Minos

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Michelangelos framstilling av Minos med eselører som blir slått med en slange, Det sixtinske kapell.

Minos (gresk: Μίνως, Minōs) er i gresk mytologi en konge av Kreta, sønn av Zevs og Europa.

Minos forbindes med ulike fortellinger, som trolig varierte fra sted til sted. Noen fortellinger gir et positivt bilde av ham og sier han var både vis og dyktig som konge. Mer kjent er imidlertid beretningene som gir et langt dårligere inntrykk. Hvert niende år tvang han kong Aigevs av Athen til å velge ut syv menn og syv kvinner som måtte dra til Daidalos' oppfinnelse, labyrinten, for å bli ofret til Minotauros, et uhyre som var halvt menneske og halvt okse. Det var dette som la grunnlaget for sagnet om Thesevs, som kjempet med og drepte uhyret. Minos sperret deretter Daidalos og Ikaros inne i labyrinten. Etter sin død ble Minos dommer for de døde i underverden, Hades. Den minoiske sivilisasjon på Kreta har blitt oppkalt etter ham av den britiske arkeologen Arthur Evans.

Med sin hustru Pasifaë (av andre kalt Kreta) er han far til Ariadne, Androgeos, Deukalion, Fedra, Glaukos, Katreus, Akakallis og Xenodike. Med nymfen Pareia fikk han fire sønner, Eurymedon, Nefalion, Kryses og Filolaos, som ble drept av Herakles i hevn for de to sistes kamerater; og med Dexithea, en av telkinerne (de mytiske opprinnelige beboerne av Rhodos) fikk han sønnen Euxanthios.[1] Med Androgeneia av Festos på Kreta fikk han Asterion som ledet soldatene fra Kreta i krigen mellom Dionysos og indere.[2] Andre barn tilskrevet til ham er Euryale, muligens mor til Orion med havguden Poseidon,[3] og Pholegander, eponym for øya Folegandros nord for Kreta.[4]

Sammen med sine brødre Rhadamantys og Sarpedon ble Minos oppfostret av kong Asterion av Kreta. Da Asterion døde krevde Minos hans trone[5] og forviste Sarpedon og (i henhold til noen kilder) også Rhadamantys.

Etymologi[rediger | rediger kilde]

Minos er det kretiske ordet for «konge»,[6] eller faktisk, om man tar en euhemerisk posisjon var navnet av en særskilt konge som deretter ble benyttet som en tittel (tilsvarende med navnet til Julius Cæsar). Det er et navn i minoisk Linear A som mi-nu-te som kan være beslektet til Minos. I henhold til Hubert La Marles lesning av Linear A,[7] som dog har blitt tungt kritisert som egenrådig,[8] kan lese mwi-nu ro-ja («Minos konge») på en tavle med Linear A-skrift. Den kongelige tittel ro-ja er funnet på flere dokumenter, inkludert en steintavle med drikkoffer fra helligdommene hvor det følger navnet til en hovedgud, Asirai (tilsvarer sanskritske Asura og avestisk Ahura. La Marle antyder at navnet mwi-nu (Minos) er forventet til å bety «asketisk» som muni på sanskrit, og denne forklaringen passer med legenden om at Minos tidvis levde i Kretas grotter.[9] Om den kongelige etterfølgelse på minoiske Kreta foregikk i kvinnelige arverekke — fra dronningen til hennes førstefødte datter — ville dronningens ektefelle ha vært Minos, eller krigshøvding. En del forskere ser en forbindelse mellom Minos og navnene på en del andre grunnleggerkonger fra oldtiden, slike som Menes i Egypt, Mannus i Tyskland, og Manu i India,[10][11] og selv med Meon/Manes av Frygia og Lydia (etter ham ble Maeonia navngitt), Misrajim i Egypt som nevnt i Første Mosebok[12] og den kanaanittiske guddommen Baal Meon.[13]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Pseudo-Apollodorus: Library 3.1.2.
  2. ^ Nonnos: Dionysiaca, 13. 220 ff
  3. ^ Gaius Julius Hyginus: Poetical Astronomy 2. 34
  4. ^ Stephanos av Bysants s. v. Pholegandros
  5. ^ Pseudo-Apollodorus: Library 3.1.3.
  6. ^ Durant, Will (1939): The Life of Greece [The Story of Civilization Part II), New York: Simon & Shuster, s. 11: «Vi kaller ham Minos, men vi kjenner ikke hans navn, antagelig er ordet en tittel, som farao eller cæsar, og dekker et mangfold av konger.»
  7. ^ La Marle, Hubert (1997-1999): Lineaire A : la premiere ecriture syllabique de Crete, Geuthner, Paris, 4 volumes, 1997-99 (i tre bind 3, kapittel XIV om konger og møter)
  8. ^ Younger, John (15. august 2009): Critique of Decipherments by Hubert La Marle and Kjell Aartun. University of Kansas: [La Marle] «assigns phonetic values to Linear signs based on superficial resemblances to signs in other scripts (the choice of scripts being already prejudiced to include only those from the eastern Mediterranean and northeast Africa), as if ‘C looks like O so it must be O’.».
  9. ^ La Marle 1997-1999.
  10. ^ Archivio veneto, bind 16, 1878, via Google Books, 367.
  11. ^ Wormstall, Joseph (1878): Hesperien: zur Lösung des religiös-geschichtlichen Problems der alten Welt, via Google Books, s. 73.
  12. ^ Se Første Mosebok 10:6
  13. ^ Welsford, Henry (1845): On the origin and ramifications of the English language: Preceded by an inquiry into the primitive seats, early migrations, and final settlements of the principal European nations, via Google Books, s. 11-12.