Phil Spector

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Phil Spector
Harvey Phillip Spector
Phil Spector
Født 26. desember 1940 (73 år)
USA The Bronx i New York
Sjanger Rock, pop, punkrock
Instrument Gitar, piano
Aktive år 1958 -
Plateselskap Philles Records
Nettsted http://www.philspector.com/
Tidligere band
The Teddy Bears
Ben E. King
Gene Pitney
The Crystals
Darlene Love
Bob B. Soxx & the Blue Jeans
The Ronettes
The Wrecking Crew
The Righteous Brothers
Ike & Tina Turner
The Beatles (Let It Be)
George Harrison
John Lennon
Leonard Cohen
Ramones
Starsailor

Harvey Phillip Spector (født 26. desember 1940 i The Bronx, New York), er en amerikansk komponist og plateprodusent. Han er særlig kjent for å ha stått bak en rekke av de mest populære poplåtene fra 1960- og 1970-tallet. Spector er beryktet for sin eksentrisitet og sin sterke vilje, men var nyskapende både i sitt musikalske uttrykk og satsingen mot tenåringer som målgruppe for musikken. Han er blitt kalt «the first tycoon of teen», da han var mangemillionær da han såvidt hadde passert tenårene.

Sangen «You've Lost That Lovin' Feelin'» fra 1965 som han produserte og skrev for The Righteous Brothers, er kåret av rettighetsorganisasjonen BMI som den mest spilte sangen på radio i USA i 20. århundre.[1]

Spector hadde en cameoopptreden som narkolanger i filmen Easy Rider fra 1969.

Barndom og oppvekst[rediger | rediger kilde]

Phil Spectors farfar var en russisk jøde som endret etternavnet fra Spekter til Spector[2]Ellis Island da han immigrerte til USA. Phil bodde sine første år i The Bronx i New York City[3] og familien, en typisk lavere middelklassefamilie slet med svak økonomi og etterhvert tynget av gjeld. Gjeldspresset skal ha medført at faren Benjamin begikk selvmord i 1949. I 1953 flyttet moren Bertha med Phil og søsteren Shirley til Los Angeles hvor hun arbeidet som syerske.

Som tenåring var Phil en loner, en som gikk mye for seg selv. Den lave (rundt 1,60 høy), tynne og litt puslete gutten med de triste øynene hadde vanskeligheter med å passe inn i ungdomsmiljøet og han virket litt forkommen. Han interesserte seg lite for det som foregikk på skolen utover musikkundervisningen i gitar og piano, og viste anlegg for dette. han spilte etterhvert gitar, piano, slagverk, bass og horn. Los Angeles var på denne tiden et senter for Rhythm and blues-musikk med mange nye uttrykk, musikere og små, uavhengige plateselskap. Spector hang rundt disse for å få tilfeldige spillejobber. Slik ble han kjent med folk i bransjen.

Etter å ha tatt eksamen fra Fairfax High School[4] i 1958 ville han prøve seg innen musikkbransjen og bestilte studiotid ved Gold Star Studios. Pengene for studioleien lånte han av moren og diverse småbeløp fra venner og bekjente. Han fikk produsert en demo-tape og fikk omsider en avtale med det lille, lokale selskapet Era Records, kanskje mest fordi en av eierne, Lew Bedell, var hans naboer.

Hans første utgivelse og listetopp kom da han som 17 åring med vokalgruppen The Teddy Bears i Los Angeles i 1958 ga ut sangen «To Know Him Is to Love Him».[5] Tittelen hadde han tatt fra gravskriften på faren Benjamins grav. Sangen var egentlig singelens B-side, det var forsiden «You Don't Know My Little Pet» plateselskapet ønsket å promovere, men da en DJ i en radiostasjon i Fargo i Nord-Dakota snudde platen og spilte B-siden i stedet, ble dette grunnlaget for suksessen. Det kom umiddelbart inn en bestilling fra Minneapolis om 18 000 kopier, noe Bedell og Spector først trodde var en spøk, og ba om bekreftelse. Svaret var en økt bestilling. Denne nyheten gjorde at flere radiostasjonen begynte å spille «To Know Him Is to Love Him». Fra den ble gitt ut i august, hadde den innen jul solgt over en million eksemplarer.

Era Records hadde ikke kapasitet til å håndtere denne raske suksessen, og dette førte til pengekrangel. En enkeltstående hit var ikke tilstrekkelig til verken å sikre fremtiden eller åpne alle dører i bransjen, i hvert fall ikke for en tenåring. Spector gjenopptok da sin deltidsjobb som rettsreferent. Spector hadde imidlertid kjent Lester Sill i flere år, og da Sill startet et plateselskap sammen med sangeren og komponisten Lee Hazlewood, inviterte Sill Spector til studio. Spector kunne imidlertid ikke bruke navnet The Teddy Bears av juridiske årsaker etter krangelen med Era Records.

I 1960 sendte Sill og Hazlewood den 19 år gamle Spector til New York City for å lære mer om musikkbransjen. Spector konkluderte med at denne besto av 95% morons («tullinger»). Sammen dannet Sill og Spector Philles Records høsten 1961. Navnet var en sammensetning av deres fornavn, men allerede året etter kjøpte Phil Spector ut Lester Sill og ble eneeier. Han ble da i en alder av 21 år Amerikas yngste innehaver var et plateselskap.

Produksjon[rediger | rediger kilde]

Ike & Tina Turner 23. november 1972

Spector ble først berømt som en av hovedarkitektene bak «jentegruppe»-stilen som spilte en betydelig rolle i musikkindustrien i første halvdel og rundt midten av 1960-tallet. Hans mest kjente produksjoner fra denne perioden er en rekke listetopper med artister som The CrystalsDa Doo Ron Ron»), The Ronettes («Be My Baby»), men også mannlige vokalgrupper som The Righteous Brothers med «Unchained Melody» og «You've Lost That Lovin' Feelin'». Den siste nådde listetoppen 17. februar 1965 og denne originalversjonen samt senere coverversjoner skal i følge rettighetsorganisasjonen Broadcast Music, Incorporated (BMI) være den mest kringkastede melodien i det 20. århundre i USA[6] og RIAA valgte den inn som en av «århundrets sanger». Denne produksjonsperioden kulminerte med den kunstneriske suksessen, men til Spectors store skuffelse kommersielle fiaskoen «River Deep, Mountain High», med Ike & Tina Turner.

I hele denne tidlige perioden var Spectors produksjoner i mono. Stereoteknikken var på denne tiden i ferd med å bli utbredt, etter at den hadde dukket opp på 50-tallet, men Spector var en erklært motstander av stereolyd.

Blant hans mest kjente produksjoner fra 1970-tallet er ferdigstillelsen av The Beatles' Let It Be, albumene Imagine med John Lennon og George Harrisons All Things Must Pass med sangen «My Sweet Lord». Han produserte også Lennons Plastic Ono Band med sangen «Happy X-mas (War Is over)», da Lennon ønsket nemlig Wall of Sound-effekt, toppet av en mandolinstemme, slik Spector hadde skapt for «Try Some, Buy Some», sunget av Ronnie Spector. Lennon likte også følelsen av rockabilly, og sang både A- og B-siden av Spectors single på sitt eget fødselsdagsselskap i New York, 9. oktober 1971.[7]

Senere produserte Spector blant annet Leonard Cohens Death of a Ladies' Man fra 1977, samt The Ramones End of the Century. På 1980- og 1990-tallet hadde han en rekke mislykkede prosjekter sammen med Cher. 1990-tallets største prosjekt var en del produksjoner for Céline Dions album Falling into You. Dette materialet ble imidlertid ikke gitt ut på grunn av uoverensstemmelser mellom Spector og Dions plateselskap. Spector sitter imidlertid på rettighetene til dette.

«The Wall Of Sound»[rediger | rediger kilde]

Utfyllende artikkel: Wall of Sound

Spectors lydmessige «varemerke», den såkalte «lydmuren», består av et fortettet lydbilde i mange lag som ga en svært virkningfull og dramatisk effekt på 1960-tallets lydutstyr, som var dominert av mellombølge-radio og jukebokser som de viktigste kanaler for spredning av popmusikk. Disse teknologiene la i lydgjengivelsen vekt på tonene i mellomtoneregisteret, noe som gir et betydelig mer «avrundet» lydbilde enn dagens teknologi, som i mye større grad er preget av klar og gjennomtrengende diskant. To av flere tydelige eksempler på sanger som er produsert på denne måten er blant andre «Da Doo Ron Ron» med The Crystals fra 1963 og «You've Lost That Lovin' Feelin'» med The Righteous Brothers fra 1964.

Spector bygget opp denne «lydmuren» gjennom bruk av uvanlig mange musikere på innspillingene, hvor mange av disse spilte de samme stemmer og toner samtidig i delvis orkestrerte arrangementer. Disse store musikergruppene, som besto av både orkesterinstrumenter som strykere og blåsere, og typiske rockeband-instrumenter som elektriske gitarer, ble presset inn på et lite areal i Spectors Gold Star-studio: Romklangen som reflekterte fra veggene bidro da til å fortette lyden ved at klangen av de enkelte instrumentene smeltet sammen til en helhet hvor det er vanskelig for lytteren å skille dem fra hverandre.

Dette tette lydbildet skilte seg ut fra den tidens vanlige populærmusikk som vektla en «ren og pen» vokal med et mer forsiktig og diskret akkompagnement, gjerne med klaver eller «lette» strykere. Spectors røffere arrangementer ble laget for de dengang nye bærbare transistorradioene, som ungdom begynte å ta med seg på gaten, i parken og på stranden og hvor hans musikk fungerte bedre enn den øvrige populærmusikken på grunn av disse radioenes lydkvalitet. Hans produksjonsform, og det gjennomslaget denne musikken fikk, må også sees i sammenheng med de store ungdomskullene etter andre verdenskrig og den nye ungdomskulturen som vokste fram på 1960-tallet. Også den tidlige Elvis Presley kan sees som en del av den i tradisjonelle populærmusikken, hans nyskaping i dette perspektivet var scenefremføringen og måten han brukte den «rene og pene» vokalen på. Tilsammen kan en si at Presley og Spector på hver sin måte har vært to viktige forutsetninger for musikkutviklingen utover på 1960-tallet og videre.

Viktige samarbeidspartnere[rediger | rediger kilde]

Spector engasjerte en rekke av datidens profesjonelle låtskrivere til å forsyne seg med poplåter til sin «fabrikk», blant dem «radarparene» som jobbet med utgangspunkt i Brill-bygningen i New York City: Ellie Greenwich/Jeff Barry, Barry Mann/Cynthia Weil og Gerry Goffin/Carole King.

Spector rekrutterte videre musikere til innspillingene blant en krets av produktive og profesjonelle studiomusikere i Los Angeles-området. Flere av disse svært ettertraktet og meget hyppig brukt, blant annet trommeslageren Hal Blaine og el-bassisten Carol Kaye. Andre i denne kretsen av musikere etablerte senere egne solokarrierer, som pianistene Leon Russell og Mac Rebenack (med artistnavnet Dr. John), gitaristen og sangeren Glen Campbell og korsangeren Cherilyn Sarkisian, bedre kjent som Cher. Hal Blaine sies å ha vært mannen som ga denne «indre krets» av de mest brukte studiomusikerne kallenavnet «The Wrecking Crew».

Spector hadde også samarbeidspartnere som fylte andre roller: Arrangementene ble i stor grad gjort av Jack Nitzsche som senere arbeidet for Neil Young og The Rolling Stones, og Sonny Bono var ofte produksjonsleder og «oppsynsmann».

Spector ble tatt opp i Rock and Roll Hall of Fame i 1989.

Eksentrisk, ustabil og drapsdom[rediger | rediger kilde]

Spector har gjennom hele livet vært noe for seg selv, og blitt karakterisert både som eksentrisk, genial og gal. Han gikk med langt hår før noen andre, og da en butikkekspeditør kommenterer hans «lange» nakkehår, svarer Spector med å kjøre over henne ved å ramse opp diverse aktuelle nasjonale og internasjonale problemer og konstaterer til slutt at «and all what you are concered about, is my haircut». I et intervju med Time Magazine i 1965 beskrives hans daværende originale oppkledning med spisse, høyhælede støvler, trange bukser, tøy-caps og Davy Crockett-jakke, og konstaterer at dette vanskelig kan kombineres med hans påståtte ønske om å være i bakgrunnen. Men musikalsk gjorde han det godt. Det er også en historie om hvordan han i et plutselig anfall av flyskrekk fikk flymannskapet til å stanse flyet på rullebanen og at han i strid med alle sikkerhetsregler evakuerer flyet der.

Han skal ha vært ganske vanskelig å styre, eksempelvis forlangte plateselskapet at han ikke skulle lage sanger over 3 minutter, som var den tiden radioer vil holde på samme sang. Spector løste dette problemet ved å skrive 3.06 minutter på plateetiketten på «You Lost that Lovin' Feeling», mens sangen vitterlig tar 3.42 minutter.

Han har også et voldsomt kontrollbehov som nærmer seg paranoiditet. I følge ektefellen Ronnie Spector (vokalist i The Ronettes – skilt i 1974) forlangte han eksempelvis at hun skulle kjøre med en dukke i passasjersetet i bilen som lignet på ham, «slik at ingen skulle innbille seg noe». Selv sier han i et intervju med London-avisen The Daily Telegraph i 2003, hans første på 25 år, at han ofte må kjempe mot devils inside [my] tortured soul (djevler i min plagede sjel). Han bekymrer seg for hvilken innflytelse han har på datteren Nicole (født 1983) og at hun skal bli tiltrukket av menn som ham selv. Han karakteriserer seg ikke som gal, men ikke frisk nok til å fungere i samfunnet og derfor har han trukket seg unna fra dette. Han mener selv han lider av en bipolar lidelse.[8]

Han har hatt en uvettig omgang med skytevåpen, avfyrt skudd i studio og truet både Leonard Cohen, John Lennon og The Ramones i studio med ladde våpen. Han har imidlertid aldri vært voldelig.

I 2003 kom Spector på ny i medienes søkelys da han ble siktet for drap.[9] Saken overrasket vennene siden han de siste årene har vært ganske rolig. «For 20–30 år siden, derimot …» Drapssaken var under rettsbehandling sommeren og høsten 2007, og strafferammen var opp til livsvarig fengsel. Spector var under rettsbehandlingen løslatt mot en kausjon på en million dollar.[10] I en dom i april 2009 ble han funnet skyldig i drapet.[11] Straffeutmålingen ble avsagt 29. mai 2009, og han ble dømt til minst 19 års fengsel for drapet.[8]

I april 2011 ble dommen appellert til Californias appellrett, men drapsdommen ble opprettholdt.[12] Spectors advokat Dennis Riordan har til hensikt å få til en ny høring i saken og arbeider for å få reist den for Californias høyesterett.[13] Spectors advokat som sto for avslutningsforedraget under rettssaken i 2009, Linda Kenney Baden hevder hun nå kan bevise at offeret var så deprimert på grunn av en rekke tilbakeslag i sin karriere at hun skjøt seg selv med Spectors revolver.[14]

Spector soner dommen i California Substance Abuse Treatment Facility and State Prison i Corcoran i California[15] Dersom ingen av appellmulighetene lyktes, vil Spector være 88 år før han kan søke om benådning.[16]

1. september 2006 giftet han seg med den 26 år gamle sangerinnen og skuespilleren Rachelle Short. Hun hadde en liten rolle i filmen Tigerland fra 2000 om tidligere Vietnam-veteraner med Colin Farrell i hovedrollen.

Eksempelsamling[rediger | rediger kilde]

En tradisjonell diskografi over Spectors produksjon vil bli svært omfattende, og hans innflytelse på musikkutviklingen kan knapt overvurderes. Men samleboksen Back to Mono fra 1991 gir en god presentasjon på det han produserte i årene 195869. Denne inkluderer også juleplaten A Christmas Gift for You from Phil Spector fra 1963, og denne inneholder sanger som senere har blitt populærmusikk for juletiden.

Film[rediger | rediger kilde]

Al Pacino spilte tittelrollen i TV-filmen Phil Spector

HBO produserte en TV-film om Spector[14], skrevet og regissert av David Mamet[17] med Al Pacino i hovedrollen som Spector[18] og denne er under innspilling sommeren 2011.[19] Filmen møtte protester fra den dreptes venner,[17] og disse engasjerte markedføringsagenten og tidligere pressemedarbeider for president George H.W. Bush[14], Edward Lozzi i Hollywood til å organisere protesten og for å forhindre at seriøse skuespillere deltok i denne.[14]

Filmen fokuserer på forholdet mellom Spector og forsvarsadvokaten Linda Kenney Baden (spilt av Helen Mirren) under rettssaken i 2009.[20]

Mirren ble truet for sin deltakelse i filmen og at denne kan få «alvorlige konsekvenser» for henne, herunder at hun ikke kunne regne med noen fremtidige Emmypriser.[14] Mirren fortsatte imidertid i filmen.[21]

Filmen hadde premiere i USA 24. mars 2013, [20] og ble vist på norsk TV (C More) dagen etter. Filmen sannsynliggjør at Clarksons død kom som følge av et uhell.

Biografier (utvalg)[rediger | rediger kilde]

  • He's a Rebel: The Truth About Phil Spector – Rock and Roll's Legendary Madman. Biografi av Mark Ribowsky, 2007 ISBN 0-306-81471-4.
  • Tekstboken i Back to Mono-boksen
  • Out of His Head. Biografi av Richard Williams, 2003 ISBN 0-7119-9864-7
  • Wall of Pain: The Biography of Phil Spector. Dave Thompson, 2004 ISBN 1-86074-543-1

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ «BMI Announces Top 100 Songs of the Century» fra BMI nettside
  2. ^ BBC - Northern Ireland - Music
  3. ^ Salon Brilliant Careers | Phil Spector
  4. ^ Bronson, Fred (December 2002). Billboard's Hottest Hot 100 Hits. Watson-Guptill Publications. ISBN 0-8230-7646-6. 
  5. ^ Larkin, Colin (March 2002). The Virgin Encyclopedia of Popular Music. Virgin Publishing. ISBN 1-85227-923-0. 
  6. ^ BMI 13. desember 1999
  7. ^ Et opptak av John Lennon som synger «Try Some, Buy Some» og «Tandoori Chicken» har kun vært å høre på bootlegs.
  8. ^ a b «Phil Spector fikk 19 år for mord» NRK 29.mai 2009
  9. ^ Oversikt over saken i Tabloid Column
  10. ^ Innrømmet at han skjøt, Dagbladet 11. januar 2005
  11. ^ NRK 14. april 2009
  12. ^ «Appeals court upholds Phil Spector murder conviction»
  13. ^ «Court Denies Appeal of Spector Murder Conviction» The New York Times 3. mai 2011, besøkt 2. august 2011
  14. ^ a b c d e «Don't do it, Helen: Mirren told to pull out of Spector film or face 'serious consequences'» Daily Mail 1. august 2011, besøkt 2. august 2011
  15. ^ «Phil Spector moved to California prison» CNN 24. juni 2009, besøkt 2. august 2011
  16. ^ «Phil Spector jailed for 19 years» BBC 29. mai 2009, besøkt 2. august 2011
  17. ^ a b «Protest Planned Over Phil Spector Movie» contactmusic.com 15. juli 2011, besøkt 2. august 2011
  18. ^ «Al Pacino 'to star in Phil Spector film» BBC 11. oktober 2010, besøkt 2. august 2011
  19. ^ «Bette Midler drops out of Spector film» BBC 15. juli 2011, besøkt 2. august 2011
  20. ^ a b Omtale på IMDb, besøkt 26. mars 2013
  21. ^ «Defiant Helen Mirren arrives on the set of Phil Spector film following warnings to pull out or face 'serious consequences'» Daily Mail, 2. august 2011, besøkt 2. august2011

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]