Country

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Garth Brooks ble inkludert i Country Music Hall of Fame i 2012 og er ifølge Business Insider den mestselgende countryartisten gjennom alle tider, og nummer 2 på listen uansett musikksjanger, kun slått av The Beatles.[1]
Merle Haggard blir av det musiklaske tidsskriftet Rolling Stone kåret til «den største countrymusikeren gjennom alle tider»[2]
For den am. dramafilmen fra 1984, se Country: Angstens høst

Country eller countrymusikk (også kalt country and western og C&W, på norsk også køntri og køntrimusikk), er en meget populær musikksjanger som oppsto i det sørlige USA og siden har påvirket en rekke andre musikksjangre innen populærmusikken. Countrymusikkens største stjerner har blitt inkludert i Country Music Hall of Fame siden 1961.

Musikkformen utviklet seg i USA, fra en blanding av populær musikk som eksisterte i sørstatene, blant annet i North Carolina, Kentucky, Tennessee og Virginia. Tidlig countrymusikk var dominert av strenginstrumenter, særlig fele – ofte også gitar og (særlig i North Carolina) banjo. Den var i stor grad basert på oldtime-musikk og har røtter i tradisjonell folkemusikk, keltisk musikk, gospelmusikk, blues og musikk fra minstrelshowene (hokum) og vaudeville-scenen. Tidlige countrymusikk (old-time country eller hillbilly music) var i hovedsak musikk av og for den hvite arbeiderklassen, men betydelig påvirket av svarte artister.

Det som i USA er kalt Old-time country music, hillbilly music eller mountain music er i videste forstand all countrymusikk fra tiden før honky-tonk, rockabilly og country pop slo gjennom fra omkring 1950 og framover, selv om oldtime også lever videre gjennom nye komposisjoner av artister som har fortsatt i samme stil eller begynte med denne musikkformen senere.[3][4] Samtidig fantes det som senere er kalt oldtime til dels lenge før de første countrystjernene slo gjennom i 1920-årene.

Alt i countrymusikkens barndom i 1920-årene fantes et mangfold av former og nyanser. Musikkarten utviklet også raskt nye undersjangre, oftest fordi elementer fra andre stilarter ble adoptert inn i countrymusikken.

Countrymusikkens røtter[rediger | rediger kilde]

Countrymusikkens røtter ligger i kjerneområdet «upland south» i USA

Midt på 1700-tallet begynte innvandrere fra De britiske øyer å bosette seg i «upland south», et område som ligger i Blue Ridge Mountains, i de sørlige Appalachene, og Piedmont, nærmere østkysten. Området omfattes av delstatene Virginia, Vest-Virginia, Nord-Carolina, Kentucky og Tennessee. I motsetning til «Deep South», med sine store bomullsplantasjer basert på slavedrift, egnet ikke dette området for bomull.

Fele, banjo, gitar og «string bands»[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Oldtime

«Upland south» ble et kjerneområde for oldtime-musikken – til dels også den tidlige country, som også mottok impulser fra andre kilder. Den mottok ikke minst impulser fra tidens felespillere. Denne «fattigmanns fiolin» var konstruert slik at felespilleren kunne synge samtidig[5]. Typisk for USA var og er utallige felekonkurranser. De har vært arrangert siden 1730-årene, i alle delstater.[6].

Fra 1860-årene flyttet mange tidligere slaver opp til området, hvor rasehatet var mindre utpreget enn lengre sørpå. De brakte med seg banjoen, et instrument av vestafrikansk opphav, som ble særlig populært i North Carolina. Også de svartes gitarspill ble skoledannende.[6] Disse tre instrumentene – fele, banjo og gitar – var de vanligste i de tallrike «string bands» som vokste frem tidlig på 1900-tallet.

Røtter i gospel[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Gospelmusikk

Countrymusikken har dype røtter i en form for gospel som i USA kalles southern gospel. Den fremstod i sin tur fra spirituals og vokste frem mot slutten av 1800-årene, med både svarte og hvite musikere. Typisk for sjangren var kvartetter som fremførte harmonier, ofte uten instrumenter eller med piano, enkelte steder supplert med banjo. Tekstene var preget av evangelisk kristendom, som regel av baptistisk eller metodistisk merke.[7] For øvrig fantes også sekulær musikk fremført i en gospel-lignende stil.

Blues, minstrel og vaudeville[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Blues

Til countrymusikkens røtter hører også blues, som i likhet med gospel ble utviklet fra spirituals, men med tilsig av tekster av britisk opphav. Det kristne budskapet var nedtonet eller manglet. Gitaren var det vanligste instrument i tidlig blues.

Vaudevillescenen og minstrelshowene var preget av vitser, humor og komedier i tillegg til musikk og annen underholdning. Enkelte tidlige countrymusikere tok med erfaringer herfra.

Tidlig historie[rediger | rediger kilde]

Oldtime og tidlig country[rediger | rediger kilde]

Sitat Back in the early days, he was the best. Sitat
Bill Monroe, «gudfaren av bluegrass», om Clayton McMichen, felemester i den første countrygruppen som opptrådte i radio.

Countrymusikken utviklet seg hurtig fra visse deler av oldtime-musikken på 1920-tallet (oldtime utgjorde i virkeligheten et stort mangfold). Grensen mellom denne formen for oldtime og tidlig countrymusikk («ur-country») er flytende. Countrymusikkens fødselsdag er ofte datert til 1923, det året felespilleren John Carson fra Georgia fikk utgitt sin første plate – selv om en plate med Eck Robertson fra Texas (enda en felespiller) var utgitt året før.[5] Både de to og grupper som Carter Family, Charlie Poole and the North Carolina Ramblers og Gid Tanner and the Skillet Lickers kan regnes både som oldtime og country. Innen 1926 fantes alle disse, og mange andre, på markedet med country-plater. Begrepet «country music» ble tatt i bruk på 1940-tallet siden den gamle betegnelsen «hillbilly music» ble sett på som nedverdigende. Ironisk nok ble hillbilly et populært uttrykk på 1970-tallet.

Den tidlige countrymusikers modus operandi[rediger | rediger kilde]

I tidlig countrymusikk var mangfoldet betydelig. Musikerne var påvirket av så forskjellige kilder som kirkekor, blues og musikk og morsomheter fra minstrelshowene og vaudeville-scenen. I tillegg fantes forskjellige musikkstiler i fjell- og dalstrøk som lenge hadde vært isolert fra hverandre. Jernbanen, radiostasjonene og platespillerne begynte riktignok å binde landet sammen – men dette tok tid.

Tross alt hadde tidlig countrymusikken en del fellestrekk. Soloartisten spilte som regel fele, selv om det var forskjell på «appalachian fiddling» og «Texas fiddling». En medspiller i f.eks. en brødreduo spilte kanskje gitar eller banjo. Hadde han (unntaksvis hun) to medspillere i et «string band», spilte de antagelig gitar og banjo. Vokste gruppen til en kvartett, kunne den ha to felespillere. Andre instrumenter forekom – som mandolin, kontrabass, autoharpe, jug, munnspill, sag og piano. Kvintetter ble ikke vanlig før Bill Monroe fra Kentucky slo gjennom med sin bluegrass rundt 1945, og større grupper var enda sjeldnere. Et unntak var Hack's String Band (også de fra Kentucky), med opptil åtte.

Musikerne spilte opp til dans – i låver («barn dance»), skolestuer og andre lokaler. Dette forble en viktig inntektskilde lenge etter at countrymusikken begynte å bli fremført i radio og publisert på gramofonplater. Aksjonsradien var begrenset, selv om noen av dem deltok i regionale felekonkurranser.[5]

Sangene, iallfall de som ble innspilt på plate, bestod som regel av 3–4 vers. Stort mer fikk sjelden plass på tidens vanligste plateformat – en 25 cm 78-plate, med en spilletid på ca. tre minutter.[8] I 1936 klarte riktignok Monroe Brothers å klemme inn seks vers i sin versjon av New River Train, men den var lang til countrymelodi å være (3:40) og ble dessuten fremført i høyt tempo.

Hvert vers ble gjerne avsluttet med et refreng, og av og til et instrumentalparti før neste vers. Improvisasjoner forekom sjelden og var lite utpreget. Dette gjorde musikken forutsigbar, selv hos så fremragende artister som Charlie Poole and the North Carolina Ramblers[9]. Dagens poplåter er gjerne bygget opp på lignende vis: En typisk poplåt varer 3–4 minutter og inneholder ett minutt med en originalmelodi.[10] Harmonier – inspirert av kirkekor og gospel – forekom hos enkelte grupper. I tidlig countrymusikk ble de særlig perfeksjonert av The Carter Family. Jodling, som har oppstått flere steder uavhengig av hverandre, tok countrymusikerne opp fra minstrelshowene, kanskje med Riley Puckett som den første i 1924. Populært ble jodling i countrymusikken med Jimmy Rodgers i 1927. For øvrig utgjorde instrumentaler en betydelig del av den tidlige country.

De første countrystjernene[rediger | rediger kilde]

Clayton McMichen (1900–1970) fra Georgia, en virtuosfele. Med sin gruppe The Hometowne Boys (opprinnelig Lick the Skillet) var han trolig den første som spilte countrymusikk i radio, i 1922.

De fleste musikkhistorikere regner at 1922 var året for de første faste innslagene av countrymusikk i radio, og at de første countryplatene ble utgitt i 1923. Enkelte regner riktignok voksrull-innspillingene til Polk Miller (1844–1913) fra Virginia og hans svarte medspillere i Old South Quartet i perioden 1909–1912 som de første[11]. Til repertoaret hørte gospelmelodier og sanger om borgerkrigen (hvor Miller hadde deltatt som artillerist på sørstatenes side).

I 1910 publiserte musikkforskeren John Lomax «Cowboy Songs and Other Frontier Ballads», og i 1912 en samling av det som i USA ble kalt «cowboy songs». Flere av de tidlige countryartistene og -gruppene hadde opptrådt på scenen lenge før 1923. «Fiddlin'» John Carson (ca. 1868–1949) fra Texas var således kjent som en fremragende, profesjonell felespiller i 1913, kanskje før. 1913 var også året da en annen country-pionér, den blinde Riley Puckett, opptrådte på Georgia Old-Time Fiddlers Convention i Atlanta. Puckett skulle særlig utmerke seg som vokalist og gitarist. I 1918 kom han med i en gruppe hvis musikk på flere måter skulle peke fremover mot senere tiders country. Gruppen tok navnet Lick the Skillet og var dannet av en prisbelønnet virtuos på fele, Clayton McMichen. Hans felespill var inspirert av jazz og swing. På den måten tok han det første skritt vekk fra det som kalles «old-time fiddling» til en stil som ikke minst skulle prege senere tiders bluegrass. Det er iallfall slik en fagmann som Bill Monroe så det. Som medspillere hadde McMichen og Puckett Lowe Stokes (fele), Mike Whitten (gitar) og Ted Hawkins (mandolin).[12]

I radio og på plate[rediger | rediger kilde]

Det er litt usikkert når de første countrymusikerne kom på lufta, men regelmessige countrysendinger på radio begynte i 1922. McMichen og hans gruppe – som hadde skiftet navn til Home Town Boys – skal ha spilt for en liten radiostasjon i Georgia allerede før den større WSB i Atlanta begynte å sende i mars 1922. I september samme år begynte gruppen å opptre regelmessig.[12] Piero Scaruffi gir WSM – også den i Georgia – æren for den første radiostasjonen som sendte country.[5].

1922 var også året da Eck Robertson spilte inn de første countrymelodiene, selv om både disse og John Carsons første plater ble utgitt i 1923.

Perioden var preget av mangfold – med et rikt utvalg av instrumenter, tross dominansen av fele, banjo og gitar. Jug, vaskebrett og andre hjemmelagede instrumenter forekom. Albert Everigde i trioen South Georgia Highballers spilte på sag, bl.a. i Blue Grass Twist, Bibb County Grind og Green River Train, utgitt på Okeh i 1927. Showmannen John Carson forsøkte å trene opp sin hund til å synge med når han spilte fele; hunden kom riktignok aldri på plate.[13]

Gjennomtrekk[rediger | rediger kilde]

De tidlige countrymusikerne gikk ofte fra gruppe til gruppe, fra gruppe til solo eller fra solo til gruppe. I 1924 fikk Riley Puckett kontakt med en felemester og en tidligere kyllingoppdretter, Gid Tanner. De to reiste til New York og begynte å spille inn plater, bl.a. «Chicken Don't Roost Too High,» for Columbia Phonograph Company. Året etter lanserte Columbia sin Hillbilly Series, hvor Riley Pucketts plater var blant de mest solgte. Han sang også duett med tenoren Hugh Cross i bl.a. den første innspillingen av Red River Valley (senere kjent som Red River Rock av Johnny and The Hurricanes, og enda senere som Ælverock av New Jordal Swingers).

De store banjoistene[rediger | rediger kilde]

Sitat There were a few good three-finger banjo pickers I admired who lived near Flint Hill. Mack Woolbright stands out in my mind. Sitat
– Earl Scruggs.[14]

Tidlig countrymusikk kunne også oppvise fremragende banjoister, som skulle påvirke både denne musikksjangeren og annen populærmusikk like til denne dag.

Samantha Bumgarner[rediger | rediger kilde]

Samantha Bumgarner (1878–1960) skal sammen med Eva Davis ha vært de første kvinnelige country-artister som (i 1924) fikk utgitt plater, visstnok også de første plateinnspillinger hvor 5-strengs banjo var i bruk. Hun spilte også fele.

Først ute på plate av alle kvinnelige countryartister – april 1924 – var Samantha Bumgarner (1878–1960) og Eva Davis fra North Carolina. Bumgarner var også den første som spilte 5-strengs banjo (i dag kalt bluegrassbanjo) på plate. Hun spilte også fele.

«Uncle» Dave Macon[rediger | rediger kilde]

«Uncle» Dave Macon (1870–1952) fra Tennessee lærte å spille banjo alt i 1885. Han hadde en mangslungen yrkeskarriere – fra transportbransjen til vaudeville-scenen – før han ble profesjonell musiker i 1924 og fikk utgitt sin første plate, Hill Billie Blues, med felespilleren Sid Harkreader.

«Uncle» Dave Macon (1870–1952) fra Tennessee lærte å spille banjo alt i 1885, men hadde en mangslungen yrkeskarriere før han ble profesjonell musiker. En stund drev han The Macon Midway Mule and Mitchell Wagon Transportation Company. Underveis kunne han underholde publikum med å synge og spille. Da Macons muldyr ble utkonkurrert av biler, nedla han selskapet i 1920 og ble vaudevilleartist og senere musiker på heltid. I 1924 platedebuterte Macon og felespilleren Sid Harkreader med Hill Billie Blues. Sammen med gruppen Hill Billies fra North Carolina, som slo gjennom året etter, kan dette ha gjort at countrymusikk lenge ble kalt «hillbilly music». Macon var blant de første som (i 1925) opptrådte i Grand Ole Opry. Med skiftende medspillere forble han aktiv til sin død i 1952. Kistebærerne var en slags hvem-er-hvem i tidens countrymusikk: George D. Hay (grunnleggeren av Opry), Kirk McGee, Roy Acuff og Bill Monroe. Macon var en brobygger mellom 1800-tallets oldtime og mer moderne former for country. Ifølge musikkforskere opererte Macon med ikke mindre enn 19 banjostiler I slutten av 1940-årene var han på en tunré med Bill Monroe, som på den tiden hadde den berømte banjovirtuos Earl Scruggs i sin gruppe. Men den gamle banjoisten holdt fast med tofingerspill av «clawhammer»-typen. For egen del ville han ikke vite av noen «Scruggs-stil».

Charlie Poole[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Charlie Poole

Samme år som Hill Billies platedebuterte en annen countrygruppe fra North Carolina, Charlie Poole and the North Carolina Ramblers. For å finansiere kjøpet av sin første ordentlig banjo drev Poole (1892–1931) «moonshining», ulovlig whiskeyproduksjon. Poole er kalt den mest fremtredende utøver av trefingerspill før Earl Scruggs[14] (men var langt fra den første). Han spilte også baseball. Det var her han pådrog seg en håndskade som også skulle prege den senere banjostilen. Poole brukte også banjoen som balltre mot en politimann. Tatt bokstavelig, foregrep han senere tiders outlaw country. Med denne vaskeekte hillbillien i spissen ble gruppen raskt blant de mest populære. Deres musikk var preget av Pooles markante banjospill og skarpe, klare stemme, sammen med medspillernes gitar- og felespill. Gruppen slo gjennom med bl.a. Don't Let Your Deal Go Down Blues, som solgte i over 102 000 – og The Girl I Left In Sunny Tennessee, som gikk i 66 000.

Earl Scruggs' forgjengere[rediger | rediger kilde]

Earl Scruggs (1925–2012) regnes fortsatt som den store banjovirtuosen innen bluegrass og country. Han perfeksjonerte trefingerstilen, men hadde sine forgjengere på 1920-årenes oldtime- og countryscene. Alt som liten gutt ble han svært påvirket av store trefingerbanjoister som Smith Hammett (Hammetts kone var kusine av Scruggs' mor), Rex Brooks og en mann som kanskje kan kalles en elev av de foregående – Snuffy Jenkins. Scruggs selv fremhevet særlig Mack Woolbright fra South Carolina, som platedebuterte med gitaristen Charles Monroe Parker i 1927.[14]

Supergruppen The Skillet Lickers[rediger | rediger kilde]

The Skillet Lickers, en supergruppe i oldtime-musikk og tidlig country, her med 2x fele (Gid Tanner og Clayton McMichen), gitar (Riley Puckett) og banjo (Fate Norris). Disse prisbelønnede og populære musikerne slo seg sammen i 1926. Alt i 1918 tok McMichen initiativet til forgjengeren Lick The Skillet, som i september 1922 begynte å opptre regelmessig i radio, De bidrog til at Atlanta ble et kraftsentrum for oldtime og country.
Sitat Well folks, here we are again, the Skillet Lickers, red hot and rarin' to go, gonna play you a little tune this morning, want you to grab that gal and shake a foot and moan. Sitat
– Clayton McMichen, intro til Soldier’s Joy.

I 1926 slo Riley Puckett og Gid Tanner seg sammen med Clayton McMichen og banjoisten Fate Norris. Det skal ha vært Tanner som tok initiativet til supergruppen, som altså omfattet to av tidens dyktigste felespillere og en av de fremste gitaristene. Den tok navnet Skillet Lickers eller Gid Tanner And His Skillet Lickers. Gruppens modus operandi var mesterlig felespill, akkompagnert av Riley Pucketts gitar, det hele i høyt tempo, av og til med tungegymnastikk og latter. Banjoen var mindre fremtredende enn hos f.eks. Charlie Poole. I tillegg til gruppens musikalske ferdighetene kom Tanners evner som showmann.

Senere har Tanners barn og barnebarn ledet etterfølger-gruppene Junior Skillet Lickers og Skillet Lickers II.

Endringene fra 1927[rediger | rediger kilde]

I 1927 platedebuerte – i tillegg til Mark Woolbright og Charlie Parker – flere countryartister som beveget musikken vekk fra det rustikke «old-time fiddling»-preget.

Jimmie Rogers, «countrymsuikkens far»[rediger | rediger kilde]

Jimmie Rodgers (1897–1933), kalt «countrymusikkens far», platedebuerte i 1927. I sin korte karriere – han døde tidlig av tuberkulose – rakk han å spille inn en rekke slagere. Jodling og bluesinspirert musikk var typisk for ham

Fra «the deep south» (trolig Mississippi; også Alabama er nevnt som fødested) kom en mann kalt «countrymusikkens far», Jimmie Rodgers (1897–1933)[15]. Han ble også kjent som «The Singing Brakeman» og «The Blue Yodeler» – det første etter bakgrunn som jernbanemann, det siste etter jodlingen og til dels en bluesinspirert musikk. Rodgers spilte gitar og opptrådte dels som soloartist, dels med musikere som Louis Armstrong og Will Rogers. Rodgers' svigerinne, Elsie McWilliams, var en av countrymusikkens første store låtskrivere. 39 melodier er helt eller delvis tilskrevet henne, deriblant store hits som Blue Yodel. En annen slager, Blue Yodel #8, mer kjent som Mule Skinner Blues (eller Muleskinner Blues), ble skrevet av Rodgers selv, sammen med George Vaughn Horton. Den ble innspilt av Rodgers i 1930. Fra 1939 av ble den nærmest en signaturmelodi for en mann som hadde passet muldyr i sin ungdom, Bill Monroe. Den er innspilt av minst to dusin andre artister og grupper. I 1970 gav Carlton Heany sitt nye bluegrassmagasin navnet Muleskinner News.[16] – Rogers selv døde tidlig av tuberkulose.

The Carter Family[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: The Carter Family

Også Carter Family platedebuterte i 1927. Bildet er tatt samme år. Fra venstre A.P., Maybelle og Sara Carter. Gruppen var inspirert av kirkekor og gospel. Deres egen musikk utmerket seg ved de kvinnelige medlemmenes koring, Maybelles gitarspill og en mangel på en felespiller.

Fra Virginia kom Carter Family, opprinnelig med ekteparet A.P. og Sara Carter samt A.P.s betydelig yngre svigerinne Maybelle Carter. Gruppen skulle få stor innvirkning på senere tiders country, gospel, bluegrass, rock og folk. Flere av deres mange innspillinger ble svært populære og er senere spilt inn av en rekke artister og grupper. Deres betydning lå også i at A.P.Carter samlet inn hundrevis av sanger og således bevarte en stor del av Virginias sangskatt for ettertiden. I tillegg komponerte gruppen sine egne sanger. Typisk for Carter Family var harmonier, som de perfeksjonerte etter forbilder i korsang og gospel – og gitarspillet til Maybelle Carter. De var blant de få som på den tiden spilte uten fele. Gruppen ble i 1939 forsterket med Maybelles datter June (den senere så berømte June Carter Cash). Den holdt sammen i 17 år, til 1944 – uvanlig lenge for en tidlig countrygruppe. Som hos Gid Tanner var flere av Maybelle Carters etterkommere aktive musikere, som dannet sine egne grupper. I første omgang spilte døtrene med moren, som fikk tilnavnet «Mother Maybelle». Døtrene, og etter hvert nok en generasjon av Carter-barn og deres slektninger og venner, har fulgt opp familietradisjonen like til i dag.

Senere utvikling[rediger | rediger kilde]

Innen countrymusikk ble det etter hvert utviklet en rekke undersjangre – som bluegrass fra ca. 1940, nashville sound fra ca. 1955, og country-pop og countryrock i 1960-årene. Og siden har det kommet til mange flere.

Byen Nashville i Tennessee i USA er i dag ansett som hovedsenteret for countrymusikk. Andre kraftsentre har vært Atlanta i Georgia og Galax, Virginia.

Undersjangre[rediger | rediger kilde]

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Rosenberg, Neil V. 1985: Bluegrass: A History. University of Illinois Press. ISBN 978-0252002656

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ John Lynch (2016) The 50 best-selling music artists of all time. Business Insider, Sep. 16, 2016. Besøkt 2017-08-13
  2. ^ David Browne, Jon Dolan, Jon Freeman, Chris Parton, Jonathan Bernstein, Stephen L. Betts, Andrew Leahey, Joseph Hudak, Kory Grow, Marissa R. Moss, Maura Johnston, Joe Levy, Will Hermes, David Cantwell (2017) 100 Greatest Country Artists of All Time. Rolling Stone, June 15, 2017. Besøkt 2017-08-13
  3. ^ Phil Gailey (1983) IN SEARCH OF OLD-TIME COUNTRY MUSIC. The New York Times, June 5, 1983. Besøkt 2017-08-14
  4. ^ Hillbilly-Music.com
  5. ^ a b c d Piero Scaruffi (2007) Country Music - Southern States: Hillbilly Music. In A History of Popular Music before Rock Music. ISBN 978-0-9765531-2-0
  6. ^ a b Chris Haigh (online) Old Time Fiddle. Fiddling Around the World. Besøkt 2017-08-14
  7. ^ Alan White (online/udatert) Origins. earlygospel.com. Besøkt 2017-08-14
  8. ^ Michelle (Mickey) Koth (1996) The history of 78 RPM recordings - a brief guide to aid in cataloging. Irving S. Gilmore Music Library, Yale University Library.
  9. ^ Bill C. Malone & Jocelyn R. Neal (1968/2010) Country Music, U.S.A, Third Revised Edition. University of Texas Press. ISBN 978-0292723290
  10. ^ Marte Dæhlen (2017) Så mange sanger er det plass til i hele verden. forskning.no, 9. juli 2017. Besøkt 2017-08-14
  11. ^ Tim Brooks (2005) LoSt Sounds - Blacks and the Birth of the Recording Industry, 1890–1919[død lenke]. University of Illonois Press Urbana and Chicago ISBN 0-252-07307-x
  12. ^ a b Richard L. Matteson Jr. (2014) Clayton McMichen Biography. Bluegrass Messenger (online). Besøkt 2017-08-14
  13. ^ Wayne W. Daniel (2003) Fiddlin' John Carson (ca. 1868-1949). New Georgia Encyclopedia, 11/05/2015. Besøkt 2017-08-14.
  14. ^ a b c Bob Carlin (2012) Earl Scruggs and the 3-Finger Banjo Style. Banjo Newsletter, no. 7, May 2012. Besøkt 2017-08-14
  15. ^ Editors Biography.com (2014) Jimmie Rodgers, Guitarist, Singer (1897–1933). A&E Television Networks, April 2, 2014. Besøkt 2017-08-14
  16. ^ Neil V. Rosenberg (1985) Bluegrass: A History, s. 285. University of Illinois Press. ISBN 978-0252002656

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]