Joan Baez

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Joan Baez
Joan baez01.jpg
FødtJoan Chandos Baez
9. jan. 1941[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (80 år)
Staten Island[5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
10 oppføringer
Sanger-låtskriver[5], sanger[3][5], komponist[5], gitarist[5], musiker[5], danser[5], pasifist, aktivist, plateprodusent, plateartistRediger på Wikidata
Utdannet ved Boston University[5], Redlands High School, Palo Alto High SchoolRediger på Wikidata
Ektefelle David Harris (19681973)Rediger på Wikidata
Partner(e) Bob DylanRediger på Wikidata
Far Albert BaezRediger på Wikidata
Mor Joan BridgeRediger på Wikidata
Søsken Mimi Fariña, Pauline BaezRediger på Wikidata
Barn Gabriel HarrisRediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Medlem av American Academy of Arts and SciencesRediger på Wikidata
Utmerkelser
12 oppføringer
Ridder av Æreslegionen[5], Grammy Lifetime Achievement Award (2007)[5], Thomas Merton Award (1975)[5], Ambassador of Conscience Award (2015)[5], Rock and Roll Hall of Fame (2017)[5], Latin Grammy Lifetime Achievement Award (2019), Grammy Award, "Spirit of Americana" Free Speech Award (2008)[6], Order of Arts and Letters of Spain, Bambi-prisen, Americana Music Honors & Awards, Grammy Award for Best Folk AlbumRediger på Wikidata

Joan Chandos Báez (født 9. januar 1941 i Staten Island, New York, USA)[7] er en amerikansk folkemusiker, gitarist, tekstforfatter, låtskriver og fredsaktivist.

Hun var en av de ledende i den amerikanske folk-bølgen på 1960-tallet og til å begynne med fremførte tradisjonell engelske folkesanger. Baez ble med sin enkle stil og sin klare og inderlige sopran forbilde for unge visesangerinner. Tidlig på 1960-tallet hjalp hun frem den unge Bob Dylan ved å fremføre sangene hans og ved å la ham opptre på hennes konserter. Baez har skrevet en del musikk selv, men er mest kjent for å fremføre andres materiale. Hun har blant annet spilt inn hele album med Dylans låter. Woody Guthrie og Pete Seeger er andre viktig kilder. Baez kombinerte musikkarrieren med arbeid for fred og menneskeretter.[8][9][7][10]

Bakgrunn og familie[rediger | rediger kilde]

Joan Baez var den nest eldste datteren til Albert Vinicio Báez og Joan Bridge Báez. Hennes farfar trådte ut av den katolske kirke i Mexico, ble pastor i metodistkirken og flyttet i 1914 til New York. Joan Baez' foreldre var opprinnelig metodister, men trådte ut og ble i Joans tidlige barndom kvekere.[11]

Faren var en fysiker som vegret seg å arbeide for den lukrative rustningsindustrien. Faren er i senere tid kreditert som en medoppfinner av røntgenmikroskopet.[12] Farens idealistiske innstillingen kan ha smittet fra far til datter og bidratt til hennes engasjement mot Vietnamkrigen og innen borgerrettighetskampene i USA.

Hennes mor var skotsk, født i Edinburgh, hun var datteren til en engelsk anglikansk prest.[11][13]

Farens arbeid for UNESCO førte til at de flyttet mye rundt. Familien bodde i byer over hele USA så vel som i England, Frankrike, Sveits, Spania, Canada og Midtøsten, inkludert Irak.[14] I Bagdad gjorde det inntrykk på den da ti år gamle jenta å se den fattigdommen som rådet, og se en viss menneskeforakt manifestert.

I 1956 hørte hun for første gang en tale av den unge Martin Luther King. Hun fikk også en gitar av sine foreldre. Dermed ble dette året betydningsfullt for hennes senere liv. Hun hadde tidligere lært seg å spille ukulele.[7] I 1954 (13 år gammel) var hun med en onkel og tante på konsert med Pete Seeger som var et uvanlig innslag i den rådende musikkindustrinen på 1950-tallet, Seegers sang og stil hadde betydelig innflytelse.[14] Hun hadde hjemme lyttet til familiens grammofonplater, blant annet med sangerne Pete Seeger og Harry Belafonte.

Når faren ble dosent ved Massachusetts Institute of Technology flyttet hele familien sensommeren i 1958 til Belmont i Massachusetts. Baez bodde mye av sin ungdom i San Francisco Bay området, hvor hun ble uteksaminert fra Palo Alto High School i 1958.[15][16]

Baez hadde to søstre, Pauline Thalia Baez Bryan (1938–2016), som også var kjent som Pauline Marden, og Margarita Mimi Baez Fariña (1945–2001), som var bedre kjent som Mimi Fariña. I varierende grad var begge kvinnene også politiske aktivister og musikere som søsteren deres.[17]

Musikerkarriere og liv[rediger | rediger kilde]

Åpningslinjen til Baez memoarer And a Voice to Sing With (1987) er "I was born begavet" (det refererer til sangstemmen hennes, som hun forklarte at ble gitt til henne og som hun derfor ikke kan ta æren for).[18]

Joan Baez innledet sin musikalske karriere mot slutten av 1950-tallet og gjorde seg i 1959 bemerket på Newport-festivalen ved det som var hennes debut og egentlige gjennombrudd.[19] På Newport i 1959 fikk hun størst oppmerksomhet selv om hun opptrådt sammen med Pete Seeger (som hun hadde sunget sanger av siden hennes tante tok henne med på en konsert med da Baez var 13), Earl Scruggs og The Kingston Trio.[20] Hun gjorde suksess tidlig på 1960-tallet og debutalbumet Joan Baez kom på tredjeplass på de nasjonale platelistene. Hun ble særlig populær blant folk-interesserte på universitetene.

Hun nektet å spille på hvite studentsteder hvor fargede ikke hadde adgang, noe som betydde at når hun turnerte i sørstatene, ville hun bare spille på fargedes høyskoler.

Hennes første albumer og Bob Dylan[rediger | rediger kilde]

Hun spilte inn sitt første album Joan Baez i 1960, det var produsert av Fred Hellerman fra The Weavers, som produserte mange album av folk-artister. Det er en samlingen av tradisjonelle folk-ballader, blues og andre sanger sunget til hennes eget gitarakkompagnement, albumet solgte ganske godt. Albumet inkluderte også "El Preso Numero Nueve", en sang sunget på spansk, som hun spilte inn på nytt i 1974 på sitt spanskspråklige album Gracias a la Vida.

Joan Baez med Bob Dylan, august 1963, March on Washington for Jobs and Freedom.[7]

Baez møtte Dylan første gang i april 1961 i Gerde's Folk City i Greenwich Village i New York. På den tiden var Baez allerede meget popular og hennes rolle som den nye "Queen of Folk" var på vei oppover, mens Dylan var ukjent. Baez var opprinnelig ikke imponert over den "urban hillbillyen", men var imponert over en av Dylans første komposisjoner, "Song to Woody" og sa at hun gjerne ville spille den inn.

Hennes andre album Joan Baez, Vol. 2 kom i 1961 og solgte til gull, det samme gjorde Joan Baez in Concert, Part 1 i 1962 og Joan Baez in Concert, Part 2 i 1963. Joan Baez, Vol. 2 inneholdt tradisjonelt materiale mens de to live-albumene inneholdt nye sanger. Det var på albumet Joan Baez i Concert, Part 2 Baezs spilte inn sin første Dylan-cover.

23. november 1962 var Baez på forsiden av Time Magazine, den gang en sjeldenhet ære for en musiker.

I 1963 inviterte hun Dylan på scenen for å opptre sammen med henne på Newport Folk Festival. De to fremførte Dylan komposisjonen "With God on Our Side", en opptreden som ble etterfulgt av mange flere duetter i månedene og årene som fulgte.[21][22][23] Før hun møtte Dylan var Baezs aktuelle sanger svært få og bestod av "Last Night I Had the Strangest Dream", "We Shall Overcome" og et utvalg av Negro spirituals.

Ved siden av Dylan ble hun en av frontfigurene i amerikansk folk-musikk. Hun er spesielt kjent for sine tolkninger av tradisjonell folkemusikk og for sine protestsanger, samt for den innsatsen hun la ned i kampen mot rasediskriminering og Vietnamkrigen. Tom Paxton og Judy Collins var i samme generasjon med samme orientering. Baez medvirket til å gjøre Dylan og hans sanger kjent.[24][25][26][8]

Albumet Joan Baez/5 kom i 1964 og på neste album, Farwell, Angelina, i 1965, benyttet Baez også andre instrumenter enn gitar i innspillingene, albumet inneholder flere Dylan sanger ispedd mer tradisjonell materiale.

På det tidspunktet hvor Dylans var på turné i Storbritannia, i 1965, hadde forholdet deres sakte begynt å kjølne. Forholdet mellom Joan Baez og Bob Dyland blir blant annet omtalt i D.A. Pennebakers dokumentarfilm Dont Look Back fra 1967.

Joan Baez 1966

Baez ønsket å eksperimentere litt med forskjellige stiler, så hun vendte seg til Peter Schickele, en klassisk musikkomponist, som sørget for klassisk orkestrering på hennes neste tre album: Noël i 1966, Joan i 1967 og Baptism: A Journey Through Our Time i 1968. Noël var et julealbum av tradisjonelt materiale, mens Baptism var mer et konseptalbum hvor Baez leste og sang dikt skrevet av kjente diktere som James Joyce, Federico García Lorca og Walt Whitman. Joan hadde tolkninger av verk av samtidskomponister som John Lennon og Paul McCartney, Tim Hardin, Paul Simon og Donovan.

Leonard Cohen ble inspirert av Collins, Dylan og Baez som han hørte i New York i 1966 (før han selv begynte å synge).[27] Collins' og Baez' har likhetstrekk, men Collins' stemme er fyldigere og hun synger uten vibrato.[28][23] Baez stemme har blitt fyldigere med alderen.[29]

David Harris og Woodstock[rediger | rediger kilde]

I oktober 1967 ble Baez, moren og nesten 70 andre kvinner arrestert ved Oakland, California, Armed Forces Induction Center for å blokkere en dør, for å vise sin støtte til unge menn som nektet militæret. De ble fengslet i Santa Rita fengselet, og det var her Baez møtte aktivisten Harris, som ble holdt på avdelingen for menn, men som likevel klarte å besøke Baez regelmessig.

Paret hadde kjent hverandre i tre måneder da de bestemte seg for å gifte seg. Etter å ha bekreftet nyhetene til Associated Press, ble det forestående bryllupene viet mye spalteplass i aviser og mye omtalt i andre media. Bryllupet fant sted i New York City den 26. mars 1968, Baez venninne Judy Collins sang i bryllupet.

I 1968 reiste Baez til Nashville, Tennessee, hvor hun spilte inn to album. Den første, Any Day Now utgitt i 1968, består utelukkende av Dylan sanger. Det andre, et mer countrymusikk inspirert album, David's Album utgitt i 1969 var for ektemannen David Harris som var countrymusikkfan. Dette var starten på mer country-rock-påvirkninger album. Senere i 1968 ga Baez ut sitt første memoar, Daybreak.

I 1969 ble ektemannen Harris fengslet for militærnekting.[30]

Baez (som da var gravid i sjette måned) deltok på Woodstockfestivalen i 1969, sammen med blant andre Richie Havens, Grateful Dead, The Who, Jefferson Airplane, The Band, Ravi Shankar, Arlo Guthrie, Santana, Crosby, Stills, Nash & Young, Sly & the Family Stone, Joe Cocker og Jimi Hendrix.[31][8] Hun opptrådde som siste artist (12:55 – 2:00) på fredag 15. august og fremførte sangene:

  1. "Oh Happy Day"
  2. "The Last Thing On My Mind"
  3. "I Shall Be Released"
  4. Hun fortalte hvordan Federal Marshalls hadde kommet å tatt ektemannen David Harris
  5. "Joe Hill"
  6. "Sweet Sir Galahad"
  7. "Hickory Wind"
  8. "Drug Store Truck Driving Man"
  9. "I Live One Day at a Time"
  10. "Take Me Back to the Sweet Sunny South"
  11. "Warm and Tender Love"
  12. "Swing Low, Sweet Chariot"
  13. "We Shall Overcome"

Opptreden på Woodstock økte hennes popularitet internasjonale både musikalske og politiske, spesielt etter den vellykkede utgivelsen av dokumentaren Woodstock (1970).

Sønnen Gabriel ble født 2. desember 1969. Harris ble løslatt fra fengselet i Texas etter 15 måneder, men de separertes tre måneder etter løslatelsen, og paret ble skilt i minnelighet i 1973. (Gabriel er trommeslager og turnerer noen ganger med moren).[32]

Egene sanger[rediger | rediger kilde]

Joan Baez 1973

Fra slutten av 1960-tallet begynte Baez å skrive egne sanger, og begynte med "Sweet Sir Galahad" og "A Song For David", begge sangene dukket opp på albumet One Day at A Time i 1970. "Sweet Sir Galahad" ble skrevet om søster Mimis andre ekteskap, mens "A Song For David" var en hyllest til Harris, albumet hadde den litt country-sound som på David's Album.

Baez særegen vokalstil og politiske aktivisme hadde en betydelig innvirkning på amerikansk populærmusikk. Hun var en av de første musikerne som brukte sin populariteten som et verktøy for sosial protest, sang og marsjerte for menneskerettigheter og fred.

Hun ble raskt også populær utenfor folk-musikk miljøet. Av hennes fjorten første album var tretten blant de 100 beste på Billboards vanlige poplister, elleve kom på topp førti, åtte ble blant de tjue beste og fire på topp ti.[33]

I 1974 kom albumet Gracias a la Vida som var et album på spansk, med unntak av en tradisjonell katalonsk sang, "El Rossinyol". Tittelsporet er skrevet av den chilenske folkesangeren Violeta Parra. Andre spor er tradisjonelle sanger, men her finnes også en sang av Victor Jarra og sanger av Baez. Albumet ble en suksess både i USA og Latin-Amerika.

På hennes tjuende studioalbum, Diamonds & Rust fra 1975, flørter hun med popmusikken. Her er coversanger av Bob Dylan, Stevie Wonder, The Allman Brothers, Jackson Browne og John Prine. Men også fire egne sanger, blant annet tittelsporet "Diamonds & Rust" hvor Baez forteller om en telefon fra en gammel elsker, som får henne til å tenke på et møte tilbake i tiden, til et "skummelt" hotell i Greenwich Village i omtrent 1964 eller 1965. Hun husker at hun ga ham et par mansjettknapper, og at minnene bringer "diamanter og rust". Baez har uttalt at tekstene refererer til forholdet hennes til Bob Dylan.[34][35] Det ble Baez mest solgte album i karriere og inkluderte hennes andre topp ti singel i form av tittelsporet.

Veldedighets arrangement og flere album[rediger | rediger kilde]

Dylan, Baez og Carlos Santana (til høyre), Hamburg, 1984.

Bob Dylan er ikke den enste kjente mann Joan Baez var sammen med, for i begynnelsen av 1980-årene var hun sammen med Apple Computer grunnlegger Steve Jobs. Jobs var da i slutten av 20-årene og Baez var i begynnelsen av 40-årene. Etter at det korte forholdet var slutt fortsatte Baez og Jobs å være venner. Han er nevnt i hennes memoarer fra 1987 og hun opptrådte ved minnesmerket for ham i 2011.[36][37]

Hun sang "Blowin 'in the Wind" under Grammy Awards i 1983, en sang hun fremførte første gang tjue år tidligere. I 1984 opptrådde hun sammen med Bob Dylan og Carlos Santana.

Baez spilte en betydelig rolle i Live Aid konserten i 1985, sulterammede i Etiopia. Der hun var med i det amerikanske segmentet av showet på John F. Kennedy Stadium, Pennsylvania. Hun var også med i mange andre veldedighets arrangementer, inkludert Amnesty Internationals A Conspiracy of Hope turné fra 1986 og gjesteopptreden på deres påfølgende Human Rights Now! turne.

I 1987 ble Baez sin andre selvbiografi, som hun kalte "And a Voice to Sing With", utgitt og den ble en bestselger.

Ring Them Bells, hennes niende livealbum, ble utgitt i 1995 (utgitt på nytt i 2007). Albumet inneholdt duetter med artister som spenner fra Dar Williams og Mimi Fariña til Indigo Girls og Mary Chapin Carpenter, tittelsporet er en duett med Mary Black.

2000-tallet og videre[rediger | rediger kilde]

Joan Baez
Hardly Strictly Bluegrass Festival 2005

Fra 2001 har Baez hatt flere vellykkede langsiktige engasjementer som hovedperson i Teatro ZinZanni i San Francisco.[38] I august 2001 begynte plateselskapet Vanguard å gi ut Baez første 13 album på nytt, som hun spilte inn for selskapet mellom 1960 og 1971. Også hennes seks album for plateselskapet A&M ble utgitt på nytt, i 2003.

Baez holdt flere konserter og mange gjesteopptredener med artister som Bruce Springsteen på 2000-tallet.

Albumet Day After Tomorrow utgitt i 2008 med Steve Earle som produsent og det inneholdt tre av sangene hans. Albumet var Baezs første på listene på nesten tre tiår.[39]

I 2009 spilte Baez på 50. Newport Folk Festival, som også markerte 50 årsjubileet for hennes gjennombruddsopptreden på den første festivalen.[40] Oktober 2009 sendte PBS en episode av dokumentarserien American Masters, med tittelen Joan Baez: How Sweet the Sound. Den ble produsert og regissert av Mary Wharton. En DVD og CD med lydsporet ble gitt ut samtidig.[21]

4. april 2017 ga Baez ut sin første sang på tjuesju år, "Nasty Man" på Facebook-side sin. Det er en protestsang mot USAs president Donald Trump og den ble en viral hit.[41][42] Samme år ble hun innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame.[43]

Whistle Down the Wind er navnet på hennes album fra 2018, det havnet på listene i flere land og ble nominert til en Grammy,.Hun dro på en "Fare Thee Well Tour" for å promotere albumet.[44] 28. juli 2019, etter en turne over hele Europa, fremførte Joan Baez sin siste konsert på Madrids Teatro Real.

I juni 2019 opplyste The New York Times Magazine at Joan Baez var blant hundrevis av artister som hadde fått materiale ødelagt i Universalbrannen i 2008.[45]

I 2021 ble det kunngjort at hun ville motta en Kennedy Center Honor 2020 i en seremoni som er utsatt på grunn av COVID-19 pandemien.[46]

Engasjement for fred og menneskerettigheter[rediger | rediger kilde]

I 1956 hørte Baez for første gang Martin Luther King Jr., tale om ikkevold, sivile rettigheter og sosiale endringer, talen førte til at hun fikk tårer øyne.[21] Flere år senere ble de to venner og Baez deltok i mange av borgerrettighets arrangementene som Dr. King var med på å organisere.[21]

I 1958, 17 år gammel, begikk Baez sin første sivil ulydighet ved å nekte å forlate klasserommet på Palo Alto High School i Palo Alto, California, under en luftangrep øvelse.[47]

De første årene av Baez karriere var Civil Rights Movement (borgerrettigheter) i USA et fremtredende tema. Hennes fremføring av "We Shall Overcome", skrevet av Pete Seeger og Guy Carawan, ble å høre på en rekke arrangementer utover på 1960-tallet.

I august 1963 deltok hun i March on Washington for Jobs and Freedom sammen med andre artister blant andre Mahalia Jackson, Odetta og Peter, Paul and Mary. Baez ledet igjen allsangen med "We Shall Overcome" med 200.000 deltakere.[48] Hun deltok også i marsjene Selma til Montgomery i 1965 for stemmerett.[49]

Innspillingen hennes av sangen "Birmingham Sunday" (1964), skrevet av hennes svoger, Richard Fariña, ble brukt på starten av 4 Little Girls, Spike Lees dokumentarfilm fra 1997, om de fire unge jentene som ble drept av terrorbomben i 16th Street Baptist Church i 1963.

Baez grunnla i 1965 The Institute for the Study of Non-Violence i California[8] og i 1979 hjelpeorganisasjonen Humanitas International.

Hun er aktiv pasifist og protesterte høylytt mot den amerikanske krigføringen i Vietnam. I 1964 markerte hun offentlig motstand mot skatter ved å holde tilbake seksti prosent av inntektsskatten fra 1963. I 1964 grunnla hun Institute for the Study of Nonviolence (sammen med sin mentor Sandperl) og oppmuntret til motstand på konsertene. Institute for the Study of Nonviolence ville senere forgrene seg til Resource Center for Nonviolence.[50]

Joan Baez, Ostermarsch 1966

I hennes biografi fra 1966, Daybreak, er det meget detaljert opplysninger om hennes liv og hennes antikrigsengasjement. Boken er dedisert til menn som står overfor fengsel for å ha motsatt seg utkallelse til det militære.

Hun har deltatt i en mengde antikrigsmarsjer og samlinger, som protester i New York organisert av Fifth Avenue Vietnam Peace Parade Committee, den første i 1966. Baez ble fengslet etter å ha støttet motstand mot vernepliktstjeneste i Vietnam.[51] En gratis konsert i 1967 ved Washingtonmonumentet i Washington DC, tiltrakk seg 30 000 mennesker for å høre hennes antikrigsbudskap.[52]

Baez var med på å grunnlegge USA-avdeling av Amnesty International på 1970-tallet, og har forblitt en aktiv tilhenger av organisasjonen.

Hun besøkte Hanoi julen 1972 og opplevde den amerikanske bombingen av byen under Operasjon Linebacker II. Sammen med Baez var Telford Taylor (general og jussprofessor), presten Michael Allen og vietnamveteranen Barry Romo. De søkte tilflukt i hotellets bomberom mens amerikanske fly bombet byen.[53][54][55] Opptak fra turen utgjør den ene siden av albumet Where Are You Now, My Son? utgitt i 1973.[56][57] Baez har spilt inn materiale av Jackson Browne.[58]

Hun var med på en rekke arrangementer mot Vietnamkrigen, det kulminerte med Phil Ochs's The War Is Over celebration i New York i mai 1975.

I 1976 ble hun tildelt Thomas Merton prisen for sin pågående aktivisme.

Etter Vietnamkrigens slutt engasjerte hun seg mot kommunistenes brudd på menneskerettigheter. Den 30. mai 1978 satte hun annonse i flere amerikanske aviser med åpent brev til myndighetene i Vietnam med krav om respekt for menneskerettigheter.[59] I 1980 deltok hun sammen med blant andre Liv Ullmann marsj organisert av Leger uten grenser i protest mot Vietnams innblanding i Kambodsja. Organisasjonen Leger uten grenser slapp ikke inn i Kambodsja.[60]

I 1980 ble Baez æresdoktor i humanetikk ved Antioch University og Rutgers University for hennes politiske aktivisme.

Hun dro på turne i Chile, Brasil og Argentina i 1981, men ble forhindret fra å opptre i alle de tre landene. De frykt at hennes kritikk av deres menneskerettighetspraksis ville nå publikum hvis hun fikk bruke senen som talerstol. Mens hun var der, ble hun overvåket og utsatt for dødstrusler. En film av den skjebnesvangre turnen, There but for Fortune: Joan Baez i Latin-Amerika, ble vist på PBS i 1982.

1987 år reiste hun til Midtøsten for å besøke og synge fredssanger for israelitter og palestinerne.

I 1989, etter Tiananmen-massakren i Beijing, skrev og ga Baez ut sangen "China" for å fordømme den kinesiske regjeringen for dens voldelige og blodige angrep på tusenvis av studentdemonstranter som ba om etablering av en demokratisk republikk.

I mai 1989 opptrådte Baez på en musikkfestival i det kommunistiske Tsjekkoslovakia kalt Bratislavská lýra. Mens hun var der, møtte hun den fremtidige tsjekkoslovakiske presidenten Václav Havel, som hun lot bære gitaren sin for å forhindre at han ble arrestert av offentlige agenter. Under hennes opptreden hilste hun på medlemmer av Charta 77, en menneskerettighetsgruppe, noe som resulterte i at mikrofonen hennes ble brått slått av. Baez fortsatte deretter med å synge a cappella for de nesten fire tusen som var samlet. Havel siterte henne som en stor inspirasjon og innflytelse i landets fløyelsrevolusjon, revolusjonen der den sovjetdominerte kommunistregjeringen der ble styrtet.

På nok en tur til Sørøst-Asia forsøkte Baez å få mat og medisin inn i de vestlige områdene i Kambodsja, og deltok i en FNs humanitære konferanse om Kambodsja.

Joan Baez, Sarajevo 1993

I 1993 reiste hun på invitasjon fra Refugees International og sponset av Soros Foundation til den krigsherjede Bosnia-Hercegovina regionen i tidligere Jugoslavia i et forsøk på å bidra til å få mer oppmerksomhet til lidelsene der. Hun var den første kjente artisten som opptrådte i Sarajevo siden utbruddet av den jugoslaviske borgerkrigen.

Tidlig i 2003 opptrådte Baez på to arrangementer med hundretusenvis av mennesker i San Francisco som protesterte mot USAs invasjon av Irak. Hun hadde også tidligere protestert mot denne krigen men da for mindre folkemengder.

I august 2003 ble hun invitert av Emmylou Harris og Steve Earle til å bli med dem i London på Concert For a Landmine-Free World.

Sommeren 2004 sluttet Baez seg til Michael Moores "Slacker uprising Tour" på amerikanske høyskoler, og oppmuntret unge mennesker til å komme seg ut og stemme på fredskandidater i det kommende nasjonale valget.

I august 2005 dukket Baez opp i anti-krigsprotesten i Texas som var startet av Cindy Sheehan.

I 2006 mottok Baez Distinguished Leadership Award fra Legal Community Against Violence. På det årlige middagsarrangementet hedret de henne for hennes livslange arbeid mot vold av alle slag.

Baez sluttet seg i 2006 nok en gang til Julia "Butterfly" Hill, denne gangen i et "tresitt" i et gigantisk tre på stedet for South Central Farm i et fattig nabolag i Los Angeles sentrum, California. Baez og Hill ble heist opp i treet, der de ble over natten. Kvinnene, i tillegg til mange andre aktivister og kjendiser, protesterte mot den forestående utkastelsen av bønder og rivning av stedet, som er den største urbane gården i staten. Fordi mange av South Central bøndene var innvandrere fra Mellom-Amerika, sang Baez flere sanger fra hennes spanskspråklige album fra 1974, Gracias a la Vida, inkludert tittelsporet og "No Nos Moverán" ("We Shall Not Be Moved").

For å belønne hennes mange tiår med aktivisme, ble Baez hedret med Spirit of Americana/Free Speech prisen ved Americana Music Honours & Awards 2008.

Joan Baez, San Francisco 2018

I 2009 laget Baez en spesiell versjon av "We Shall Overcome" med noen få linjer med persiske tekster til støtte for fredelige protester fra det iranske folke. Hun spilte den inn hjemme og la ut videoen på YouTube[61] og på hennes eget nettsted. Hun dediserte sangen "Joe Hill" til folket i Iran under konserten hennes i Merrill Auditorium, Portland i juli 2009.

18. mars 2011 ble Baez hedret av Amnesty International på 50-årsmøte i San Francisco. Hyllesten til Baez var innledningen til Amnesty International sin Joan Baez Award[62] for Outstanding Inspirational Service in the Global Fight for Human Rights. Baez ble overrakt den første prisen som anerkjennelse for sitt menneskerettighetsarbeid med Amnesty International og inspirasjonen hun har gitt aktivister rundt om i verden. I årene som kommer skal prisen deles ut til en kunstner - musikk, film, skulptur, maling eller annet medium - som på samme måte har bidratt til å fremme menneskerettigheter.

Baez var en del av en konsert for demonstrantene på Occupy Wall Street i 2011. Settet med tre sanger inkluderte "Joe Hill", et cover av Rolling Stones "Salt of the Earth" og hennes egen komposisjon "Where's My Apple Pie?".[63]

I 2015 mottok Baez Ambassador of Conscience Award.

I 2016 tok Baez til orde for Innocence Project og Innocence Network. Ved alle konsertene informerte Baez publikum om organisasjonenes innsats for å frikjenne de urettmessig dømte og reformere systemet for å forhindre slike hendelser.[64]

Baez har vært en sterk forkjemper for den katalanske uavhengighetsbevegelsen på grunn av dens ikke-voldelige natur. I 2019 beskrev hun fengslede katalanske uavhengighetsledere som politiske fanger.[65] Noen dager senere besøkte hun tidligere president for parlamentet i Catalonia Carme Forcadell i fengsel, hun var blitt anklaget for opprør under den spanske konstitusjonelle krisen 2017–18.[66][67]

Homofile og lesbiske[rediger | rediger kilde]

Baez har også vært fremtredende i kampen for homofile og lesbiske rettigheter. I 1978 opptrådte hun på flere konserter for å stoppe Briggs Initiative (California Proposition 6), som foreslo å forby alle homofile å undervise i de offentlige skolene i California. Senere samme år deltok hun i minnemarsjer for den myrde bystyremedlem i San Francisco, Harvey Milk, som var åpent homofil.

Sangen hennes "Altar Boy and the Thief" fra Blowin 'Away (1977) ble skrevet som en dedikasjon til hennes homofile fan.[68]

Slutt på dødsstraff[rediger | rediger kilde]

I desember 2005 sang Baez "Swing Low, Sweet Chariot" ved protestaksjonen ved San Quentin fengslet mot henrettelsen av Tookie Williams.[69][70]

Hun hadde tidligere fremført den samme sangen i San Quentin fengslet ved henrettelsen av Robert Alton Harris i 1992, den første mannen som ble henrettet i California etter at dødsstraff ble gjeninnført.

Joan Baez 2016

Hun lånte deretter navn sitt til kampanjen som motarbeidet henrettelsen av Troy Davis i Georgia.[71]

Presidentvalget i 2008[rediger | rediger kilde]

Gjennom det meste av karrieren var Baez bekymret for å involvere seg i partipolitikk. Den 3. februar 2008 skrev imidlertid Baez et brev til redaktøren i San Francisco Chronicle som støttet Barack Obama i presidentvalget i USA i 2008. Hun skrev: "Gjennom alle disse årene valgte jeg å ikke engasjere meg i partipolitikk ... På dette tidspunktet føles det imidlertid som å endre holdningen er en ansvarlig ting å gjøre. Hvis noen kan navigere i det forurensede vannet i Washington, løft opp de fattige, og appellerer til de rike om å dele sin formue, så er det senator Barack Obama".[72] Da hun spilte på Glastonbury festivalen i juni, sa Baez under introduksjonen av en sang at en av grunnene til at hun liker Obama var at han minnet henne om en annen gammel venn av henne, Martin Luther King, Jr.

Selv om hun var en meget politisk engasjert skikkelse gjennom det meste av sin karrieren, hadde Baez aldri offentlig støttet en politisk partikandidat før Obama.

Hun opptrådte i Det hvite hus 10. februar 2010, som en del av en kveld hvor de feiret musikk knyttet til borgerrettighetsbevegelsen, og hun fremførte "We Shall Overcome".[73]

Hun ga imidlertid uttrykk for at hun sannsynligvis aldri ville støtte en presidentkandidat igjen, og sa i et intervju i 2013 i The Huffington Post at "På en måter er jeg skuffet, men på en annen måter var det dumt å forvente mer. Hvis han hadde tatt hans glans, hans veltalenhet, hans seighet og ikke hadde stilt som president, kunne han ha ledet en bevegelse. Når han kom inn i det ovale kontoret, kunne han ikke gjøre noe mer enn han gjorde".

American Academy of Arts and Sciences valgte henne til stipend i 2020.[74]

Malerier[rediger | rediger kilde]

Portrett malt av Joan Baez, Metropole Hotel, Hanoi

Joan Baez har også syslet litt med maling. Foruten å ha laget omslagsbilde til Mercedes Sosa album AktivismeCorazón libre har hun laget portretter av en rekke kjente artister og andre personer.

Diskografi (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Utdypende artikkel: Joan Baez' diskografi

  • 1960: Joan Baez
  • 1960: Joan Baez, Volume 2
  • 1962: Joan Baez in Concert
  • 1965: Farwell Angelina
  • 1966: Noel
  • 1967: Joan
  • 1969: David's Album
  • 1970: One Day At A Time
  • 1972: Come from the shadows
  • 1975: Diamonds & Rust
  • 1977: Blowin Away
  • 1979: Honest Lullaby
  • 1987: Recently
  • 1992: Play Me Backwards
  • 1995: Ring Them Bells
  • 1997: Gone From Danger
  • 2003: Dark Chords On A Big Guitar


Bøker[rediger | rediger kilde]

  • Daybreak (1968, oversatt til svensk)[8]
  • And a Voice to Sing With (1987)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Gemeinsame Normdatei, besøkt 26. april 2014[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Munzinger Personen, Munzinger IBA 00000013753, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ a b The Fine Art Archive, cs.isabart.org, abART person-ID 78708, besøkt 1. april 2021[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija ID 10364[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m www.biography.com, besøkt 12. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ americanamusic.org, besøkt 22. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ a b c d «Joan Baez | Biography, Music, & Facts». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 4. april 2021. 
  8. ^ a b c d e Rander, Tommy (1977). Rockens rolle. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203088414. 
  9. ^ Historien om rock. Stabekk: Den norske bokklubben. 1988. ISBN 8252518109. 
  10. ^ Browne, David; Browne, David (5. april 2017). «Joan Baez's Fighting Side: The Life and Times of a Secret Badass». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 4. april 2021. 
  11. ^ a b «Obituary: Joan Bridge Baez, anti-war activist.». www.scotsman.com (engelsk). Besøkt 27. september 2021. 
  12. ^ «Albert V. Baez - NSHP - National Society of Hispanic Physicists». web.archive.org. 26. juli 2011. Besøkt 27. september 2021. 
  13. ^ Boyce, Dave. «Mother of Joan Baez dies at 100». www.paloaltoonline.com (engelsk). Besøkt 27. september 2021. 
  14. ^ a b Welle (www.dw.com), Deutsche. «Joan Baez turns 80: How she made me a political person | DW | 08.01.2021». DW.COM (engelsk). Besøkt 4. april 2021. 
  15. ^ Browne, David; Browne, David (5. april 2017). «Joan Baez's Fighting Side: The Life and Times of a Secret Badass». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 27. september 2021. 
  16. ^ «Paly Grad Joan Baez to Perform Benefit Concert for College Fund». Palo Alto, CA Patch (engelsk). 4. februar 2013. Besøkt 27. september 2021. 
  17. ^ Irwin, Colin (21. juli 2001). «Obituary: Mimi Farina». the Guardian (engelsk). Besøkt 28. september 2021. 
  18. ^ Baez, Joan (10. april 2012). And A Voice to Sing With: A Memoir (engelsk). Simon and Schuster. ISBN 978-1-4516-8840-5. 
  19. ^ Rander, Tommy (1977). Rockens rolle. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203088414. 
  20. ^ «Legendary Folk Singer & Activist Pete Seeger Turns 90, Thousands Turn Out for All-Star Tribute Featuring Bruce Springsteen, Joan Baez, Bernice Johnson Reagon and Dozens More». Democracy Now! (engelsk). Besøkt 27. september 2021. 
  21. ^ a b c d «Joan Baez ~ How Sweet the Sound | American Masters | PBS». American Masters (engelsk). 24. september 2009. Besøkt 27. september 2021. 
  22. ^ Klakegg, Rune (1976). Popmusikk: en historisk oversikt. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203081592. 
  23. ^ a b Cappelens musikkleksikon. Oslo: Cappelen. 1978. ISBN 8202036909. 
  24. ^ Blokhus, Yngve (1996). Wow!: populærmusikkens historie. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200227472. 
  25. ^ Rem, Håvard (1999). Bob Dylan. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205267553. 
  26. ^ Historien om rock. Stabekk: Den norske bokklubben. 1987. ISBN 8252518060. 
  27. ^ Ghomeshi, Jian (9. juli 2009). «Jian Ghomeshi interviews Leonard Cohen». the Guardian (engelsk). Besøkt 4. april 2021. 
  28. ^ Holden, Stephen (24. januar 2008). «All Sides Now of a Seasoned Performer». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 4. april 2021. 
  29. ^ Holden, Stephen (4. juli 1982). «POP: JOAN BAEZ'S VOICE». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 4. april 2021. 
  30. ^ «- TIME». web.archive.org. 14. desember 2008. Besøkt 27. september 2021. 
  31. ^ Historien om rock: The Who og Pink Floyd. Stabekk: Den norske bokklubben. 1988. ISBN 8252518117. 
  32. ^ «Joan Baez ~ How Sweet the Sound | American Masters | PBS». American Masters (engelsk). 24. september 2009. Besøkt 27. september 2021. 
  33. ^ «Joan Baez Songs, Albums, Reviews, Bio & More». AllMusic (engelsk). Besøkt 27. september 2021. 
  34. ^ Ragogna, Mike; Entertainment, ContributorTrafficbeat; Vet, Music Biz (18. mars 2010). «How Sweet The Sound: An Interview With Joan Baez». HuffPost (engelsk). Besøkt 27. september 2021. 
  35. ^ «Joan Baez – Diamonds & Rust (1975, Vinyl)» (engelsk). Besøkt 27. september 2021. 
  36. ^ Young, Jeffrey S.; Simon, William L. (2005). ICon : Steve Jobs, the greatest second act in the history of business. Hoboken, NJ : Wiley. ISBN 978-0-471-72083-6. 
  37. ^ «Joan Baez Pays Tribute To Generous Steve Jobs». Contactmusic.com. 6. januar 2012. Besøkt 28. september 2021. 
  38. ^ Winn, Steven (12. oktober 2001). «Now it's Countess Baez / Singer sweet, stiff in fun 'ZinZanni'». SFGATE (engelsk). Besøkt 28. september 2021. 
  39. ^ «Joan Baez back on chart after 29 years». Reuters (engelsk). 19. september 2008. Besøkt 28. september 2021. 
  40. ^ «Joan Baez: Newport Folk 2009». NPR.org (engelsk). Besøkt 28. september 2021. 
  41. ^ Moran, Lee (7. april 2017). «Joan Baez Tears Into 'Future Dictator' Trump In New 'Nasty Man' Song». HuffPost (engelsk). Besøkt 28. september 2021. 
  42. ^ Brown, Helen (4. mars 2018). «Joan Baez: 'I'm the Virgin Mary... and an outrageous flirt'». The Telegraph (engelsk). ISSN 0307-1235. Besøkt 28. september 2021. 
  43. ^ «Pearl Jam, Tupac, Journey and Joan Baez inducted into Rock and Roll Hall of Fame». Washington Post (engelsk). ISSN 0190-8286. Besøkt 28. september 2021. 
  44. ^ Greene, Andy; Greene, Andy (30. april 2019). «Joan Baez Reflects on the End of Her Farewell Tour and What's Next». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 28. september 2021. 
  45. ^ Rosen, Jody (25. juni 2019). «Here Are Hundreds More Artists Whose Tapes Were Destroyed in the UMG Fire». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 28. september 2021. 
  46. ^ Nast, Condé (13. januar 2021). «Joan Baez to Receive Kennedy Center Honor». Pitchfork (engelsk). Besøkt 28. september 2021. 
  47. ^ «CONELRAD: Atomic Secrets | Atomic Breakfast Club: Joan Baez's First Protest [1958]». www.conelrad.com. Besøkt 28. september 2021. 
  48. ^ Levine, Peter (1971). Protest songs. [Oslo]: Gyldendal. ISBN 8205055270. 
  49. ^ «Freedom Journey 1965: Selma to Montgomery March in pictures». The Guardian (engelsk). 17. desember 2014. ISSN 0261-3077. Besøkt 28. september 2021. 
  50. ^ «The Joan Baez Web Pages». web.archive.org. 16. mars 2016. Besøkt 28. september 2021. 
  51. ^ Blair, Iain (28. juni 1987). «THE VOICE OF JOAN BAEZ». chicagotribune.com (engelsk). Besøkt 4. april 2021. 
  52. ^ Times, B. Drummond Ayres Jr Special To the New York (15. august 1967). «30,000 in Capital at Free Concert by Joan Baez; Folk Singer Chides D.A.R., Which Protested U.S. Site». The New York Times (engelsk). ISSN 0362-4331. Besøkt 28. september 2021. 
  53. ^ Margara, Andreas (18. desember 2016). «Bunker in Vietnam: Wo Joan Baez gegen US-Bomben ansang». Spiegel Online. Besøkt 5. januar 2019. 
  54. ^ Hayden, Tom (20. januar 2013). «Tom Hayden on America's legacy in Vietnam». latimes.com. Besøkt 5. januar 2019. 
  55. ^ Cahill, Tim; Cahill, Tim (1. februar 1973). «Joan Baez in Hanoi: 12 Days Under the Bombs». Rolling Stone (engelsk). Besøkt 5. januar 2019. 
  56. ^ Hunt, A. E. (1999). The turning: A history of Vietnam veterans against the war. NYU Press.
  57. ^ https://www.britannica.com/topic/Where-Are-You-Now-My-Son
  58. ^ Historien om rock: Intelligent selvsentrering. Stabekk: Den norske bokklubben. 1989. ISBN 8252518168. 
  59. ^ «Joan Baez starts protest on repression by Hanoi». The New York Times. 30. mai 1979. s. A14.  Accessed February 3, 2008.
  60. ^ Ravn, Dorthe (1999). Leger uten grenser. Oslo: Libretto forl. ISBN 8278860459. 
  61. ^ «Joan Baez "We Shall Overcome" (2009)». Besøkt 28. september 2021. 
  62. ^ «AMNESTY INTERNATIONAL HONORS JOAN BAEZ FOR 'OUTSTANDING, INSPIRATIONAL SERVICE IN THE GLOBAL FIGHT FOR HUMAN RIGHTS'». web.archive.org. 14. mars 2011. Besøkt 28. september 2021. 
  63. ^ KENNEDY, MATT LYSIAK, HELEN. «Folk music legend Joan Baez to perform at Occupy Wall Street rally». nydailynews.com. Besøkt 28. september 2021. 
  64. ^ Editors, Biography com. «Joan Baez». Biography (engelsk). Besøkt 28. september 2021. 
  65. ^ «Joan Báez: “Sigo pensando que en España hay presos políticos”». La Vanguardia (spansk). 21. juli 2019. Besøkt 28. september 2021. 
  66. ^ ACN (26. juli 2019). «Joan Baez visita en la cárcel a Forcadell». elperiodico (spansk). Besøkt 28. september 2021. 
  67. ^ «Joan Baez visita a Forcadell en la cárcel y expresa su apoyo al independentismo». La Vanguardia (spansk). 26. juli 2019. Besøkt 28. september 2021. 
  68. ^ «Blowin' Away — Joan Baez». Last.fm (engelsk). Besøkt 28. september 2021. 
  69. ^ «Archives». Los Angeles Times (engelsk). Besøkt 28. september 2021. 
  70. ^ «Thousand Protest Execution of Stan Tookie Williams». Indybay (engelsk). Besøkt 28. september 2021. 
  71. ^ «Joan Baez, Amnesty and You». Human Rights Now (engelsk). 8. september 2011. Besøkt 28. september 2021. 
  72. ^ «Comparing the candidates to JFK». SFGATE (engelsk). 3. februar 2008. Besøkt 28. september 2021. 
  73. ^ «Joan Baez Performs at the White House: 4 of 11». The White House (engelsk). Besøkt 28. september 2021. 
  74. ^ «Joan Baez». American Academy of Arts & Sciences (engelsk). Besøkt 28. september 2021. 

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]