Rainer Werner Fassbinder

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Rainer Werner Fassbinder
PER51895 061.jpg
Født 31. mai 1945
Bad Wörishofen
Død 10. juni 1982 (37 år)
München
Ektefelle Juliane Lorenz, Ingrid Caven (1970–1972)
Mor Liselotte Eder
Yrke
9 oppføringer
Manusforfatter, dramatiker, filmregissør, skuespiller, filmklipper, TV-regissør, filmfotograf, filmprodusent, filmskuespiller
Nasjonalitet Den amerikanske okkupasjonssonen, Bizone, Trizone, Vest-Tyskland
Utmerkelser
9 oppføringer
Deutscher Filmpreis/Bestes Drehbuch, Deutscher Filmpreis/Beste Regie, German Film Award for Best Feature Film, Sutherland Trophy, Deutscher Filmpreis/Beste Regie, David Luchino Visconti, Deutscher Filmpreis/Beste Regie, Gullbjørnen, Gerhart Hauptmann-prisen

Rainer Werner Fassbinder (født 31. mai 1945[1] i Bad Wörishofen i Bayern, død 10. juni 1982 i München) var en tysk filmregissør og skuespiller. I løpet av sitt liv laget han ikke bare hele 41 filmer, han arbeidet også som skuespiller (film og teater), kameramann, komponist, designer, redaktør, produsent og impresario. Han regnes som en av de viktigste aktørene innen «Ny tysk film».

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Rainer Werner Fassbinder var sønn av legen Helmuth Fassbinder (1918–2010) og oversetteren Liselotte Eder (1922–1993). Foreldrene skilte seg i 1951, og han vokste så opp hos moren som enebarn. I en alder av 16 år avbrøt han gymnasiestudiene i Augsburg) og dro til faren i Köln.

Til denne tid hadde Fassbinder begynt å befatte seg med teaterstykker, dikt, noveller og dreiebøker for film. Han gikk for å være belest, og tilegnet seg en betydelig innsikt i filosofiske og samfunnskritiske skrifter.[trenger referanse]

Etter en toårig privat skuespillerutdannelse forsøkte han forgjeves å avlegge den statlige skuespillereksamen i München. Han klarte heller ikke opptakelsesprøven til den da nettopp grunnlagte Deutsche Film- und Fernsehakademie Berlin.[trenger referanse]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Fassbinder laget over 40 filmer i den 13 år lange karriere. Utover spillefilmene laget han fire tv-serier på sammenlagt 23 deler, samt diverse teateroppsetninger, og han arbeidet som kameramann og skuespiller for andre instruktører.

Dette produksjonstempo kunne oppnås ved at han brukte de samme skuespillere i sine filmer.[trenger referanse] De mest kjent er de tre kvinnelige skuespillere Hanna Schygulla, Margit Carstensen og Irm Hermann.

Fassbinder hadde utgangspunkt i teateret, og filmet med en bevisst stivhet[trenger referanse], både i skuespillernes bevegelser og replikkavlevering, men også i klipping og kameraføringen. Hans filmer behandler gjerne emner som menneskers manglende evne til å endre samfunnet de selv har skapt og er en del av, og med det konvensjonene det består av.[trenger referanse] Hans filmer var samfunnskritiske, med perspektiv fra utsatte og utnyttede mennesker.

Fassbinder blev funnet død i 1982, av hjertesvikt etter inntak av kokain, sovemedisin og alkohol.[trenger referanse] Han etterlot seg flere utkast til arbeider og planlagte prosjekter, blant annet en film om Rosa Luxemburg (med Romy Schneider i tittelrollen).

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Spillefilmer[rediger | rediger kilde]

Fjernsyn[rediger | rediger kilde]

  • 1970 – Die Niklashauser Fahrt
  • 1971 – Pioniere in Ingolstadt
  • 1972 – Acht Stunden sind kein Tag
  • 1972 – Bremer Freiheit
  • 1973 – Wildwechsel
  • 1973 – Verden i en tråd
  • 1974 – Nora Helmer
  • 1975 – Angst for angsten
  • 1976 – Eg vil berre at de skal vera glad i meg
  • 1977 – Frauen in New York
  • 1980 – Berlin Alexanderplatz

Kortfilmer[rediger | rediger kilde]

  • 1965 – This Night
  • 1966 – Der Stadtstreicher
  • 1967 – Das kleine Chaos

Teater[rediger | rediger kilde]

  • 1965: «Nur eine Scheibe Brot» (1995, Volkstheater Wien under Bregenzer Festspielen)
  • 1966: «Tropfen auf heiße Steine» (1985, Theaterfestival München; filmatisert i 2000 av François Ozon som Vanndråper på brennende sten)
  • 1968: «Katzelmacher» (Action-Theater in Munich, filmatisert av Fassbinder i 1969; mottok Gerhart-Hauptmann-Preis)
  • 1968: «Der amerikanische Soldat» (Antiteater i Munich, filmatisert av Fassbinder i 1970)
  • 1969: «Preparadise sorry now» (Inspirert av drapene utført av Myra Hindley og Ian Brady, Antiteater i München)
  • 1969: «Anarchie in Bayern» (Antiteater i München)
  • 1969: «Gewidmet Rosa von Praunheim» (Antiteater i München)
  • 1969: «Das Kaffeehaus» (etter Carlo Goldonis «La bottega del caffè», Schauspielhaus Bremen. filmatisert av Fassbinder i 1970)
  • 1969: «Werwolf» (i samarbeide med Harry Baers Antitheather i Berlin)
  • 1970: «Das brennende Dorf» (Basert på «Fuente Ovejuna» av Lope de Vega, Schauspielhaus Bremen)
  • 1971: «Blut am Hals der Katze» (Antiteater i Nürnberg)
  • 1971: «Die bitteren Tränen der Petra von Kant» (Deutsche Akademie der Darstellenden Künste eller Experimenta in Frankfurt am Main. Filmatisert av Fassbinder i 1972)
  • 1971: «Bremer Freiheit» (inspirert av Gesche Gottfried, Schauspielhaus Bremen. filmatisert av Fassbinder i 1972)
  • 1973: «Bibi» (Etter stykket «Bibi - Seine Jugend in drei Akten av Heinrich Mann, Theater Bochum)
  • 1975: «Der Müll, die Stadt und der Tod» (Tysk premiere i 2009 på Theater an der Ruhr i Mülheim; filmatisert i 1976 som Schatten der Engel av Daniel Schmid)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «biografi fra rainerwernerfassbinderfoundation.de» (tysk). Besøkt 8. januar 2016. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]