Marianne Ihlen

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Marianne Ihlen
Født18. mai 1935
Larkollen
Død28. juli 2016 (81 år)
Oslo
Ektefelle Axel Jensen (19581962), Jan Stang (1979–)
Partner(e) Leonard Cohen
Beskjeftigelse Kunstner
Nasjonalitet Norge

Marianne Christine Stang Ihlen (født 18. mai 1935 i Larkollen, død 28. juli 2016 i Oslo)[1] var en norsk kunstner. For ettertiden er hun kjent for sitt ekteskap med forfatteren Axel Jensen og sitt forhold til musikeren og dikteren Leonard Cohen. Forholdet er bakgrunnen for sangen «So Long, Marianne» utgitt på albumet Songs of Leonard Cohen.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Marianne Christine Ihlen ble født i Larkollen syd for Moss, og hadde fra ung alder ønske om å utvikle seg i kunstnerisk retning. Hun vurderte å søke seg inn på Statens Teaterskole, men oppgav det etter motstand fra sine foreldre.[2] Hun hadde et opphold som au pair i Newcastle og traff så forfatteren Axel Jensen i 1953.[3] Etterhvert flyktet hun hjemmefra og reiste med han til Hellas i 1957.[1] Paret tok en båt ut til øyene og stoppet på Hydra hvor de bosatte seg under enkle forhold.[2] Forholdet til Axel Jensen ble etterhvert ødelagt av hans stadige forhold til andre kvinner på Hydra, og Marianne Ihlen bestemte seg for å reise hjem, men før hjemreisen møttes de i Athen, hvor han fridde til henne, og de giftet seg i 1958.[3]

Marianne var da gravid og reiste til Norge for å føde mens ektemannen etter et kort opphold i Norge reiste tilbake til Hellas. Da Marianne kom tilbake til Hydra i mai 1960 med sin nyfødte sønn, var Axel Jensen opptatt med nye kvinner, og hun traff Leonard Cohen som da var bosatt der.[2] Axel Jensen forlot Marianne til fordel for en amerikansk kvinne mens Marianne fortsatte å bo på Hydra og holdt kontakt med Leonard Cohen. Et rykte som har gått, er at Marianne Ihlen forlot Axel Jensen til fordel for Leonard Cohen, men det var altså motsatt. Det var hun som med et lite barn ble forlatt av sin ektemann Axel Jensen.[2] Marianne Ihlen og Axel Jensen ble separert i 1960 og skilt året etter.[3]

SitatWell Marianne, it’s come to this time when we are really so old and our bodies are falling apart and I think I will follow you very soon. Know that I am so close behind you that if you stretch out your hand, I think you can reach mine. And you know that I’ve always loved you for your beauty and your wisdom, but I don’t need to say anything more about that because you know all about that. But now, I just want to wish you a very good journey. Goodbye old friend. Endless love, see you down the road.Sitat
Leonard Cohen (2016)[4]

Cohen kjørte Ihlen og sønnen hjem til Norge, i Axel Jensens bil, hvorpå han reiste tilbake til Montreal.[2] Kort etter fikk hun et telegram fra Cohen hvor hun og sønnen ble invitert til å komme og bo hos han i Montreal, et tilbud hun aksepterte.[2] De tre bodde ett år i Montreal før de returnerte til Hydra i 1963.[2] Samlivet med Leonard Cohen var imidlertid ikke enkelt for Marianne. Han var svært populær blant andre kvinner, og tidvis var hun svært nedfor.[2] Etter tre år på Hydra, hvor Cohen tidvis alene reiste til Montreal og New York, reiste de tre tilbake til Montreal.[2] Etterhvert brøt forholdet sammen, og Marianne Ihlen og sønnen flyttet tilbake til Norge i 1973.[2]

I Norge begynte Ihlen å arbeide i entreprenørselskapet F. Selmer, og der traff hun Jan Stang som hun kjente fra ungdomstiden, og som hun etterhvert ble gift med.[3] Etter at hun ble pensjonist begynte hun med materialbilder, og hun og ektemannen dro regelmessig tilbake til Hydra.[3]

Se også[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b «Marianne Ihlen, Leonard Cohens norske ekskjæreste, er død». Aftenposten. 29. juli 2016. 
  2. ^ a b c d e f g h i j «MARIANNE AND LEONARD». leonardcohenfiles.com. Besøkt 10. august 2016. 
  3. ^ a b c d e Petter Mejlænder (24. juni 2006). «Mariannes greske drama». Aftenposten. Besøkt 10. august 2016. 
  4. ^ «Death of a ladies' man: Leonard Cohen showed romantics like me how to live and love». The Telegraph. 11. november 2016. Besøkt 1. desember 2016. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]