Lars von Trier

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Lars von Trier i Cannes, 2000

Lars von Trier (egentlig Lars Trier, 30. april 1956 i København) er en dansk filmregissør, som ble utdannet ved Den Danske Filmskole. Han har lagd en rekke mer eller mindre eksperimentelle og kontroversielle spillefilmer. Han har også stått bak fjernsynsseriene Riget (1994) og Riget II (1997), to miniserier om Rigshospitalet i København. Han er ellers kjent for å ha utviklet dogmebevegelsen Dogme 95 i nyere filmkunst sammen med de danske regissørene Thomas Vinterberg, Kristian Levring og Søren Kragh-Jacobsen. Navnetillegget «von» tok han mens han studerte ved den danske filmskolen.

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Lars Trier ble født i København, og navnet Trier har opprinnelig tysk opprinnelse (Trier er en by i Tyskland). Moren hans Inger Trier (1915–1989), regnet seg selv som kommunist, mens faren Ulf Trier (1907–1978) var sosialdemokrat. Begge foreldrene var aktive nudister og tilhengere av fri oppdragelse. På morens dødsleie i 1989, elleve år etter farens død, fikk Lars Trier vite at Ulf Trier ikke var hans biologiske far, men at morens tidligere arbeidsgiver Fritz Michael Hartmann var hans biologiske far.

Som ung var han sammen med foreldrene sine innom flere nudistleire. Trier har selv sagt at foreldrene hans oppdro ham som ateist, selv om Ulf Trier opprinnelig var jøde. Foreldrene hans gav ikke mye plass for religion, følelser og moro mens han vokste opp. Dette kan på mange måter reflekteres i mange av hans senere filmverk. Den unge Trier så kino som en utvei fra oppdragelsen til foreldrene. Gjennom kino og film kunne han lære ting foreldrene hans ellers ikke ville lært ham. Som 11-åring fikk han sitt første super-8 videokamera, og skulle senere involvere seg i flere uavhengige filmprosjekter gjennom oppveksten.

Karriere[rediger | rediger kilde]

I 1979 begynte han å studere ved den Danske filmskolen. Han avsluttet utdannelsen sin der i 1983 med en helaftens spillefilm kalt Befrielsesbilleder eller Images of Relief på engelsk.

Befrielsesbilleder vant prisen for årets beste film ved filmfestivalen i München i 1983. Et år senere hadde han sitt første store gjennombrudd med filmen Forbrydelsens Element, en postmoderne ekspresjonistisk psykologisk thriller. Filmen blir ofte omtalt som futuristisk neo-noir. Filmen ble nominert til Gullpalmen ved filmfestivalen i Cannes, men endte i stedet opp med «Technical Grand Price».

Denne filmen var også den første i Triers Europa-trilogi fulgt opp av filmene Epidemic (1987) som ikke ble spesielt godt mottatt, og til slutt Europa (1991) som vant «Best Artistic Contribution», «Jury Prize» og «Technical Grand Prize» ved filmfestivalen i Cannes. I 1992 startet Trier også sitt eget produksjonsselskap sammen med produsent Peter Aalbæk Jensen. Opphavet til selskapet kom av suksessen med Europa, som gikk under navnet Zentropa, noe som også er navnet på Triers produksjons selskap. Sammen eier de 25 % hver av firmaet, mens resten eies av medarbeidere.

Dogmebevegelsen Dogme 95 ble introdusert av Trier under den franske filmfestivalen Le cinema vers son deuxieme siecle. Tidligere suksesser gjorde at publikum ble nysgjerrige. Meningen med Dogmebevegelsen var å rette fokuset over på en god historie i stedet for mye godt kameraarbeid.

Alle Von Triers spillefilmer har deltatt i Cannes, og i 2000 vant han Palme d'Or (Gullpalmen) for filmen Dancer in the Dark. På Cannesfestivalen i 2011 ble han 19. erklært "persona non grata" av festivalens ledelse, som følge av uttalelser som ble oppfattet som nazistiske,[1][2] der hans Melancholia var en av favorittene til å ta en ny gullpalme.

Viktige filmverk[rediger | rediger kilde]

Den første filmen Trier slo an internasjonalt med var Forbrydelsens element. Denne filmen vant flere priser ved filmfestivalen i Cannes. Dette gjorde at Lars von Trier allerede var rimelig kjent i 1995 da han med filmen Breaking the Waves introduserte Dogmebevegelsen. Denne bevegelsen skapte også interesse i USA. Her skulle man kunne filme på location. Ikke noe studiofilming var tillatt, og man skulle kun bruke lyden som kameraet fanget opp (reallyd). Breaking the Waves ble en suksess, men fikk også mye kritikk for sin nye fremstillingsform. Filmen Dancer in the Dark (2000) som handler om en mors kamp for sin sønn er av de første filmene i verden til å bli filmet på kun digitalt utstyr. Han kom i 2009 ut med skrekkfilmen Antichrist. Som mange av de andre filmene til Trier er den et drama mellom to mennesker, men inneholder overnaturlige elementer.

Filmhistorisk betydning[rediger | rediger kilde]

Lars von Trier kan regnes som en av de største regissørene fra Danmark i nyere tid, og har gjennom tidene gjort navnet sitt stort nasjonalt og internasjonalt. Lars von Trier kom med den nye bølgen filmregissører som dukket opp i Danmark på slutten av 1980-tallet og utover 1990-tallet. Gabriel Axel med filmen Babettes gjestebud, er regnet som en av de første til å dukke opp i denne bølgen. Senere kom Bille August (Pelle Erobreren) i tillegg til flere. Med Dogmebevegelsen (Dogme 95) har Lars von Trier kanskje spesielt utmerket seg. Han har med de andre regissørene Thomas Vinterberg, Kristian Levring og Søren Kragh-Jacobsen gjort opphav til en helt ny måte å fortelle historien i en film på, og inspirert flere filmskapere over hele verden til å legge frem filmen sin på en ny måte.

Dette har også gjort at han har klart å konkurrere med flere Hollywoodproduksjoner med filmer som blant annet Idiotene, og bevist at ting ikke nødvendigvis trenger å være dyrt produsert for å fungere. Med denne filmen startet han også en egen kunstfilmbølge hvor regissører fulgte opp eksempelet hans med tydelige seksuelle bilder. Catherine Breillat med filmen Romance (1999), Baise-Moi (2001) og Vincent Gallos The Brown Bunny (2003) er eksempler på filmer som har fulgt hans eksempel. Med dogmebevegelsen har han også hjulpet Danmark med å integrere seg større globalt, og fått flere utenlandske festivaler til å rette fokuset på danske filmer. Med produksjonsselskapet sitt Zentropa har han klart å gjøre opphav til et av de beste produksjonsselskapene i Skandinavia. Med over 50 filmer produsert og over 30 millioner kr i overskudd kan man kalle det kanskje det mest suksessrike produksjonsselskapet i Norden.

Filmografi[rediger | rediger kilde]

Priser[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

Nettsteder:

Bøker:

  • Transnational Cinema In A Global North, Andrew Nestingen, Trevor G. Elkington (2005)

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]