Billy Joel

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Billy Joel
Billy Joel Shankbone NYC 2009.jpg
FødtWilliam Martin Joel
9. mai 1949[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (73 år)
New York, USA[5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse Sanger-låtskriver, pianist, komponist[6], musiker, sangerRediger på Wikidata
Utdannet ved Syracuse University, Hicksville High SchoolRediger på Wikidata
Ektefelle Alexis Roderick (2015–)Rediger på Wikidata
Barn Alexa Ray Joel, Della Rose JoelRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Medlem av Billy Joel BandRediger på Wikidata
Utmerkelser
10 oppføringer
Grammy Legend Award (1991), MusiCares Person of the Year (2002), Grammy Award for Album of the Year (1980), Kennedy Center Honors, Gershwin Prize (2014), Johnny Mercer Award (2001)[7], æresdoktor ved Hofstra Universitet (1997), honorary doctor of the Syracuse University (2006)[8], æresdoktor ved Stony Brook University (2015)[9], stjerne på Hollywood Walk of FameRediger på Wikidata
Musikalsk karriere
SjangerPoprock, rock and roll, softrock, samtidsmusikk
InstrumentTrekkspill, piano, gitar, orgel, vokal, synthesizer, pianotrekkspill, tangentinstrument
StemmetypeTenor
Aktive år1964
PlateselskapColumbia Records
InnflytelseThe Beatles
Nettstedhttps://www.billyjoel.com/
IMDbIMDb
Notable verk
Allentown av Billy Joel
Signatur
Billy Joels signatur

William Martin Joel (født 9. mai 1949 i The Bronx, New York, USA) er en jødisk amerikansk vokalist, pianist og låtskriver, kjent som "Piano Man". Han fikk sitt store gjennombrudd med låten «Piano Man» som ble utgitt for første gang i 1973. Ifølge tall fra RIAA ligger han på en sjetteplass over mestselgende artister i USA. Joel hadde mange topp 10-låter på 1970-, 1980- og 1990-tallet, har vunnet seks Grammy Awards og har solgt i overkant av 100 millioner album.[10]

Joel gav seg opprinnelig som artist i 1993, men fortsatte å reise på turné, noen ganger sammen med Elton John, og gav også ut et album i 2001, Fantasies & Delusions, som var et samlealbum med klassisk musikk for piano. I 2007 returnerte han også til studio for å spille inn singelen «All My Life».

I 2002 ble han tildelt MusiCares Person of the Year.

Tidlig liv[rediger | rediger kilde]

Billy Joel ble født i Bronx og da han var ett år gammel, flyttet familien til Hicksville på Long Island i byen Oyster Bay, hvor han og hans adopterte kusine, Judy, vokste opp. Joels far, Howard (født Helmut) Joel (1923–2011), var en klassisk pianist og forretningsmann som ble født i Nürnberg i Tyskland, i en jødisk familie. For å flykte fra Nazi-regimet emigrerte familien til Sveits og sidem til USA via Cuba fordi sprengte immigrasjonskvoter for tyske jøder ødela for direkte innvandring til USA. Joels mor Rosalind (1922–2014) ble født i Brooklyn, New York av jødiske foreldre, Philip og Rebecca Nyman, som emigrerte fra England.

Selv om Joels foreldre var jødiske, ble han aldri oppdratt i den religionen. Han holdt til i det romersk-katolske miljøet sammen med sine venner. Da han var 11 år gammel, ble han døpt i en katolsk kirke i Hicksville. Nå kaller han seg for ateist.

Joel var elev ved Hicksville High School fram til 1967, men tok ingen eksamen sammen med klassen sin. Han spilte i en pianobar for å hjelpe moren og søsteren sin og gikk glipp av engelsk-eksamen etter å ha spilt i en pianobar sent kvelden før eksamen. Selv om Joel var en god dyktig elev, bestemte han seg for en musikalsk karriere. Han uttalte: Jeg begynner ikke på Columbia University. Jeg begynner på Columbia Records, og det renger man ingen eksamen for. I 1992 leverte han inn noen eksamensoppgaver som ikke ble levert inn da de skulle ha vært levert inn. Oppgavene ble akseptert og han ble tildelt en diplom ved Hicksville High's årlige eksamens-seremoni, 25 år etter at han hadde sluttet skolen.

Musikalsk karriere[rediger | rediger kilde]

1965–1970: Tidlig karriere[rediger | rediger kilde]

Inspirert av tidlige rock 'n roll og rhythm and blues[–artister, inkludert The Beatles, The Everly Brothers og Elvis Presley. Joel likte strukturerte pop-melodier og jordnær låtskriving. Etter å ha sett The Beatles på The Ed Sullivan Show, bestemte Joel bestemte Joel seg for å starte en musikalsk karriere.

Da han var 16 år, ble Joel med i The Echoes, et band som hadde spesialisert seg på låter fra "Den britiske bølgen". The Echoes begynte å spille inn i 1965. Joel spilte piano på diverse innspillinger på "Kama Sutra Productions" og innspillinger produsert av "Shadow Morton". Joel spilte på en demo-versjon av «Leader of the Pack», som ble en stor hit for The Shangri-Las. Joel har fortalt at han i 1964 deltok på en innspilling med The Shangri-Las av låten «Remember (Walking in the Sand)» men han er ikke sikker på om han deltok på demoen eller master-versjonen. Den utgitte singelen inkluderte medprodusenten Artie Ripp, som senere var den første til å produsere Joel som soloartist etter Michael Lang, som hadde betalt Joel forskudd og sendt ham videre til Ripp.

I slutten av 1965, byttet The Echoes navn til The Emeralds, og etter hvert til The Lost Souls. Joel sluttet i bandet i 1967 for å slutte seg til The Hassles, et band fra Long Island,som hadde skrevet kontrakt med United Artists Records. I løpet av halvannet år, hadde bandet utgitt 4 singler og to album (The Hassles og Hour of the Wolf). Alle innspillingene ble en were kommersiell fiasko. Joel og trommeslageren Jon Small sluttet i The Hassles i 1969 for å danne duoen Attila, som ga ut det selvbetitlede debutalbumet i juli 1970. Duo avsluttet karrieren i oktober samme år, da Joel begynte et forhold med Smalls kone, Elizabeth. Paret ble senere gift.

1970–1974: Cold Spring Harbor og Piano Man[rediger | rediger kilde]

Joel signerte en kontrakt med the plateselskapet Family Productions, med hvilket han spilte inn og ga ut sitt første soloalbum, Cold Spring Harbor, en referanse til "Cold Spring Harbor" på Long Island. Ripp har uttal at han har brukt 450,000 dollar på å utvikle Joel. Likevel ble albumet både en teknisk og kommersiell skuffelse.

De populære sangene «She's Got a Way» og «Everybody Loves You Now» ble opprinnelig utgitt på dette albumet, men ble ikke lagt merke til før utgivelsen av live-innspillingene Songs in the Attic 1981. Columbia ga ut en remasteret versjon av Cold Spring Harbor i 1983, med enkelte sanger kortet ned eller med ny orkestrering.

Joel begynte sin Cold Spring Harbor turnē høsten 1971, sammen med bandet sitt som bestod av Rhys Clark på trommer, Al Hertzberg på gitar og Larry Russell på bassgitar. Turnēen gill rundt om iUSA og i Puerto Rico, der de åpnet for grupper som The J. Geils Band, The Beach Boys, Badfinger og Taj Mahal. Joels opptreden på den Puerto Ricanske "Mar y Sol Pop Festival" ble spesielt vellykket; og selv om alt ble spilt inn, nektet Joel å la noe som helst fra deres konsert med på samlingsalbumet Mar Y Sol: The First International Puerto Rico Pop Festival. Likevel vokste interessen for hans musikk.

Våren 1972, startet Philadelphia radiostasjonen "WMMR-FM" med å spille en konsertinnspilling av Billy Joels låt «Captain Jack», som ble en "undergrunnshit" på USAs østkyst. Herb Gordon, en Columbia Records leder, hørte Joel's musikk og introduserte ham for plateselskapet. Joel signerte en innspillingskontrakt med Columbia i 1972 og flyttet til Los Angeles i California. Han bodde der de neste tre årene. I seks måneder jobbet han ved "The Executive Room" pianobar on Wilshire Boulevard som "Bill Martin". Mens han jobbet der, komponerte han sin signaturhit, «Piano Man«», om barens ledere.

Selv med Joels nye kontrakt, var han egentlig bundet til Family Productions. Artie Ripp solgte Joels første kontrakt til Columbia. Walter Yetnikoff, leder for CBS/Columbia Records på den tiden, kjøpte tilbake rettighetene til Joels sanger på slutten av 1970-tallet, og ga dem til Joel som en fødselsdagspresang. Yetnikoff bemerket i dokumentarfilmen The Last Play at Shea at han måtte true Ripp til å stenge avtalen.

Joels første album for Columbia var Piano Man, utgitt i 1973. Selv med moderat salg, ble Piano Mans tittelspor Joels signaturesang, som han nesten alltid avsluttet en konsert med. Samme år endret Joel's turnerende band seg. Gitaristen Al Hertzberg ble byttet ut med Don Evans, og bassisten Larry Russell ble erstattet med Patrick McDonald, som i 1974 ble byttet ut med Doug Stegmeyer, som ble hos Joel helt til 1989. Rhys Clark kom tilbake som trommeslager og Tom Whitehorse som banjospiller og pedal steel-spiller. Johnny Almond ble med som saksofonist og keyboardspiller. Bandet turnerte i USA og Kanada, og opptrådte i populære musikkshow. Joels låtskrivning begynte å trekke til seg mer oppmerksomhet I 1974 spilte Helen Reddy inn ett spor fra Piano Man, «You're My Home».

1974–1977: Streetlife Serenade og Turnstiles[rediger | rediger kilde]

I 1974 spilte Joel inn sitt andre album for Columbia i Los Angeles, albumet Streetlife Serenade. Manageren hans på den tiden var Jon Troy, en gammel venn fra New Yorks Bedford-Stuyvesant–nabolag. Troy ble fort byttet ut med Joels kone, Elizabeth. Streetlife Serenade referanser til forsteder og bysentrum. Alnumet er mest kjent for låten «The Entertainer», en nr 34 hit i USA. Sur fordi «Piano Man«» hadde blitt fjernet og brukt kun som spilling på radio, skrev Joel låten «The Entertainer» som et sarkastisk tilsvar. Selv om Streetlife Serenade ikke ble tatt godt imot av kritikerne, inneholder populære sanger som «Los Angelenos» og «Root Beer Rag, en instrumental-låt som beskrev hans musikk fra 1970-tallet.

I 1975, spilte Joel piano og organ på flere av sporene på Bo Diddley's All-Star album, The 20th Anniversary of Rock 'n' Roll.

Skuffet over Los Angeles, returnerte Joel til New York City i 1975 og spilte inn Turnstiles, the første albumet han spilte inn med musikere han hadde turnert med. Produsert av James William Guercio (da Chicago's produsent), Turnstiles ble først innspilt i studioet Caribou Ranch med medlemmer av Elton John's band. Misfornøyd med resultatet, with the result, spilte Joel inn alt på nytt og produserte albumet selv.

«Say Goodbye to Hollywood» ble en mindre hit. Ronnie Spector spilte in en cover. Det samme gjorde Nigel Olsson, da trommeslager for Elton John. I et 2008 radio intervju, sa Joel at han ikke lenger kunne synge sangene sine fordi sangenes originale tonehøyder "skreller stemmen hans". Likevel dang han sangene tilslutt i 1982 da han sang sang den i Hollywood Bowl i mai 2014. Selv om den aldri ble utgitt som singel, ble «New York State of Mind» en av Joel's mest kjente sanger. Barbra Streisand spilte inn en cover og Tony Bennett framførte den som en duett med Joel på albumet Playing with My Friends: Bennett Sings the Blues. Andre populære sanger fra det albumet inkluderer «Summer, Highland Falls», «Miami 2017 (Seen the Lights Go Out on Broadway)» og «Prelude/Angry Young Man».

1979–1983: Glass Houses og The Nylon Curtain[rediger | rediger kilde]

Billy Joels suksess med pianobaserte ballader som «Just the Way You Are», «She's Always a Woman» og «Honesty» fikk noen kritikere til å kalle Joel "balladeer" og "soft rocker". Joel syntes disse betegnelsene var urettferdige og nedsettende, og med albumet Glass Houses, prøvde han å spille inn et album som var tøffere en det kritikerne gav ham kredit for. Iblant imiterte han og refererte til musikkstilen new wave som begynte å bli populær på den tiden. På forsiden av albumcoveret, var det et bilde av Joel kledd i en lærjakke, i ferd med å kaste en stein mot et glasshus (som refererer til ordtaket: "Man skal ikke kaste stein om man bor i et glasshus").

Glass Houses lå 6 uker som nr. 1 på Billboard og fikk en hit med låten «You May Be Right» (innspilt av Southside Johnny til CBS 1990-talls sitcom Dave's World) (Låten klatret til nr. 7 på hitlistene i mai 1980). «It's Still Rock and Roll to Me«», som ble Joels første Billboard #1 singel (i 2 uker) i juli 1980; «Don't Ask Me Why» (nr. 19 i september 1980) og «Sometimes a Fantasy» (nr. 36 i november 1980). «It's Still Rock and Roll to Me» lå 11 uker på topp 10 på Billboard Hot 100 og var den syvende største hiten i 1980 ifølge American Top 40. Hans fem utsolgte show på Madison Square Garden i 1980 gjorde at han ble tildelt en "Garden's Gold Ticket Award" for salg av mer enn 100.000 billetter til showet.

Glass Houses vant en Grammy for "Best Rock Vocal Performance, Male!". Albumet vant også American Music Award for "Favorite Album" i kategorien "Pop/Rock". Albumets avsluttende sang, «Through The Long Night» (B-side på singelen «It's Still Rock & Roll to Me»), var en god natt sang der Joel sang i harmoni med seg selv i en sang han sier at er inspirert av The Beatles' sang «Yes It Is».

Joels neste utgivelse, Songs in the Attic, ble komponert for liveopptredener med ikke så kjente sanger fra begynnelsen av hans karriere. Innspillingene foregikk på større arenaer i USA og i intime nattklubber i juni og juli 1980. Utgivelsen gjorde at mange ble oppmerksomme på Joel og hans tidligere komposisjoner da «The Stranger» ble en stor hit i 1977.. Album klatret til Nr. 8 på Billboard og fikk 2 hitsingler: «Say Goodbye to Hollywood» (nr. 17) og «She's Got a Way» (nr. 23). Albumet solgte over 3 millioner kopier. Selv om albumet ikke var så suksessfullt som tidligere album, syntes Joel at albumet var en stor suksess.

Neste del av Joels karriere startet med innspillingen av hans neste studioalbum, The Nylon Curtain. med det albumet ble Joel mer ambisiøs med låtskrivningen sin og prøvde å skrive sanger som passet bedre for sangeres stemmer, som «Allentown» og «Goodnight Saigon». Joel har uttalt at han hadde ønsket at albumet skulle vise hans følelser når det gjaldt American Dream og hvordan amerikansk politikk under årene med Reagan hadde gjort ting verre for befolkningen. Han prøvde også bli mer ambisiøs i innspillingsstudioet. Joel sa at han ville skape et "sonic masterpiece" av The Nylon Curtain. Så han brukte mer tid i studio, og skapte mer karft i denne innspillingen, enn han hadde gjort på tidligere album. Produksjonen av The Nylon Curtain begynte høsten 1981. Likevel ble produksjonen av albumet forsinket da Joel ble innblandet en motorsykkelulykke på Long Island den 15. april 1982, der hendene hans fikk store skader. Men Joel kom seg raskt etter skadene sine, og albumet ble bare et par måneder forsinket.

I 1982 dro Joel ut på en turnē til støtte for albumet. Fra en av de siste konsertene på turnēen, lagde Joel sin første "video spesial", Live from Long Island, som ble spilt inn ved "Nassau Veterans Memorial Coliseum" i Uniondale, New York den 30. desember 1982. Videoen ble først sendt på HBO i 1983 før den ble utgitt på VHS.

The Nylon Curtain klatret til nr. 7 på hitlistene, delvis på grunn av mye spilling på MTV for videoene til singlene «Allentown og «Pressure.

1983–1988: An Innocent Man og The Bridge[rediger | rediger kilde]

Joels neste album fjernet seg fra de seriøse temaene fra The Nylon Curtain og hadde en lettere tone. Albumet An Innocent Man var Joels hyllning til R&B og Doo-wop musikk fra 1950-tallet og 1960-tallet, noe som resulterte i Joels andre Billboard nr. 1 hit, «Tell Her About It«», som var den første singelen fra albumet på sommeren 1983. Albumet selv nådde opp til nr. 4 på hitlistene i USA og nr. 2 i Storbritannia. Albumet sørget for seks topp-30 singler, flest av alle album som Joel hadde utgitt. Albumet ble godt mottatt av kritikerne. Stephen Thomas Erlewine, hovedskribent i AllMusic, beskrev Joel som "in top form as a craftsman throughout the record, effortlessly spinning out infectious, memorable melodies in a variety of styles".

Da albumet ble utgitt, begynte WCBS-FM å spille «Uptown Girl» både på vanlig vis og på "Doo Wop Live". Sangen ble en hit verden over da den ble utgitt. Musikkvideoen til sangen, skrevet av Jules kjæreste, Elle MacPherson, inneholdt opptreden av Jules fremtidige hustru, Christie Brinkley som en "high society girl", der hennes bil kjører inn på bensinstasjonen der Joels karakter jobber. På slutten av videoen, drar Joels "grease monkey"-karakter av gårde med sin "uptown girl" bak på motorsykkelen sin. Da Christie Brinkley besøkte Joel etter å ha blitt spurt om hun ville spille i videoen, var det første Joel sa til henne da han åpnet døren for henne "I don't dance". Brinkley måtte lære ham alle trinn som skulle brukes i videoen. Arbeidet med videoen tente noe mellom de to, hvilket ledet til at de to giftet seg i 1985.

I desember ble tittel-sangen, «An Innocent Man», utgitt som singel den klatret til nr. 10 i USA og nr. 8 i Storbritannia, tidlig i 1984. I mars samme året ble sangen «The Longest Time» utgitt som singel og klatret til nr. 14 på "Hot 100" og nr. 1 på "Adult Contemporary chart". Den sommeren ble singelen «Leave a Tender Moment Alone» utgitt og klatret til nr. 27 mens «Keeping the Faith» klatret til nr. 18 i januar 1985. I video til «Keeping the Faith», spiller Christie Brinkley også "den rødhårede jenta i en Chevrolet". An Innocent Man ble også nominert til "Album of the Year Grammy", men ble slått av Michael Jackson's Thriller.

Joel deltok i USA for Africa, "We Are the World"-prosjektet, i 1985.

Etter suksessen med An Innocent Man, ble Joel spurt om han kunne utgi et album med sine mest populære singler. Dette var ikke første gangen dette emnet om opp, men Joel hadde tidligere tenkt at "Greatest Hits" album som en markering av slutten på karrieren. Men denne gangen var han enig og Greatest Hits Vol. 1 and 2 ble utgitt som et dobbelt-album og en dobbelt-CD, med sanger i den rekkefølge som de var blitt utgitt. De nye sangene, «You're Only Human (Second Wind)» og «The Night Is Still Young» ble spilt inn og utgitt for å støtte utgivelsen av albumet. Begge singlene nådde topp 40, og klatret til nr. 9 og nr. 34. Greatest Hits ble en suksess og har senere blitt sertifisert som "double diamond" av RIAA, med over 11.5 millioner kopier (23 millioner enheter) solgt. Det er et av de bestselgende album i American musikkhistorie, ifølge RIAA.

Samtidig med utgivelsen av Greatest Hits albumet, ga Joel ut et Video Album som var en samling av reklamevideoer han hadde spilt inn fra 1977 til tidspunktet for utgivelsen av Greatest Hits, sammen med videoer for de nye singlene på Greatest Hits albumet. Joel spilte også inn en video til sin første hit, «Piano Man«», for prosjektet sitt.

Joels neste album, The Bridge utgitt 1986, ble ikke så populært som hans tidligere album, men det inneholdt noen hitlåter, «A Matter of Trust» og «Modern Woman» fra filmen Ruthless People (norsk: Uten skrupler), en mørk komedie fra filmregissørene av Airplane! (originaltittel: Airplane!). I en flukt fra sin "piano man" personlighet, ble Joel vist i videoen spillende på en Gibson Les Paul. Balladen «This is the Time» kom også på hitlistene, og klatret til nr. 18.

18. november 1986, ble en utvidet versjon av sangen «Big Man on Mulberry Street» brukt i en sesong 3 episode av TV-serien Moonlighting. Selve episoden hadde også tittelen "Big Man on Mulberry Street".

The Bridge var Joels siste album med Family Productions logoen. Etter det brøt han sine bånd med Artie Ripp. Joel har også uttalt i mange intervjuer, senest i 2008 i et intervju i magasinet "Performing Songwriter", at han ikke synes at The Bridge er et bra album.

I oktober 1986, startet Joel og hans team planlegging av tur til Sovjetunionen. Det ble opptredener i innendørs arenaer i Moskva, Leningrad og Tbilisi. Joel, hans family (inkludert den unge datteren Alexa), og hele hans turnerende stab, gjorde turneen i juli 1987. Turneen ble filmet for visning på TV og video for å kunne få igjen noe av kostnadene for turen. Konsertene ble direktesendt på radio verden rundt. Joels russiske turnê var den første live rock på radiosending i Sovjets historie. Turnēen ble senere omtalt som det første pop og rock show til å komme til Sovjetunionen, selv om i virkeligheten hadde andre artister tidligere turnert i landet før Joel, artister som Elton John, James Taylor og Bonnie Raitt.

Albumet КОНЦЕРТ (russisk for "konsert") ble utgitt i oktober 1987. Sangeren Pete Hewlett ble brakt inn for å treffe de høye tonene på de mest utfordrende sangene, som «An Innocent Man». Joel lagde også versjoner av The Beatles' klassiske «Back in the U.S.S.R.» og Bob Dylan's «The Times They Are a-Changin. Det har blitt antatt at Joel tapte mer enn 1 million dollar av sine egne penger på Sovjet-turen og konsertene. Men han uttrykte at den goodwill han ble vist der var verdt det hele.

1988–1993: Storm Front og River of Dreams[rediger | rediger kilde]

Disneys tegnefilm, Oliver & Company, utkom i november 1988 og Joel hadde en stemmerolle der, som karakteren Dodger, basert på Artful Dodger. Karakterens utseende er basert på Joels utseende på den tiden, inkludert hans "Wayfarer" solbriller. Joel sang også sin karakters sang, «Why Should I Worry?».

Innspillingen av albumet Storm Front, som startet i 1988, samtidig som det skjedde store forandringer i Joel's karriere med store omveltninger i hans økonomi. I august 1989, rett før albumet skulle utgis, ga Joel sin manager (og tidligere svoger), Frank Weber, sparken etter at det ble oppdaget uregelmessigheter i Webers regnskapsførsel. Joel anmeldte og stemte Weber for 90 millioner dollar, og hevdet utroskap og underslag. I januar 1990 ble han tildømt 2 millioner dollar som en del av dommen mot Weber. I april, la retten bort en 30 millioners motanklage fra Weber.

Den første singelen fra albumet, «We Didn't Start the Fire», ble utgitt i september 1989 og ble Joels tredje nr.1 hit i USA. Sangen lå to uker på topp som nr. 1. Albumet Storm Front ble utgitt i oktober, og ble became Joels første nummer ett album siden Glass Houses, ni år tidligere. Storm Front var Joels første album siden Turnstiles som hadde Phil Ramone som produsent. Han ville ha en ny sound på albumet, og jobbet sammen med Mick Jones, gitarist i Foreigner. Joel er også kreditert som en av keyboardspillerne på Jones' 1988 selvbetitlede soloalbum, og er også med i den offisielle videoen til Jones' singel «Just Wanna Hold». Joel synes i videoen der han spiller piano.. Joel endret backingbandet sitt etter innspillingen. Han byttet ut alle uten trommeslageren Liberty DeVitto, gitarist David Brown, og saksofonisten Mark Rivera, og tok inn nye musikere, som multi-instrumentalisten Crystal Taliefero.

Storm Fronts andre singel, «I Go to Extremes» klatret til nr. 6 tidlig i 1990. Albumet ble også kjent for låten «Leningrad», skrevet etter at Joel møtte en klovn i Leningrad i Sovjet under sin turnē i 1987, og singelen «The Downeaster Alexa». En annen velkjent singel fra albumet er balladen «»And So It Goes«» (nr. 37 sent i 1990). Sangen ble opprinnelig skrevet i 1983, på den tiden Joel skrev sanger til An Innocent Man, men «And So It Goes» passet ikke til det albumet, so sangen ble holdt tilbake og kom med på Storm Front. Joel har uttalt at Storm Front var et turbulent album og at «And So It Goes«», den siste sangen på albumet, var som "stillheten etter stormen".

I 1992, Joel inducted the R&B duo Sam & Dave into the Rock & Roll Hall of Fame. That year, Joel also started work on River of Dreams, finishing the album in early 1993. Its cover art was a colorful painting by Christie Brinkley that was a series of scenes from each of the songs on the album. The eponymous first single was the last top 10 hit Joel has penned to date, reaching No. 3 on Billboard's Hot 100 chart and ranking at No. 21 on the 1993 year-end Hot 100 chart. In addition to the title track, the album includes the hits "All About Soul" (with Color Me Badd on backing vocals) and "Lullabye (Goodnight, My Angel)", written for his daughter, Alexa. A radio remix version of "All About Soul" can be found on The Essential Billy Joel (2001), and a demo version appears on My Lives (2005).

I 1992 innførte Joel R&B duoen Sam & Dave i Rock & Roll Hall of Fame. Samme år startet Joel arbeidet med albumet River of Dreams. Albumet ble ferdig tidlig i 1993. Albumets omslag inneholdt mange fargerike malerier av Christie Brinkley som var en illustrasjon til alle sangene på albumet. Den første singelen med samme tittel som albumet var «River of Dreams». Singelen er den siste topp 10 hit Billy Joel har skrevet til nå. Den nådde nr. 3 på Billboard's Hot 100 og ble rangert som nr. 21 i 1993. I tillegg til tittelsporet, har albumet hitlåter som «All About Soul» (med bakgrunnssang av Color Me Badd) og «Lullabye (Goodnight, My Angel)», skrevet for hans datter, Alexa. En radio remix versjon av «All About Soul» finnes på samlingsalbumet The Essential Billy Joel fra 2001, og en demoversjon finnes My Lives utgitt 2005.

Sangen «The Great Wall of China» var skrevet om hans ex-manager, Frank Weber, og var på spillelisten under Joel's 2006 turnē. «2000 Years» var et høydepunkt under "The Millennium Concert" i Madison Square Garden, 31. desember 1999, og «Famous Last Words» ble den siste sangen Joel skrev på mer enn et tiår.

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Ekteskap og familie[rediger | rediger kilde]

Joels første kone var Elizabeth Weber Small. Da forholdet deres begynte, var hun gift med Jon Small, hans musikalske partner i duoen Attila. Weber hadde en sønn med Small. Weber og Joel giftet seg i 1973 og hun ble hans manager. Joels produsent, Artie Ripp, fortalte at Joels sanger «She's Got a Way» og «She's Always a Woman» var inspirert av henne. Det var også servitrisen i «Piano Man». De skilte seg 20. juli 1982.

Joel giftet seg andre gang, med modellen Christie Brinkley, i mars 1985. Deres datter, Alexa Ray Joel, ble født 20. desember 1985. Alexa ble gitt mellomnavnet Ray etter Ray Charles, en av Joels musikalske idoler. Joel og Brinkley skilte seg 26. august 1994.

2. oktober 2004, giftet Joel seg med Katie Lee, hans tredje kone. På den tiden var Lee 23 år og Joel var 55. Joels datter, Alexa Ray, var da 18 år. 17. juni 2009 annonserte paret sin separasjon.

4. jul 2015, giftet Joel seg for fjerde gang. Alexis Roderick og Joel giftet seg på Juels eiendom på Long Island. Han var 66 og hun var 33. Guvernøren i "New York Andrew Cuomo" ledet seremonien. Paret hadde vært sammen siden 2009. 12. august 2015 ble parets datter, Della Rose Joel, født. Paret fikk sin andre datter, Remy Anne Joel, 22. oktober 2017.

Helse[rediger | rediger kilde]

Joel kjempet mot depresjon i mange år. I 1970 gjorde en nedgang i karrieren og noen personlige tragedier depresjonen verre. Han la fra seg et selvmordsbrev og prøvde å ta livet av seg ved å drikke møbelpolish. Trommeslageren hans Jon Small, kjørte ham til sykehuset. Joel sjekket inn på Meadowbrook Hospital, hvor han havnet på "selvmordsvakten" og fikk behandling for depresjon.

I 1985, spilte Joel inn låten «You're Only Human (Second Wind)» som en beskjed til unge mennesker og et håp om at det kunne være en hjelp til å få tenåringer til unngå selvmord.

I 2002 ble Joel innlagt på Silver Hill Hospital, et substansmisbruk og psykiatrisk senter i New Canaan, Connecticut. I mars 2005 ble han innlagt på The Betty Ford Center, der han lå i 30 dager for behandling av alkoholmisbruket sitt.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Studioalbum

  • 1971: Cold Spring Harbor
  • 1973: Piano Man
  • 1974: Streetlife Serenade
  • 1976: Turnstiles
  • 1977: The Stranger
  • 1978: 52nd Street
  • 1980: Glass Houses
  • 1982: The Nylon Curtain
  • 1983: An Innocent Man
  • 1986: The Bridge
  • 1989: Storm Front
  • 1993: River of Dreams
  • 2001: Fantasies & Delusions

Livealbum

  • 1981: Songs in the Attic
  • 1987: КОНЦЕРТ
  • 2000: 2000 Years: The Millennium Concert
  • 2006: 12 Gardens Live
  • 2011: Live at Shea Stadium: The Concert
  • 2019: Live at Carnegie Hall 1977

Singler (topp 25 på Billboard Hot 100)

  • 1973: «Piano Man» (#25)
  • 1977: «Just the Way You Are» (#3)
  • 1977: «Movin' Out (Anthony's Song)» (#17)
  • 1978: «Only the Good Die Young» (#24)
  • 1978: «She's Always a Woman» (#17)
  • 1978: «My Life» (#3)
  • 1979: «Big Shot» (#14)
  • 1979: «Honesty» (#24)
  • 1980: «You May Be Right» (#7)
  • 1980: «It's Still Rock and Roll to Me» (#1)
  • 1980: «Don't Ask Me Why» (#19)
  • 1981* «Say Goodbye to Hollywood» (live) (#17)
  • 1981: «She's Got a Way» (live) (#23)
  • 1982: «Pressure» (#20)
  • 1982: «Allentown» (#17)
  • 1983: «Tell Her About It» (#1)
  • 1983: «Uptown Girl» (#3)
  • 1983: «An Innocent Man» (#10)
  • 1984: «The Longest Time» (#14)
  • 1984: «Keeping the Faith» (#18)
  • 1985: «You're Only Human (Second Wind)» (#9)
  • 1986: «Modern Woman» (#10)
  • 1986: «A Matter of Trust» (#10)
  • 1986: «This Is the Time» (#18)
  • 1989: «We Didn't Start the Fire» (#1)
  • 1990: «I Go to Extremes» (#6)
  • 1993: «The River of Dreams» (#3)

Samlingsalbum

  • 1980: Billy Joel: The Box Set
  • 1985: Greatest Hits – Volume I & Volume II
  • 1988: Starbox
  • 1990: Souvenir: The Ultimate Collection
  • 1994: A Voyage on the River of Dreams
  • 1997: Greatest Hits Volume III
  • 1997: The Complete Hits Collection: 1973–1997
  • 2000: The Ultimate Collection
  • 2001: he Essential Billy Joel
  • 2004: Piano Man: The Very Best of Billy Joel
  • 2005: My Lives
  • 2010: The Hits
  • 2010: She's Always a Woman: Love Songs
  • 2011: Billy Joel: The Complete Albums Collection
  • 2011: Collected Additional Masters
  • 2012: Opus Collection
  • 2013: She's Got a Way: Love Songs
  • 2022: 50 Years of the Piano Man

Videoalbum

  • 1986: The Video Album – Volume I
  • 1986: The Video Album – Volume II
  • 1990: Eye of the Storm
  • 1990: Live at Yankee Stadium
  • 1997: Greatest Hits Volume III: The Video
  • 2001: The Essential Video Collection
  • 2001: The Ultimate Collection
  • 2004: Piano Man: The Very Best of Billy Joel
  • 20005: My Lives
  • 20007: Live From The River of Dreams
  • 2008: The Essential 3.0
  • 2011: Live at Shea Stadium: The Concert

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Billy-Joel, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 27. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija ID 29157[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id joel-billy, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 11. desember 2014[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ Musicalics, Musicalics komponist-ID 91654, besøkt 5. april 2022[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ besøkt 10. februar 2019[Hentet fra Wikidata]
  8. ^ news.syr.edu[Hentet fra Wikidata]
  9. ^ www.newswise.com[Hentet fra Wikidata]
  10. ^ «Billy Joel in Walk of Fame honour». BBC News. 21. september 2005. Besøkt 21. april 2007. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]

Crystal Clear app mp3.pngDenne musikk- og personrelaterte artikkelen er foreløpig kort eller mangelfull. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.