Keops

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Kufu
Farao av oldtidens Egypt
Keops
Statuett av Kufu i museet i Kairo
Navn: Keops, Súfis
Fyrstehus: fjerde dynasti
Regjeringstid: 2589–2566 f.Kr.[1][2] (63 år i henhold til Manetho); (23 eller 46 år i henhold til dagens historikere) [3]
Forgjenger: Sneferu
Etterfølger: Djedefre
Død: 2566 f.Kr., Kheopspyramiden
Foreldre: Sneferu? (far)
Heteferes I (mor)
Ektefelle‍(r): Meritites I,
Henutsen,
pluss to andre dronninger hvis navn ikke lenger er kjent[1]
Barn: Kawab, Djedefhor, Heteferes II, Meritites II, Meresankh II, Baufra, Djedefra, Minkhaf I, Khafre, Khufukhaf I, Babaef I, Horbaef, Nefertiabet, muligens Khamerernebty I, muligens Nefermaat II[4]

Keops eller riktigere Kufu, opprinnelig Khnum-Kufu,[5] er fødenavnet på farao i fjerde dynasti i oldtidens Egypt og som styrte i første halvdel av epoken det gamle rike (2500-tallet f.Kr.). Han var den andre farao av fjerde dynasti. Han etterfulgte sin mulige far, farao Sneferu, på tronen. Han er akseptert som den som bygde den store pyramidenGizaplatået, en av verdens syv underverker i antikken, men mange andre aspekter av hans styre er dårlig dokumentert.[3][6]

Kufu er velkjent under sitt greske navn Keops eller Khêops (gresk: Χέοψ, ved Herodotos og Diodorus Siculus) og mindre kjent under sitt andre greske navn Súfis (gresk: Σοῦφις, ved Manetho).[3][6] En sjeldnere utgave av hans navn er Sofe (gresk: Σοφe, ved Josefus).[7] Senere arabiske historikere, som skrev mystiske fortellinger om Kufu og pyramidene, kalte ham for Saurid eller Salhuk.[8]

Den eneste fullstendige bevarte portrett av farao en statuett av elfenbein på tre tommer som ble funnet i 1903 i en tempelruin fra en senere periode ved Abydos. Alle andre relieffer og statuer er blitt som fragmenter, og mange bygninger tilhørende Kufu er gått tapt i århundrenes løp. Alt som er kjent om ham er fra inskripsjoner i hans nekropolis ved Giza og fra senere dokumenter. Eksempelvis er Kufu hovedrollen i det berømte Westcar-papyrusen fra trettende dynasti.[3][6]

De fleste dokumenter som nevner kong Kufu ble skrevet av oldtidens egyptiske og greske historikere i tiden rundt 300 f.Kr. Kufus nekrolog er bevart der på selvmotsigende vis. Mens kongen fikk en langvarig kulturarv bevart i perioden under det gamle rike og det nye rike, kom oldtidshistorikere som Manetho, Herodotos og Diodorus Siculus til å overlevere en meget negativ beskrivelse av Kufus vesen og figur. Takket være disse dokumentene har et uklart og kritisk-negativt bilde av Kufus personlighet blitt bevart.[3][6]

Familie[rediger | rediger kilde]

Kufus opphav[rediger | rediger kilde]

Portrett av Sneferu, Kufus far eller stefar.

Den kongelige familie til Kufu var ganske stor. Det er usikkert om Kufu var den faktiske biologiske sønnen av Sneferu. Egyptologer tror generelt at Sneferu var hans far, men kun grunnet at den vanlige tradisjonen var at den eldste sønnen eller en utvalgt etterkommer arvet tronen. [4] I 1925 ble graven til dronning Heteferes I, G 7000x, funnet øst for Kufus pyramide. Den inneholdt mange kostbare gravgaver, og flere inskripsjoner oppga hennes tittel som «Kongens mor» (Mut-nesut), sammen med navnet til kong Sneferu. Det synes derfor klart Heteferes var hustru av Sneferu, og at de var Kufus foreldre. I nyere tid har denne teorien blitt betvilt grunnet at Heteferes ikke er kjent for å ha hatt tittelen «Kongens hustru» (Hemet-nesut), en tittel uunnværlig for å bekrefte en dronnings kongelige status.[4][9] Istedenfor ektefellens tittel, bar Heteferes kun tittelen som tilsvarte en «biologiske datter av en gud» (Sat-netjer-khetef, bokstavelig datter av hans guddommelige legeme), en tittel som nevnes for første gang.[9] Som et resultat tror forskerne nå at Kufu ikke kan ha vært Sneferus biologiske sønn, men at Sneferu legitimerte Kufus rang og familieposisjon ved ekteskap, og ved apotropaion, hans mor som datteren av en levende gud. En annen ledetråd som kan støtte denne teorien ligger i det at Kufus mor ble gravlagt i nærheten av sin sønn, det vil si ikke i nekropolisen til hennes ektefelle slik det vanligvis ble gjort.[4][9][10]

Familietre[rediger | rediger kilde]

Granittfragment med Khufus horusnavn Medjedu.

Hans foreldre var farao Sneferu (mulig hans far eller kun stefar) og dronning Heteferes.[4][9][10] Han hadde to hustruer, dronning Meritites I (Kufus førstehustru) og dronning Henutsen (andrehustru).[4][9] Hans brødre og søstre var prinsesse Heteferes, Ankhhaf (eldste bror), Nefermaat (halvbror) og Rahotep, hans eldre bror eller halvbror.[4][9] Kufu hadde mange barn. Hans sønner var Kawab (kronprins), Djedefra (eldste sønn og første til av arve tronen), Kafre (andre til tronen), Djedefhor (også kjent som Hordjedef), Baufra (muligens en sønn av Kufu, men ingen arkeologiske eller samtidige dokumentasjon har bekreftet det, og er kun kjent fra senere dokumentasjon), Babaef I, også kjent som Khnum-baf, Khufukhaf I, Minkhaf I og Horbaef.[4][9][10] Kufu hadde også døtre: Nefertiabet, Heteferes II (gift med prins Kawab, og senere med farao Djedefra), Meresankh II, Meritites II (gift med Akhethotep) og Khamerernebty I (gift med farao Khafre og mor til Menkaura).[4][9][10] Et stort antall barnebarn er detektert: Duaenhor (sønn av Kawab, muligens eldste barnebarn), Kaemsekhem (andre sønn av Kawab), Mindjedef, også kjent som Djedefmin, Djaty (sønn av Horbaef) og Iunmin I (sønn av Kafre). Den eneste som er sikkert dokumentert som nevø, er Hemiunu og som ledet byggearbeidet av Kufus store pyramide. Den eneste kjente niesen var Nefertkau III, en datter av Meresankh II.[4][9][10]

Styre[rediger | rediger kilde]

Regjeringstid[rediger | rediger kilde]

Det er uklart hvor lenge Kufu styrte over Egypt. Kongelisten i Turinopapyrusen oppgir 23 år, men den greske historikeren Herodotos har oppgitt det runde tallet 50 år, mens den egyptiske oldtidshistorikeren Manetho har gitt hele 63 år. Disse tallene er alle betraktet som overdrivelser eller feiltolkninger av tidligere kilder.[3]

Samtidige kilder fra rundt Kufus tid har gitt to viktige biter med informasjon: en av dem ble avdekket ved Dakhlaoasen sør i den libyske ørken. Kufus serekhnavn er hogd i fjellet med en inskripsjon som forteller at «Mefat-reisende i året etter det 13. krøttertelling under Hor-Medjedu».[11] Den andre kilden ble funnet i de indre kamrene av Kufus pyramide over gravkammeret. En av disse inskripsjonene nevner et mannskap av arbeidere som ble kalt for «venner av Kufu»; imidlertid er det ingen kjent inskripsjon «nevner et År av 17. gang med krøttertelling» som Flinders Petrie nevner i 1883. Petries påstand om et 17. år av Kufu[12] var kanskje basert på en feillesning av Karl Richard Lepsius i dennes verk Denkmaeler aus Aegypten und Aethiopien. Abtheilung II., bind 1 fra 1842, som viser et 16. årstelling i et steinbruddsmarkering fra en av pyramidene i Dahshur til farao Sneferu, sammen med steinbrudsmerker i de indre kamrene av den store pyramide på Gizaplaåtet.[13]

Derfor er Kufus høyeste kjente og sikkert bevarte dato Året etter 13. krøttertelling, det vil si År 27, av hans regjeringstid, forutsatt at krøttertelling ble holdt hvert andre år (hvilket var tradisjonen minst fra til slutten av Snefrus regjeringstid). Den kan bevise at Kufu styrte i minst 26 år, og muligens i mer enn 34 år.[3]

Politiske aktiviteter[rediger | rediger kilde]

Det er kun noen få antydninger om Kufus politiske aktiviteter innenfor og utenfor Egypt. Innenfor Egypt er han dokumentert i flere inskripsjoner på bygninger, monumenter og statuer. Kufus navn opptrer i inskripsjoner ved El Kab og på Elefantine, og ved lokale steinbrudd ved Hatnub og Wadi Hammamat. Ved Saqqara har det blitt funnet to terrakottastatuetter av gudinnen Bast og ved deres sokkel har horusnavnet til Kufu blitt risset inn. De ble lagret ved Saqqara i løpet av mellomriket, men de kan ha bli skapt under Kufus tid.[14]

Wadi Maghareh[rediger | rediger kilde]

Avtegning av et relieff med Kufu i tradisjonell positur fra Wadi Maghareh.[15]

Ved Wadi MagharehSinai har en inskripsjon i fjellet avbildet Kufu med den egyptiske dobbeltkronen. Det er kjent at Kufu sendte flere ekspedisjoner dit i et forsøk på å finne turkis og kobbergruver. Som andre konger, som Sekhemkhet, Sneferu og Sahure, som også er avbildet i imponerende relieffer der, var Kufu på jakt etter særlig disse to ettertraktede mineralene.[16] Kufu inngikk også kontrakter med Byblos. Han sendte flere ekspedisjoner til Byblos i et forsøk på å handle kobberredskaper og våpen for kostbart sedertømmer. Dette tømmeret var vesentlig for å bygge store og stabile skip, og de gravbåter som ble avdekket ved Kufus pyramider var gjort av seder fra Byblos.[17]

Wadi al-Jarf[rediger | rediger kilde]

Nye bevis angående de politiske aktivitetene under Kufus styre har nylig blitt funnet ved stedet til oldtidens havneby Wadi al-Jarf ved kysten av Rødehavet. De første sporene etter havnen ble allerede utgravd i 1823 ved John Gardner Wilkinson og James Burton, men stedet ble raskt oppgitt og deretter glemt. I 1954 gjorde de franske forskerne François Bissey og René Chabot-Morisseau nye utgravninger ved havnen, men deres arbeid stoppet også opp etter en tid. Grunnen denne gang var Suezkrisen. I juni 2011 gjenopptok en fransk arkeologisk gruppe under ledelse av Pierre Tallét og Gregory Marouard, organisert av Institut Français d’Archéologie Orientale (IFAO; Det franske instituttet for orientalsk arkeologi) arbeidet. Blant annet materiale ble en samling på flere hundre papyrusfragmenter funnet ved stedet. [18][19]

Ti av disse papyrusene var i meget god stand. De fleste av dokumentene er datert til det 27. år av Kufus styre. De beskrev hvordan sentraladministrasjonen sendte mat og forsyninger til sjøfolk og bryggearbeidere. Et dokument er av særlig interesse: dagboken til en myndighetsperson ved navn Mererer som var involvert i byggingen av den store pyramiden. Ved hjelp av dagboken kunne forskerne rekonstruere tre måneder av hans liv, noe som har gitt ny innsikt i dagliglivet til befolkningen i fjerde dynasti. Disse papyrusene er de tidligste eksemplene på papyrus med preging som noen gang er funnet i Egypt. Andre inskripsjoner, funnet på kalksteinsveggene i havnen, nevner lederen for de kongelige skriverne som kontrollerte varebyttehandelen, Idu.[18][19]

Kafus kartusjnavn er også risset inn på en del tunge kalksteinsblokker ved stedet. Havnen var av strategisk og økonomisk betydning for Kafu ettersom skip losset verdifulle varer som blant annet turkis, kobber og annet metall fra sørenden av Sinaihalvøya. Papyrusfragmentene viser flere lagerlister som navngir varene. De nevner også en bestemt havn på motsatt kysten av Wadi al-Jarf, på vestkysten av Sinaihalvøya hvor den gamle festningen Tell Ras Budran ble utgravd i 1960 av Gregory Mumford. Papyrusene og festningene avslører til sammen en særskilt skipsrute over Rødehavet for første gang i historien. Det er den eldste arkeologiske oppsporte skipsrute i oldtidens Egypt. I henhold til Tallét, kunnen hvanen også ha vært en av de legendariske havnene for skipsfart ut i åpent hav i Egypt, fra hvor ekspedisjoner til Punt, det berømte landet med gull, begynte.[18][19]

Monumenter og statuer[rediger | rediger kilde]

Elfenbeinstatuett av farao Kufu (utsnitt)

Statuer[rediger | rediger kilde]

Den eneste tredimensjonale beskrivelse av Kufu som har blitt bevart bortimot fullstandig er en liten og meget restaurert elfenbeinstatuett som viser kongen med den røde krone til Nedre Egypt.[20] Kongen sitter på en trone med en kort stolrygg. På venstre side av knærne er hans horusnavn Medjedu bevart, og ved høyre side er kun levningene av den nedre delen av hans kartusjnavn Khnum-Khuf synlig. Kufu holder en treskestav i sin venstre hånd, hans høyre hviler sammen med underarmen på hans høyre overfot.

Gjenstanden ble funnet i 1903 av Flinders Petrie ved Kom el-Sultan i nærheten av Abydos. Statuetten ble funnet uten hode, og i henhold til Petrie skjedde det ved et uhell under utgravningen. Da Petrie forsto figurens betydning, stoppet han alt arbeid og tilbød belønning for den som fant hodet. Tre uker senere ble hodet funnet etter omfattende sikting i et dypere nivå av grusen.[21] I dag er den lille statuetten restaurert og stilt ut ved Det egyptiske museet i Kairo i rom 32 under dets invetarnummer JE 36143.[22] De fleste egyptologer mener at statuetten er samtidig, men en del forskere tror det er en kunstnerisk reproduksjon fra 26. egyptiske dynasti i senepoken. Argumentasjonen for sistnevnte er at ingen bygning fra 4. dynasti har noen gang blitt utgravd ved Kom el-Sultan eller Abydos. Ansiktet til Kufu er uvanlig kort og tykk og viser ingen følelsesuttrykk. Sammenlignet med ansiktene til statuer av samtidige konger som Sneferu, Khaefra og Menkaura viser disse skjønnhet, smale og med en form for vennlig uttrykk, et åpenbart resultat av idealistisk motivering som ikke er basert på virkeligheten. Framtoningen til Kufu på elfenbeinstatuetten synes som om kunstneren ikke brydde seg mye om håndverksmessig flid. Av den grunn ville Kufu selv neppe ha tillatt et slikt arbeid. Selve tronen som figuren sitter på er ikke sammenfallende med noen kunstnerisk stil av gjenstander fra det gamle rike. Tronene fra det gamle rike hadde en stolrygg som nådde opp til kongens nakke. Et annet bevis for at statuetten er av senere tid er Nehenekh-treskestaven som Kufu holder i venstre hånd. Avbildninger av en konge med en slik stav som et seremonielt verdighetstegn opptrer ellers ikke tidligere enn mellomriket. Statuetten kan derfor være en amulett gjort eller solgt til fromme mennesker i senepoken.[20][22]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Clayton, Peter A. (2006): Chronicle of the Pharaohs. Thames and Hudson, London, ISBN 978-0-500-28628-9, s. 42
  2. ^ Malek, Jaromir (2000): «The Old Kingdom» in The Oxford History of Ancient Egypt, red. Ian Shaw, Oxford University Press, ISBN 978-0-19-280458-7, s. 88
  3. ^ a b c d e f g Schneider, Thomas (2002): Lexikon der Pharaonen. Albatros, Düsseldorf, ISBN 3-491-96053-3, s. 100–102.
  4. ^ a b c d e f g h i j Dodson, Aidan & Hilton, Dyan (2004): The Complete Royal Families of Ancient Egypt. Thames & Hudson, ISBN 0-500-05128-3. s. 52–53
  5. ^ Khnum-Kufu = Khnum-beskyttelse, dvs at skaperguden Khnum var hans beskytter
  6. ^ a b c d Dodson, Aidan (2000): Monarchs of the Nile. American Univ in Cairo Press, ISBN 977-424-600-4, s. 29–34.
  7. ^ Flavius Josephus, Folker Siegert (2008): Über Die Ursprünglichkeit des Judentums (Contra Apionem) (=Über die Ursprünglichkeit des Judentums, bind 1, Flavius Josephus. Fra: Schriften Des Institutum Judaicum Delitzschianum, Westfalen Institutum Iudaicum Delitzschianum Münster). Vandenhoeck & Ruprecht, Göttingen, ISBN 3-525-54206-2, s. 85.
  8. ^ Massey, Gerald (1998): The natural genesis, or, second part of A book of the beginnings: containing an attempt to recover and reconstitute the lost origines of the myths and mysteries, types and symbols, religion and language, with Egypt for the mouthpiece and Africa as the birthplace, bind 1. Black Classic Press, ISBN 1574780107, s. 224-228.
  9. ^ a b c d e f g h i Roth, Silke (2001): Die Königsmütter des Alten Ägypten von der Frühzeit bis zum Ende der 12. Dynastie (= Ägypten und Altes Testament 46). Harrassowitz, Wiesbaden, ISBN 3-447-04368-7, s. 354 – 358 & 388.
  10. ^ a b c d e Porter, Bertha & Moss, Rosalind (2004): Topographical Bibliography of Ancient Egyptian Hieroglyphic Texts, Statues, Reliefs and Paintings, bind III: Memphis, Part I Abu Rawash to Abusir. Griffith Institute, 2. utg.
  11. ^ Kuper, R. & Forster, F. (høsten 2003): «Khufu's 'mefat' expeditions into the Libyan Desert» i: Egyptian Archaeology, vol. 23, s. 25–28. Foto av Dakhla-inskripsjonen
  12. ^ Petrie, W.M.F. (1924): A History of Egypt, Bd. I. London/Kairo, s. 60.
  13. ^ Lepsius, Karl Richard: Denkmaeler aus Aegypten und Aethiopien: nach den Zeichnungen der von seiner Majestät dem Koenige von Preussen Friedrich Wilhelm IV nach diesen Ländern gesendeten und in den Jahren 1842–1845 ausgeführten wissenschaftlichen Expedition, Abth. 1–6 in 12 Bd. Nicolaische Buchhandlung, Berlin, 1849–1859. Edition des Belles Lettres, Geneve 1972–1973
  14. ^ Yoshimura, Sakuji (2006): Sakuji Yoshimura's Excavating in Egypt for 40 Years: Waseda University Expedition 1966–2006 – Project in celebration of the 125th Anniversary of Waseda University. Waseda University, Tokyo, s. 134–137, 223.
  15. ^ Lepsius, Karl Richard: Denkmaler Abtheilung II Band III, tilgjengelig online, se s. 2, 39
  16. ^ Breasted, James Henry (2001): Ancient Records of Egypt: The first through the seventeenth dynasties. University of Illinois Press, New York, ISBN 0-252-06990-0, s. 83–84.
  17. ^ Wilkinson, Toby A. H. (2001): Early Dynastic Egypt: Strategies, Society and Security. Routledge, London, ISBN 0-415-26011-6, s. 160–161.
  18. ^ a b c Lorenzi, Rossella (12. april 2013). «Most Ancient Port, Hieroglyphic Papyri Found». Discovery News.
  19. ^ a b c Tallet, Pierre; Marouard, Gregory (2012): «Wadi al-Jarf - An early pharaonic harbour on the Red Sea coast» i: Egyptian Archaeology, vol. 40, Kairo, s. 40-43.
  20. ^ a b Hawass, Zahi (1985): «The Khufu Statuette: Is it an Old Kingdom Sculpture?» i: Paule Posener-Kriéger (red.): Mélanges Gamal Eddin Mokhtar (= Bibliothèque d'étude, bind 97, kapittel 1) Institut français d'archéologie orientale du Caire, Kairo, ISBN 2-7247-0020-1, s. 379–394.
  21. ^ Petrie, W.M. Flinders (1903): Abydos II., Egypt Exploration Fund, London, s. 3 & tabell XIII, obj. XIV.
  22. ^ a b El-Shahawy, Abeer; Atiya, Farid S. (2005): The Egyptian Museum in Cairo: A Walk Through the Alleys of Ancient Egypt. American Univ in Cairo Press, New York/Kairo, ISBN 977-17-2183-6, s. 49ff.

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Commons-logo.svg Commons: Kategori:Kufu – bilder, video eller lyd