Werner Herzog

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Werner Herzog
Werner Herzog Venice Film Festival 2009.jpg
FødtWerner Herzog Stipetić
5. sep. 1942[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (79 år)
München[5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
8 oppføringer
Filmregissør, filmprodusent, manusforfatter, filmklipper, filmskuespiller, forfatter, filmfotograf, stemmeskuespillerRediger på Wikidata
Utdannet ved Ludwig-Maximilians-Universität MünchenRediger på Wikidata
Ektefelle Lena Herzog (1999–)Rediger på Wikidata
Nasjonalitet Tyskland, SverigeRediger på Wikidata
Medlem av Directors Guild of AmericaRediger på Wikidata
Utmerkelser Fortjenstkors av 1. klasse av Forbundsrepublikken Tysklands fortjenstorden (2012), Directors Guild of America Award, Bayerischer Poetentaler (2000), Rauris litteraturpris (1979), Den europeiske filmprisen for livslang innsats (2019)[6][7]Rediger på Wikidata
Signatur
Werner Herzogs signatur

Werner Herzog (født Werner Stipetić 5. september 1942) er en tysk filmregissør, filmprodusent og skuespiller. Han nevnes ofte som en av de sentrale personene bak den nye tyske filmen sammen med kolleger som Rainer Werner Fassbinder, Volker Schlöndorff, Wim Wenders og andre. Blant Herzogs mest kjente filmer er Jakten på El Dorado (1975), Nosferatu – Nattens vampyr (1979), Fitzcarraldo (1982) og Grizzly Man (2004).

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Werner Herzog ble født som Werner Stipetić, men skiftet senere navn til Herzog (som betyr «hertug» på tysk).

Da han var 13 år, delte familien hans leilighet med skuespilleren Klaus Kinski. Herzog uttalte senere at han allerede på den tiden visste han ville bli filmregissør, og at han ville instruere Kinski foran kamera.

Samme år ble Herzog bedt om å synge en sang foran skoleklassen sin. Han nektet, og det førte til at han nesten ble utvist fra skolen. Etter denne episoden mislikte han musikk i 5 år. Han hverken spilte eller hørte musikk i denne perioden.

14 år gammel leste Herzog ei bok om filmskaping. Den gav ham alt han trengte for å kunne lage film – unntatt et kamera. Han stjal et kamera fra Munich Film School og prøvde seg på sine første tagninger. Etter at han fullførte studiene ved Universitetet i München og Duquesne University i Pittsburgh, Pennsylvania, jobbet Herzog som sveiser, slik at han skaffet seg nok penger til å lage film.

Samarbeid med Klaus Kinski[rediger | rediger kilde]

Herzog er kanskje mest kjent for å være den eneste regissøren som har klart å lage flere filmer med den meget aggressive skuespilleren Klaus Kinski, som hadde delt leilighet med familien Herzog da Werner var barn. Filmene som Herzog og Kinski samarbeidet om, var Jakten på El Dorado (1975), Nosferatu – Nattens vampyr (1979), Woyzeck (1979), Fitzcarraldo (1982) og Cobra Verde (1987). Forholdet mellom regissøren og skuespilleren er blant de merkeligste og mest omtalte i filmhistorien. Kinski var tidvis svært vanskelig, og det hendte flere ganger at det oppsto bråk på filmsettet. På det verste skal Herzog og Kinski ha vært nær ved å drepe hverandre.

I 1999, åtte år etter at Kinski døde av hjerteinfarkt, lagde Herzog dokumentarfilmen Min beste fiende. Den handler om det spente forholdet mellom ham selv og Kinski.

Filmografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Werner-Herzog, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 9. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000014251, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija ID 26239[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 10. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ European Film Academy, «The 32nd European Film Awards: Winners & Presenters», besøkt 10. desember 2019[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ arkiv-URL web.archive.org, www.europeanfilmacademy.org, besøkt 1. mars 2020[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ «Skiflygerens angst for sletta». Morgenbladet. 23. desember 2016. s. 46. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]