Paul McCartney

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Paul McCartney
Macca
Paul McCartney in October 2018.jpg
FødtJames Paul McCartney
18. juni 1942[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (78 år)
Liverpool[5]Rediger på Wikidata
Ektefelle Linda McCartney (19691998), Heather Mills (20022008)Rediger på Wikidata
Far Jim McCartneyRediger på Wikidata
Mor Mary McCartneyRediger på Wikidata
Søsken Mike McGearRediger på Wikidata
Barn Stella McCartney, Heather McCartney, Mary McCartney, James McCartney, Beatrice McCartneyRediger på Wikidata
Utdannet ved Liverpool Institute High School for Boys, Liverpool Institute for Performing ArtsRediger på Wikidata
Beskjeftigelse
14 oppføringer
Gitarist, bassist, sanger-låtskriver, kunstmaler, pianist, filmmusikkomponist, bassgitarist, sangtekstforfatter, plateartist[6], skuespiller, manusforfatter, filmprodusent, trommeslager, sangerRediger på Wikidata
Nasjonalitet StorbritanniaRediger på Wikidata
Medlem av American Academy of Arts and Letters, American Academy of Arts and SciencesRediger på Wikidata
Utmerkelser
22 oppføringer
Offiser av Æreslegionen, medlem av Den britiske imperieordenen, Grammy Lifetime Achievement Award (1990), MusiCares Person of the Year (2012), Grammypris for beste historiske album (2011), Rock and Roll Hall of Fame (1999), Oscar for beste originalmusikk, Genesis Award, Silver Clef Award, Kennedy Center Honors, Knight Bachelor, Polar Music Prize, Oscar for beste originalmusikk, Order of the British Empire, Gershwin Prize (2010), Wolf-prisen (kunst) (2018), storkors av Solordenen, Fellow of the American Academy of Arts and Sciences, Order of the Companions of Honour, Orden al Mérito Docente y Cultural Gabriela Mistral, offiser av Æreslegionen (2012)[7], honorary doctor of the Yale University (2008)[8]Rediger på Wikidata
Musikalsk karriere
SjangerRock and roll, kunstrock, psykedelisk rock, poprock, klassisk musikk
InstrumentBassgitar, gitar, piano, mandolin, ukulele, kontrabass, blokkfløyte, melodika, cello, fiolin, sitar, trompet, tangentinstrument, slagverkinstrument
Stemmetypetenor
Aktive år1957
PlateselskapApple, Capitol, Parlophone, Columbia
Nettstedhttps://www.paulmccartney.com/
IMDbIMDb
Signatur
Paul McCartneys signatur

James Paul McCartney (født 18. juni 1942 i Liverpool i England) er en britisk multi-instrumentalist, komponist, skuespiller og låtskriver mest kjent som et av de to mest kreative medlemmene i musikkgruppen The Beatles. Han har også vært engasjert i flere politiske temaer som vegetarianisme og kampen mot landminer.

McCartney var medlem av The Beatles (1957–1970) og Wings (1971–1980). Han startet som gitarist i The Quarrymen etter å ha møtt John Lennon på en landsbyfestival i bydelen Woolton i Liverpool. Han startet som sologitarist, men ble etter hvert erstattet der av George Harrison. Han tok over som bassist etter at et annet medlem, Stuart Sutcliffe, sluttet. Han skaffet seg en Höfner 500/1, en gitar som så noe ut som en fiolin. Takket være McCartney ble denne modellen ikonisk og svært etterspurt. Fra slutten av 1962 av ble McCartney og Lennon et låtskriverpar som ga ut en rekke sanger som hadde svært stor gjennomslagskraft både i Storbritannia og USA.

Lennon, McCartney og Harrison utviklet seg som låtskrivere, og andre instrumenter enn de tradisjonelle - gitar, bass og trommer - ble brukt. McCartney kunne eller lærte seg en rekke av disse, inkkludert sologitar («Taxman»), blokkfløyteThe Fool on the Hill»), trommer («Back in the USSR») og piano («A Day in the Life»). McCartney interesserte seg for moderne musikk, kunst og litteratur, og engasjerte seg i en rekke prosjekter i London. Det var han som introduserte det å bruke spleisede bånd til The Beatles, noe som ble avgjørende for den store musikalske forandringen på midten av 1960-tallet med sanger som «Tomorrow Never Knows» og «Being for the Benefit of Mr. Kite!». Bandet The Beatles hadde til sammen 20 hits som toppet de amerikanske hitlistene. Av disse var McCartney kreditert låtskriver sammen med Lennon for samtlige,[9] og ni av dem[10] regnes han som den dominerende eller eneste låtskriver.

Etter at gruppen ble oppløst, hadde McCartney den mest suksessrike karrieren med hensyn på listetopper. Til sammen ni sanger toppet de amerikanske hitlistene. Så sent som i 2018 toppet en av hans album albumistene til Billboard. Han har også gitt ut flere klassiske verk, og han startet Liverpool Institute for Performing Arts, en høyskole for scenekunst, musikk og lydteknikk. Han har også gjentatte ganger utdelt diplomer til uteksaminerte og selv forelest der.

McCartney står oppført i Guinness rekordbok som den mest fremgangsrike komponist innenfor moderne populærmusikk. Hans arbeid med og utenfor The Beatles utgjør over 50 sanger som har nådd «topp ti» på hitlistene. Han ble sammen med de andre medlemmene i The Beatles utnevnt til medlem av Order of the British Empire av dronning Elizabeth II i 1965. I 1997 ble han adlet til ridder.


Universell sangbok[rediger | rediger kilde]

Paul McCartney under Live 8-konserten. 2. juli 2005.

Paul McCartney og John Lennon skrev ikke bare det meste av musikken for The Beatles, men skapte også en hel sangbok, som umiddelbart kan tjene til å forene folk, uansett hvor en befinner seg i verden, i allsang. Ikke en gang kravet om å kjenne det engelske språket synes å hemme folk i å tilegne seg melodienes tekstrekkefølge. Sangene fremføres gjerne med ulike fonetiske merkverdigheter av såvel små barn («slåss ju je-je-je»), som av analfabeter uten den minste kunnskap om det indoeuropeiske språkområdet.

Sangene som Lennon og McCartney skrev for The Beatles bar alltid begges navn selv om den ene skulle ha vært alene om komposisjonen. Noen ganger satte de seg ned sammen og laget nye sanger. Andre ganger kom de sammen og hadde noen brokker av sanger hver som de satte sammen til fullstendige sanger.

Mange av McCartneys komposisjoner fra denne perioden, inkludert «Hey Jude», «Yesterday» og «Let It Be», tilhører populærmusikkens standardrepertoar og brukes ofte dersom ulike artister med ulik bakgrunn og vidt forskjellige musikalske uttrykk skal samles på scenen for fremføre et felles avslutningsnummer. Disse sangene har dermed fått en helt spesiell plass i nyere musikkhistorie.

Banebrytende og kreativ[rediger | rediger kilde]

Beatles-musikken var til å begynne med en slags blanding av amerikansk rock, britisk folkemusikkbasert skiffle, moderne jazz og blues, men utkrystalliserte seg til noe som fikk betegnelsen merseybeat, etter distriktet hvor Liverpool ligger. Det som likevel kjennetegner gruppas karriere, er at musikken hele tiden endret seg drastisk fra album til album og var hele tiden i front og viste vei for andre. De var åpne for impulser både fra visesangeren Bob Dylan og folkrockerne The Byrds, men var også selv eksperimentelle og nyskapende.

Paul McCartneys «Helter Skelter» fra det hvite dobbeltabumet The Beatles blir gjerne omtalt som den aller første tungmetall-sang. Dessverre fikk den også en trist slagside i det den amerikanske massemorder og satanist Charles Manson og hans tilhengere fortolket innholdet og mente teksten bar budskap om rasekrig og religiøs strid og oppfordret til bestialske drap. En rystende nyhet for Paul McCartney selv, som bedyret at noe slikt ikke hadde den fjerneste sammenheng med innholdet i låten.

Solokarriere[rediger | rediger kilde]

I perioden etter The Beatles har McCartney kanskje ikke skapt så mange udødelige sanger til «verdensarv»-listen, men karrieren har ikke vært mindre suksessrik. Som soloartist og med sin gruppe fra 1970-årene ved navn Wings hadde han 30 «top ten»-singler i England og USA, inkludert sanger som «Maybe I'm Amazed», «Live and Let Die», «Band on the Run», «Silly Love Songs», «Pipes of Peace» og en duett med amerikaneren Stevie Wonder, «Ebony and Ivory». På sine konserter har McCartney også inkludert stadig flere av sine Beatles-klassikere fra 1960-tallet.

I engelsk presse er McCartney ofte blitt anklaget for å være utdatert, men den samme «musikkjournalistikk» har også over decennier påstått at gitarmusikk var «out», noe The Beatles også fikk høre av Deccas produsent da de søkte platekontrakt i 1962. Den stakkars produsenten er i ettertid kjent som «The Man Who Turned The Beatles Down» og ga avslag på musikkhistoriens største entertainere og plateindustriens fremste flaggskip. Også som soloartist har Paul McCartney gjentatte ganger vist at han fortsatt har appell i det han jevnlig har levert listetopper gjennom over tredve år. Han er valgt inn i Rock and Roll Hall of Fame både som medlem av The Beatles (1988) og som soloartist (1999).

Paul McCartney har også, sammen med sin første kone, Linda McCartney, opptrådt som internasjonal talsmann for dyrevern og mot hvalfangst, og han en innbitt forkjemper for vegetarianisme.

Biografi[rediger | rediger kilde]

Paul McCartney har irske røtter på både mors- og farssiden. Hans oldefar James McCartney II ble født i Irland ca. 1845. Hans bestefar på morsiden, Owen Mohin, ble født i Tullynamalrow, Monaghan fylke i Ulster i 1880.[11] James McCartney emigrerte til Liverpool i begynnelsen av 1880-årene. Han var maler, og sønnen Joseph var bladskjærer på Copes tobakksfabrikk. Han giftet seg med Florence Clegg, en fiskehandlers datter, i 1896. I 1902 ble deres femte barn, James født. James ble raskt omtalt som «Jim», og etter hvert «Gentleman Jim» på grunn av den gode oppførselen.[12] Jim McCartney jobbet for det meste i Liverpools bomullshandel og spilte som pianist og trompetist i sitt eget jazzband. Bandet het i kort tid The Masked Music Makers og brukte maske, men da det ble upraktisk, skiftet de til å bli hetende The Jim Mac Jazz Band. Bandet opptrådte på lokale tilstelninger.[13][14]

Mens de på Paul McCartneys farsside gjenbrukte navnet James, var det på morssiden Owen som gikk gjennom. Owen Mohin (originalt Mohan, men dette etternavnet var så vanlig i Tullynamalrow at han ble Mohin for enkelhetens skyld) var selv sønn av en Owen Mohan. Owen Mohin den yngre flyttet til Glasgow der han levde som kullhandler. Han møtte der Mary Theresa Danher, originalt fra Liverpool. De to giftet seg, og han flyttet ned til Liverpool. I 1909 ble Mary Patricia Mohin født.[15]

Jim og Mary møttes ettersom Mary bodde hos Jims mor. Under et bombeangrep i 1940 rakk de å bli bedre kjent, og de to giftet seg 8. april året etter. Mary McCartney var katolsk, og selv om Jim McCartney var protestantisk, anså han seg som agnostiker. De giftet seg derfor i det katolske kapeillet St. Swithin's. Hun tok hans etternavn.[16][14]

Barne- og ungdomsår[rediger | rediger kilde]

Mike og Paul McCartneys barndomshjem i #20 Forthlin Road i Liverpool. Fotografiet er tatt i 2007.

Fjorten måneder etter at paret giftet seg, ble deres eldste sønn, James Paul McCartney, født på Walton Hospital i den nordlige del av Liverpool der moren jobbet. Øyenvinter fortalte at gutten slet med pusteproblemer, og at fødselslegen var ved å erklære barnet for dødfødt, men at det kviknet til etter at Mary og en medsøster ba. Dette kan ha ført til at sønnen ble døpt katolsk kort tid etter.[14]

Familien bodde først i Sunbury Road 10, og så på en rekke adresser på kort tid. Jim McCartney jobbet i forskjellige jobber for å hjelpe til med krigsinnsatsen ettersom bomullsproduksjonen ble redusert på grunn av problemer med import av råvarer. I januar 1944 fikk Paul McCartney en bror, Peter Michael, som fikk kallenavnet Mike. Da krigen var over fikk Jim McCartney tilbake jobben på bomullsfabrikken, men tidene hadde forandret seg, og lønnen var lavere. Moren måtte der for slutte som hjemmeværende for Paul og Mike og i stedet bli helsesøster. I 1947 ble hun bydelsjordmor, noe som inkluderte et nytt hus som de ikke måtte betale leie for i Western Avenue 72 i Speke. Dette var et byggeområde i en relativt fattig del av Liverpool. Byen var en typisk arbeiderklasseby, og McCartney-familien definitivt arbeiderklasse. Det var kaldt og lite mat. Likevel var Western Avenue 72 et av de bedre stedene ettersom de ikke betalte leie og kunne fyre litt ekstra.[14]

Familien flyttet etter hvert til et bedre strøk, Ardwick Road 12, selv om det var kort unna og uten noen større plass eller fasiliteter. Moren var opptatt av at Paul og Mike ikke skulle snakke bred Liverpool-dialekt og at de skulle være høflige. Familien var stor og kjærlig, musikalsk og glade i sammenkomster. Paul McCartneys favoritttante var Ginny, eller Gin. Oppdragelsen, som hadde begynt katolsk, ble nå stadig mindre religiøs og i den grad den var det, protestantisk.[17]

Musikalsk oppvåkning og morens død (1953-56)[rediger | rediger kilde]

Lady's Chapel i Liverpools anglikanske katedral. Her prøvesang Paul McCartney. Han fikk ikke komme med, men senere framførte han verket «Liverpool Oratorio» her.

Paul McCartney var venstrehendt, noe som tradisjonelt ble latterliggjort, men på Joseph Williams Primary School ble det aldri et poeng. Paul McCartney fortsatte derfor å skrive og tegne, med et stort talent, med venstre hånd. Da han var Paul viste også som sjuåring en klar og sterk sangstemme. Han fikk ofte hovedrollen i skoleforestillinger og under julestanger. Han hadde også blitt lært opp i å synge annenstemme, og han sang ofte en tenkt annenstemme til sanger han hørte på radio. Da han var 11 fikk han prøvesynge for koret i Liverpools anglikanske katedral. Han bommet, muligens med vilje, på noen av de høye tonene han vanligvis greide uten problemer. I stedet begynte han i korte til St. Barnabas-kirken. Jim ville fortsatt utnytte Pauls musikalske talent, og sendte sønnen til pianoskole. Det skar seg, og pianoskoletiden ble svært kort. I stedet lærte Jim opp Paul selv og tok ham med på janitsjarkonserter. Paul og Mike ble også med i Liverpools 19. byspeidertropp.[17]

I 1953 kom Paul inn på Liverpool Institute, og samme år vant han en skrivekonkurranse som handlet om kroningen av dronning Elizabeth II. På Liverpool Institude gjorde han svært godt inntrykk på skoleelever, særlig fordi han var dyktig til å etterlikne komikerne på det populære radioprogrammet «The Goon Show» som var svært popilært blant unge. Jentene skal også lett ha forelsket seg i ham. Som elev var han imidlertid svært middels.[18]

I 1955 gjennomførte McCartney-familien en form for klassereise geografisk. Fra arbeiderklasseområdet i Speke flyttet de til middelklassestrøket Allerton og Forthlin Road 20. Selv om dette var langt ute i listen av McCartney-hus, er det den mest kjente og også den siste Paul McCartney bodde i før han flyttet hjemmefra. Ett år etter skjedde noe svært dramatisk i McCartney-husholdet. Mary McCartney begynte å føle seg dårlig. Hun så selv tegnene, og fikk bekreftet brystkreft. Ektemannen fikk vite det, mens Paul og Mike ikke fikk vite noe. Den 31. oktober 1956 døde hun, 47 år gammel.[18]

Paul McCartney selv fikk vite det kort tid etter. I en tid der man ikke viste følelser, skapte han et skall rundt seg selv. En av de første utsagnene han kom med var «Hvordan skal vi greie oss uten pengene hennes?».[19] Poenget var i og for seg godt, selv om det var upassende. Mary McCartney tjente mest av de to foreldrene.

Rock, George, Skiffle og John (1956-1962)[rediger | rediger kilde]

Little Richard ble en stor inspirasjon for Paul McCartney.

Paul McCartney oppdaget Elvis Presley og Little Richard samme år, og ble øyeblikkelig fan av begge. Elvis representerte alt som var rock 'n' roll, og i motsetning til den lubne Bill Haley, var Elvis både ung og med sterk karisma. Little Richard var en viltrere rocker med høye skrik som mange ikke fikk til, om enn Paul McCartney lyktes i det. The Goon Show ble nå byttet ut med rockestandarder når Paul skulle imponere i skolegården. Faren til Paul og Mike lot dem høre på rock ved å gi dem hodefelefoner så de kunne høre på Radio Luxembourg mens faren hørte på sin musikk nede i stuen.[20]

Rundt denne tiden ble også Paul bedre kjent med den nesten ni måneder yngre gutten George Harrison.[21] De møttes ofte på andre etajse på 86-bussen på vei til eller fra skolen, da begge gikk på Liverpool Institute. Faren var sjåfør flere ganger. George var allerede da en gitarspiller, mens Paul spilte trompet, en bursdagsgave fra faren. Begge hadde latt seg inspirere av en avart av blues kalt skiffle. Skiffle var enkel, krevde få instrumenter man ikke kunne fikse i skuret hjemme (vaskebrett, vaskekjele og tebokser) og var lett å reprodusere. Det var særlig skotske Lonnie Donegan som var stjernen i Storbritannia. Da han gjestet Liverpool i 1956, dro Paul på konserten. Han hang ved inngangen for å få se stjernen, og lot seg imponere da Donegan skrev en melding til sjefen for noen fabrikkarbeidere om at de ikke måtte straffes for å ha dratt på hans konsert i arbeidstiden. Denne vennligheten gjorde sterkt inntrykk, og konserten fikk Paul til å overtale faren til å bytte trompeten til en gitar.[22]

Gitaren ble en flukt fra morens nylige død, og han lærte seg stadig flere akkorder. Kort tid etter skrev han sin første låt, «I Lost My Little Girl». På tross av at han var låtskriver og en habil gitarist med egen gitar, ble Paul ikke rekruttert til et band ennå. Den 6. juli 1957, nesten et år etter morens død, ble Paul med en venn fra skolen, Ivan Vaughan, med på en hagefest i Woolton. Ivan bodde vegg i vegg med lederen for et skiffleband som skulle opptre der, og ville introdusere Paul til dem. Paul var selv mer opptatt av å imponere jentene, men ble likevel imponert av bandet, The Quarrymen. Etter første opptreden på hagefesten fikk han møte bandet og bandlederen John Lennon. De to snakket om rock and roll, og Paul viste sine kunster ved å spille «Twenty Flight Rock» av Eddie Cochran, Be-Bop-a-Lula av Gene Vincent og en medley av forskjellige Little Richard-hits.[23] Etter en stund fikk Paul tilbudet om å bli med i bandet, og takket ja. Den 6. februar 1958 ble George Harrison med etter anbefaling fra Paul.[24] Den 15. juli 1958 døde John Lennons mor, Julia.[25] Paul mente at det at begge hadde mistet sin mor gjorde at de kom tettere sammen.[19]

Bandet fikk noen spilleoppdrag, og i januar 1960 ble det utvidet med Johns medstudent på kunstskolen, Stuart Sutcliffe. Sutcliffe hadde solgt et maleri, og John maste om at han måtte kjøpe seg en bassgitar og bli med i bandet. Sutcliffe kunne ikke spille bass, og anstrengte seg heller aldri stort for å lære det.[26] Etter mange konserter på liten tid både i Hamburg og Liverpool, ble bandet i 1961 regnet blant Liverpools beste rockeband. Den 9. november 1961 ble de enige med Brian Epstein om at han skulle bli deres manger. Han brukte sitt navn som leder for Liverpools største musikkforretning til å få innpass hos flere plateselskap. Selv om flesteparten sa nei, fikk han til slutt napp hos Parlophone.[27]


Rollen i The Beatles[rediger | rediger kilde]

Paul McCartneys Höfner bass og George Harrisons Gretsch gitar


McCartney dannet et tett arbeidsfellesskap med Lennon, og de skrev etter hvert sanger sammen. Blant alle sangene som ble signert «Lennon/McCartney» er det blitt påstått at kun 27 av dem helt og holdent skyldtes samarbeid med lik tyngde fra dem begge. Mer typisk var det at en av dem skrev mesteparten av en sang og den andre fullførte den, bygde den inn i en annen sang hvor den passet, eller kom med forslag om hendige endringer. Fra ca. 1968 skrev de overhode ikke sammen lenger, men på grunn av sin tidligere overensstemmelse skulle alle Beatles-sanger skrevet av den ene alltid være kreditert av dem begge. John Lennon likte ideen om «Lennon & McCartney», som kunne lyde som et ekko av «Leiber & Stoller», to komponister som sto bak mange av rockeplatene de eide i slutten av 1950-årene. Selv på sanger som «Step Inside Love», som McCartney ga til Cilla Black, og «Give Peace A Chance», som John spilte inn med The Plastic Ono Band, er begge navnene oppført med felles komponistmerke (Lennon-McCartney).

Da McCartney så sent som i 2002 ønsket å benevne de sangene han selv hadde hovedansvar for fra Beatlesperioden ved å snu rundt på rekkefølgen og skrive McCartney-Lennon, protesterte Yoko Ono, som mente Lennon-McCartney var hevdvunnen. Han ga etter for dette argumentet og ønsket ikke starte noen konflikt på det området.

Komponist[rediger | rediger kilde]

En av McCartneys største sanger, spilt inn av andre artister flere ganger enn noen annen låt, er «Yesterday». McCartney har sagt at melodien kom til ham i en drøm. Han ble usikker på om melodien var original ettersom den virket så ferdig og naturlig. Han trodde noen allerede måtte ha skrevet den. I boken Paul McCartney: Many Years from Now fra 1998 avslørte han at den første arbeidsteksten til sangen var Scrambled eggs / Oh my baby how I love your legs.

I løpet av de første årene av Beatles platekarriere utviklet McCartney seg raskt både som musiker, sanger og ikke minst komponist. Han var tungt influert av Buddy Holly og Little Richard og innarbeidet Little Richards varemerke med «wooo» i høyt toneleie – ofte benyttet som musikalsk tegnsetting på tidlige sanger som «From Me To You».

Venstrehåndsbass[rediger | rediger kilde]

Den venstrehendte McCartney ble også en av de mest kreative og mest innflytelsesrike bassister i sin tid og utviklet den elektriske bassen fra bakgate-obskuritet til eksellent utøvelse, noe som inspirerte mange unge håpefulle til å velge dette instrumentet.

I 1965 ble McCartney presset av plateselskapet EMIs lydteknikere til å fremskaffe en bedre basslyd på The Beatles innspillinger, frustrert over den relativ svake basslyden på de første platene. Hans bass-spill og skriving i løpet av The Beatles mest kreative periode, 1965–67, var influert av arbeidet til den amerikanske produsenten og komponisten Brian Wilson, lederen av The Beach Boys. Deres klassiske album Pet Sounds satte ny standard for plateinnspillinger og hadde basspartier som var av ukjent kompleksitet i populærmusikk. Som et resultat av å høre Wilsons verk fikk McCartney større interesse for både lyden og arrangementet av sine basslinjer. Han tok fordel av Abbey Road Studios nye flerspors båndopptaker for å spille inn mer komplekse basspartier etter at de første grunnleggende sporene var blitt tatt opp.

Damenes venn, men gift med Linda[rediger | rediger kilde]

I løpet av de første årene av The Beatles utrolige popularitet ble McCartney generelt sett på som den av gruppens medlemmer som hadde det beste utseendet og tiltrakk seg størst oppmerksomhet fra det kvinnelige publikum. Ironisk nok (eller kanskje ikke) var han den siste til å bli gift og samtidig den eneste som aldri ble skilt i løpet av Beatles-karrieren.

På slutten av hans forhold til skuespillerinnen Jane Asher møtte han Linda Eastman, en amerikansk fotograf. Deres første møte var 1. juni 1967 på et lunsjmøte for å promotere utgivelsen av albumet Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band, og forholdet blomstret over de neste to årene. De giftet seg i et lite, borgerlig bryllup i rådhuset i Marylebone i 1969. Da var han fortsatt medlem av The Beatles.

Paul og Linda forble gift inntil Linda døde av brystkreft i 1998.

Drivkraften i The Beatles[rediger | rediger kilde]

I den siste delen av The Beatles herredømme over populærmusikken sank Lennons interesse for gruppen, mens McCartneys øre og hjerne for musikk aldri hadde vært mer finstemt. Han skrev popklassikere som «Hey Jude», «Let It Be» og «The Long and Winding Road».

Det er nå generelt akseptert at det var McCartney som var motivatoren og drivkraften for det arbeidet som The Beatles gjorde i sin siste periode. Etter at de sluttet å turnere i midten av 1966 trakk Lennon og Harrison seg tilbake til hver sin beskyttede eiendom på landet i det såkalte børsbelteområdet, langt utenfor London. McCartney derimot fortsatte å bo i byen, først i et hus i sentrum, deretter på en større eiendom i St John's Wood, et kort stykke fra Abbey Road Studios.

McCartney var ofte å se ved større kulturelle begivenheter, som International Times' lunsjselskap på Roundhouse. (Han deltok visstnok med avsky.) Han var også aktivt interessert i malerkunst og ble nær venn av ledende kunsthandlere og gallerieiere, utforsket eksperimentell film og oppsøkte film- og teaterverdenen og konserter med klassisk musikk.

– Ja. Jeg tar LSD[rediger | rediger kilde]

Selv om McCartney ikke var den første i The Beatles som tok LSD var han den første britiske popstjerne som åpent innrømmet at han hadde benyttet stoffet. Hans nesten dumdristige innrømmelse i et avisintervju tidlig på sommeren i 1967 skapte store overskrifter over hele verden.

I et berømt intervju med fjernsynsselskapet BBC den 19. juni 1967 ble han igjen spurt om sitt forhold til LSD, og hans svar kan sies å være imponerende for sin klarhet:

SitatJeg ble stilt et spørsmål av en avis, og beslutningen var enten å fortelle en løgn eller fortelle en sannhet. Jeg besluttet å fortelle det som var sant … Men jeg ønsket egentlig ikke å si noe, du vet, hadde det vært opp til meg hadde jeg ikke fortalt det til noen. Jeg har ikke forsøkt å spre dette rundt, men mannen fra avisen er en mann fra et massemedium. Jeg forsøkte å holde på dette som en personlig greie om han gjorde det samme … om han holder det hemmelig. Men han ønsket å spre det rundt, så det er hans eget ansvar for å spre det, ikke mitt!Sitat

Til tross for hans uttalelser den gang og hans senere innrømmelser om at han også benyttet kokain på denne tiden, var McCartney en av få ledende britiske popstjerner som aldri ble lurt i noen felle av narkotikapolitiet – noe som derimot skjedde med Lennon, Harrison og mange av hans venner, inkludert The Rolling Stones og visesangeren Donovan.

Annen aktivitet[rediger | rediger kilde]

På den musikalske side var McCartney det første Beatles-medlem som spilte inn et prosjekt på utsiden av gruppen. Han komponerte sammen med George Martin et stykke for filmen The Family Way (1966), som vant Ivor Novello-prisen for «Beste instrumentale tema».

Han skrev og produserte flere fremgangsrike innspillinger for andre artister, og for noen av disse produksjonene benyttet han psevdonym, en refleksjon av hans fascinasjon for aliaser og forkledninger (se nedenfor). En av dem han hjalp var den unge sangeren Mary Hopkin, som sang singlen «Those Were the Days», produsert av Paul McCartney og utgitt av Apple Records, og som faktisk dyttet The Beatles egen singel «Hey Jude» ned fra hitlistene.

Slutten på The Beatles[rediger | rediger kilde]

McCartney ledet mange av Beatles prosjekter på slutten av 1960-tallet, inkludert konseptet Sgt Pepper's Lonely Hearts Club Band, filmen og plateinnspillingen av Magical Mystery Tour, og en felles samling av sanger som avsluttet albumet Abbey Road.

Til tross for åpenbare signaler på at The Beatles holdt på å falle fra hverandre forsøkte McCartney i 1969 å overbevise de andre medlemmene om at de burde begynne å turnere og spille live igjen. Han foreslo et prosjekt som ble kalt Get Back, som utviklet seg til filmen og albumet Let It Be.

Selv om McCartney håpet at filmen vil vitalisere de andre, gjorde den det opplagt at The Beatles var ferdig som kreativ kraft og at all kjeftingen, sjalusien og presset med å være The Beatles hadde drevet de fire musikerne fra hverandre. Til tross for den interne knivingen beholdt gruppen sin enorme popularitet, og publikums interesse for dem ble bare mer intens da det på slutten av 1969 startet en urban myte med den utrolige påstanden at Paul McCartney var død og var blitt hemmelig erstattet allerede i 1966.

Selv om Ringo Starr hadde sluttet for en kort stund i 1968, og Harrison hadde gjort det samme i 1969, var Lennon den første til å forlate The Beatles «for godt» – for å returnere i august – september 1969. McCartney gikk offisielt ut den 10. april 1970, én uke før hans første soloplate kom ut, og annonserte at The Beatles var slutt og at de hadde gått fra hverandre. Gruppen var legalt oppløst etter han gikk til retten med en sak 31. desember 1970.

På denne tiden var vennskapet mellom Lennon og McCartney rustet etter år med friksjoner og rivalisering. De ble først forlikte kort tid før Lennons død 8. desember 1980, ti år etter at The Beatles ble oppløst.

Tidlig solokarriere[rediger | rediger kilde]

Da The Beatles gikk fra hverandre i 1970, startet McCartney sin solokarriere med albumet med det beskjedne navnet McCartney, hvor han spilte alle instrumentene og sang alle sangene alene, med unntak av noe koring fra kona Linda. Mange fant denne platen lite imponerende, inkludert Lennon i et intervju, men den hadde sanger som «Maybe I'm Amazed» (som har vært et fast innslag i de fleste av hans konserter siden) og den stille melodien «Junk», som også kom med på The Beatles-samlingen Anthology 3. En annen sang verd å nevne var «Every Night», som sangeren Phoebe Snow senere hadde en hit med.

«Krig» mot John Lennon[rediger | rediger kilde]

McCartney fulgte opp i 1971 med singelen «Another Day/Oh Woman, Oh Why», hvor den siste ga gjenklang av hans observerende øye fra den mellomste periode med The Beatles. Albumet Ram, som kom senere i 1971, var kreditert både Paul og Linda McCartney og hadde støtte fra studiomusikere. Platen er i retrospektiv en av hans beste med flere sterke melodier, og både singelen og albumet ble kommersielt populære. Albumets illustrasjoner viste blant annet to biller (engelsk: beetles) som kopulerte – et mulig hint om McCartneys følelser for sitt forrige band. Albumet hadde mulige referanser til Lennon, spesielt sangen «Too Many People»: Too many people preaching practices, don't let 'em tell you what you wanna be …

Senere samme år kom Lennons respons med den beryktede og tilsynelatende ondskapsfulle sangen «How Do You Sleep?» på albumet Imagine, som har et bilde av Lennon som holder en gris i ørene – en åpenbar parallell til at McCartney holder en bukk på omslaget av Ram. McCartney kom med sangen «Dear Friend» på albumet Wild Life, hans første med hans nye gruppe kalt Wings.

McCartney ble berømt, til og med beryktet, for at han insisterte på at hans kone skulle være involvert i hans musikk. Pussig nok var det en underlig parallell av den samme holdningen som publikum hadde til Yoko Onos innblanding i Lennons musikk. McCartney ville også at Linda skulle turnere som et fast medlem av bandet, til tross for hennes egne protester om at hun ikke hadde nok talent til det. Etter å ha hørt Linda synge var det flere som delte hennes mening, men McCartneys beslutning var opplagt en bevisst handling; å bryte ned Beatles-mystikken og bevise at «hvem som helst kunne gjøre det». Til tross for stadige angrep på hennes evner, inkludert en beryktet pirat-tape fra 1990-årene hvor hennes falske stemme ble bevisst mikset fremst i musikken, ble Linda et viktig medlem av McCartneys ulike bandsammensetninger.

Wings[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Wings

Etter en noe ujevn begynnelse og til tross for mange utskiftninger av gruppens medlemmer ble Wings et av de mest suksessfulle rockeband i 1970-årene. Det fant sitt kunstneriske høydepunkt i det som ironisk må betraktes mer som et soloprosjekt med albumet Band on the Run i 1973, da kun musikeren Danny Laine (og Linda) var igjen av bandet. Det kommersielle klimakset endte i 1976 med en svært populær verdensturne, hvor de i løpet av året ble sett av to millioner fans.

Senere solokarriere[rediger | rediger kilde]

En av Paul McCartneys akustiske gitarer fra tiden han spilte med The Wings.

I 1980, da Wings var kommet til veis ende, ble det internasjonale overskrifter da McCartney ble arrestert i Japan for besittelse av marihuana. Han satt ni dager i fengsel før han ble utvist. Siden da har han etter sigende sluttet med alt stoffbruk, selv om han i 2000-årene er sitert på at han først nylig ga helt opp å bruke marihuana av ønske fra sin annen kone.

Til tross for det knusende slaget da Lennon ble myrdet sent i 1980 kunne McCartney nyte fortsatt suksess tidlig i 1980-årene. Hans 1982-album Tug of War fremviste en vital McCartney og ble en stor suksess. Samme år fikk han også to store singletopper med duetter: «Ebony and Ivory», innspilt med soul-legenden Stevie Wonder, og «The Girl Is Mine», innspilt med den stigende stjernen i popmusikk Michael Jackson. En annen suksessfull duett fra McCartney-Jackson var «Say Say Say», som kom året etter. McCartney skrev også og spilte i filmen Give My Regards to Broad Street fra 1984. Filmen og musikken fra den hadde singelen «No More Lonely Nights», som toppet listene i England og USA.

McCartneys vennskap med Jackson kjølnet fort. Ikke lenge etter betalte Jackson en enorm sum for Northern Songs katalog med de fleste Beatles-sangene. Selv om McCartney stadig nærmet seg Jackson i håp om å forhandle seg til økning i honorarutbetalingene, ble han avvist.

Skole for kunstnere[rediger | rediger kilde]

I midten av 1980-årene, mens han lagde en hjemmevideo som minnet om hans dager som skolegutt, oppdaget han en gammel bygning fra 1825 som nå sto tom. Det var hans egen gamle skole. McCartney kjøpte den for å forfølge en gammel drøm om å gi noe tilbake til sin gamle hjemby Liverpool. I januar 1996 åpnet Liverpool Institute for Performing Arts (LIPA), hvor Paul McCartney er øverste beskytter. Den 7. juni samme år åpnet dronning Elisabeth II offisielt bygningen. Mange norske kunstnere og artister av ulike slag har gått her siden, blant andre Lisa Stokke og Gaute Grøtta Grav.

Mot slutten av 1980-årene begynte McCartney å samarbeide med tekst og komposisjon med Elvis Costello, som resulterte i sanger som har kommet ut på album for begge. Best kjent er «Veronica» fra Costellos album Spike og «My Brave Face» fra McCartneys album Flowers in the Dirt.

Verdensturné[rediger | rediger kilde]

I løpet av 1989–90 var McCartney på en ettårs verdensturné, hvor han for første gang hadde med et betydelig antall Beatles-sanger på scenen. Turnéen begynte den 26. september i Drammen, og det var hans første verdensturné på 13 år. Den var en stor suksess; McCartney fylte arenaer og stadioner på hvert spillested. En tilsvarende turné fant sted i 1993.

Aktivist[rediger | rediger kilde]

Paul og Linda McCartney i anledning av Academy Awards 1973.

McCartney og hans kone Linda ble talspersoner for vegetarianisme og aktivister for dyrevern. McCartney har fortalt at deres vegetarianer-instinkter ble vekket da de kom til å se lam på en åker utenfor vinduet mens de selv spiste lammestek. I 1991 introduserte Linda sin egen rekke av vegetarmåltider på markedet. Etter hennes død i 1998 har McCartney fortsatt hennes matlinje og holdt den fri for genetisk modifiserte produkter.

Klassisk musikk[rediger | rediger kilde]

I 1991 ga McCartney seg inn på en annen arena enn populærmusikk ved å samarbeide med Carl Davis for å komponere det kvasibiografiske klassiske stykket Liverpool Oratorio. Det ble godt mottatt generelt selv om en del mente at det ikke hadde den kompleksitet som man normalt assosierer med genren, men det kan være ufortjent. Stykket manglet kanskje heller den folkelige musikalitet som tidligere komponister av klassisk musikk ikke var redd for å bevege seg inn i, men som paradoksalt var en umulighet for McCartney med hans solide bakgrunn i populærmusikk. Liverpool Oratorio hadde USA-premiere i Carnegie Hall i New York 18. november 1991 med Davis som dirigent og med ekteparet McCartney til stede.

Tilbake til The Beatles[rediger | rediger kilde]

I 1994 kom McCartney, George Harrison og Ringo Starr sammen for første gang siden bruddet for å utgi det første av The Beatles Anthology-album, bestående av alternative opptak og konsertopptak av Beatles-sanger. Utgivelse nr. 2 og 3 ble ferdige året etter. De lagde også to nye Beatles-sanger ved å legge ny musikk på to uferdige lydopptak som Lennon hadde gjort før sin død fjorten år tidligere.

I slutten av 1990-årene var McCartney i strid med John Lennons enke, Yoko Ono. Deres uenighet var sentrert rundt forfatter-krediteringen for en rekke Beatles-sanger. McCartney ønsket å endre krediteringen fra det tradisjonelle «Lennon-McCartney» til «Paul McCartney and John Lennon» for de sanger som McCartney hadde vært enten alene- eller hovedkomponist for. Ono var såret over forslaget, som hun mente brøt med avtalen som de to musikerne var blitt enige om mens Lennon var i live – at sangene alltid skulle være kreditert et team. McCartney bestred denne avtalen, men de andre to Beatles-medlemmene var enige om at krediteringen burde være som den alltid hadde vært. McCartney trakk da tilbake sin begjæring.

Videre karriere[rediger | rediger kilde]

Den 11. mars 1997 ble McCartney slått til ridder (Knight Bachelor) av dronning Elizabeth II.

Samme år gjorde han sitt annet eventyr med klassisk musikk, Standing Stone, som fikk blandet mottagelse. To år etter utga han Working Classical, et verk som består av en samling kortere stykker og populærmusikk omgjort for strykekvartett eller orkester.

Albumet Run Devil Run ble utgitt i 1999 og fikk positiv kritikk. Samme år ble han valgt inn i «Rock and Roll Hall of Fame» som soloartist. Han var tidligere blitt valgt inn som medlem av The Beatles i 1988.

McCartney har siden midten av 1980-årene vært en ivrig maler, noe som ikke er uvanlig for musikere. McCartneys malerier var av privat art inntil han i april 1999 stilte ut sitt arbeid for første gang i Siegen, Tyskland, hvor de vakte begeistring, og da lot han arbeidet bli stilt ut også i flere gallerier i England.

I 2002 ga han seg inn på ytterligere en ny genre og utga Blackbird Singing, en bok med poesi. En del av lyrikken var tidligere sangtekster mens andre var nyskrevne som poesi. Han leste fra disse arbeidene i Liverpool og New York. Arbeidet var både av alvorlig art som «Here Today», som omhandlet John Lennon, og humoristisk som «Maxwell's Silver Hammer».

Samme år deltok han på et album kalt Good Rockin' Tonight: The Legacy of Sun Records, som inkluderte en versjon av Elvis Presleys gamle slager «That's All Right Mama» hvor McCartney spilte sammen med Presley-musikerne Scotty Moore og D.J. Fontana.

20. oktober 2001 tok McCartney en ledende rolle i å organisere «Concert for New York City», en hyllest til motstanden og stoltheten til New York og USA i respons til terroristangrepet 11. september. Konserten ble holdt ved Madison Square Garden og hadde opptredener fra The Who, Mick Jagger og Keith Richards, David Bowie, Billy Joel, Destiny's Child, Eric Clapton, Adam Sandler, Bon Jovi, Elton John, James Taylor og andre. McCartney var selv avsluttende utøver og urfremførte den sentimentale sangen «Freedom».

Han er fan av tegnefilm og utga i 2004 Tropic Island Hum, en samling av ulik animert musikk han hadde skapt gjennom flere år.

Livet etter Linda[rediger | rediger kilde]

Linda og Paul McCartney, 1977

I 1998 døde McCartneys kone Linda av brystkreft, etter å ha vært syk i en lengre periode. Den samme sykdommen hadde drøyt 40 år tidligere krevd hans mors liv.

I juni 2002 giftet McCartney seg med Heather Mills, en tidligere modell og talskvinne mot landminer, i en svært storslått seremoni på Castle Leslie i Glaslough, Monaghan fylke i Irland. De fikk en datter sammen i 2004, men i mai 2006 ble det kjent at paret skulle skilles. McCartney har tatt del i hennes engasjement mot landminer og dessuten bevilget et større beløp penger til kampanjen. Tidlig i 2003 holdt han en personlig konsert for kona til bankmannen Ralph Whitworth og donerte 1 million dollar til «Adopt-a-Landmine».

Han fortsatte å utgi nye album med populærmusikk: Run Devil Run og Driving Rain, samtidig som han aktiverte seg for politiske grupper som Greenpeace, Ethical Treatment of Animals («Folk for etisk behandling av dyr») og andre.

Familie[rediger | rediger kilde]

McCartney og Heather Mills fikk sitt første barn sammen, Beatrice Milly, den 28. oktober 2003.

McCartney fikk tre barn med Linda: Mary (oppkalt etter Pauls avdøde mor), Stella og James (oppkalt etter Pauls far som døde i 1976). Han adopterte Heather, Lindas datter fra et tidligere ekteskap.

James (født 1977) spiller gitar på en sang på farens album Flaming Pie. Mary er babyen som McCartney bærer på innsiden av ytterjakken på baksidefotografiet på hans første soloalbum. Heather er formgiver og kan også bli sett som liten pike i filmen Let It Be. Stella har gjort et navn for seg selv som storslått motedesigner. Hun er også dyrevernsaktivist.

På turné igjen[rediger | rediger kilde]

Billett fra Paul McCartneys turné, Back in the World, 2003.

I 2002 satte McCartney igang ytterligere en større turné i USA og fikk oppmerksomhet for en energisk og tett støttegruppe av musikere. De ga et variert show som hadde appell til fans gjennom flere generasjoner. Turnéen var den største det året og innbragte 126 millioner dollar. Den fortsatte gjennom den øvrige verden i 2003 og 2004.

McCartney har også spilt på forseremonien i forbindelse med National Football Leagues Super Bowl XXXVI den 3. februar 2002 og var halvtidsunderholder ved Super Bowl XXXIX 6. februar 2005. Ulikt tidligere halvtidsshow var han eneste underholder. Hans sett bestod av «Drive My Car», «Get Back», «Live and Let Die» og «Hey Jude».

McCartney var også deltager på hovedkonserten for Live 8, hvor han spilte «Sgt. Pepper's Lonely Hearts Club Band» sammen med U2 for å åpne begivenhetene i Hyde Park. Valget av sang reflekterte at det var tyve år siden Live Aid. Han kom tilbake nesten ti timer senere for å avslutte showet med «Get Back», «Drive My Car» (hvor han delte vokal med George Michael), «Helter Skelter», «The Long And Winding Road» og avslutningsvis med alle utøverne samlet i refrenget på «Hey Jude».

Etter 2005[rediger | rediger kilde]

Paul McCartney med band fotografert under konserten på Olympia i Paris den 22. oktober 2007.

Chaos and Creation in the Backyard ble utgitt 13. september 2005 samtidig med hans USA-turné. Nigel Godrich, som har arbeidet med Radiohead, ble foreslått av George Martin til å produsere albumet, innspilt i London og Los Angeles i løpet av de siste to årene.

McCartney hadde ment å bruke band i studioet, men endte opp med å spille alle instrumentene selv; trommer, gitar, bass, tangentinstrumenter, blokkfløyte, harmonium-orgel og flygelhorn. Albumet består av 13 selvkomponerte sanger.

Han utga i 2005 en barnebok med tittelen High in the Clouds: An Urban Furry Tail, som forteller historien om en frosk og et ekorn som (ikke overraskende) redder livet til de andre dyrene i skogen. Boka ble skrevet sammen med barnebokforfatteren Philip Ardagh, mens kunstneren Geoff Dunbar sto for illustrasjonene. Billedboka hadde et førsteopplag på 500 000 eksemplarer.

I 2006 var han på plass i Abbey Road Studios i London for å starte innspillingen av Memory Almost Full som ble fullført året etter i Squared Studios i New York og Black Island Studios i London. Også her trakterer McCartney alle instrumentene selv, og han har kun hjelp av medlemmer av sitt eget faste band på sju av de 16 sangene på albumet.

Med tanke på sin 64-årsdag uttalte Paul McCartney med referanse til Beatles-sangen «When I'm Sixty-Four», at han håpet på å kunne fortsette å spille selv etter at han nådde den magiske alder. Stemmen låter fortsatt frisk både på konsert og på plate, spesielt sammenlignet med andre utøvere fra 1960-årene.

11. oktober 2013 gav Paul McCartney ut studioalbumet New, som debuterte på 1.-plass på VG-lista i uke 43.[28] Det var første gang siden Flowers in the Dirt fra 1989 at et album av Paul McCartney toppet VGs albumliste.[29]

McCartney gav ut sitt 17. studioalbum 7. september 2018.[30] Det debuterte på 3.-plass på VG-lista i uke 37.[31] Albumet var McCartneys første topplassering på Billboard Hot 200 siden Tug of War i 1982.[32]

McCartney i Norge[rediger | rediger kilde]

  • 9. august 1972: I midten av juli 1972 ble det annonsert at McCartney og Wings skulle holde to konserter i Njårdhallen, Oslo. Billettene til det som etter hvert viste seg å bli bare én konsert, ble lagt ut i Dagbladet-sentralen i Akersgata, torsdag 3. august kl. 8:30, og kostet fra 10 til 45 kroner. Onsdag 9. august ankom ekvipasjen Oslo og Njårdhallen etter en konsert i Örebro i Sverige kvelden før. Det var en fin sommerkveld, og utenfor Njårdhallen, som var stedet for rockekonserter på den tiden, var forventningene skyhøye. Wings fremførte ingen Beatles-låter (med unntak av coverlåta "Long Tall Sally").
  • 26. september 1989: Paul McCartney åpnet sin første «verdensturné siden 1976 i en fullsatt Drammenshall. Opprinnelig var konserten annonsert til Skedsmohallen i Lillestrøm, men ble flyttet da Drammenshallen tok flere tilskuere.
  • 27.–28. september 1993: I 1993 var McCartney på turné med The New World Tour, og han holdt to konserter i Oslo Spektrum.
  • 2.–4. februar 1999: McCartney var på privat besøk i Norge.
  • 9.–11. desember 2001: Lørdag 3. november 2001 ble det kunngjort at Paul McCartney skulle spille på Nobels fredspriskonserten til ære for prisvinner Kofi Annan i Oslo Spektrum 11. desember. I forkant av konserten ble det spekulert i om han kom til å trekke seg på grunn av Beatles-medlemmet» George Harrisons dødsfall 29. november. Paul McCartney kom til Oslo søndag 9. desember. Samme kveld deltok han på Nobel-banketten på Grand Hotel.
  • 13.–14. juni 2004: Paul McCartney holdt konsert på Valle Hovin stadion foran drøyt 25 000 mennesker. Han ankom Norge 13. juni, og reiste tilbake til England samme dag. På konsertdagen kom han tilbake til Oslo og holdt konserten og forlot Norge igjen samme kveld.
  • 7. juli 2015: McCartney holdt konsert i Telenor Arena.
  • 24. juni 2016: McCartney spilte på Koengen i Bergen for 22 500 tilskuere.

Pseudonymer[rediger | rediger kilde]

I årenes løp har Paul McCartney utgitt verk under et utall av alter ego-er. Det har som regel dreid seg om arbeider av mer eksperimentell art og av mindre kommersiell verdi.

Etter å ha gitt duoen Peter & Gordon flere hitsingler valgte Paul McCartney i 1966 å gi dem sangen «Woman» under pseudonymet «Bernard Webb» for å se om suksessen bare skyldtes komponistmerket Lennon-McCartney eller om det virkelig var kvaliteter ved sangene. Til tross for sin ukjente komponist raste singelen inn på hitlistene, men da det likevel snart ble kjent hvem den virkelige låtskriveren var, gjorde det selvfølgelig ingen skade for fortsatt listeklatring og salg.

I 1967 produserte han sangen «I'm the Urban Spaceman» for The Bonzo Dog Band, hvor han kaller seg «Apollo C. Vermouth».

I 1977 utga han en orkesterversjon av albumet Ram under navnet Percy «Thrills» Thrillington.

Under navnet «The Fireman» har han gitt ut tre album i samarbeid med Youth of Killing Joke: Strawberries Oceans Ships Forest i 1994, Rushes i 1998 og Electric Arguments i 2008.

I 2000 utga han albumet Liverpool Sound Collage med Super Furry Animals og Youth, og i 2005 arbeidet han med et prosjekt med bootleg-produsent og remikser Freelance Hellraiser under aliaset «Twin Freaks».

Før gjennombruddet med The Beatles brukte McCartney noen ganger scenenavnet «Paul Ramon(e)».

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøksdato 9. april 2014
  2. ^ Biography.com, www.biography.com, tittel Paul McCartney Biography
  3. ^ RKDartists, explore.rkd.nl, tittel Paul McCartney, RKD kunstner-ID 224638
  4. ^ Musicalics, oppført som Sir Paul McCartney, Musicalics composer ID 90632
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøksdato 10. desember 2014
  6. ^ besøksdato 18. januar 2019
  7. ^ besøksdato 23. juli 2020, utgiver CBS, forfatternavn Associated Press, verkets språk engelsk, utgivelsesdato 8. september 2012, tittel Paul McCartney awarded French Legion of Honor, www.cbsnews.com
  8. ^ 2008 Yale Honorary Degrees
  9. ^ «Come Together»/«Something» var delt A-side, om enn i all rettferdighet sto McCartney ikke for låtskrivingen av noen av sangene)
  10. ^ «Yesterday», «Let It Be», «The Long and Winding Road», «Penny Lane», «Can't Buy Me Love», «Get Back», «Hello Goodbye», «Papberback Writer» og «Love Me Do»
  11. ^ Mike McCartney: Thank U Very Much. London 1982, s. 11.
  12. ^ Side 33-34, Philip Norman: Paul McCartney: Biografien, Gyldendal Norsk Forlag, Oslo, 2016
  13. ^ Jim McCartney - McCartney Times
  14. ^ a b c d Side 35-40, Norman
  15. ^ Paul McCartney's Irish Heritage - Beatles Ireland
  16. ^ Jim McCartney marries Mary Mohin - The Beatles Bible
  17. ^ a b Side 40-47, Norman
  18. ^ a b Side 48-55, Norman
  19. ^ a b Paul McCartney's mother Mary dies - Beatles Bible
  20. ^ Side 61-62, Norman
  21. ^ Geoge Harrison - An ordinary guy with brilliance thrust upon him - Henley Standard, 23. desember 2013, hentet 23. august 2020
  22. ^ Side 64-66, Norman
  23. ^ John Lennon meets Paul McCartney - Beatles Bible, hentet 5. juli 2015
  24. ^ The Day George Harrison joined John Lennon and Paul McCartney - Ultimate Rock Classic 6. februar 2016
  25. ^ Julia Lennon dies - Beatles Bible
  26. ^ Stuart Sutcliffe sells a painting to John Moores - Beatles Bible
  27. ^ The Life of Brian - Brian Epstein.com
  28. ^ admin (25. oktober 2013). «New inn på førsteplass». Norwegian Wood. Besøkt 23. februar 2020. 
  29. ^ «Topp 40 Album 1989-28». VG-lista 2020. Besøkt 23. februar 2020. 
  30. ^ Rønning, Øyvind (7. september 2018). «Både blomster og ugrass på McCartneys første album på fem år». Dagbladet.no (norsk). Besøkt 23. februar 2020. 
  31. ^ «Topp 40 Album 2018-37». VG-lista 2020. Besøkt 23. februar 2020. 
  32. ^ «Paul McCartney Earns First No. 1 Album in Over 36 Years on Billboard 200 Chart With 'Egypt Station'». Billboard. Besøkt 23. februar 2020. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Ross Benson: Paul McCartney. Behind the Myth. Victor Gollancz Ltd. London 1992. ISBN 0-575-05200-7
  • Malcolm Doney: Lennon and McCartney. Midas Books. Kent 1981. ISBN 0 85936 2361
  • Mike McCartney: Thank U Very Much. Mike McCartney's Family Album. Granada Publishing Publishing Limited. London 1982. ISBN 0-586-04920-7
  • John Mendelsohn: Paul McCartney. A Biography in Words & Pictures. Sire Books, Chappell Music Company. New York 1977.
  • George Tremlett: The Paul McCartney Story. Futura Publications Limited. London 1995. ISBN 0-8600-7200-2
  • Alan Williams & William Marshall: The Man Who Gave The Beatles Away. The True Story Of The Beatles' Early Years. Coronet Books. London 1975. ISBN 9780026290500

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Wikiquote-logo-en.svg
Engelsk Wikiquote har en samling sitater relatert til: