Chuck Berry

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Chuck Berry
Charles Edward Anderson Berry
Chuck Berry
Chuck Berry under en konsert i Frankrike i 1987
Født 18. oktober 1926 (87 år)
St. Louis, Missouri, USA
Yrke låtskriver, musiker
Nasjonalitet USA
Sjanger rock'n'roll
Instrument gitar, vokal
Aktive år 1955–
Plateselskap Chess Records
Mercury Records
Atco Records
Nettsted ChuckBerry.com

Chuck Berry (født Charles Edward Anderson Berry 18. oktober 1926 i St. Louis i Missouri i USA) er en framtredende gitarist, sanger og komponist innen rock-n-roll-sjangeren.

Oppvekst og ungdom (1926–47)[rediger | rediger kilde]

Berry var den fjerde av seks barn. Han vokste opp i strøket «The Ville» nord i St. Louis, et område preget av svart middelklasse. Faren var entreprenør og prest i baptistkirken, moren var lærerinne. Berry begynte tidlig med musikk, og han hadde sin første offentlige opptreden mens han gikk på high school.

Atten år gammel ble han arrestert og dømt for væpnet ran. I selvbiografien fra 1987 forteller han at han og noen kamerater var på biltur, bilen deres brøt sammen, og de benyttet så en ødelagt pistol til å true til seg bilen til en forbikjørende. Berry slapp ut fra ungdomsfengselet på 21-årsdagen i 1947.

Tidlig karriere (1948–55)[rediger | rediger kilde]

I oktober 1948 giftet Berry seg med Themetta «Toddy» Suggs. Han hadde en rekke jobber i hjembyen, blant annet på bilfabrikker og som vaktmester. Han utdannet seg ved Poro College of Cosmetology, en skole som underviste i takt og tone, kleskode, skjønnhetspleie osv. for svarte.

På kveldstid tjente han ekstra ved å spille gitar i ulike band. Han hadde lenge spilt blues og lånt gitarriff og teknikk fra gitaristen T-Bone Walker. Fra 1953 var han med i Johnnie Johnson Trio. De spilte mye på klubben The Cosmopolitan i East St. Louis i Illinois. De spilte mest blues og ballader, men Berry tok etter hvert til å legge inn temaer fra country (eller hillbilly, som det gjerne het), som var den mest populære sjangeren blant hvite. Sjangerblandingen var populær både blant klubbens faste gjester og blant et stadig økende hvitt publikum. Berry la inn blant annet Muddy Waters og Nat King Cole i repertoaret, og han la vekt på framføringer som kunne holde på et variert publikum.

I mai 1955 var Berry i Chicago. Her traff han Muddy Waters selv, og denne introduserte ham for Leonard Chess i plateselskapet Chess Records. Chess så på bluesmarkedet som synkende, og han fant ut at Berry var en passende artist for å treffe nye publikumsgrupper. De valgte ute «Ida Red», en gammel country-sang. I Berrys versjon – «Maybellene» – (med Johnnie Johnson på piano, Jerome Green på marakkas, Jasper Thomas på trommer og Willie Dixon på bass) ble dette en storsuksess, over en million solgte plater, nr. 1 på Billboards rhythm-and-blues-liste og nr. 5 på Hot 100.

Berømmelsen vokser (1956–59)[rediger | rediger kilde]

I juni 1956 nådde Berry-sangen «Roll Over Beethoven» 29. plass på Billboards topp-100-liste. Høsten 1957 var Berry på rocketurne i USA med andre artister på vei opp, blant annet the Everly Brothers og Buddy Holly. De neste par åra hadde han over et dusin singler inne på lista. Fire av dem nådde topp 10 i hjemlandet: «School Days», «Rock and Roll Music», «Sweet Little Sixteen» og «Johnny B. Goode».

Berry var med i to rockefilmer. Den første var Rock Rock Rock fra 1956. Her sang han «You Can't Catch Me». I 1959 hadde han en talerolle – som seg selv – i Go, Johnny, Go!. Han framførte også sangene «Johnny B. Goode», «Memphis, Tennessee» og «Little Queenie». På Newport jazzfestival i 1958 deltok Berry med «Sweet Little Sixteen». Opptredenen er med i en film fra festivalen, Jazz on a Summer's Day.

I fengsel igjen (1959–63)[rediger | rediger kilde]

Mot slutten av 1950-tallet var Berry en veletablert artist hitlåter, filmer og aktiv turnevirksomhet. I hjembyen hadde han sin egen nattklubb, Berry's Club Bandstand. I desember 1959 kom han på nytt i politiets søkelys.

Han hadde ansatt en 14 år gammel jente han hadde møtt i Mexico, i garderoben på nattklubben. Jenta fikk senere sparken. Da hun ble arrestert for prostitusjon, ble Berry arrestert for å ha brutt «the Mann Act», som sier at det er ulovlig å ta med kvinner over delstatsgrensene i USA i den hensikt å utøve «umoralsk aktivitet» (som prostitusjon). Han ble dømt til fem år i fengsel og 5000 dollar i bot.

Dommen har i ettertid blitt kritisert som urimelig og rasistisk.

Ny karrieretopp (1963–65)[rediger | rediger kilde]

Da Berry ble sluppet ut av fengselet i 1963, hadde en rekke britiske band, med The Beatles og The Rolling Stones som de mest kjente, tatt steget inn på USAs rockescene. Flere av bandene lagde coverversjoner av Berrys sanger. Dette gjelder for eksempel «Sweet Little Sixteen» (som «Surfin' USA» av The Beach Boys, opprinnelig kreditert Brian Wilson), «Come On», «Carol», «You Can't Catch Me», «I'm Talking About You» (med Rolling Stones), og «Rock and Roll Music» og «Roll over Beethoven» (med Beatles).

Dette førte til ny oppmerksomhet omkring Berry, som gjenopptok spillingen og i løpet av de neste par åra hadde seks nye plasseringer på Hot 100. De høyeste plasseringene var «No Particular Place To Go» (nr. 10), «You Never Can Tell» (nr. 14) og «Nadine» (nr. 23).

Bytte av plateselskap (1966–72)[rediger | rediger kilde]

I 1966 forlot Berry Chess Records og gikk over til Mercury. Han spilte her inn en rekke plater, men ingen av disse ble slagere. Et album inneholdt nyinnspillinger av gamle hits, et annet var dominert av en 18 minutter lang instrumental, «Concerto in B. Goode».

I 1970 vendte Berry tilbake til Chess, og i 1972 førte en nyinnspilling av «My Ding-a-Ling» til hans første og eneste topplassering på hitlistene. En live-innspilling av «Reelin' And Rockin'» fra samme år var den siste av låtene hans som kom inn på topp-40 både i Storbritannia og USA.

Samarbeidet med Chess tok igjen slutt i 1973 (med albumet Bio). Etter dette tok det seks år før det kom en ny studioplate fra Berry.

Tross mangelen på nye hitlåter var Berry fortsatt stor på konsertfronten. I juli 1969 var han blant trekkplastrene på Schaefer Music Festival i Central Park i New York, sammen med The Byrds, Miles Davis, Fleetwood Mac, Led Zeppelin, B.B. King, The Beach Boys, Frank Zappa og Patti LaBelle. Samme år deltok han på Toronto Rock and Roll Revival, sammen med blant annet Jerry Lee Lewis, Bo Diddley, Little Richard og John Lennon, Yoko Ono og the Plastic Ono Band.

På turne som legende (1970-tallet)[rediger | rediger kilde]

På 1970-tallet gjennomførte Berry en rekke turneer. Han reiste gjerne alene, bare med sin egen Gibson-gitar, fullt overbevist om at han over alt ville kunne leie inn et lokalt band som allerede kjente musikken hans. Blant dem som dermed tidlig i sin karriere kom til å spille med Chuck Berry, var Bruce Springsteen og Steve Miller.

Springsteen forteller i videoen Hail! Hail! Rock 'n' Roll at Berry ikke ga bandet en spilleliste, men forutsatte at alle fulgte på når han hadde kjørt sin gitar-intro. Han snakket heller ikke med bandet verken før eller etter konserten. (Springsteen var for øvrig atter backingmusiker for Berry, da denne opptrådte på Rock and Roll Hall of Fame i 1995.)

Nytt fengselsopphold, men også opptreden i Det hvite hus (1979)[rediger | rediger kilde]

I 1979 havnet Berry atter i fengsel, denne gangen på grunn av manglende skatteinnbetaling. Dommen var på fire måneder pluss 1000 timer samfunnstjeneste, som han utførte ved å gi en rekke veldedighetskonserter.

Samme år fikk han imidlertid æren av – på invitasjon fra Jimmy Carter – å opptre i Det hvite hus.

1979 var også året for Berrys til nå siste studioalbum, RockitAtco Records.

Etter 1980[rediger | rediger kilde]

Berry i Brunnsparken i Örebro 2007

Utover 1980-tallet fortsatte Berry turnevirksomheten på samme måte, gjerne med 70–100 konserter årlig med ulike lokale band.

Sekstiårsdagen hans i 1986 ble det feiret med en større konsert. Keith Richards var musikalsk ansvarlig, og blant annet Eric Clapton, Etta James, Julian Lennon, Robert Cray og Linda Ronstadt opptrådte sammen med Berry. Taylor Hackford lagde en dokumentarfilm på bakgrunn av konserten, Hail! Hail! Rock 'n' Roll.

Berry har bosatt seg i Wentzville i Missouri. Her har han siden slutten av 1980-tallet drevet restauranten The Southern Air. En periode var også eiendommen hans, Berry Park, arena for rockekonserter hver sommer.

Berry opptrer gjerne en gang i måneden på restauranten Blueberry Hill i St. Louis.

I 2008 gjennomførte han en Europa-turne, blant annet med stopp i Norge, hvor han også har vært to ganger tidligere.

Diverse juridiske tvister[rediger | rediger kilde]

I 1990 ble det hevdet at det var installert videokameraer på kvinnetoalettene i to restauranter Berry eide i St. Louis. 59 kvinner anla felles sak. Tvisten ble løst ved at Berry betalte ut erstatninger anslått til noe over 1,2 millioner dollar.

I 2000 anla pianisten Johnnie Johnson sak der han hevdet å ha vært med på å skape mer enn 50 av Berrys sanger, blant annet «No Particular Place to Go», «Sweet Little Sixteen» og «Roll Over Beethoven». Saken ble avvist av domstolen som foreldet.

Innflytelse og utmerkelser[rediger | rediger kilde]

Berry på Long Beach Blues Festival 1997

Chuck Berry var en av de store pionerene innen rock 'n roll, og mange senere rock-artister, særlig gitarister, er sterkt påvirket av hans stil og teknikk. John Lennon skal en gang ha sagt: «Hvis du skulle gi rock 'n roll et annet navn, måtte det bli Chuck Berry.»[1] Lennon lånte for øvrig en linje fra Berrys «You Can't Catch Me» til sin egen «Come Together». For dette ble han saksøkt av musikkforleggeren Morris Levy. Berry og Lennon ble imidlertid etter hvert gode venner, og de opptrådte sammen flere ganger.

Berry ble tildelt Grammy Lifetime Achievement Award i 1984, og i 1985 ble han valgt inn i Blues Hall of Fame.[2]


I 2003 rangerte Rolling Stone ham som nummer seks på en liste over tidenes største gitarister. [3] Tidsskriftet har også plassert samlealbumet The Great Twenty-Eight på 21. plass når det gjelder tidenes album [4] , og i 2004 fikk seks av sangene til Berry plass på deres liste over tidenes 500 største sanger: «Johnny B. Goode» (nr. 7), «Maybellene» (nr. 18), «Roll Over Beethoven» (nr. 97), «Rock and Roll Music» (nr. 128), «Sweet Little Sixteen» (nr. 272) og «Brown Eyed Handsome Man» (nr. 374). [5]

Samme år listet bladet ham som nr. 5 blant tidenes artister [6] , og i 2008 ble «Johnny B. Goode» satt på topp på en liste over tidenes gitarlåter .[7]

Chuck Berry var en av de første som fikk en stjerne på Hollywood Walk of Fame, da denne åpnet i 1986. Samme år ble han innvotert i det nystartede Rockens æresgalleri. Tre av sangene hans er på Æresgalleriets liste over 500 sanger som formet rocken («Johnny B. Goode», «Maybellene» og «Rock and Roll Music»).

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Studioalbum[rediger | rediger kilde]

  • Rock, Rock, Rock (med The Moonglows og Flamingos) (1956)
  • After School Session (1958)
  • One Dozen Berrys (1958)
  • Chuck Berry Is on Top (1959)
  • Rockin' at the Hops (1960)
  • New Juke-Box Hits (1961)
  • Chuck Berry Twist (1962)
  • Two Great Guitars (med Bo Diddley) (1964)
  • St. Louis to Liverpool (1964)
  • Chuck Berry in London (1965)
  • Fresh Berry's (1966)
  • From St. Louie to Frisco (1968)
  • Back Home (1970)
  • San Francisco Dues (1971)
  • The London Chuck Berry Sessions (1972)
  • Bio (1973)
  • Sweet Little Rock and Roller (1973)
  • Wild Berrys (1974)
  • Flashback (1974)
  • Chuck and His Friends (1974)
  • Chuck Berry (1975)
  • Rock It (1979)
  • Alive and Rockin' (1981)
  • "Retro Rock" – Chuck Berry – Broadcast Week (1982)
  • Chuck Berry (1982)

Konsertalbum[rediger | rediger kilde]

  • Chuck Berry on Stage (1963)
  • Chuck Berry in Memphis (1967)
  • Live at the Fillmore Auditorium (1967) (gitt ut på nytt med bonussanger i 1994)
  • Concerto in B. Goode (1969)
  • Chuck Berry Live in Concert (1978)
  • Chuck Berry Live (1981)
  • Toronto Rock 'N' Roll Revival 1969 Vol. II (1982)
  • Toronto Rock 'N' Roll Revival 1969 Vol. III (1982)
  • Hail! Hail! Rock 'N' Roll (1987)
  • Live! (2000)
  • Live on Stage (2000)
  • Chuck Berry – In Concert (2002)

Noter[rediger | rediger kilde]

  1. ^ John Lennon-sitater på Bariny Quote (besøkt 3. august 2009)
  2. ^ Innvalgte i Blues Hall of Fame 1985 (besøkt 27. august 2012)
  3. ^ The 100 Greatest Guitarists of All Time (Rolling Stone 18. september 2003, besøkt 3. august 2009)
  4. ^ The RS 500 Greatest Albums of All Time (Rolling Stone 18. november 2003, besøkt 3. august 2009)
  5. ^ The RS 500 Greatest Songs of All Time (Rolling Stone 9. desember 2004, besøkt 3. august 2009)
  6. ^ The Immortals: The First Fifty (Rolling Stone 24. mars 2004, besøkt 3. august 2009)
  7. ^ The 100 Greatest Guitar Songs of All Time (Rolling Stone 12. juni 2008, besøkt 3. august 2009)

Kilder[rediger | rediger kilde]