al-Andalus

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk

al-Andalus er det arabiske navnet på de delene av Iberia som var under muslimsk styre fra 711 til 1492. Som geografisk størrelse varierer derfor al-Andalus med tidsperiode. Al-Andalus er opphavet til Andalucía hvor muslimsk styre varte lengst.

Arabiske og berberske styrker invaderte Iberia i 711 og erobret raskt mesteparten av halvøya. Unntaket var de fattige fjellområdene i nord hvor selvstendige kristne kongedømmer etter hvert ble etablert. I 756 etablerte Abd al-Rahman I, en prins av Umayyade-dynastiet, seg som emir med hovedstad i Córdoba. Under Abd al-Rahman I og hans etterkommere hadde al-Andalus sin politiske og kulturelle storhetstid og i 929 tok Abd al-Rahman III tittelen kalif.

Hundre år senere brøt Córdoba-kalifatet sammen og al-Andalus fragmenterte i en rekke såkalte Taifa kongedømmer. Disse var i stadig konflikt med hverandre og ble lett bytte for de kristne kongedømmene. Den kristne Reconquista, «gjenerobring», skjøt dermed fart. Denne utviklingen ble bremset av to invasjoner fra Marokko, først almoravidene og så almohadene, men ingen av disse dynastiene klarte på sikt å ta tilbake nevneverdige områder. Da Almohade-kalifatet brøt sammen på 1200-tallet kollapset også al-Andalus som for det meste ble erobret av de kristne. Kun kongedømmet Granada sto tilbake som en siste muslimsk bastion, men måtte ofte betale tributt til Castilla. På sikt ble presset også her for sterkt. Granada falt i 1492.

Invasjonen[rediger | rediger kilde]

Visigoterne hadde styrt Iberia siden 500-tallet med Toledo som hovedstad. Dette riket var et valgkongedømme. For kongen var det selvfølgelig fristende å få sin egen sønn valgt som sin etterfølger, mens adelen på sin side mislikte at kongeverdigheten forble i samme slekt i for mange ledd. Da kong Egika døde i 702 ble han etterfulgt av sin sønn Witiza, men ved Witizas død i 710 plasserte adelen Roderik på tronen, selv om Witiza hadde utpekt sin sønn Akhila som arving. Akhila gjorde et forsøk på å vinne tronen med makt, men ble beseiret. Selv om Roderiks styre antagelig var legitimt, gjorde omstendighetene rundt tronfølgen at flere av rikets mektigste menn var misfornøyd med situasjonen.

I løpet siste halvdel av 600-tallet erobret araberne Nord-Afrika for kalifatet. I løpet av erobringen ble de fleste berberstammene omvendt til islam, og mange berberkrigere ble rekruttert slik at da den muslimske hæren nådde Marokko besto den sannsynligvis overveiende av berbere. Da Tanger falt i 708, ble berberhøvdingen Tariq ibn Ziyad utpekt som guvernør. Den muslimske hæren var på dette tidspunktet i høyeste grad en erobringshær, soldatene var i hovedsak rekruttert med løfte om bytte, men erobringen av Tanger betydde at det ikke lenger var mulig å fortsette ekspansjonen vestover.

Det ser ut til å ha vært på eget initiativ at Tariq ibn Ziyad i april 711 krysset stredet over til Europa og gikk i land ved klippen som fortsatt bærer hans navn, Gibraltar. Hendelsene som fulgte må ha kommet overraskende på begge sider, og har senere blitt svært myteomspunnet. Det er derfor vanskelig å si med sikkerhet hva som faktisk skjedde. Muligens har krefter innad blant visigoterne sabotert motstanden, eller kanskje også invitert Tariq i et forsøk på å ydmyke kong Roderik. I et slag 20. juli beseiret Tariq visigoternes tallmessig svært overlegne hær, og Roderik selv ble drept. Tariq var rask til å utnytte suksessen og kun med små styrker inntok han Cordoba og Toledo hvor han overvintret.

Musa ibn Nasayr, Tariqs overordnede og guvernør i Tunisia, var naturligvis svært ivrig etter å ta del i den nye erobringen. I 712 gikk han i land ved Algeciras med en stor styrke. I motsetning til Tariqs hær inkluderte denne også mange arabere. Han erobret først Sevilla og så i 713 Mérida. Neste år overså Musa og Tariq sammen erobringen av Galicia og Ebro-dalen. Med dette var den muslimske erobringen av Iberia i hvert fall på papiret fullført. Disse spektakulære suksessene hadde ikke gått ubemerket hen, og Musa og Tariq ble begge innkalt til audiens hos kalifen i Damaskus. Ingen av dem vendte senere tilbake til al-Andalus.

Córdoba-kalifatet[rediger | rediger kilde]

Inngangsparti til appelsintrelunden utenfor selve moskeen i Córdoba.
Utdypende artikkel: Córdoba-kalifatet

Umayyade-dynastiet styrte Kalifatet fra 661 til dynastiet ble styrtet i 750 av Abbaside-dynastiet. Da abbasidene kom til makten ble de fleste umayyadene drept, men en prins Abd al-Rahman flyktet vestover og etablerte seg i al-Andalus med Córdoba som hovedstad. Riket nådde sitt høydepunkt under Abd al Rahman III som opphøyde seg til kalif i 929. Hans sønnesønn Hisham II var kun en marionett under generalen al-Mansur ibn Abi Amir og hans sønn Abd al-Malik al-Muzaffar. Etter al-Muzaffars død i 1008 kollapset kalifatet raskt, og al-Andalus fragmenterte i en rekke småstater, de såkalte taifaene

Taifa-rikene[rediger | rediger kilde]

Politisk kart over Iberia 1031
Utdypende artikkel: Taifa

Da Córdoba-kalifatet kollapset på begynnelsen av på 1000-tallet ble al-Andalus splittet opp i en rekke små kongedømmer. Disse fikk etter hvert navnet taifaene. Taifaene opprettholdt samme kulturelle nivå som Córdoba-kalifatet, men var militært svake. De var ofte nødt til å betale tributt til de kristne kongene eller betale dem til å angripe rivaler. Splittelse og kaos i denne perioden ga den muslimske posisjonen på halvøya en varig knekk og var en av hovedårsakene til at den kristne gjenerobringen, reconquista, lyktes. Mot slutten av 1000-tallet ble al-Andalus erobret av almoravidene.

Almoravidene[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Almoravidene

Almoravidene var et berbisk dynasti som på sitt høydepunkt omkring år 1100 hersket over Maghreb og al-Andalus. Dynastiet startet som en muslimsk asketisk bevegelse ca. 1040, men utviklet seg snart i en militaristisk retning. I løpet av 1050-tallet ekspanderte almoravidene til de kontrollerte et område tilsvarende moderne Marokko. Marrakech ble grunnlagt som rikets hovedstad i 1062. Almoravidene ble invitert av kongen av taifaen Sevilla til å hjelpe dem i forsvaret mot de kristne kong Alfonsos framrykning, og i 1086 ble de kristne knust i et slag ved Badajoz. Men Almoravidene så hvor splittet Al-Andalus var, og i 1088 satte de i gang et erobringsfelttog fra Marokko. I løpet av 1090-tallet ble taifaene i al-Andalus erobret og forent under Almoravidene.

Allerede på 1130-tallet begynte riket å falle sammen etter en rekke nederlag mot de kristne. Almohadenes erobring av Marrakech i 1147 markerer sluttpunktet på almoravidenes herredømme.Allerede i 1148 ble Al-Andaluz invadert og innlemmet i almohadenes styre.

Almohadene[rediger | rediger kilde]

Mens Almoravidene hadde innført et mer konservativt muslimsk regime i Al-Andalus, hadde Almohadene en enda strengere fortolkning av Koranen, en fortolkning som var direkte fundamentalistisk. Den første konsekvens var en umiddelbar utvisning av jødene og de kristne fra de andalusiske byene. De søkte til de kristne byene i nord, slik som i Toledo. I 1170 ble almohadenes hovedstad flyttet fra Marrakesh til Sevilla,og den strenge håndhevelsen av den rette tro ble enda mer merkbar.

Almohadenes sterkt fiendtlige holdning til de kristne i nord førte til at de kristne monarker slo seg sammen og dro i krig mot maurerne. I 1212 sto et stort slag ved Las Navas de Tolosa, midt mellom Toledo og Cordoba, der almohadene ble grundig slått. Dette var et vendepunkt, og almohadene måtte gradvis trekke seg tilbake påfølgende en sammenhengende rekke av muslimske tap. Den ene byen etter den andre falt, og i 1236 gikk kong Ferdinand III inn med sine tropper i Cordoba. Den almohadiske kalif Idris II hadde allerede forlatt Sevilla og vendt tilbake til Marokko i 1228, men et muslimsk styre ble opprettholdt i Sevilla, da med en andalusisk hersker. Sevilla falt til slutt for de kristne styrker i 1248.

Sultanatet Granada[rediger | rediger kilde]

Da Ferdinand erobret Cordoba, var han alliert med muslimske styrker. Andalusiske muslimer gikk gladelig i allianse med den kristne kongen for å bli kvitt de strenge almohadene. Lederen for de muslimske opprørerne var Muhammad ibn Yusuf ibn Nasr. Han var av en gammel adelig andalusisk slekt, og gjennom et vellykket opprør mot de almohadene midt under deres tilbaketrekning fra de framrykkende kristne styrker, lyktes det ham å opprette en taifalignende maktbase i Granada. Hans sønn Ibn Ahmar inngikk alliansen med kong Ferdinand for sammen å erobre Cordoba og knuse almohadene. Avtalen innebar at ibn Ahmar skulle overlates byen Granada og fjellområdet Sierra Nevada etter seieren. Sultanatet Granada ble dermed opprettet under ”nasridene”. Dette siste muslimske dynasti i Iberia fikk en levetid på over 250 år, i fred med de kristne kongene i Castilla-Leon, en fred som ble avsluttet da ”Det katolske kongepar” Isabella og Ferdinand erklærte Granada krig i 1480. I mellomtiden levde det kristne Castilla og det muslimske Granada fredelig side om side, men der Granada betalte tributt til det castiljanske kongehus. Ibn Ahmar så det gamle fortet Alhambras potensial, og satte i gang byggingen av det storslagne palassområdet som en kan beundre innenfor Alhambras murer den dag i dag.

Den siste nasride, sultanen Boabdil, led stadige nederlag for hæren til det katolske kongepar, og mistet den viktige havnen Algeciras, som forbandt Granada med resten av den muslimske verden. Kongeparet blokkerte resten av kysten med sine skip, og isolerte sultanatet, som dermed mistet tilgang på viktige forsyninger. Etter et nederlag i et slag på slutten av 1491 erklærte Boabdil at han ville overgi seg, og 2. januar 1492 ble byen Granada overgitt til det katolske kongepar. Boabdil og hans hoff fikk fritt leide ut av landet, og slo seg ned i Tunisia. Den siste rest av Al-Andalus var nå på kristne hender.