjent om denne skikkelsen. Uklarhetene omkring Homers identitet kalles for det homeriske spørsmålet. I følge gresk legende var Homer en blind aoid (sanger). Det er imidlertid usikkert om han i det hele tatt er en historisk person, og om han i så fall har skrevet disse eposene eller i det minste én av dem, eller om han kun er den som til sist samlet dem og skrev dem ned. Noen forskere tror at det fantes en historisk Homer i det 8. århundre f. Kr., mens andre forskere mener at diktene er oppstått fra en mundtlig tradisjon båret av såkalte rapsoder og først ble skrevet ned på tidspunkt – muligens på ordre fra Athens hersker Peisistratos, for å sikre dem for ettertiden.

Ifølge tradisjonen var Homer blind, som forøvrig er et typisk trekk for vismenn og diktere. Det har vært uenighet om hans hjemland, men den geografiske horisont i Iliaden tyder på at eposet er oppstått et sted i det vestlige Lilleasia (Tyrkia).

Andre spekulasjoner om Homers identitet har vært mer eller mindre seriøse, blant annet om Homer var en kvinnelig forfatter som diktet under pseudonym. En annen mulighet er at Homer ikke var en bestemt person, men snarere en lang dikterisk tradisjon av flere forfattere. Spørsmålet om Homers identitet ble tatt på størst alvor på 1800-tallet. Ettersom det er for få muligheter til å avgjøre spørsmålet, har man i dag spøkefullt sagt at versene ikke var skrevet av Homer, men av en mann med samme navn.

Homers ettermæle

Etter det vestromerske keiserdømmets kollaps på 400-tallet forsvant greskkunnskapene i Vest-Europa gradvis. Lærdom ble formidlet på latin. Selv de hellige skriftenes greske og hebraiske originaltekster ble erstattet med den latinske oversettelsen Vulgata. Da Petrarca gjennom en byzantinsk ambassadør fikk tak i et Homer-manuskript, kunne han ikke lese det, som han beklagende skrev til forfatteren med adresse i dødsriket. Vinteren 1358/59 lærte Petrarca imidlertid den greskkyndige Leontius Pilatus fra Calabria å kjenne, som tilskyndet også av Boccaccio oversatte Iliaden og Odysseen til latin i årene frem til 1362.

Da Konstantinopel blev erobret av tyrkerne i 1453, flyktet mange lærde til Vesten, medbringende bøker og dokumenter. Disse eksil-grekerne, under beskyttelse av Medicifamilien, slo seg for en stor del ned i Firenze, som etterhvert ble et sentrum for renessansens fremvekst.

Nylesningen av de greske klassikerne fikk avgjørende betydning i denne prosessen. Den første boken satt med greske typer utkom i Brescia i 1474. Det dreide seg om en parodi på Homer, Batrachomyomachia (= Krigen mellom frosker og mus), etter alt å dømme for å brukes i greskundervisningen. Først fjorten år senere, i 1488, utkom en komplett førsteutgave i Firenze. Eksil-grekeren Demetrios Khalkondyles hadde samlet Iliaden, Odysseen, Batrachomyomachia og de homeriske hymnene. Da Homer i løpet av 1500-tallet for alvor begynte å bli lest i Vest-Europa, ble det likevel klart at han kom til kort overfor sin etterfølger, romeren Vergil. I sine syv berømte bøker om diktekunst, Poetices libri septem fra 1561, kritiserer Julius Cæsar Scaliger Homer for umoralen i historiene hans. Gudene praktiserer incest og hor uten motforestillinger, og inkonsekvensene får diktene til å virke nærmest fjollete: F.eks må solguden, som «allting kan se og allting kan høre», bli fortalt at Odyssevs' menn har stjålet oksene hans. Og hvilken hensikt har det å omtale Akilles som «rappfotet», når han sitter oppløst i tårer?

Litteratur

På dansk

• Per Krarup, Homer og det homeriske Spørgsmaal, København: Gyldendal 1945.
• Minna Skafte-Jensen, Homer og hans tilhørere: Iliaden og Odysseen, København: Gyldendal 1992.
• Giuseppe Torresin, Homer, Hjørring: Klassikerforeningen 1989.

På engelsk og tysk

• Joachim Latacz, Troia und Homer. Der Weg zur Lösung eines alten Rätsels, München: Koehler & Amelang 2001, 2. utgave München: Piper Verlag 2003.
• Gregory Nagy, Homeric Questions, Austin: University of Texas Press 1996.
• Minna Skafte-Jensen, The Homeric Question and the Oral-Formulaic Theory, Copenhagen: Museum Tusculanum 1980.