Andy Warhol

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Andy Warhol
Andrew Warhola Jr.
Andy Warhol by Jack Mitchell.jpg
Warhol i 1973
FødtAndrew Warhola Jr.
6. aug. 1928[1][2][3][4]Rediger på Wikidata
Pittsburgh[5][6][7][8]Rediger på Wikidata
Død22. feb. 1987[1][3][9][10]Rediger på Wikidata (58 år)
New York[11][7][8]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
18 oppføringer
Filmregissør, kunstmaler[10][8], fotograf[12][8], filmprodusent, billedhugger[8], billedkunstner[8], filmfotograf, manusforfatter, dagbokskriver, designer, grafiker[10][8], filmskaper[10][8], grafiker[8], tegner[8], illustratør[8], performancekunstner[13], installasjonskunstner[14], forfatter[15]Rediger på Wikidata
Utdannet ved Carnegie Mellon University, Schenley High School, Carnegie Mellon School of ArtRediger på Wikidata
Ektefelle ingenRediger på Wikidata
Partner(e) Billy Name, John Giorno, Jed JohnsonRediger på Wikidata
Far Andrej WarholaRediger på Wikidata
Mor Julia WarholaRediger på Wikidata
Søsken Paul Warhola, John WarholaRediger på Wikidata
Parti Det demokratiske partiRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Gravlagt St. John the Baptist Byzantine Catholic Cemetery[16]Rediger på Wikidata
Felt Grafisk teknikkRediger på Wikidata
Elev avBalcomb Greene, Robert Lepper, Samuel Rosenberg, Joseph C. Fitzpatrick
PeriodePopkunst[17][18]
Kjente verkCampbell's Soup Cans II, Chelsea Girls, Exploding Plastic Inevitable, Marilyn Diptych, Shot Marilyns
Off. nettstedwww.warhol.org 
Signatur
Andy Warhols signatur

Andy Warhol (født Andrew Warhola jr.; 6. august 1928 i Pittsburgh, død 22. februar 1987 i New York) var en ledende skikkelse blant 1960-årenes popkunstnere, og regnes i dag som en av 1900-tallets mest betydningsfulle kunstnere. Warhol hentet inspirasjon fra reklame- og moteverdenen, alminnelige gjenstander fra amerikansk hverdag, og i de senere årene også fra fotografier.

Warhol skapte totalt over 10 000 kunstverker mellom 1961, da han ga opp sin karriere som grafisk designer, og 1987 da han døde.[19] Hans atelier i New York, The Factory, var møtested for flere av 1960-årenes største kjendiser. Han var også en produktiv, men omdiskutert, filmprodusent, og sammen med Warhols superstars, en samling unge modeller og skuespillerinner, skapte han over 60 filmer.[20]

Hans verker har oppnådd noen av de høyeste salgssummene i hele kunsthistorien. Maleriet Eight Elvises ble i 2008 solgt for over 100 millioner dollar.[21] Warhol er fortsatt én av de kunstnerne i verden som har holdt flest kunstutstillinger.

Biografi[rediger | rediger kilde]

1928–1949: Tidlig liv og utdanning[rediger | rediger kilde]

Warhols barndomshjem i Pittsburgh i Pennsylvania.

Andy Warhol var yngst av fire søsken.[22] Faren, Ondrej Varhola, innvandret fra Slovakia sammen med sin kone Julia Justyna.[23] De var begge rutenere.

I tredje klasse fikk Warhol chorea som gav ham fobier for sykehus og leger. Han var mye borte fra skolen og knyttet seg derfor sterkt til sin mor.[24] Warhol likte ikke at andre rørte ham, og ettersom sykdommen ga ham store røde flekker i ansiktet, ble han enda mer sjenert i selskap med andre. Familien var fattig, men moren oppmuntret de kunstneriske evnene hans, og faren la penger til side for å gi sønnen en utdannelse.[25] I enkelte perioder var Warhol sengeliggende, mens han tegnet, hørte på radio og samlet bilder av kjente filmstjerner. Warhol har i ettertid uttalt at dette var viktig for utvikling av hans personlighet og forhold til media. Han var 13 år da faren omkom i en ulykke.[26]

1949–1963: Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Warhol viste tidlige tegn til kunstnerisk talent, og utdannet seg fra 1945 til 1949 til reklametegner ved Carnegie Institute i Pittsburgh. Han flyttet til sine drømmers by, New York City, i 1949. Der skapte han seg snart et navn innenfor illustrasjon og reklame. I 1952 hadde han sin første kunstutstilling med en serie tegninger inspirert av Truman Capote, men fikk ikke solgt ett eneste bilde. Det plaget ham, og lovet ikke godt for hans ekstreme ønske om å bli kjendis. Men Warhols sykdomsperioder i barndommen hadde skjerpet hans interesse for å iaktta andre og urørlige gjenstander over lang tid, og han fattet nå interesse for temaet «endeløse repetisjoner med ørsmå variasjoner» som skulle bli hans varemerke. Da en korrekturleser glemte den siste a-en i etternavnet Warhola, sa han ingenting, men ble hetende Warhol.[27]

Da plateindustrien tok av i de tidlige 1950-årene, bestemte RCA Records seg for å hyre inn Warhol til å designe albumcovere og promotere musikkmateriell. Han begynte å bruke silketrykk i sine verk, noe som var svært nyskapende i kunsten. De første silkebildene ble gjort av håndgjorte tegninger, men denne teknikken utviklet seg etter hvert til fotografiske trykkbilder. Mange av hans tidligste verk inneholdt åpenbare feil og synlige markeringer., men ved prøving og feiling videreutviklet han teknikken til han behersket den nesten feilfritt.[28][29][30] Enkelte av Warhols silketrykk ble kontroversielle, og fikk mye medieoppmerksomhet i USA. Dette økte Warhols større popularitet og berømmelse. Han slo igjennom som bildekunstner i 1962 etter utstillinger på Stable Gallery i New York.

1962–1970: Anerkjennelse og the Factory[rediger | rediger kilde]

I starten av 1960-årene ga Warhol helt opp karrieren med kommersielle virksomhet, og satset alt for å bli kunstner. Warhol ble etter hvert en kjent figur i New Yorks glamorøse utelivsmiljø, hvor han frekventerte kjente nattklubber som Studio 54. Han var åpenlyst homofil, noe som fremdeles var uvanlig for mediapersonligheter i 1960-årene.[31]

Tidlig i 1960-årene flyttet hans mor inn hos ham. Som enke følte hun seg ferdig med Pittsburgh, og hun ble boende sammen med sin sønn frem til sin død i november 1968. I 1962 overtok han et stort lokale i femte etasje på 231 East 47th Street på Manhattan for 100 dollar i månedsleie. Her omga han seg med blant annet drag-dronninger, skakkjørte sosietetsfolk og narkomane aristokrater, og skillet mellom hans arbeid og hans offentlige liv var visket ut.[32] Stedet ble kalt the Factory (= fabrikken) fordi Warhol skapte det meste av sitt arbeid her. Den walisiske musikeren John Cale, som kjente Warhol, uttalte: «Det ble ikke kalt The Factory for ingenting. Her var samlebånd for fremstilling av silketrykkene. Mens noen holdt på med dette, ble det ofte filmet i overetasjen. Det skjedde noe hver dag.»[33]

Warhol begynte nå å masseprodusere filmer. Hans første film, Sleep fra 1963, var en fem timer lang film som kun viste en mann sove. Som i malerkunsten var Warhol svært eksperimentell i sine film, og han var en av de fremste avantgardekunstnerne. Flere av filmene besto også av såkalt screen test, som besto kun av ansiktet til en person. I Poor Little Rich Girl fra 1965 ses Edie Sedgwick stå opp om morgenen, ringe ukjente mennesker og kle på seg. Anmelderne var enten svært positive eller overveldende negative, men de sistnevnte ga bare filmene mer omtale

Warhols atelier ble et samlingspunkt for flere kjente kunstnere, forfattere og musikere. Mange av de største stjernene fra 1960-årene var innom Warhols atelier, blant annet Jim Morrison, Truman Capote, Bob Dylan, Salvador Dalí, David Bowie, Mick Jagger og alle fra Velvet Underground.

Etter hvert som filmproduksjonenen økte, trengte Warhol modeller og skuespillere. Warhol samlet modeller i en gjeng som fikk kallenavnet Warhol's superstars. Mange av dem deltok i filmene, men han brukte dem også til å fremheve sin egen status og tok dem derfor med på fester, utesteder og utstillinger.

John Giorno som ble filmet sovende i Sleep, fortalte at Warhol mer eller mindre kvittet seg med ham på slutten av 1964. «Jeg tilba ham og elsket ham. Jeg skjønte ikke at jeg var den første superstar han droppet – for senere droppet han dem alle, en etter en, enten døde de eller han kvittet seg med dem – så jeg tok det personlig.»[34]

1970–1989: Videre karriere og siste leveår[rediger | rediger kilde]

Jimmy Carter, USAs daværende president, og Andy Warhol i 1977.

Warhol fikk tilnavnet «Drella» – sammensatt av «Dracula» og «Cinderella» – i tilknytning til beskyldningene om han nærmest som en vampyr utnyttet menneskene han samlet rundt seg, som da han produserte en multimedia-happening kalt the Exploding Plastic Inevitable sammen med Velvet Underground.[35] Andy Warhol's Exploding Plastic Inevitable er et filmopptak på 18 minutter gjort av Ronald Nameth i Chicago i 1966. Alle sanser skulle under angrep samtidig, så bandet spilte mens folk danset, film kjørte på lerretet bak dem, og Warhols assistenter gikk rundt i mengden og injiserte folk med amfetamin. Påfallende mange av hans superstars led tragiske skjebner. Kort etter at Warhol hadde hjulpet med utgivelsen av Velvet Underground and Nico, fant Lou Reed det klokest å forlate det tiltagende destruktive miljøet rundt «Drella». Reed sa: «I det miljøet er det viktig å være hipp nok til å våge å være streit.»[36]

Warhol ble en celebritet på linje med underholdningsindustriens største stjerner, og i likhet med den samtidige Joseph Beuys i Europa kan det ofte være vanskelig å skille verk og person i hans arbeider. Warhol skal ha vært nærmest besatt av både egen og andres berømmelse, og det enorme mediefokuset på hans person kan ha vært noe av årsaken til at Warhol i 1968 ble skutt og nesten drept av en sinnsforvirret kvinne, Valerie Solanas. Solanas var en av mange personer med løs tilknytning til the Factory. Hun forklarte i ettertid at hun opplevde at Warhol dominerte personligheten hennes.

3. juni 1968 ankom Solanas Manhattan med to automatpistoler gjemt i en papirpose under klærne. Som radikal feminist bak «manifestet» SCUM (Society to Cut Up Men) hadde hun egentlig planlagt å skyte sin forlegger, men han var ikke på kontoret sitt. Etter flere timers ventetid ga Solanas opp og satte kursen for Warhol i stedet. I 1966 hadde hun gitt ham et filmmanus kalt Up your Ass, som hun mente han hadde lovet henne å produsere. Hun skjøt tre ganger, men de to første skuddene bommet. Det tredje derimot rammet en rekke vitale organer, og Warhol ble erklært klinisk død på sykehuset, men én lege besluttet å kutte opp brystkassen hans, og begynte å massere hjertet hans. Deretter gjennomgikk Warhol en operasjon som varte i fem timer, men kom seg aldri helt. «Jeg vet ikke lenger om jeg lever eller er død,» uttalte han til Village Voice.[37]

Selv om han fortsatte å produsere kunst, blant annet i samarbeid med maleren Jean-Michel Basquiat, var den mest produktive og nyskapende delen av hans karriere over. Mange av Warhols nærmeste bekjente utviklet rusproblemer, og ble avhengig av narkotika og diverse piller. Modellen Edie Sedgewick, som Warhol brøt all kontakt med i slutten av 1960-årene, døde i 1971 av en overdose. Det er fortsatt usikkert i hvilken grad Warhol var innblandet i rusmiddelbruken som foregikk.

Selv sa han: «Hva folk enn må ha trodd, sannheten er at jeg aldri noen gang ga Edie stoff. Ikke så mye som en slankepille. Ingenting. Hun tok sannelig mye amfetamin og beroligende, men hun fikk det neimen ikke fra meg. Hun fikk det fra den legen som dopet hver eneste sosietetsdame i byen.»[38]

I 1963 hadde Per Hovdenakk besøkt New York og blitt kjent med the Factory og med Warhol selv, som alltid kom tidlig, så gjennom prøvene av silketrykk og kasserte dem han ikke likte. Ellers var Warhol ikke mye å se, men de to ble etter hvert kjent, og i 1973 kom Warhol på sitt eneste besøk til Norge på Hovdenakks invitasjon. Han ble opptatt av Edvard Munchs grafikk og bearbeidet flere av verkene hans, blant andre Skrik og Madonna.[39] Hovdenakk ga en hjelpende hånd da kronprinsesse Sonja ønsket seg et portrett signert Andy Warhol, som var skeptisk til å portrettere henne siden hun ikke var noen «ekte dronning», som han sa. Men Hovdenakk visste å friste Warhol med penger: «There´s a lot of money in it for you.» Dermed gikk det i orden.[40]

I sin bok The Philosophy of Andy Warhol, utgitt i 1975, forteller «The Pope of Pop», som han også ble kalt, at «jeg giftet meg ikke før i 1964, da jeg fikk min første båndopptaker. Båndopptakeren og jeg har vært gift i ti år nå». Dette «virkelig avsluttet et hvilket som helst slags følelsesliv jeg måtte ha hatt, men jeg var glad for å se det forsvinne». Han elsket å shoppe, særlig undertøy, og påstår i boken at «å kjøpe er mye mer amerikansk enn å tenke, og jeg er så amerikansk som det går an». I tråd med dette mente han også han «ville bli gal uten amerikansk TV», og holdt seg for sikkerhets skyld med fire fjernsynsapparater på soverommet. Hans råd for den som vurderer å kjøpe et maleri til 200 000 dollar, er å henge opp pengesedlene på veggen i stedet. Da vil de være det første en gjest får øye på.[41]

Warhol døde i New York helt uventet etter komplikasjoner under det som ble fremstilt som en rutinemessig galleblæreoperasjon.[42] Senere kom det frem at inngrepet var av svært alvorlig karakter og ingen rutineoperasjon. Warhol hadde vært syk i en måned, var dehydrert og avmagret. I årevis hadde han hatt et daglig inntak av amfetamin, og han slet fremdeles med ettervirkninger av Solanas' drapsforsøk.[43]

Kunst[rediger | rediger kilde]

Campbells suppebokser. Spesialutgave med Andy Warhols signatur.

Warhol begynte å utstille verkene sine i 1950-årene, både i New York City og i California.[44] Hans første solo-utstilling var i 1958 i Los Angeles, hans første pop-art utstilling. Etter hvert ble han anerkjent, og beveget seg fra reklame- og moteverdenen over i kunstverdenen mot slutten av 1950-årene. Utover i 1960-årene begynte han å lage malerier av berømte amerikanske produkter som Campbells suppebokser og Coca-Cola. Han gikk etter hvert over til silketrykk, med et ønske og en drøm om ikke bare å avbilde masseproduserte gjenstander, men også å masseprodusere kunsten i seg selv. Han leide inn en hel stab for å produsere kunsten i the Factory. Warhol lagde også portretter og reklamer på bestilling. Bildene hans er tydelig inspirert av reklame og tegneserier.

Mange av hans verk dreier seg om hva han anså som typisk amerikansk. Han malte penger, dollartegn, matvarer (Coca-Cola-bokser, suppebokser og liknende), kvinnesko, kjendiser og avisutklipp. Hans varemerke var repetisjon av motiver på store lerreter. Silketrykkene av Marilyn Monroe er blant hans mest kjente verk.[45] Utover 1960-årene beveget han seg nærmere den fotografiske verden. I serien Disaster Paintings fra 1963 har han kopiert fotografier fra ulykker i sterke farger.[46]

Han utviklet seg fra å være én av USAs mest begavede reklametegnere til å bli 1900-tallets største kunstner sammen med Picasso og Marcel Duchamp. Warhol ble den store pioneren innen popkunsten, som skulle influere svært mange av kunstnerne i Vesten. Dagens store samtidskunstnere som Jeff Koons og Richard Prince inspireres av Warhol.[42] Han var sannsynligvis tidenes fremste representant for popkunst, som ble formidlet via malerier, objekter, filmer samt egen person.

13. september14. desember 2008 satte Astrup Fearnley Museet opp utstillingen Andy Warhol by Andy Warhol, som består av 44 malerier, én skulptur, én installasjon, elleve filmer, samt to TV-programmer.

Film og musikk[rediger | rediger kilde]

Mellom 1963 og 1968 produserte Warhol mer enn 60 filmer, bl.a. Chelsea Girls (1966), Blue Movie (1968), Empire State Building, Andy Warhols Dracula og Sleep. I 1972 produserte han filmen Heat. Han var også involvert i musikk og knyttet til New Yorks avantgarderock-miljø. Blant annet adopterte han i 1960-årene Lou Reeds gruppe Velvet Underground, og fungerte som en slags produsent for deres første album The Velvet Underground & Nico. Warhol lagde også det kjente banan-designet for coveret på dette albumet. I 1990 ga Velvet Underground-medlemmene Lou Reed og John Cale ut albumet Songs for Drella som er en hyllest til sin tidligere mentor og venn Andy Warhol.

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ RKDartists, «Andy Warhol», RKD kunstner-ID 82875[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b Autorités BnF, data.bnf.fr, besøkt 10. oktober 2015[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Artnet, Artnet artist ID andy-warhol[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ ZKM person ID andy-warhol, zkm.de, besøkt 30. juni 2022[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b Grove Art Online, Grove Art Online-ID T090699[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ a b c d e f g h i j k vocab.getty.edu[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000012690, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ a b c d Archive of Fine Arts, cs.isabart.org, abART person-ID 5231, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  11. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 30. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  12. ^ «Body Builder (Profile)», besøkt 7. september 2021[Hentet fra Wikidata]
  13. ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 82875, rkd.nl, besøkt 10. september 2021[Hentet fra Wikidata]
  14. ^ RKDartists, RKD kunstner-ID 82875, besøkt 18. november 2021[Hentet fra Wikidata]
  15. ^ FactGrid item ID Q402510, besøkt 26. juli 2022[Hentet fra Wikidata]
  16. ^ Find a Grave, Find a Grave 1459/andy-warhol[Hentet fra Wikidata]
  17. ^ http://vocab.getty.edu/page/ulan/500006031.
  18. ^ https://rkd.nl/explore/artists/82875.
  19. ^ «A special report on the art market - The Pop master's highs and lows». The Economist. 26. november 2009. 
  20. ^ «Andy Warhol Filmography». The Internet Movie Database. Besøkt 29. september 2009. 
  21. ^ The Pop master's highs and lows, The Economist, 26. november 2009.
  22. ^ «Andy Warhol: Biography». Andy Warhol Foundation for the Visual Arts. 2002.  Arkivert 24. juli 2010 hos Wayback Machine.
  23. ^ «Biography». Warhola.com. Besøkt 14. august 2010. 
  24. ^ Guiles, Fred Lawrence (1989). Loner at the ball: the life of Andy Warhol. London: Bantam Books. ISBN 0-593-01540-1. OCLC 19455278. 
  25. ^ Morten Ståle Nilsen om Warhol, Verdens Gang 22. februar 2017
  26. ^ «The Prince of Pop Art». Arthistoryarchive.com. Besøkt 14. august 2010. 
  27. ^ Morten Ståle Nilsen om Warhol, Verdens Gang 22. februar 2017
  28. ^ POPism: the Warhol sixties; Andy Warhol, Pat Hackett Arkivert 7. april 2015 hos Wayback Machine.
  29. ^ MSNBC The Arts Warhol’s dollar bills painting fetches millions 11/12/2009[død lenke]
  30. ^ Pop: The Genius of Andy Warhol; Tony Scherman, David Dalton; HarperCollins, 2010
  31. ^ MatarazzoJane Dagget Dillenberger, Father Sam (1998). The Religious Art of Andy Warhol. New York: The Continuum Publishing Company. s. 33. ISBN 0-8264-1112-6. 
  32. ^ Morten Ståle Nilsen om Warhol, Verdens Gang 22. februar 2017
  33. ^ My 15 minutes | Special reports | Guardian Unlimited
  34. ^ John Giorno fra Sleep
  35. ^ the Exploding Plastic Inevitable
  36. ^ Morten Ståle Nilsen om Warhol, Verdens Gang 22. februar 2017
  37. ^ Morten Ståle Nilsen om Warhol, Verdens Gang 22. februar 2017
  38. ^ Warhol om Edie Sedgwick
  39. ^ https://www.munchmuseet.no/utstillinger/arkiv/2018/andy-warhol--after-munch/
  40. ^ Per Hovdenakk og Warhol
  41. ^ Andy Warhols filosofi, Dagbladet 1. mai 2007
  42. ^ a b Verdens Gang 5. september 2008. Fakta. Andy Warhol. Side 41
  43. ^ Warhols galleblæreoperasjon
  44. ^ Warhol biography, Gagosian Gallery Retrieved March 24, 2011
  45. ^ Marilyn Monroe i Warhols gjengivelse
  46. ^ Warhols Disaster series

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]