Édith Piaf

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Gå til: navigasjon, søk
Édith Piaf
Édith Giovanna Gassion
Édith Piaf
Født 19. desember 1915
Paris, Frankrike
Død 10. oktober 1963 (47 år)
Plascassier, Frankrike
Ektefelle Jacques Pills (1952-1956)
Theophanis Lamboukas (1962 til hennes død)
Nasjonalitet Fransk
Sjanger Kabaret
Chanson
Stemmetype Alt
Aktive år 1935-1963

Édith Piaf (født Édith Giovanna Gassion,[1] 19. desember 1915 i Paris, død 10. oktober 1963 i Plascassier) var en fransk sangerinne. Hun er allment betraktet som Frankrikes største populærmusikkartist.[2] Piaf var arvtager til en sterk tradisjon av parisisk chanson (vise og sang), og den logiske etterfølgeren til 1920-tallets Chanson réaliste: Yvonne George, Damia og Fréhel.[3] Hennes tolkninger av Marguerite Monnots Mon légionnaire (1937) og Michel Emers L'Accordéoniste (1940) tilhører den gamle music hall-tradisjonen.[3] Piafs dramatiske tolkninger av tekstene hun framførte, samt hennes karakteristiske stemme, harmonerte godt med hennes egne kompliserte livsforhold, som inkluderte alkoholmisbruk og andre rusproblemer. Hun hadde framgang med sanger som La Vie en Rose (1946; egen tekst), Milord (1959) og Non, je ne regrette rien (1960).[4] Hun var den franske chanson-tradisjonens fremste representant på 1950- og 1960-tallet. Piaf medvirket også i filmer.

Piafs oppvekst[rediger | rediger kilde]

Minnesplakett på stedet for Piafs fødsel, Rue de Belleville i Paris.

Til tross for at det er utgitt et stort antall biografier, er man ukjent med en betydelig del av hennes liv.[5] Det er hevdet at hun ble født på fortauet utenfor Rue de Belleville 72, men i fødselsattesten står det Hôpital Tenon,[6] sykehuset i 20. arrondissement, hvor Belleville ligger. Édith er oppkalt etter Edith Cavell, en britisk sykepleier som under første verdenskrig flyktet da hun forsøkte å hjelpe franske soldater å flykte fra tysk fangenskap.[7] «Piaf» – som er parisisk slang for spurv – var et tilnavn hun skulle få tjue år senere.

Édith Piaf som barn.

Piafs mor, Annetta Giovanna Maillard (1895-1945), hadde fransk-italienske aner på farsiden, og var av marokansk-berbisk opprinnelse på morsiden.[8][9] Piafs mor var født i Livorno i Toscanas veskyst i Italia, hvor hun senere skulle komme til å arbeide som cafésanger under artistnavnet Line Marsa.[6]

Piafs far, Louis-Alphonse Gassion (1881-1944), var en normanisk gateakrobat,[10] med bakgrunn fra teater. Piaf ble forlatt av sine foreldre, og hun bodde en kortere tid hos sin mormor, Emma (Aïcha) Saïd ben Mohammed (1876–1930). Da hennes far ble innkalt til den franske hæren i 1916, bragte han Piaf til Piafs farmor, som drev et bordell i Normandie, og hun ble tatt hånd om av kvinnene som jobbet der.[2]

Da hun var 14 år, opptrådte hun sammen med sin far, og sang offentlig for første gang.[2] Hun forlot sin far, og bosatte seg på Grand Hôtel de Clermont i 18 rue Veron i Paris' 18. arrondissement. Hun forsørget seg selv som gatesanger i Pigalle, Ménilmontant, og i forstedene (jevnfør sangen Elle fréquentait la Rue Pigalle). Hun inngikk et samarbeid med sin venn og halvsøster Simone Berteaut («Mômone»),[6] som senere skulle komme til å skrive en biografi om Piaf. Da Piaf var 16, ble hun forelsket i Louis Dupont,[2] og 17 år gammel fødte hun sitt eneste barn, datteren Marcelle, som i 1935 døde av hjernehinnebetennelse, to år gammel.[10] Som sin mor, hadde Piaf problemer med å ta hånd om barn, da hun levde sitt liv på gaten, og Dupont tok hånd om barnet fram til barnets død.[2]

Piafs neste forhold var med en hallik med navnet Albert. Han tok provisjon av Piafs inntekter, i bytte mot ikke å tvinge henne ut i prostitusjon. Da Piaf avsluttet forholdet, forsøkte han å skyte henne, men han lyktes ikke.[2]

Artistkarriere[rediger | rediger kilde]

Nattklubbeieren Louis Leplée,[1] som drev klubben Le Gerny i Champs-Élysées,[10] oppdaget Piaf i Pigalle-området.[2] Han overtalte henne til å synge, og hennes nervøsitet, samt at hun bare var 147 cm lang,[6][11] fikk han til å gi henne tilnavnet «Piaf», et navn som kom til å være hennes artistnavn resten av livet. «La môme piaf» er parisisk, og kan oversettes med «spurvungen».[2]

Hennes første plate ble produsert samme år. Kort tid etter ble Leplée myrdet. Piaf ble anklaget for å ha vært medvirkende, men ble frikjent. Leplée lærte henne det grunnleggende i å opptre på en scene, og presenterte henne i en svart kjole, en klesstil som skulle komme til å kjennetegne hennes framtidige opptredender.[2] Han gjennomførte en intens markedsføring foran hennes første opptreden, noe som resulterte i at flere celebriteter, blant annet Maurice Chevalier, kom til å overvære hennes premiere.[2] Hun ble en stor suksess, noe som førte til hennes to første grammofoninnspillingene i januar 1936, da hun spilte inn Les Momes de la Cloche og L'Étranger gjennom Polydor.[11] Den sistnevnte var skrevet av Marguerite Monnot, som kom til å bli en samarbeidspartner for Piat resten av hennes karriere.[2] Sangskapere som Marguerite Monnot, Michel Emer og Raymond Asso forsto hennes stil og behov, og skrev følgelig sanger som passet for hennes artistuttrykk.[3] Den 6. april 1936 ble Leplée myrdet, og Piaf ble avhørt og anklaget for medvirkning, men hun ble sluppet fri.[1] Leplée ble drept av gangstere med tidligere koblinger til Piaf.[12] Et oppkom av negativ medieoppmerksomhet[6] truet hennes karriere.[2] For å bedre sitt image ansatte Piaf Raymond Asso, som hun senere også innledet et forhold med. Han endret hennes artistnavn til «Édith Piaf», hindret henne i å møte upassende venner, og gav Monnot i oppdrag å skrive sanger som beskrev eller henviste til hennes tidligere liv på gaten.[2]

I 1940 hadde Piaf en birolle i Jean Cocteaus enakter Le Bel Indifférent.[2] Dette bidro sterkt til hennes gjennombrudd, og hun knyttet relasjoner blant prominente personer som Chevalier og poeten Jacques Borgeat. Hun skrev tekster til flere av egne sanger, og samarbeidet med komponister. I 1944 oppdaget hun Yves Montand i Paris, opptrådte sammen med ham, og ble hans mentor[6] og elskerinne.[12] Før det hadde gått ett år, hadde han blitt en av de mest populære sangerne i Frankrike, og hun brøt forholdet da han nærmet seg henne i popularitet.[2]

Byste av Édith Piaf i Kielce, Polen.

Piaf ble etterhvert svært etterspurt, kunne vise til stor suksess i Paris,[1] og hadde etablert seg som Frnkrikes mest ettertraktede innen underholdningsbransjen.[11] Etter andre verdenskrig ble hun kjent internasjonalt, og hun turnerte i Europa, USA og Sør-Amerika. I Paris samarbeidet hun på scenen med Atahualpa Yupanqui, som senere ahr blitt anerkjent som en av Argentinas mest betydningsfulle folkemusikere. Piaf besøkte Sverige to ganger, i 1947 og 1958.[13] Hun bidro til at Charles Aznavours karriere skjøt fart da hun turnerte i Frankrike og USA sammen med ham, samt spilte inn enkelte av hans sanger.[2]

Tidlige forsøk på gjennombrudd i USA var ikke vellykkede, da mange oppfattet henne som dyster,[2] men etter en anmeldelse av en av de mest innflytelsesrike kritikerne i New York, økte hennes popularitet, og hun kom til å opptre åtte ganger i The Ed Sullivan Show, samt to ganger, 1956 og 1957, i Carnegie Hall.[10]

Édith Piafs signatursang La vie en rose ble skrevet 1945, og ble belønnet med en Grammy Hall of Fame Award i 1998.[14]L'Olympia, som er en av Paris mest berømte scener,[6] som ble drevet av Bruno Coquatrix, framførte Piaf mange konserter under sin storhetstid mellom januar 1955 og oktober 1962; mange av disse konsertene er utgitt på vinyl og cd. En av konsertene, fra 1961, var et forsøk på å redde L'Olympia fra konkurs, og var første gangen hun framførte Non, je ne regrette rien.[6] I april 1963 spilte hun inn sin siste sang, L'homme de Berlin.

Andre verdenskrig[rediger | rediger kilde]

Under andre verdenskrig opptrådte hun jevnlig for de tyske troppene i det okkuperte Frankrike, og mange betraktet henne som en forræder. Etter krigen meddelte hun at hun jobbet for motstandsbevegelsen. Det finnes ingen belegg for dette, men det anses som sannsynlig at hun bidro til å hjelpe flere personer å unnslippe nazistenes forfølgelse. Hun oppnådde uansett popularitet både på et nasjonalt og internasjonalt plan.[15] I denne perioden var Piaf i kontakt med en jødisk pianist, og skrev sammen med Monnot en subtil protestsang.[2] Ifølge en beretning fikk hun, da hun sang for tyske offiserer på et høyere nivå på One Two Two Club,[16] tillatelse til å la seg fotografe sammen med franske krigsfanger for å høyne deres moral. Fangene kunne senere klippe ut bildene og benytte dem som falske passfoto.[16]

Privatliv[rediger | rediger kilde]

Édith Piafs store kjærlighet,[1] den gifte bokseren Marcel Cerdan, døde i en flyulykke i oktober 1949, da han fløy fra Paris for å treffe henne. Flyet styrte på Azorene, og alle om bord omkom, blant disse var også fiolonisten Ginette Neveu.[17] Piafs og Cerdans forhold var mye omtalt, da Cerdan var verdensmester i mellomvekt, og betraktet som en legendarisk fransk bokser.

Piaf ble alvorlig skadet i en bilulykke i 1951, sammen med Charles Aznavour. Hun fikk brudd i en arm og to ribbein, og fikk etter ulykken store problemer med å frigjøre seg fra alkohol og morfin.[2] Ytterligere to bilulykker, som nesten kostet henne livet, forverret hennes situasjon.[10] Jacques Pills fikk henne innlagt for rehabilitering ved tre ulike tilfeller, uten hell.[2]

Piaf giftet seg med sangeren Jacques Pills i 1952, men skilte seg fra ham igjen i 1956. I 1962 giftet hun seg med Theophanis Lamboukas, også kjent som Théo Sarapo, en gresk frisør som hadde blitt artist og skuespiller,[2] og som var tjue år yngre enn henne. Paret opptredde sammen ved noen av hennes siste opptredener.[2]

Død og ettermæle[rediger | rediger kilde]

Piafs grav, på kirkegården Cimetière du Père-Lachaise i Paris.

Piaf døde av leverkreft 47 år gammel, i Plascassier ved den franske riviera 10. oktober 1963[18][19] (enkelte kilder oppgir 11. oktober i Paris[20]). Hun hadde da periodevis vært bevisstløs i en tidsperiode på flere måneder.[10] Hennes legeme ble ført tilbake til Paris, slik at hennes fans skulle oppfatte det slik at hennes død skjedde i hennes hjemby.[2] Piaf ligger gravlagt på Cimetière du Père Lachaise, ved siden av datteren Marcelle. Piafs gravsted er en av de mest besøkte.[2] Til tross for at erkebiskopen av Paris vegret seg mot en dødsmesse på grunn av hennes livsstil,[16] samlet begravelsesprosesjonen titusener,[2] sørgende samlet i Paris gater og ved seremonien på kirkegården samlet over 100 000 personer.[16][21] Charles Aznavour har senere uttalt at Piafs begravelsesprosesjon var det eneste som til da hadde fått trafikken i Paris til å stå fullstendig stille siden andre verdenskrig.[16]

I Paris er det et lite museum betående av to rom, som er dedikert Piaf, Musée Édith Piaf i Rue Crespin du Gast 5.[16][22]

Sitat Madame Piaf er et geni. Det går ikke å imitere henne. Det har aldri vært noen som Edith Piaf. Det kommer aldri mer til å være noen. Sitat
Jean Cocteau[23]

Artisten Piaf[rediger | rediger kilde]

Piafs stemme har en utpreget altklang, og spennet i sanger hun framførte, ligger som regel innenfor en drøy oktav, vanligvis mellom g og a1. Hennes stemme har blitt omtalt av både samtidige og senere anmeldere. Mikael Katz skrev i Expressen ved et av hennes Sverigesbesøk: «Når hun begynner å synge med sin harde, hese stemme, beveger hun hendene forsiktig, men meget uttrykksfullt, diskret sensuelt.[23]

Ofte beskrives hennes evne til å fange publikum og uttrykke følelser.[24]

Samtlige Piafs sanger[rediger | rediger kilde]

1925
  • Comme un Moineau
1933
  • Entre Saint-Ouen et Clignancourt
1934
  • L'Étranger
1935
  • Mon Apéro
  • La Java de Cézigue
  • Fais-moi Valser
1936
  • Les Mômes de la Clôche
  • J'suis Mordue
  • Mon Légionnaire
  • Le Contrebandier
  • La Fille et le Chien
  • La Julie Jolie
  • Va Danser
  • Chand d'Habits
  • Reste
  • Les Hiboux
  • Quand Même (fra filmen La Garçonne)
  • La Petite Boutique
  • Y'avait du Soleil
  • Il n'est pas Distingué
  • Les Deux Ménétriers
  • Mon Amant de la Coloniale
  • C'est toi le plus Fort
  • Le Fanion de la Légion
  • J'entends la Sirène
  • Ding, Din, Dong
  • Madeleine qu'avait du Cœur
  • Les Marins ça fait des Voyages
  • Simple comme Bonjour
  • Le Mauvais Matelot
  • Celui qui ne savait pas Pleurer
1937
  • Le Grand Voyage du Pauvre Nègre
  • Un Jeune Homme Chantait
  • Tout fout le Camp
  • Ne m'écris pas
  • Partance
  • Dans un Bouge du Vieux Port
  • Mon Cœur est au Coin d'une Rue
1938
  • С'est lui que mon Cœur a choisi
  • Paris-Méditerranée
  • La Java en Mineur
  • Browning
  • Le Chacal
  • Corrèqu'et Réguyer
1939
  • Y'en a un de Trop
  • Elle Fréquentait la Rue Pigalle
  • Le Petit Monsieur Triste
  • Les Deux Copains
  • Je n'en connais pas la Fin
1940
  • Embrasse-Moi
  • On Danse sur Ma Chanson
  • Sur une Colline
  • C'est la Moindre des Choses
  • Escale
  • La Fille de Joie est Triste (L'Accordéoniste)
1941
  • Où sont-ils, mes Petits Copains?
  • C'était un Jour de Fête
  • C'est un Monsieur très Distingué
  • J'ai dansé avec l'Amour (fra filmen Montmartre-sur-Seine)
  • L'Homme des Bars
  • Le Vagabond
1942
  • Jimmy, c'est lui
  • Un Coin tout Bleu (fra filmen Montmartre-sur-Seine)
  • Sans y Penser
  • Un Monsieur Me Suit dans la Rue
1943
  • Tu Es Partout (fra filmen Montmartre-sur-Seine)
  • J'ai qu'à l'regarder...
  • Le Chasseur de l'Hôtel
  • C'était une Histoire d'Amour
  • Le Brun et le Blond
  • Monsieur Saint-Pierre
  • Coup de Grisou
  • De l'Autre Côté de la Rue
  • La Demoiselle du Cinquième
1944
  • Les Deux Rengaines
  • Y'a pas d'Printemps
  • Les Histoires de Coeur
  • C'est Toujours la Même Histoire
1945
  • Le Disque Usé
  • Elle A...
  • Regarde-moi Toujours Comme Ça
  • Les Gars Qui Marchaient
  • Il Riait
  • Monsieur Ernest a réussi
1946
  • La vie en rose
  • Les Trois Cloches (med Les Compagnons de la chanson)
  • Dans Ma Rue
  • J'm'en Fous Pas Mal
  • C'est Merveilleux
  • Adieu Mon Cœur
  • Le Chant du Pirate
  • Céline (med Les Compagnons de la chanson)
  • Le Petit Homme
  • Le Roi a fait Battre Tambour (med Les Compagnons de la chanson)
  • Dans les Prisons de Nantes (med Les Compagnons de la chanson)
  • Mariage
  • Un Refrain Courait dans la Rue
  • Miss Otis Regrets
1947
  • C'est pour ça (fra filmen Neuf Garçons, Un cœur)
  • Qu'as-tu fait John?
  • Sophie (fra filmen Neuf Garçons, Un cœur)
  • Le Geste
  • Si tu partais
  • Une Chanson à Trois Temps
  • Un Homme Comme les Autres
  • Les Cloches Sonnent
  • Johnny Fedora et Alice Blue Bonnet
  • Le Rideau Tombe Avant la Fin
  • Elle Avait Son Sourire
1948
  • Monsieur Lenoble
  • Les Amants de Paris
  • Il a chanté
  • Les Vieux Bateaux
  • Il Pleut
  • Cousu de Fil Blanc
  • Amour du mois de Mai
  • Monsieur X
1949
  • Bal dans Ma Rue
  • Pour moi tout' seule
  • Pleure Pas
  • Le Prisonnier de la Tour (Si le Roi Savait ça Isabelle)
  • L'Orgue des Amoureux
  • Dany
  • Paris (fra filmen L'Homme aux mains d'argile)
1950
  • Hymne à l'Amour
  • Le Chevalier de Paris
  • Il fait bon t'aimer
  • La p'tite Marie
  • Tous les Amoureux Chantent
  • Il y avait
  • C'est d'la Faute à Tes Yeux
  • C'est un Gars
  • Hymn to Love
  • The Three Bells
  • Le Ciel Est Fermé
  • La Fête Continue
  • Simply a Waltz
  • La Vie en Rose (på engelska)
1951
  • Padam... Padam...
  • Avant l'Heure
  • L'Homme Que J'aimerai
  • Du Matin Jusqu'au soir
  • Demain (Il Fera Jour)
  • C'est toi (med Eddie Constantine)
  • Rien de Rien
  • Si, Si, Si, Si (med Eddie Constantine)
  • À l'Enseigne de la Fille sans Cœur
  • Télégramme
  • Une Enfant
  • Plus Bleu Que Tes Yeux
  • Le Noël de la Rue
  • La Valse de l'Amour
  • La Rue aux Chansons
  • Jezebel
  • Chante-moi (med M.Jiteau)
  • Chanson de Catherine
  • Chanson Bleue
  • Je hais les Dimanches
1952
  • Au Bal de la Chance
  • Elle A Dit
  • Notre-Dame de Paris
  • Mon Ami M'A Donné
  • Je t'ai dans la Peau (fra filmen Boum sur Paris)
  • Monsieur et Madame
  • Ça gueule ça, Madame (med Jacques Pills) (fra filmen Boum sur Paris)
1953
  • Bravo pour le Clown
  • Sœur Anne
  • N'y va pas Manuel
  • Les Amants de Venise
  • L'effet qu'tu m'fais
  • Johnny, tu n'es pas un Ange
  • Jean et Martine
  • Et Moi...
  • Pour Qu'Elle Soit Jolie Ma Chanson (med Jacques Pills) (fra filmen Boum sur Paris)
  • Les Croix
  • Le Bel Indifférent
  • Heureuse
1954
1955
  • L'Accordéoniste
  • Un Grand Amour Qui S'Achève
  • Miséricorde
  • C'est à Hambourg
  • Légende
  • Le Chemin des Forains
1956
  • Heaven Have Mercy
  • One Little Man
  • Autumn Leaves
  • 'Cause I Love You
  • Chante-moi (på engelska)
  • Don't Cry
  • I Shouldn't Care
  • My Lost Melody
  • Avant Nous
  • Et Pourtant
  • Marie la Française
  • Les Amants d'un Jour
  • L'Homme à la Moto
  • Soudain Une Vallée
  • Une Dame
  • Toi Qui Sais
1957
  • La Foule
  • Les Prisons du Roy
  • Opinion Publique
  • Salle d'Attente
  • Les Grognards
  • Comme moi
1958
  • C'est un Homme Terrible
  • Je me souviens d'une Chanson
  • Je Sais Comment
  • Tatave
  • Les Orgues de Barbarie
  • Eden Blues
  • Le Gitan et la Fille
  • Fais Comme Si
  • Le Ballet des Cœurs
  • Les Amants de Demain
  • Les Neiges de Finlande
  • Tant qu'il y aura des Jours
  • Un Étranger
  • Mon Manège à Moi
1959
1960
  • Non, je ne regrette rien
  • La Vie, l'Amour
  • Rue de Siam
  • Jean l'Espagnol
  • La Belle Histoire d'Amour
  • La Ville Inconnue
  • Non, la Vie n'est pas Triste
  • Kiosque à Journaux
  • Le Métro de Paris
  • Cri du Cœur
  • Les Blouses Blanches
  • Les Flons-Flons du Bal
  • Les Mots d'Amour
  • T'es l'Homme qu'il me faut
  • Mon Dieu
  • Boulevard du Crime
  • C'est l'Amour
  • Des Histories
  • Ouragan
  • Je Suis à Toi
  • Les Amants Merveilleux
  • Je m'imagine
  • Jérusalem
  • Le Vieux Piano
1961
  • C'est Peut-Être Ça
  • Les Bleuets d'Azur
  • Quand Tu Dors
  • Mon Vieux Lucien
  • Le Dénicheur
  • J'n'attends Plus Rien
  • J'en ai passé des Nuits
  • Exodus
  • Faut Pas Qu'Il Se Figure
  • Les Amants (med Charles Dumont)
  • No Regrets
  • Le Billard Électrique
  • Marie-Trottoir
  • Qu'il était triste cet Anglais
  • Toujours Aimer
  • Mon Dieu (på engelska)
  • Le Bruit des Villes
  • Dans Leur Baiser
1962
  • À Quoi Ça Sert L'Amour?
  • Le Droit d'Aimer
  • À Quoi Ça Sert L'Amour? (med Théo Sarapo)
  • Fallait-il
  • Une Valse
  • Inconnu Excepté de Dieu (med Charles Dumont)
  • Quatorze Juillet
  • Les Amants de Teruel (med Mikis Theodorakis/Jacques Plante)
  • Roulez Tambours
  • Musique à Tout Va
  • Le Rendez-Vous
  • Toi, Tu l'Entends Pas!
  • Carmen's Story
  • On Cherche un Auguste
  • Ça Fait Drôle
  • Emporte-Moi
  • Polichinelle
  • Le Petit Brouillard (Un Petit Brouillard)
  • Le Diable de la Bastille
  • Elle Chantait (med Théo Sarapo)
1963
  • C'était pas moi
  • Le Chant d'Amour
  • Tiens, V'là un Marin
  • J'en ai tant vu
  • Traqué
  • Les Gens
  • Margot Cœur Gros
  • Monsieur Incognito
  • Un Dimanche à Londres
  • L'Homme de Berlin (hennes sista inspelning)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c d e Rainer, Peter (8. juni 2007). La Vie en Rose: Édith Piaf's encore (engelsk). Christian Science Monitor. Besøkt 3. februar 2010.
  2. ^ a b c d e f g h i j k l m n o p q r s t u v w x y Huey, Steve. Édith Piaf: Biography (engelsk). Yahoo! Music. Besøkt 3. februar 2010.
  3. ^ a b c O’Connor, Patrick. Piaf,Edith (engelsk). Grove Music Online. Besøkt 5. februar 2010. Innlogging påkrevd.
  4. ^ Édith Piaf. Nationalencyklopedin. Besøkt 5. februar 2010.(sv)
  5. ^ Morris, Wesley (15. juni 2007). A complex portrait of a spellbinding singer (engelsk). Boston Globe. Besøkt 3. februar 2010.
  6. ^ a b c d e f g h Biography: Edith Piaf (engelska). Radio France Internationale Musique. Besøkt 3. februar 2010.
  7. ^ Vallois, Thirza (februar 1998). Two Paris Love Stories (engelsk). Paris Kiosque. Besøkt 3. februar 2010.
  8. ^ Anonym (1993). Piaf, ‭biographie, s. 41. Editions du Seuil, Paris (fransk). ISBN 2020164531.
  9. ^ Belabdi, Mouloud. La voix kabyle d’Édith Piaf (fransk). Chroniques de Montréal. Besøkt 3. februar 2010.
  10. ^ a b c d e f Ray, Joe (11. oktober 2003). Édith Piaf and Jacques Brel live again in Paris: The two legendary singers are making a comeback in cafes and theatres in the City of Light (engelsk). Vancouver Sun. Arkivert fra originalen 11. desember 2012. Besøkt 3. februar 2010.
  11. ^ a b c Fine, Marshall (4. juni 2007). The soul of the Sparrow (engelsk). New York Daily News. Besøkt 4. februar 2010.
  12. ^ a b Mayer, Andre (8. juni 2007). Songbird (engelsk). CBC. Besøkt 4. februar 2010.
  13. ^ Saunders, Anna (18. november 2008). Life Story: Edith Piaf (engelsk). Marie Claire. Besøkt 5. februar 2010.
  14. ^ Grammy Hall Of Fame Award (engelsk). grammy.com. Besøkt 4. februar 2010.
  15. ^ So you'd like to... Know About Edith Piaf? (engelsk). amazon.com. Besøkt 4. februar 2010.
  16. ^ a b c d e f Jeffries (8. november 2003). The love of a poet (engelsk). The Guardian. Besøkt 5. februar 2010.
  17. ^ Marcel Cerdan's tragic disappearance (1949) (engelsk). Marcel Cerdan Heritage. Besøkt 5. februar 2010.
  18. ^ Edith Piaf (engelsk). Soylent Communications. Besøkt 5. februar 2010.
  19. ^ Edith Giovanna Piaf (engelsk). findagrave.com. Besøkt 5. februar 2010.
  20. ^ Romer, Megan. Edith Piaf - The Little Sparrow (engelsk). World Music Guide. Besøkt 5. februar 2010.
  21. ^ Les obseques d'Edith Piaf (fransk) (video). ina.fr (14. oktober 1963). Besøkt 5. februar 2010.
  22. ^ Musée Edith Piaf (fransk). Paris.org. Besøkt 5. februar 2010.
  23. ^ a b Ericson Uno, Engström Klas red.,  (1992). Myggans nöjeslexikon: ett uppslagsverk om underhållning. 12, Olds-Rundq. Bra böcker, Höganäs. ISBN 91-7752-270-2 (Wiken (Bra böcker (inb.).
  24. ^ Edith Piaf (engelsk). Radio France internationale (februar 2008). Besøkt 5. mars 2010.

Kjente sanger[rediger | rediger kilde]

  • 1945 – «La vie en rose»
  • 1945 – «Les Trois Cloches»
  • 1949 – «L'Hymne à l'amour»
  • 1951 – «Padam... Padam...»
  • 1954 – «Sous le ciel de Paris»
  • 1956 – «Les amants d'un jour»
  • 1957 – «La foule»
  • 1959 – «Milord»
  • 1960 – «Non, je ne regrette rien»

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]