Hettittene

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kart over Det hettittiske storriket da det var på høyden av sin makt c. 1290 f.Kr.
Inngraving av Suppiluliuma II, den siste kjente kongen av hetittene

Hettittene (også kalt hittittene) var et oldtidsfolk som snakket hettittisk, et språk fra den anatoliske gruppen av de indo-europeiske språkene. De grunnla et kongedømme sentrert om Hattusa, nord i det sentrale Anatolia, i det 18. århundre f.Kr. På 1300-tallet f.Kr. var hettitterriket på sitt største. Det omfattet da hele det sentrale området i Anatolia, området nordvest i Syria, og så langt som Ugarit og øvre Mesopotamia. Etter 1180 f.Kr. delte riket seg opp i flere mindre hettittiske bystater, hvorav noen vedvarte så lenge som til 700-tallet f.Kr.

Hettitterriket ble av hettittene selv vanligvis kalt for «Hattis land». Fullt navn var «Landet til byen Hattusa». Denne beskrivelsen kunne gjelde hele riket, eller mer begrenset til kun kjerneområdet, avhengig av sammenhengen. Ordet «Hatti» er egentlig et akkadisk begrep heller enn hettittisk; det har aldri forfalt i henhold til hettittisk grammatikkregler. Til tross for bruken av navnet «Hatti» oppfattet ikke hettittene seg som hattianere, som hadde vært bosatt i området fram til begynnelsen år 2000 f.Kr. og snakket hattisk, som ikke var indoeuropeisk. Hettittene kalte språket sitt Nesili (og i et tilfelle som Kanesili), en adverbial form som betydde «i væremåte som (Ka)nesa», antagelig gjenspeilte det en stor andel hettittisktalende folk i den gamle byen Kanesj (dagens tyrkiske by Kültepe). Mange moderne bynavn i Tyrkia ble først nedtegnet under sitt hettittiske navn, slik som Sinop og Adana, noe som gjenspeiler Anatolias nærhet i tid og rom til sin oldtidsfortid.

Selv om hettittene tilhørte bronsealderen, var de forløpere til jernalderen og utviklet redskaper og våpen av jern så tidlig som 14. århundre f.Kr. Deres etterspørsel etter jernvarer er bevart i korrespondanse med utenlandske herskere. Hettittene var imidlertid ikke de første som framstilte gjenstander av jern, og i hele hettitterrikets historie var jern så sjeldent at det bare ble anvendt i smykker. Deres militære seire skyldtes ikke jern – de førte krig med våpen av bronse – men deres dyktighet til å fremstille og bruke hestetrukne stridsvogner.[1] Som handelsfolk tok de med seg arven fra Sumer og spredte mesopotamisk tenkesett rundt Middelhavet. Så da Moses førte sitt folk til «det lovede land», møtte de et folk, kanaanittene, som levde i en mesopotamisk kultur.[2]

Geografi[rediger | rediger kilde]

Hettitterriket var sentrert rundt landområdene Hattusa og Neša, kjent som «Hattis land». Etter at Hattusa ble gjort til hovedstad besto området av kurven ved elven Kızılırmak (på gresk Halys, og som de kalte Marassantiya) som renner ut i Svartehavet, og som var kjerneområdet i deres rike. En del hettittiske lover skilte mellom «denne siden av elven» og «den andre siden av elven». Eksempelvis var belønningen for å fange inn en rømt slave etter at han har maktet å flykte over elven, høyere enn for en slave som ble fanget før han nådde elven.

Til vest og sør for kjerneområdet lå områdene som var kjent som Luviya i de tidligste hettittiske tekstene. Denne terminologien ble erstattet av navnene Arzawa og Kizzuwatna da disse kongedømmene vokste fram.[3] Hettittene fortsatte å referere til språket som hadde sin opprinnelse i disse områdene som luvisk. Før Kizzuwatna vokste fram, var hjertet i dette området i Kilikia, som først omtales av hettittene som Adaniya.[4] Da disse gjorde opprør mot hettittene under Ammunas styre,[5] antas det at navnet Kizzuwatna spredte seg videre nordover til å omfatte de nedre Anti-Taurus-fjellene også. På nordsiden levde et fjellfolk kalt kaskaer. Sørøst for hettittene lå det hurrianske riket Mitanni. Under dette rikets høydepunkt under regimet til Mursili II, strakte hettitterriket seg fra Arzawa i vest til Mitanni i øst, mye av de kaskianske områdene i nord, også Hayasa-Azzi lengst i nordøst, og i sør inn i Kanaan, omtrent så langt som til den sørlige grensen av Libanon, og la deler av disse områdene inn under sitt herredømme.

Opprinnelse og genetikk[rediger | rediger kilde]

Farao Ramses II av Egypt omtalte ofte hettittene som «humty», som på oldtidsegyptisk betød «kvinnesoldater», siden det var vanlig for hettittiske soldater å ha langt hår.[6]

Forskere har betraktet hettittene som en «middelhavsetnisk gruppe», noe som er en romslig gruppetilhørighet.[7] Arkeologen Henry Heras' analyser av egyptiske billedportretter av hettitter er sammenfallende med dette, ettersom de synes å ha de fysiske karakteristikker som er typiske for folkeslag ved Middelhavet (det ligger dog en stor usikkerhet i å trekke konklusjoner fra billedkunst, da visuelle konvensjoner ofte spiller en stor rolle).[8] Noen forskere har foreslått en opprinnelse fra nordøstlige delen av Afrika, da slike fysiske trekk er antatt å ha sin opprinnelse i dette området.[9] Imidlertid fremviste antikkens grekere lignende fysiske trekk, noe som gav grunn til å mistenke at både antikkens grekere og hettittene nedstammer fra samme forhistoriske befolkning i Midtøsten og rundt Egeerhavet.[10] Fysiske, antropologiske analyser av befolkninger gir imidlertid et utilstrekkelig grunnlag for å inndele folk i bestemte raser eller bevise folkevandringer. Opprinnelsen til antikkens befolkninger skyldtes mange ulike og kompliserende faktorer.[11][12]

Hettittenes opprinnelse har derfor forblitt et mysterium. Det har vært hevdet at hettittisk kultur og språk ble utviklet lokalt i Anatolia.[13] Mulig geografiske opprinnelse fra vest (Balkan), øst (via eller langs Det kaspiske hav eller fra høylandet i Armenia), og nord (langs Svartehavet) er bare noen av de foreslåtte rutene for folkevandringer.[14] Prosessen har blitt betraktet som utført av en erobrende elite,[15] men også alternativt som en fredfylt prosess med gradvis assimilering.[16] I arkeologisk sammenheng har hettittene blitt knyttet til en mulig felles opprinnelse med henholdsvis Ezero-kulturen på Balkan og Maikop-kulturen i Kaukasus.[17]

En genetisk studie basert på dagens mannlig Y-kromosom DNA i Anatolia, fremviser en genetisk blanding av flere geografiske opprinnelser som kan sammenfalle med flere folkevandringer over tid. Den dominerende mannlige slektslinjen for anatoliske menn deles med befolkningen i Europa og Midtøsten (94,1%). Slektslinjer til Sentral-Asia, India og Afrika var langt mindre fremherskende blant mennene det ble tatt prøver av. Ingen spesifikk avstamning ble fastslått eller identifisert som «hettittisk», men Y-kromosom haplogruppe G-M201 antas å ha en mulig tilknytning til hettittene.[18]

Bibelens hettitter[rediger | rediger kilde]

Løveporten i Hattusa, hettittenes hovedstad, dagens Boğazköy, Tyrkia.

Begrepet «hettittene» kommer av KJV-oversettelsen av den hebraiske Bibelen, der חתי HTY, eller בנ-חת BNY-HT blir oversatt til «Heths barn». Disse hettittene blir forbundet med kanaanittene. Arkeologene som oppdaget hettittene i Anatolia, identifiserte dem til å begynne med med de bibelske hettittene. I dag er deres identifikasjon med det hettittiske riket, eller de neo-hittiske kongedømmene, et emne for diskusjon.

Bibelens hettitter (også hittitter) og Barn av Het, oversatt fra hebraisk חתי HTY og בני-חת BNY-HT er den andre av de elleve kanaanitiske nasjonene i den hebraiske Bibelen. De er angivelig etterkommere fra en Het eller Heth (hebraisk חֵת), en sønn av Kanaan, sønn av Ham, og de er nevnt i Første Mosebok for å ha solgt land til Abraham.

Tidlig på 1900-tallet ble Bibelens hettitter identifisert med et nylig oppdaget, indoeuropeisktalende rike i Anatolia, en betydelig regional makt gjennom det meste av 1000-tallet f.Kr., spesielt mellom 1660 og 1190 f.Kr. Denne terminologien er i dag så innarbeidet at den brukes uavhengig av debatten om dette hettittiske riket i Anatolia var identisk med Bibelens hettitter eller ikke.

Hypotese om identifikasjon[rediger | rediger kilde]

Gitt den årsakssammenheng som hettittene omtales i i Det gamle testamente, har bibelforskere før arkeologiens tidsalder tradisjonelt sett på dem som en mindre stamme bosatt i fjellene i Kanaan i patriarkenes tidsalder, inkludert Abraham. Dette bildet ble totalt endret av arkeologiske funn som plasserte senteret for Hatti/Hattusas-sivilisasjonen betydelig lengre nord, i dagens Tyrkia, og gjorde hettittene i Kanaan til en periferi.

Den hebraiske Bibelen referer til «hettittene» i flere passasjer, fra Første Mosebok til de etter eksilbøkene Esra og Nehemja. Første Mosebok, kapittel 10 («Folkeslagene på jorden») forbinder dem til en eponymisk forfar Heth, en etterkommer av Ham gjennom dennes sønn Kanaan. Hettittene regnes derfor sammen med kanaanittene, de opprinnelige innbyggerne av Det lovede land. Hettittene er vanligvis beskrevet som et folk som levde sammen med israelittene – Abraham kjøpte det patriarkalske begravelsesstedet Machpelah fra dem, og hettittene tjenestegjorde som militære offiserer i kong Davids hær. I Andre kongebok 7:6 er de derimot et folk med sine egne kongedømmer, tilsynelatende lokalisert utenfor det geografiske området Kanaan, og mektige nok til å sende en syrisk hær på flukt: «Herren hadde laget det slik at araméernes hær hørte larmen av vogner og hester, larmen av en stor hær. Da sa de til hverandre: «Du skal se at Israels konge har leid hettittkongene og egypterkongene til å kjempe mot oss!»

Det er et emne for betydelig debatt blant forskere om de bibelske «hettittene» har en forbindelse til 1) de opprinnelige hattierne fra Hatti; 2) deres indoeuropéiske erobrere (Nesili) som overtok navnet «Hatti» for det sentrale Anatolia, og som i dag blir referert til som «hettittene»; eller 3) en kanaanittisk gruppe som kan ha vært eller ikke ha vært knyttet til den ene eller begge folkene i Anatolia, og som også kan være eller ikke være identisk med det senere etter-hettittiske (luvianske) samfunnet.[19] Bjarte Kaldhol mener at de hettittene som omtales i Bibelen «var hettitter som holdt til å Syria og Palestina etter at det store hettittiske riket var gått under rundt 1180 f.Kr. De var så å si de menneskelig restene av et stort ekspanderende imperium.»[20]

Andre bibelforskere har hevdet at i stedet for å forbindes med Heth, sønn av Kanaan, skal landet Hatti i Anatolia være nevnt i Det gamle testamente og apokryfiske bøker som «Kittim» (Chittim), et folk som etter sigende var navngitt etter en sønn av Javan (den fjerde sønn av Noahs sønn Jafet).

Identitetsspørsmålet[rediger | rediger kilde]

Noen forskere har tatt det synet at de to folkene er identiske.[21] Bortsett fra likheten i navn var de anatoliske hettittene en mektig politisk enhet i regionen lenge før deres rike kollapset på 14. og 12. århundre f.Kr., noe som burde gjøre dem nevnt i Bibelen. Et steinrelieff av løven som er funnet ved Bet-Sjean i nærheten av Genesaretsjøen (i dag oppbevart i Israel Museum) og datert fra rundt 1700 f.Kr, tolkes av professor Bill Humble som en bekreftelse av denne identifikasjonen, ettersom løver er hyppig avbildet i hettittisk kunst.[22] I redegjørelsen for erobringen av Kanaan blir det sagt at hettittene bodde «i fjellene» og «mot nord» i forhold til Kanaan — en beskrivelse som passer med beliggenheten og topografien til det opprinnelige hettittiske riket som hadde stor innflytelse i regionen før slaget ved Kadesj.

Arkeologisk oppdagelse[rediger | rediger kilde]

Hettitiske gudinne og barn, Anatolia 15. til 13. århundre f.Kr.

Som skriftspråk brukte hettittene kileskrift. Arkeologiske ekspedisjoner har avdekket hele sett med kongelige arkiver på kileplater ved Hattushash, skrevet enten på akkadisk, tidens diplomatiske språk, eller ulike dialekter fra Hettittriket.[23]

Det første arkeologiske bevis for hettittene var skrifttavlene funnet i den assyriske handelskolonien Kârum Kaneš i Kanesj (ved dagens tyrkiske landsby Kültepe). Disse inneholder opptegnelser om handel mellom assyriske handelsmenn og et «Hattis land».

En tekst oppdaget av William Wright i 1884 på et monument ved Boğazköy om et «folk av Hattusa», tilsvarte bestemte hieroglyfer fra stedene Aleppo og Hamat i nordlige Syria. I 1887 avdekket utgravninger i Tell El-Amarna i Egypt den diplomatiske brevvekslingen til farao Amenhotep III og hans sønn Akhenaton. To av brevene var fra «kongedømmet Kheta» – tilsynelatende lokalisert i samme region som den mesopotamiske referansen «Hattis land» – og var riktignok skrevet med standard akkadisk kileskrift, men på et ukjent språk – selv om forskere kunne lese det, var det ingen som forstod det. Archibald Sayce forslo senere at Hatti og Khatti i Anatolia var identisk med «kongedømmet Kheta» som var nevnt i egyptiske tekster, foruten også med de bibelske hettittene. Andre, som Max Müller, er enig i at Khatti sannsynligvis var Kheta, men foreslo å knytte det til Bibelens Kittim heller enn til «Heths barn». Sayces identifikasjon ble uansett den aksepterte hos de fleste i løpet av tidlig 1900-tall, og navnet «hettitt» knyttes til den oldtidssivilisasjon som ble avdekket ved Boğazköy.

I løpet av de sporadiske utgravningene ved Boğazköy (Hattusa) som begynte i 1906, fant arkeologen Hugo Winckler et kongelig arkiv med 10 000 tavler, skrevet med kileskrift på enten akkadisk eller det samme ukjente språket som i de egyptiske brevene fra Kheta – således bekreftet han identiteten til de to navnene. Han beviste også at ruinene ved Boğazköy var det som stod igjen av hovedstaden til et mektig rike som en tid kontrollerte det nordlige Syria.

Under ledelse av det tyske arkeologiske institutt, DAI, har det vært pågående utgravninger ved Hattusas siden 1907, kun avbrutt av begge verdenskrigene. Kültepe ble med hell utgravd av den avdøde professor Tahsin Özgüç (død i 2005) siden 1948. Mindre utgravninger og feltarbeid har blitt gjort i de umiddelbare omgivelsene av Hattusa, blant annet Yazılıkaya, en helligdom i fjellet som inneholder tallrike relieffer hogget ut av fjellet som avbilder ulike hettittiske herskere og guder. Et av klipperommene i Yazilikaya er utstyrt med nisjer i veggene, som man lurte på om kunne ha inneholdt de kremerte restene av kongehusets medlemmer, men noe bevis for dette ble aldri funnet. Det har aldri blitt lokalisert hva som er tolket som hettittiske kongegraver.[24]

Historie[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hettittenes historie

Den egyptisk-hettittiske fredsavtale, ca. 1258 f.Kr. etter slaget ved Kadesj mellom Hattusili III og Ramses II, er den tidligste kjente skrevne fredsavtale i historien. Den oppbevares på Istabul arkeologiske museum.

Det hettittiske kongedømmet er konvensjonelt blitt delt i tre epoker, det gamle hettitterriket (ca. 1750–1500 f.kr.), det midterste hettitterriket (ca. 1500–1430 f.Kr.), og det nye hettitterriket (selve hettitterriket, ca. 1430–1180 f.Kr.).

Det tidligste kjente medlem av en hettittisktalende slekt, Pithana, var bosatt i byen Kussara. I det 18. århundre f.Kr. gjorde Anitta, hans sønn og etterkommer, den hettittisk-språklige byen Neša til en av sine hovedsteder, og benyttet hettittisk til sine inskripsjoner der. Imidlertid forble Kussara den dynastiske hovedstaden i et århundre inntil Labarna II introduserte Hattusa som den nye dynastiske hovedstaden, muligens tok han på denne tiden herskernavnet Hattusili, «Hattusas mann».

Det gamle kongedømmet, sentrert rundt Hattusa, nådde sitt høydepunkt i løpet av 16. århundre f.Kr., og greide på et tidspunkt å herje Babylon, men gjorde ingen forsøk på å ta herredømmet der, noe som gjorde det mulig for kassittere, en folkegruppe fra Zagrosfjellene, å vokse til en maktfaktor og styre over Babylon i mer enn 400 år.

I løpet av det 15. århundre f.Kr. forfalt hettitterriket til en ubetydelighet, men gjenvant makten med regimet til Tudhaliya I fra ca. 1400 f.Kr. Under Suppiluliuma I og Mursili II vokste hettitterriket til å omfatte det meste av Anatolia og deler av Syria og Kanaan. Ved 1300 f.Kr. sto hettitterne på grensen mot det egyptiske interesseområdene, noe som førte til slaget ved Kadesj i 1274 f.Kr. mellom hettitterne ledet av kong Muwatalli II fra byen Kadesj og en egyptisk hær ledet av farao Ramses II av Egypt. Det var sannsynligvis det største slag med stridsvogner som noen gang hadde blitt utkjempet. Egypterne fremstilte seg i etterkant som seierherrer, men av hettittiske leirtavler kan vi i dag lese at hettittene satt med makten over Syria i lang tid etter slaget.[25]

Borgerkrig, plyndringstokter fra kaskaene i nord, og rivaliserende krav på tronen ble kombinert med den ytre trussel fra havfolkene. I årene 1200-1185 f.Kr viser alle hettittiske byer tegn til uro, og mange ble forlatt. Ugarit ble ødelagt. I Hattusa ble kongepalass og templer brent, men trolig tømt for verdier i forkant. En tekst ber inntrengende om at korn sendes til Hattusa, og kornimporten via havnebyen Ura kan ha stoppet opp som en følge av havfolkenes tokter.[26]Ca 1160 f.Kr. hadde riket igjen kollapset. Småkongedømmer under assyrisk overherredømme kan ha fortsatt fram til rundt 700 f.Kr., og bronsealderens hettitiske og luviske dialekter utviklet seg til de sparsomt dokumenterte språkene lydisk, lykisk, og karisk.

Levninger av disse språkene overlevde til persisk tid, men forsvant ved utbredelsen av hellenismen.

Det er antatt at hettittene hadde det første konstitusjonelle monarkier. Det besto av en konge, hans familie, et pankus (en form for hoff og statsadministrasjon som overvåket kongens aktiviteter), og et ofte opprørsk aristokrati. Rettsvesenet deres var langt mildere enn lovene hos de gamle babylonere, som hadde dødsstraff for å stelle i stand bråk på utesteder. Under hettitene var bare et fåtall lovbrudd å regne som virkelige forbrytelser. Til og med overlagt drap medførte bare en bot – riktignok en meget stor bot. Straffen for tyveri var bare å betale tilbake det beløp som var stjålet. Til gjengjeld fantes det ingen privat eiendomsrett til jord. Hos sumerere og amoritter kunne folk eie land, men hos hettittene tilhørte jorden kongen, som leide ut teiger til bøndene, forutsatt at de tjenestegjorde i hæren hans.[27]

Språk[rediger | rediger kilde]

Sittende guddom, fra det sen-hettittiske rike, 1200-tallet f.Kr.

Utdypende artikkel: Hettittisk

Hettittisk språk er nedtegnet fragmentarisk fra omtrent 1800-tallet f.Kr. (i Kültepetekster, se Ishara). Språket var i bruk fram til ca. 1100 f.Kr. Av alle de ulike indoeuropeiske språkene på Anatolia er hettittisk best dokumentert.

Språket på Hattusa-tavlene ble til slutt dechiffrert av en tsjekkisk lingvist, Bedřich Hrozný (18791952), som den 24. november 1915 offentliggjorde sine resultater i en forelesning ved Berlins samfunn for Midtøsten. Hans bok om oppdagelsen ble utgitt i Leipzig i 1917, kalt Hettittenes språk, dets struktur og tilhørighet i den indoeuropeiske lingvistiske familie. Avhandlingens forord begynner med:

«Dette verket forsøker å etablere vesen og struktur til det hittil mystiske språket til hettittene, og tyde dette språk (...). Det vil fremgå at hettittisk hovedsakelig er et indoeuropeisk språk.»

Slik ble språket kjent som «hettittisk», selv om det ikke var hettittenes eget navn for det. Selv kalte de det for nešili = «(i væremåte) til (byen) Neša», og derfor har man foreslått at en mer teknisk korrekt betegnelse ville være «nesittisk», men i dag er «hettittisk» for innarbeidet til å endres.

Grunnet språkets markante forskjeller i struktur og fonologi, har en del tidlige filologer, hovedsakelig Warren Cowgill, argumentert for at det burde klassifiseres som et søsterspråk til de indoeuropeiske språkene, heller enn et datterspråk (se Indo-hettittisk). Ved hettitterrikets slutt var hettittisk blitt skriftspråk for administrasjon og for diplomatisk brevskriving. Befolkningene i det meste av hettitterriket talte på denne tiden luviske dialekter, et annet indoeuropeisk språk i den anatoliske familie som hadde sin opprinnelse vest for de hettittiske områdene.

Mytologi[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Hettittisk mytologi. Se også: Hettittiske skrifter

Hettittisk religion og mytologi beskrives som «et kaleidoskopisk virvar av det de selv kalte 'de tusen gudene', som i virkeligheten begrenser seg til rundt 600».[20] Den var sterkt påvirket av mesopotamisk mytologi, en påvirkning som økte med tiden. I de eldste tider kan indoeuropeiske elementer fortsatt bli identifisert, eksempelvis i tordenguden Tarhunds konflikt med slangen Illujanga. I lister over hettittenes guddommer finnes også havet, fjellene og elvene.[20] Hettittene anerkjente alle guder de traff på, og dyrket derfor også gudene til folkeslag de hadde overvunnet i krig. Assyrerne overtok denne toleransen for andres religioner, og tillot derfor jødene å dyrke Jahve etter at assyrerne hadde erobret og utslettet Judea.

Moderne muséer[rediger | rediger kilde]

Muséet for anatoliske sivilisasjoner (tyrkisk Anadolu Medeniyetleri Müzesi) i Ankara i Tyrkia huser en rik samling av hettittiske og anatoliske fortidsgjenstander.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Santon, Kate (2008): Arkeologi, forlaget Spektrum, Oslo, ISBN 978-82-7822-704-6. s. 183
  2. ^ «The Hittites», wsu.edu
  3. ^ Marangozis, John (2003): A Short Grammar of Hieroglyphic Luwian.
  4. ^ Beal, Richard H. (1986): «The History of Kizzuwatna and the Date of the Šunaššura Treaty», Orientalia 55, s. 424ff.
  5. ^ ibid. s. 426
  6. ^ Healy, M. & Mcbride, A. (1992): New Kingdom Egypt (Elite). Opsrey: Elms Court
  7. ^ Gillette, Aaron: Racial Theories in Fascist Italy. Side 141
  8. ^ Heras, Henry: Studies in Proto-Indo-Mediterranean Culture. Side 447
  9. ^ Sergi, Giuseppe: The Mediterranean Race: A Study of the Origin of European Peoples. s. 144; Mackenzie, Donald Alexander: Myths of Babylonia and Assyria. (Myth and legend in lit. and art). s. 266
  10. ^ Royal Anthropological Institute of Great Britain and Ireland: Man. s. 126
  11. ^ Jordan-Bychov, T. & Jordan B. (2002): The European Culture Area. Lanham, MD: Roman and Littlefield Publishers, Inc.
  12. ^ Mallory, J. & D.Q. Adams (red.) (1997): Encyclopedia of Indo-European Culture. London: Fitzroy Dearborn.
  13. ^ Renfrew, C. (1999): «Time Depth, Convergence Theory, and Innovation in Proto-Indo-European: 'Old Europe' as a PIE Linguistic Area». Journal of Indo-European Studies. 27 (3 & 4): 257-294; Renfrew, C. (1987): Archaeology and Language. The puzzle of Indo-European Origins. Cambridge University Press
  14. ^ Steiner, G. (1990): «The Immigration of the First Indo-Europeans into Anatolia Reconsidered» i: Journal of Indo-European Studies. 18 (1 & 2): 185-214
  15. ^ Puhvel, J. (1994): Anatolian: Autochton or Interloper. Journal of Indo-European Studies. 22 (3 & 4): 251-264
  16. ^ Steiner, G. (1990)
  17. ^ Mallory, J. (1989): In Search of the Indo-Europeans. New York, NY: Thames and Hudson
  18. ^ C. Cinnioglu et al. (2004): «Excavating Y-chromosome haplotype strata in Anatolia» i: Human Genetics 114(2):127-48.
  19. ^ Se Woudstra, Marten H.: New International Commentary on the Old Testament: Book of Joshua, s.60, fn.33; og Bryce, Trevor: The Kingdom of the Hittites, s 389 ff.
  20. ^ a b c Sitat fra Bjarte Kaldhols innledning til Hettittiske skrifter, 2009
  21. ^ Mendenhall, George (1973): The Tenth Generation: The Origins of the Biblical Tradition. The Johns Hopkins University Press. ISBN 0801816548.
  22. ^ Lion Relief
  23. ^ Kurkjian, Vahan M. (1958): History of Armenia, Chapter V: The Hittite Empire
  24. ^ Santon, Kate (2008): Arkeologi, Spektrum, s. 185
  25. ^ Santon, Kate (2008): Arkeologi, Spektrum, s. 183
  26. ^ Kate Santon: Arkeologi (s. 185)
  27. ^ The Hittites

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Akurgal, Ekrem (2001): The Hattian and Hittite Civilizations; Publications of the Republic of Turkey; Ministry of Culture; 300 sider; ISBN 975-17-2756-1
  • Bryce, Trevor R. (2002): «Life and Society in the Hittite World», Oxford.
  • Bryce, Trevor R. (1999): The Kingdom of the Hittites, Oxford.
  • Ceram, C. W.(2001) : The Secret of the Hittites: The Discovery of an Ancient Empire. Phoenix Press, ISBN 1-84212-295-9.
  • Güterbock, Hans Gustav (1983): «Hittite Historiography: A Survey», i H. Tadmor & M. Weinfeld (red.) History, Historiography and Interpretation: Studies in Biblical and Cuneiform Literatures, Magnes Press, Hebrew University, ss. 21-35.
  • Macqueen, J. G. (1986): The Hittites, and Their Contemporaries in Asia Minor, revidert og utvidet, Ancient Peoples and Places series (red. G. Daniel), Thames and Hudson, ISBN 0-500-02108-2.
  • Mendenhall, George E. (1973): The Tenth Generation: The Origins of the Biblical Tradition, The Johns Hopkins University Press, ISBN 0-8018-1654-8.
  • Neu, Erich (1974): Der Anitta Text, (Studien zu den Bogazkoy-Texten (StBoT) 18), Otto Harrassowitz, Wiesbaden.
  • Orlin, Louis L. (1970): Assyrian Colonies in Cappadocia, Mouton, The Hague.
  • «The Hittites and Hurrians» (1973) i D. J. Wiseman Peoples of the Old Testament Times, Clarendon Press, Oxford.
  • Gurney, O.R. (1952): The Hittites, Penguin, ISBN 0-14-020259-5
  • Kloekhorst, Alwin (2007): Etymological Dictionary of the Hittite Inherited Lexicon, ISBN 9004160922O
  • Patri, Sylvain (2007): L'alignement syntaxique dans les langues indo-européennes d'Anatolie,