Kommandør av Ordre des Arts et des Lettres (2005) National Book Award (2010) Polar Music Prize (2011) National Book Award for Nonfiction (2010) Medalla de Oro al mérito en las Bellas Artes (2019)[10] Æresdoktor ved Universitet i Parma (2017)[11] Æresdoktor ved Universitetet i Padova (2019) Ridder av Æreslegionen (2022) Rock and Roll Hall of Fame (2007)[12] Ruth Lilly Poetry Prize
Patti Smith, 1978Patti Smith, Rio de Janeiro 2006Patti Smith i Finland, 2007Patti Smith, 2014Patti Smith på Defence of the Earth - Paradiso, 2018
Patti Smith, egentlig Patricia Lee Smith (født 1946) er en amerikansk rockemusiker, låtskriver, sanger, fotokunstner og poet. Hun spilte en avgjørende rolle for punkbevegelsen i dens begynnelse med debutalbumet Horses, fra 1975, med singelen «Gloria». Andre av hennes kjente sanger er «Because the Night» og «Rock N Roll Nigger».
Selv om de store salgstallene ofte uteble, har hun vært en betydningsfull skikkelse i rockemusikken og regnes blant de viktigste kvinnelige ikoner i rocken gjennom måten hun har kombinert beat-poetenes form og stil med garasjebandenes rock and roll.
Patti Smith ble født i Chicago, men flyttet til Pennsylvania som barn og senere til Woodbury i New Jersey. Hun begynte å studere ved Glassboro State College, men droppet ut på grunn av en uplanlagt graviditet. Hun adopterte bort barnet og tok seg jobb som industriarbeider.
I 1967 flyttet hun til New York hvor hun først jobbet i en bokhandel og senere som musikkjournalist. Hun begynte også å skrive poesi og ga ut to poesisamlinger. Noen av diktene hennes var tekster spilt inn av Blue Öyster Cult.
Hun begynte også å fremføre sin egen musikk, opprinnelig med gitarist Lenny Kaye. I 1974 ble pianisten Richard Sohl med og singelen «Piss Factory / Hey Joe» ble spilt inn. Senere ble Ivan Kral (gitar) og Jay Dee Daugherty (trommer) også med, og i 1975 ble debutalbumet Horses gitt ut, produsert av det tidligere Velvet Underground-medlemmet John Cale. Albumet, som hadde singelen «Gloria» (Van Morrison, Patti Smith), er kanskje Smiths mest innflytelsesrike og blir sett på som en viktig kilde til inspirasjon i punk, men også for senere rockemusikk.
I 1976 kom oppfølgeren Radio Ethiopia, nå kreditert Patti Smith Group, ut med en litt råere lyd enn forgjengeren. Neste album, Easter fra 1978, ble hennes mest kommersielt suksessfulle med hit-singelen "Because the Night", først skrevet av Bruce Springsteen og deretter utgitt med Patti Smiths versjon som inneholdt noen mindre endringer. På dette albumet finner man også «Rock N Roll Nigger». På Wave fra 1979 hadde musikken blitt noe mer polert, delvis som et resultat av at Todd Rundgren ble produsent.
Etter dette albumet gikk det helt til 1987 før hun spilte inn musikk igjen, albumet Dream of Life ble gitt ut i 1988. I mellomtiden giftet hun seg med Fred «Sonic» Smith, kjent som gitaristen i bandet MC5 (og i bandet Sonic's Rendezvous Band). Sangene «Dancing Barefoot» og «Frederick» fra albumet Wave, var begge viet Fred Smith. Paret hadde to barn, en sønn, Jackson Frederick (født 1982), som senere giftet seg med trommeslageren i The White Stripes, Meg White, 2009 og en datter, Jesse Paris (født 1987). På 1980-tallet trakk Patti Smith seg tilbake fra musikken og bodde sammen med familien nord for Detroit, i St. Clair Shores i Michigan.
I 1994 begynte Smith å vie tid til det hun kaller "pure photography", en metode for å fange stillestående objekter uten å bruke blits.[16]
Så etter Dream of Life tok det ytterligere åtte år, til 1996, før neste album, Gone Again, ble gitt ut. Hun hadde da to år tidligere mistet både mannen sin og en bror. Begge hadde, innen en måned, død av et hjerteinfarkt, og som et resultat hadde Smith gjenopptatt musikkarrieren, først med en mindre turné og deretter med albumet. Siden har hun fortsatt å turnere og spille inn album. Et annet album ble gitt ut på 1990-tallet, Peace and Noise 1997. I 2000 ble albumet Gung Ho gitt ut, etterfulgt av Trampin' i 2004.
Til 30-årsjubileet for Horses, i 2005, fremførte hun albumet live i sin helhet. Et opptak av konserten ble gitt ut sammen med en ny utgivelse av albumet med tittelen Horses / Horses.
Et live innspilt spoken word-album med tittelen The Coral Sea ble utgitt i 2008, bestående av Smiths opplesning av sine episke dikt med samme navn fra 1996, til minne om artisten Robert Mapplethorpe, akkompagnert av gitaristen Kevin Shields.
Patti Smith har i alle år deltatt på anti-krigs konserter og andre politiske arrangementer. I 2009, i sin Meltdown-konsert i Festival Hall, hyllet hun iranerne som deltok i protester etter valget ved å si «Hvor er min stemme?» i en versjon av sangen «People Have the Power».
I 2010 ble Smiths bok, Just Kids, en memoar fra hennes tid på Manhattan på 1970-tallet og hennes forhold til Robert Mapplethorpe, utgitt. Boken vant National Book Award for Nonfiction senere samme år.[18]
I 2011 hadde Smith den første utstillingen av fotografiene hennes i USA, Camera Solo. Utstillingen inneholdt foto av hverdagslige gjenstander eller steder av betydning og kunstnere Smith beundrer, inkludert Rimbaud, Charles Baudelaire, John Keats og William Blake. Patti Smith mottok også Polarprisen i 2011. I februar 2012 var hun gjest ved Sanremo Music Festival.[19][20][21]
Patti Smith har vært venn med Henning Mankell i mange år. Mankell selv har sagt at Patti Smith har vært en stor støtte for ham, etter at han led av kreft. Selv så han på henne som en pioner, en inspirerende kraft som banet vei for mange unge jenter innen musikk. Han beundret og respekterte henne - og hun ham.
Banga, det ellevte studioalbumet, ble gitt ut 2012. Samtidig ble også singelen «April Fool» sluppet for digital nedlasting. Albumet inneholder komposisjoner av Smith, foruten Neil Young sin låt «After the Gold Rush». På albumet medvirker også barna Jackson og Jesse. Høsten 2016 åpnet Patti Smith sin fotoutstilling Eighteen Stations på kulturhuset i Stockholm. I desember 2016, etter at Bob Dylan ble tildelt Nobelprisen i litteratur, men ble forhindret fra å delta i prisutdelingen selv, fremførte hun Bob Dylans «A hard rain's a-gonna fall» på hans vegne.[22][23]
I 2018 ble en ny utgave av Just Kids, inkludert flere fotografier og illustrasjoner, publisert. Smith ledet også en veldedighets-konsert ledet av bandkamerat Tony Shanahan, i New Jersey. Smiths sett inkluderte «Gloria», «Because the Night» og «People Have the Power».[24]
I januar 2021 ble det vist en reklameskjerm utenfor Piccadilly Circus, der Patti Smith leste miljødiktet «The Cup», viet til Greta Thunberg.[25]
I 2024 ble sangen Gloria nummer 97 på Rolling Stones liste The 500 Greatest Songs of All Time.[26]
Sammen med Soundwalk Collective ga hun ut triologien Perfect Vision i perioden 2019-2020. Soundwalk Collective er et internasjonalt eksperimentelt lydkunstkollektiv grunnlagt i 2001 av Stephan Crasneanscki, som fikk selskap av Simone Merli i 2008. Gruppen er basert i Berlin og New York. De tre albumene i triologien er The Peyote Dance (2019), Mummer Love (2019) og Peradam (2020). Datteren Jesse Smith hadde samarbeidet med Soundwalk Collective allerede i 2016 på albumet Killer Road hvor også Patti Smith var med på alle sporene. I 2020 samarbeidet de på et nytt album The Time of the Night – Fondation Carmignac hvor også Charlotte Gaisbourg var med. I 2022 ble det gitt ut tre singler med remixer «Eternity» av Jim Jarmusch, «Song of the Highest Tower» av Kaitlyn Aurelia-Smith og «Peradam» av Brian Eno. Videre samarbeid fulgte på nok et album og på to EPer, The Perfect Vision Reworkings i 2022, Correspondences, Vol. 1 og Pasolini i 2024.
Patti Smith vokste opp i Jehovas vitne og hadde en sterk religiøs oppdragelse og bibelsk utdannelse. Hun forlot trossamfunnet som tenåring fordi hun følte at den var for begrensende. Som kommentar til denne oppdragelsen skrev hun linjen «Jesus døde for andres synder, men ikke mine» i sin coverversjon av «Gloria» av dem. I elleve- tolvårsalderen hadde hun en sterk interesse for tibetansk buddhisme, og sa «Jeg ble forelsket i Tibet fordi deres essensielle misjon var å holde en kontinuerlig strøm av bønner», men som voksen ser hun klare paralleller mellom forskjellige former for religion, og har kommet til at religiøse dogmer er «... menneskeskapte lover som du enten kan bestemme deg for å følge eller ikke.»[27]
Feminisme
Ifølge biografen Nick Johnstone har Smith ofte fått æren for å være et «feministisk ikon», inkludert av The Guardianjournalisten Simon Hattenstone i en profil fra 2013 om musikeren. I 2014 sa Smith sin mening om seksualisering av kvinner i musikk. «Popmusikk har alltid handlet om mainstream og hva som appellerer til publikum. Jeg føler ikke det er min oppgave å dømme.» Som hun har påpekt flere ganger tidligere i livet og karrieren, nektet hun å omfavne feminismen: «Jeg har en sønn og en datter, folk snakker alltid med meg om feminisme og kvinners rettigheter, men jeg har også en sønn - jeg tror på menneskerettigheter.» [28]
(78 år)
.jpg)
_IMGP4004_smial_wp.jpg)
.png)
.png)