Minoisk kultur

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Fra palasset på Knossos utenfor byen HeraklionKreta. Små partier av den utgravde ruinen er bygd opp med søyler og tak.

Den minoiske sivilisasjonen (ca. 2700–1450 f.Kr.) på Kreta var den første europeiske høykultur og en del av den egeiske kulturen. Det var en utviklet bronsealdersivilisasjon som gjennom handel oppnådde stor politisk, kulturell og økonomisk innflytelse i hele den indre Middelhavsregionen.

Den minoiske kulturens blomstringstid var perioden mellom år 2000 f.Kr og 1450 f.Kr, da det ble bygget store palasser en rekke steder på Kreta. I år 1450 ble Kreta rammet av jordskjelv som raserte palassene, og noen år seinere, ca. 1420 f.Kr., ble øya erobret av greske folkeslag med tilknytning til de mykenske herskerene.

Navnet[rediger | rediger kilde]

Begrepet «minoisk» ble gitt kulturen av den britiske arkeologen Arthur Evans etter den mytiske «kong» Minos som ble assosiert med labyrinten som Evans identifiserte ved Knossos ved byen Heraklion. Det er mulig, men ikke sikkert, at Minos faktisk var et begrep som ble brukt om en spesifikk minoisk hersker. Det kunne også ha blitt brukt for å beskrive herskeren i den minoiske sivilisasjonen generelt. Hva minoerne kalte seg selv er ukjent, men det egyptiske «Keftiu», semittiske «Kaftor» og «Kaptara» i Mari-arkivene henviste til det minoiske Kreta. Dette navnet nevnes i Bibelen i Amos 9,7: «Jeg førte Israel opp fra Egypt, men også filisterne fra Kaftor og arameerne fra Kir.»

Kronologi og historie[rediger | rediger kilde]

Arkeologer bruker to systemer med relativ kronologi fremfor å bruke kalenderdatoer for den minoiske perioden. Den første som ble skapt av Evans og modifisert av senere arkeologer, er basert på stiler i keramikken. Den deler den minoiske perioden inn i tre hovedepoker, tidlig minoisk (EM), mellom-minoisk (MM) og sen-minoisk (LM). Disse epokene har underinndelinger, f.eks. tidlig minoisk I, II III (EMI, EMII, EMIII). Et annet system foreslått av den greske arkeologen Nicolas Platon er basert på utviklingen i arkitektoniske kompleksene kjent som «palasser» ved Knossos, Faistos, Malia og Kato Zakros og deler den minoiske perioden inn prepalatiale, neopalatiale og postpalatiale perioder. Forholdet mellom disse systemene står i tabellen med omtrentlige kalenderår slik den står hos Warren og Hankey (1989).

Alle kalenderdatoer i denne artikkelen er omtrentlige og blir stadig debattert.

Utbruddet til Thera skjedde på slutten av LMIA-perioden. Kalenderdatoen for utbruddet er svært kontroversielt.

Historie[rediger | rediger kilde]

  Minoisk kronologi
3650-3000 f.Kr. EMI Prepalatial
2900-2300 f.Kr. EMII
2300-2160 f.Kr. EMIII
2160-1900 f.Kr. MMIA
1900-1800 f.Kr. MMIB Protopalatial
(perioden til gamle palass)
1800-1700 f.Kr. MMII
1700-1640 f.Kr. MMIIIA Neopalatial
(perioden til nye palass)
1640-1600 f.Kr. MMIIIB
1600-1480 f.Kr. LMIA
1480-1425 f.Kr. LMIB
1425-1390 f.Kr. LMII Postpalatial
(Ved Knossos, den siste palassperioden)
1390-1370 f.Kr. LMIIIA1
1370-1340 f.Kr. LMIIIA2
1340-1190 f.Kr. LMIIIB
1190-1170 f.Kr. LMIIIC
1100 f.Kr. Subminoisk

De eldste tegnene til beboelse på Kreta er keramiske neolittiske rester som dateres til rundt 7000 f.Kr.

Begynnelsen av bronsealderen, rundt 2600 f.Kr., var en periode med stor uro på Kreta, og markerer også begynnelsen på Kreta som et viktig sivilisasjonssentrum.

Mot slutten av MMII-perioden var det stor uro på Kreta, antagelig et jordskjelv eller muligens en invasjon fra Anatolia. Palassene ved Knossos, Malia og Kato Zakros ble ødelagt. Men med starten på den neopalatiske perioden økte befolkningen igjen, palassene ble gjenoppbygd i større skala, og nye bosetninger ble bygget over hele øya. Denne perioden (de 16. og 17 århundrene, MMIII/neopalatisk) representerer storhetstiden til den minoiske kulturen. Utbruddet til Thera skjedde under LMIA.

På det greske fastlandet begynte LHIIB under LMIB, noe som viste uavhengighet fra minoisk innflytelse. På slutten av LMIB-perioden sviktet den minoisk palasskulturen katastofalt. Alle palassene ble ødelagt, og bare Knossos ble umiddelbart restaurert, selv om andre palasser dukket opp senere i LMIIIA (som Khania).

Keramikk fra LMIB har blitt funnet i Egypt under styrene til Hatshepsut og Tuthmosis III. Enten skjedde LMIB/LMII-katastrofen etter dette tidspunktet, eller så var den så alvorlig at egypterne måtte importere LMIIB isteden.

Kort tid etter LMIB/LMII-katastrofen, rundt 1420 f.Kr., ble øya erobret av mykenerne, som adopterte Linear A-skriften til minoerne som Linear B for deres mykenske språk, en form for gresk. Det første arkivet med dette noe sted er «rommet med hjultavlene» fra LMII. Senere kretiske arkiver stammer fra LMIIIA, men ikke senere enn dette.

Under LMIIIA nevnte Amenhotep III k-f-t-w (Kaftor) ved Kom el-Hatan som en av de «hemmelige landene i nord av Asia». Kretiske byer som i-'m-n-y-s3/i-m-ni-s3 (Amnisos), b3-y-s3-?-y (Faistos), k3-t-w-n3-y (Kydonia) og k3-in-yw-s (Knossos) og noen toponymer som ble gjenoppbygd som kykladiske og greske, ble også nevnt. Dersom forståelsen av disse egyptiske navnene er riktige, gav ikke denne faraoen LMIII Knossos noen privilegier fremfor andre stater i denne regionen.

Etter rundt et århundre med delvis gjenoppbygging, gikk de fleste kretiske byene og palassene inn i en nedgangsperiode i det 13. århundre.

Knossos forble et administrativt sentrum frem til 1200 f.Kr. Det siste av de minoiske stedene var det defensive fjellstedet Karfi.

Geografi[rediger | rediger kilde]

Kart over det minoiske Kreta

Kreta er en fjellrik øy med naturlige havner. Det finnes tegn til skader etter jordskjelv ved utgravninger av minoiske steder.

Homer nedskrev en tradisjon om at Kreta hadde 90 byer. Knossos var den viktigste. Arkeologer har også funnet palasser i Faistos og Malia. Øya var antagelig delt inn i fire politiske enheter. Den nordlige ble styrt fra Knossos, den sørlige fra Faistos, den sentrale østlige delen fra Malia og den østligste delen fra Kato Zakros. Mindre palasser har blitt funnet andre steder.

Noen av de betydelige minoiske arkeologiske stedene er:

Samfunn og kultur[rediger | rediger kilde]

Minoisk kobbergjenstand, trolig i form av en dobbeltøks.

Minoerne var primært et handelsfolk som drev med oversjøisk handel. Deres kultur viser fra 1700 f.Kr. av en høy grad av organisering.

Mange historikere og arkeologer tror at minoerne var involvert i bronsealderens viktige handel med tinn. Tinn blandet med kobber som antagelig kom fra Kypros, ble brukt til å lage bronse. Nedgangen til den minoiske kulturen og nedgangen i bruken av bronseverktøy til fordel for overlegne jernverktøy, ser ut til å være samtidige.

Den minoiske handelen med safran, som stammet fra området rundt Egeerhavet, har etterlatt få materielle rester. En fresko av safransankere ved Santorini er velkjent. Denne nedarvede handelen stammet fra tiden før den minoiske sivilisasjonen. Verdien av handelen kan sammenlignes med senere handel med røkelse og svart pepper. Arkeologer legger vanligvis mer vekt på mer hardføre handelsvarer som keramikk, kobber, tinn og dramatiske luksusvarer av gull og sølv.

Funn av gjenstander av minoisk opprinnelse antyder at det var et nettverk av handel med fastlandet i Hellas (hovedsakelig Mykene), Kypros, Syria, Anatolia, Egypt, Mesopotamia og så langt vestover som kysten av Spania.

Minoiske menn gikk med lendeklede og kilter. Kvinnene gikk med drakter med korte ermer og lagdelte, rynkete skjørt. De var åpne til navlen, slik at brystene var blottet. Kvinnene hadde også muligheten til å gå med korselett, det første formsydde klesplagget som er kjent i historien. Mønstrene på klærne la vekt på symmetrisk geometrisk form.

Statuene av prestinner i minoisk kultur og freskoene som viser menn og kvinner som deltar i de samme idrettene, vanligvis hopping på okser, leder noen arkeologer til å anta at menn og kvinner hadde lik sosial status og at arven kanskje kan ha fulgt kvinnene. Freskoene inkluderer mange avbildninger av mennesker hvor deres kjønn markeres med farger. Mennenes hud er rødbrun, mens kvinnenes er hvit.

Språk og skrift[rediger | rediger kilde]

Ukjente stavelser på diskosen fra Faistos.

Kunnskapen om det muntlige og skriftlige språket til minoerne er sparsommelige på grunn av det lille antallet nedtegnelser som er funnet. Noen ganger blir det minoiske språket kalt etokretisk, men dette representerer en forveksling mellom språket som ble skrevet i Linear A og språket som ble skrevet i et alfabet med euboeisk opphav etter de mørke århundrene. Man antar at det etokretiske språket er en etterfølger av minoisk, men det finnes ikke nok kildemateriale i noen av språkene til å trekke sikre konklusjoner. Det vites heller ikke om språket som ble skrevet med kretiske hieroglyfer er minoisk. Det er ikke avkodet og dets fonetikk er ukjent.

Rundt 3000 tavler med skrift har blitt oppdaget så langt. Langt de fleste er i Linear B-skrift, og er antagelig opptellingslister over varer og ressurser. Siden de fleste av disse inskripsjonene er nøyaktige økonomiske nedtegnelser, forblir oversettelsen av minoisk en utfordring. Hieroglyfene ble brukt fra MMI og var i parallell bruk med det nye Linear A fra det 18. århundre f.Kr. (MMII) og forsvant på et tidspunkt rundt det 17. århundre f.Kr. (MMIII).

I den mykenske perioden ble Linear A erstattet med Linear B, som ble brukt til å nedskrive en svært arkaisk versjon av det greske språket. Linear B ble avkodet av Michael Ventris i 1953, men de tidligere skriftspråkene forblir et mysterium. Det var kanskje i de mørke århundrene, en tid med økonomisk og sosialpolitisk sammenbrudd, at det minoiske språket ble utryddet, dersom etokretisk da ikke er dets etterkommer.

Kunst[rediger | rediger kilde]

Et freskomaleri funnet ved Knossos.

Den store samlingen av minoisk kunst er i museet ved Heraklion nær Knossos på den nordlige kysten av Kreta. Minoisk kunst, sammen med andre rester av materiell kultur, særlig sekvensen av keramiske stilarter, har gjort det mulig for arkeologer å definere de tre fasene til minoisk kultur (EM, MM, LM).

Siden treverk og tekstiler har forsvunnet, er de viktigste bevarte eksemplene på minoisk kunst minoisk keramikk, palassarkitekturen med sine freskomalerier som inkluderer landskaper, steinutskjæringer og seglsteiner.

I den tidlige minoiske perioden var keramikken karakterisert av lineære mønstre med spiraler, trekanter, buede linjer, kors, fiskebensmotiver og slikt. I mellom-minoisk periode var naturalistiske motiv som fisk, blekksprut, fugler og liljer vanlig. I den sene minoiske perioden var fremdeles blomster og dyr mest karakteristisk, men variasjonen hadde økt. Palasstilen i regionen rundt Knossos karakteriseres av en sterkt geometrisk forenkling av naturalistiske former og monokromatiske maleri. Det må nevnes at det finnes store likheter mellom kunsten i sen minoisk periode og mykensk kunst.

Religion[rediger | rediger kilde]

«Slangegudinne» (MM III).

Minoerne tilba gudinner.[1] Selv om det finnes bevis for mannlige guder, er avbildninger av minoiske gudinner tallmessig overlegen det som kan regnes som en minoisk gud. Selv om noen av disse avbildningene av kvinner antas å være bilder av tilbedere, i motsetning til guddommen selv, ser der ut til å være flere gudinner, inkludert en modergudinne for fruktbarhet, en herskerinne over dyrene, beskytterinne av byene, hjemmene, avlingen og underverdenen med flere. Noen hevder at alle disse er ulike sider ved en enkelt modergudinne. De blir ofte representert av slanger, fugler, valmuer og en noe vag form av et dyr oppå hodet. Noen foreslår at gudinnen var forbundet til «jordskjelveren», en mannsperson representert av oksen og solen som døde hver høst og ble gjenfødt hver vår. Den berømte Minotauren med oksehodet er en rent gresk avbildning, men segl og avbildninger av segl viser guddommer med fuglehoder eller masker.

Walter Burkert advarer:

«I hvilken grad en kan og må differensiere mellom minoisk og mykensk religion, er et spørsmål som ennå ikke har funnet et konkluderende svar.»[2]

Han foreslår at brukbare paralleller vil finnes i forholdet mellom etruskisk og arkaisk gresk kultur og religion, eller mellom romersk og hellenistisk kultur. Minoisk religion har ikke blitt overlevert i et eget språk, og skrivekyndige grekeres senere bruk av bevarte kretiske mytemer, etter århundrer med rent muntlige overleveringer, har forandret de fattige kildene. Et eksempel på dette er den athenske synsvinkelen på legenden om Thesevs. Noen få kretiske navn er tatt vare på i gresk mytologi, men det er ingen måte å forbinde navnet med et eksisterende minoisk ikon som den velkjente slangegudinnen.

Funn av offerfigurer i metall og leire, dobbelthodede økser, fartøyer i miniatyr, modeller av kunstverk, dyr og menneskelige figurer, har identifisert kultsteder. Her var det tallrike små templer i det minoiske Kreta, og fjelltopper og svært tallrike huler (over 300 har blitt utforsket) var sentrum for en slags kult, men templer slik som grekerne utviklet var for dem ukjent.[3] Innenfor palasskomplekset er det ikke gjenkjent noen sentrale kultrom, utenom det sentrale gårdsrommet hvor ungdommer av begge kjønn praktiserte ritualene med oksehopping. Det finnes ingen minoiske freskomalerier som avbilder guddommer.

Minoiske hellige symboler inkluderer oksen og dens hellige horn, labrysen, søylen, slangen, solskiven og treet.

Mulighetene for menneskeoffer[rediger | rediger kilde]

Bevis som antyder at minoerne kan ha utført menneskeoffer har blitt funnet ved tre steder: (1) Anemospilia, i en MMII-bygning nær fjellet Juktas, tolket som et tempel, (2) et EMII-tilfluktssted ved Fournou Korifi i det sørlige sentrale Kreta og (3) Knossos, i en LMIB-bygning kjent som det «nordlige hus».

Tempelet ved Anemospilia ble ødelagt ved et jordskjelv i MMII-perioden. Bygningen ser ut til å være et tredelt tempel, og føtter av terrakotta og noe karbonisert tre ble tolket av utgraverne som restene av en kultstatue. Fire menneskeskjelett ble funnet i dets ruiner. Det ene tilhørte en ung mann, og ble funnet i en uvanlig sammentrukket posisjon på en hevet plattform, noe som antyder at han hadde blitt bundet opp for ofring, omtrent som oksen i offerscenen på den mykenske Agia Triadha-sarkofagen. En bronsedolk ble funnet blant benene hans, og misfargingen av benene hans på en side av kroppen antyder at han døde av blodtap. Bronsekniven var 15 tommer lang og hadde bilder av et villsvin på hver side. Den hevede plattformen var i sentrum av det midterste rommet ved siden av en søyle med et trau ved sitt fundament.

Posisjonene til de andre tre skjelettene antyder at jordskjelvet overrasket dem. Skjelettet til en kvinne i slutten av tjueårene lå på ryggen i samme rom som den ofrede mannen. Ved siden av ofringsplattformen var skjelettet til en mann i slutten av tredveårene med brukkede ben. Armene hans var hevet som for å beskytte seg mot fallende gjenstander som antyder at hans ben ble brukket da bygningen kollapset. I forhallen i bygningen lå det fjerde skjelettet, men dette var for dårlig preservert til at en kunne bestemme alder eller kjønn. Nesten 105 fragmenter av en leirvase ble oppdaget, spredt i et mønster som antyder at den ble mistet av personen i forhallen da han/hun ble truffet av deler fra den kollapsende bygningen.

Dessverre har ikke utgraverne for dette stedet publisert en offisiell utgravningsrapport. Stedet er hovedsakelig kjent gjennom en artikkel i 1981 i National Geographic.[4]

Ikke alle er enige i at dette var menneskeofring. Nanno Marinatos sier at mannen som skal ha blitt ofret faktisk døde i jordskjelvet. Hun bemerker at dette jordskjelvet ødela bygningen og drepte også de to minoerne som skal ha ofret ham. Hun hevder også at bygningen ikke var et tempel og at bevisene for offeret er «langt fra sikkert».[5] Dennis Hughes er enig og hevder også at plattformen hvor mannen lå ikke nødvendigvis var et alter og at kniven antagelig var en spydspiss som kanskje ikke var lagt på den unge mannen, men kunne ha falt under jordskjelvet fra hyllene eller en annen etasje.[6]

Ved tilfluktsstedet ved Fournou Korifi ble fragmenter av et menneskekranium funnet i samme rom som et lite ildsted, kokehull og kokeutstyr. Dette kraniet har blitt tolket som restene av et offer.[7]

I det «nordlige huset» i Knossos ble benene etter minst fire barn (som var ved god helse) funnet. De bar tegn på at «de var slaktet på samme vis som minoerne slaktet sine sauer og geiter, noe som antyder at de var blitt ofret og spist. Den erfarne kretiske arkeologen Nicolas Platon var så forferdet av denne antydningen at han insisterte på at benene måtte være av aper, ikke mennesker.[8]»

Benene ble funnet av Peter Warren og dateres til MLIB (1580–1490), før mykenerne ankom (i LMIIIA, ca. 1320-1200) ifølge Paul Rehak og John G. Younger.[9] Dennis Hughes og Rodney Castleden hevder at disse benene var lagt som en sekundær begravelse.[10] Sekundære begravelser er en ikke uvanlig praksis med å begrave den døde to ganger, umiddelbart etter døden og så igjen etter at alt kjøttet er borte fra skjelettet. Svakheten i dette argumentet er at det ikke forklarer kuttene og knivmerkene på benene.

Arkitektur[rediger | rediger kilde]

De minoiske byene ble forbundet med steindekkede veier laget av blokker som var skåret med bronsesager. Gatene var drenert, og vann og kloakkfasiliteter var tilgjengelig for overklassen gjennom rør av leire.

Minoiske bygninger hadde ofte tak med flate tak av fliser, gips, tre eller steingulv og var to eller tre etasjer høye. Vanligvis ble de nederste veggene bygget av stein og de øverste av murstein. Tømmersøyler holdt oppe takene.

Palass[rediger | rediger kilde]

Ruiner av palasset ved Knossos.

De første palassene ble bygget på slutten av den tidlige minoiske perioden i det tredje årtusenet f.Kr. (Malia). Mens det tidligere var antatt at grunnleggelsen av de første palassene var samtidige og hørte til de mellom minoiske perioden rundt 2000 f.Kr. (tidspunktet for det første palasset ved Knossos), tror forskere nå at palasser ble bygget i en lengre tidsperiode på forskjellige steder som respons på lokal utvikling. De viktigste eldre palassene er Knossos, Malia og Faistos.

Palassene fylte en mengde funksjoner. De tjente som styresentre, administrative embeter, templer, verksted og lager (f.eks. for korn). Disse inndelingene i funksjoner kan ha sett kunstige ut for minoerne.

Bruken av begrepet palass for de eldre palassene, som betyr en dynastisk bolig og maktsete, har nylig blitt kritisert, og begrepet hoffbygning har blitt foreslått istedet. Men det opprinnelige begrepet er antagelig for innarbeidet til å bli erstattet. Arkitektoniske trekk som kvadersteinsmurer, ortostater, søyler, åpne gårdsrom, trapper (som forutsetter øvre etasjer) og nærværet av forskjellige vanntanker har blitt brukt til å definere palassarkitekturen.

Ofte har sammensetningen av bedre kjente og yngre palasser blitt brukt for å rekonstruere de eldre, men denne praksisen kan gjemme fundamentale forskjeller. De fleste eldre palassene hadde bare en etasje og ingen representativ fasade. De var u-formede med en stort sentralt gårdsrom og generelt mindre enn senere palasser. Sene palasser er karakterisert av bygninger med flere etasjer. Den vestlige fasaden hadde kvadersteinsmurer. Knossos er det mest velkjente eksempelet.

Fresko fra «Minospalasset», Knossos, Kreta.
Lagerkrukker i Knossos.

Søyler[rediger | rediger kilde]

Et av de mest betydelige minoiske bidraget til arkitekturen er deres unike søyler som var bredere på toppen enn på bunnen. De kalles ofte omvendte søyler på grunn av at de greske søylene er bredere i bunnen, noe som skaper en illusjon av større høyde. Søylene var også laget av tre i motsetning til stein, og var vanligvis malte røde. De ble montert på et enkelt steinfundament og hadde en putelignenede rundt stykke øverst.[11][12]

Landbruk[rediger | rediger kilde]

Minoerne hadde storfe, sauer, griser og geiter, dyrket hvete, bygg, vikker og kikert, kultiverte druer, fiken, oliven og dyrket valmuer for valmuefrø og kanskje opium. Minoerne holdt bier og adopterte granatepler og kveder fra Midtøsten, men ikke sitroner og appelsiner som ofte antas. De utviklet middelhavsk flerkultur, praksisen med å dyrke mer enn en avling om gangen. Resultatet av deres mer varierte og sunnere diett var at befolkningen økte.

Bøndene brukte treploger som hadde trehåndtak festet med lær og som ble trukket av par av esler eller okser.

Teorier om minoenes undergang[rediger | rediger kilde]

Theras utbrudd[rediger | rediger kilde]

Thera er den største øya i Santorini, en liten øygruppe av vulkansk fragmenter rundt 100 km fra Kreta. Utbruddet til Thera som er antatt til å ha vært styrke seks på Vulkansk Eksplosivitets Indeks, har blitt identifisert gjennom askenedfall i det østlige Kreta og i kjerner fra de egeiske og østlige middelhavsområdene. Det massive utbruddet til Thera førte til at en vulkan kollapset til en undersjøisk caldera som førte til tsunamier som ødela marineinstallasjoner og bosetninger nær kysten. Påvirkningen på den minoiske sivilisasjonen fra dette utbruddet er omdiskutert.

Det er hevdet at aske som falt over den østlige delen av Kreta kan ha kvalt plantelivet og ført til hungersnød. Det ble hevdet at 7-11 cm med aske falt over Kato Zakro, mens 0,5 cm falt over Knossos. Men da feltundersøkelser ble utført, ble denne teorien oppgitt da det viste seg at det ikke hadde falt mer enn 0,5 mm noe sted på Kreta.[13]

Tidligere historikere og arkeologer ser ut til å ha vært lurt av dybden på nedfall på havets bunn, men det har blitt fastslått at dette rant ut av en sprekk i vulkanen under vannoverflaten.[14]

Tidspunktet for dette utbruddet er omdiskutert. Mange arkeologer at synkronisering med Egypt krever en dato rundt 1500 f.Kr. Radiokarbon setter derimot tidspunktet til sent i det 17. århundre f.Kr.

Utbruddet knyttes noen ganger til legenden om Atlantis hvor enten Thera eller den minoiske kultur knyttes til stedet i fabelen.

Andre[rediger | rediger kilde]

Der er bevis for at handelsnettverket kollapset og at minoiske byer forsvant gjennom hungersnød. Minoernes lagre av korn er antatt å ha kommet fra gårder langs kysten av Svartehavet.

Mange forskere antar at antikke handelsimperier var i konstant fare fra handel med mat og råmaterialer som ikke hadde samme relative verdi som luksusvarer siden regnskapsførsel ikke var utviklet. Resultatet kunne bli hungersnød og nedgang i befolkningen.

En teori rundt minoernes kollaps er at økende bruk av jernverktøy ødela bronsehandelen og ruinerte de minoiske handelsmennene. Da handelsnettverket falt bort, kunne ikke lenger regional hungersnød forhindres gjennom handel.

En annen mulighet ligger nordvest for fastlandet hvor den mykenske sivilisasjon blomstret. Mange historikere antar at de erobret minoerne relativt enkelt siden der ikke var murer som beskyttet folket på Kreta siden de antok at deres flåte kunne beskytte dem. Dersom mykenerne klarte å gå i land, ville de ha møtt lite motstand.

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Se Castleden 1994, Goodison and Morris 1998, N. Marinatos 1993
  2. ^ Burkert 1985, s 21.
  3. ^ Kerenyi 1976, s 18; Burkert 1985, s 24ff
  4. ^ Lesson 15 til Forhistorisk arkeologi ved Egeerhavet
  5. ^ Marinatos 1993, s 114.
  6. ^ Hughes 1991
  7. ^ Gessell 1983
  8. ^ MacGillivray 2000, Minotaur: Sir Arthur Evans and the Archaeology of the Minoan Myth
  9. ^ «Review of Aegean Prehistory VII: Neopalatial, Final Palatial, and Postpalatial Crete,» American Journal of Archaeology 102 (1998), s. 91-173.
  10. ^ Hughes 1991; Castleden 1991
  11. ^ Benton og DiYanni 1998, s. 67.
  12. ^ Bourbon 1998, s. 34
  13. ^ Callender 1999
  14. ^ Pichler & Friedrich, 1980

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Benton, Janetta Rebold and DiYanni, Robert. Arts and Culture: An Introduction to the Humanities. Volume 1. Prentice Hall. New Jersey, 1998.
  • Bourbon, F. Lost Civilizations. Barnes and Noble, Inc. New York, 1998.
  • Branigan, Keith, 1970. The Foundations of Palatial Crete.
  • Branigan, Keith, 1999. «The Nature of Warfare in the Southern Aegean During the Third Millennium B.C.,» s. 87-94 In Laffineur, Robert, ed., Polemos: Le Contexte Guerrier en Egée à L’Age du Bronze. Actes de la 7e Rencontre égéenne internationale Université de Liège, 1998. Université de Liège, Histoire de l’art d’archéologie de la Grèce antique.
  • Burkert, Walter, 1985. Greek Religion. J. Raffan, trans. Cambridge: Harvard Univ. Press. ISBN 0-674-36281-0
  • Cadogan, Gerald, 1992, «Ancient and Modern Crete,» i Myers et al., 1992, Aerial Atlas of Ancient Crete.
  • Castleden, Rodney, 1993, Minoans: Life in Bronze Age Crete, Routledge, ISBN 0-415-08833-X
  • Callender, Gae (1999) The Minoans and the Mycenaeans: Aegean Society in the Bronze Age Oxford university press, Victoria 3205, Australia
  • Driessen, Jan, 1999."The Archaeology of Aegean Warfare,” s. 11-20 in Laffineur, Robert, red., Polemos: Le Contexte Guerrier en Egée à L’Age du Bronze. Actes de la 7e Rencontre égéenne internationale Université de Liège, 1998. Université de Liège, Histoire de l’art d’archéologie de la Grèce antique.
  • Evans, Arthur, 1921-35. The Palace of Minos: A Comparative Account of the Successive Stages of the Early Cretan Civilization as Illustrated by the Discoveries at Knossos, (gitt ut på nytt 1964).
  • Floyd, Cheryl, 1999, «Observations on a Minoan Dagger from Chrysokamino,» s. 433-442 In Laffineur, Robert, red., Polemos: Le Contexte Guerrier en Egée à L’Age du Bronze. Actes de la 7e Rencontre égéenne internationale Université de Liège, 1998. Université de Liège, Histoire de l’art d’archéologie de la Grèce antique.
  • Gates, Charles, 1999. «Why Are There No Scenes of Warfare in Minoan Art?» s 277-284 In Laffineur, Robert, red., Polemos: Le Contexte Guerrier en Egée à L’Age du Bronze. Actes de la 7e Rencontre égéenne internationale Université de Liège, 1998. Université de Liège, Histoire de l’art d’archéologie de la Grèce antique.
  • Gesell, G.C., 1983, «The Place of the Goddess in Minoan Society», red. O. Krzyszkowska and L. Nixon, «Minoan Society», Bristol
  • Goodison, Lucy, and Christine Morris, 1998, «Beyond the Great Mother: The Sacred World of the Minoans,» i Goodison, Lucy, and Christine Morris, red., Ancient Goddesses: The Myths and the Evidence, London: British Museum Press, s. 113-132.
  • Hawkes, Jacquetta, 1968. Dawn of the Gods. New York: Random House. ISBN 0-7011-1332-4
  • Higgins, Reynold, 1981. Minoan and Mycenaean Art, (revidert utgave).
  • Hood, Sinclair, 1971, The Minoans: Crete in the Bronze Age. London.
  • Hood, Sinclair, 1971. The Minoans: The Story of Bronze Age Crete
  • Hutchinson, Richard W., 1962. Prehistoric Crete (nytrykk 1968)
  • Krzszkowska, Olga, 1999. «So Where’s the Loot? The Spoils of War and the Archaeological Record,» s. 489-498 i Laffineur, Robert, red., Polemos: Le Contexte Guerrier en Egée à L’Age du Bronze. Actes de la 7e Rencontre égéenne internationale Université de Liège, 1998. Université de Liège, Histoire de l’art d’archéologie de la Grèce antique.
  • Lapatin, Kenneth, 2002. Mysteries of the Snake Goddess: Art, Desire, and the Forging of History. Boston: Houghton Mifflin. ISBN 0-306-81328-9
  • Manning, S.W., 1995. «An approximate Minoan Bronze Age chronology» i A.B. Knapp, ed., The absolute chronology of the Aegean Early Bronze Age: Archaeology, radiocarbon and history (Appendix 8), in series Monographs in Mediterranean Archaeology, Vol. 1 (Sheffield: Sheffield Academic Press)
  • Marinatos, Nanno, 1993. Minoan Religion: Ritual, Image, and Symbol. Columbia, SC: University of South Carolina Press.
  • Marinatos, Spyridon, 1960. Crete and Mycenae (opprinnelig publisert på gresk, 1959), fotografier av Max Hirmer.
  • Marinatos, Spyridon, 1972. «Life and Art in Prehistoric Thera,» i Proceedings of the British Academy, vol 57.
  • Mellersh, H.E.L., 1967. Minoan Crete. New York, G.P. Putnam’s Sons.
  • Nixon, L., 1983. «Changing Views of Minoan Society,» i L. Nixon, red. Minoan society: Proceedings of the Cambridge Colloquium, 1981.
  • Pichler, H & Friedrich, W, L (1980) Mechanism of the Minoan Eruption of Santorini, i Thera and the Aegean World, vol.2, red. C. Doumas, London
  • Rehak, Paul, 1999. «The Mycenaean ‘Warrior Goddess’ Revisited,» s. 227-240, i Laffineur, Robert, red. Polemos: Le Contexte Guerrier en Egée à L’Age du Bronze. Actes de la 7e Rencontre égéenne internationale Université de Liège, 1998. Université de Liège, Histoire de l’art d’archéologie de la Grèce antique.
  • Schoep, Ilse, 2004. «Assessing the role of architecture in conspicuous consumption in the Middle Minoan I-II Periods.» Oxford Journal of Archaeology vol 23/3, s. 243-269.
  • Sakellarakis, Y. og E. Sapouna-Sakellarakis, Drama of Death in a Minoan Temple, National Geographic, 1981, nr. 159, s. 205–222
  • Warren P., Hankey V., 1989. Aegean Bronze Age Chronology (Bristol).
  • Willetts, R. F., 1976 (utgave fra 1995), The Civilization of Ancient Crete, New York: Barnes & Noble Books. ISBN 1-84212-746-2

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Minoan culture – bilder, video eller lyd