Jethro Tull

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Jethro Tull
Ian Anderson and Martin Barre 2006.jpg
OpphavLuton, Storbritannia (desember 1967)
SjangerProgressiv rock, psykedelisk rock, folkrock, kunstrock, hardrock, synth rock
Aktive år1967
PlateselskapIsland, Reprise, Chrysalis, Eagle Records, Fuel 2000, EMI
Nettstedhttps://jethrotull.com/
IMDbIMDb
Medlemmer
Ian Anderson
Martin Barre
Doane Perry
John O'Hara
David Goodier
Tidligere medlemmer
Clive Bunker
Barriemore Barlow
Mark Craney
Gerry Conway
Andrew Giddings
Jonathan Noyce
Paul Burgess
Dave Mattacks
Jeffrey Hammond-Hammond
John Glascock
Glenn Cornick
Tony Williams
Dave Pegg
John Evan
David Palmer
Eddie Jobson
Peter-John Vetesse
Foss Patterson
Martin Allcock
Mick Abrahams
Tony Iommi

Jethro Tull var et britisk rockeband som ble dannet i Luton i England i 1967, men med røtter fra Blackpool tidlig i 1960-årene. Bandet var tidlig inspirert av British blues, og ble senere viktigere innen progressiv rock. Bandet ble offisielt oppløst i 2014 etter at de ikke hadde gitt ut et studioalbum siden 2003, og ikke hadde turnert siden 2011.

Bandet har gjennomgått mange uskiftninger, men gjennom alle inkarnasjonene har skotske Ian Anderson vært sentral. Martin Barre, fra Birmingham, var også med fra tidlig av. Til sammen 23 andre musikere har vært medlem av bandet i dets 37 år lange historie.

Medlemmer og instrumentering[rediger | rediger kilde]

Jethro Tull har brukt et stort antall instrumenter i sin aktive karriere, både live og på innspillinger. Inndelingen under legger vekt på instrumentene til Ian Anderson og Martin Barre, og i tillegg en rask gjennomgang av andre instrumenter.

Ian Anderson[rediger | rediger kilde]

Ian Anderson er en multiinstrumentalist med en rekke selvlagde instrumenter og kombinasjoner. En total liste over instrumenter vil derfor ikke følge.

I hovedsak spilte i Anderson gitar og fløyte. I begynnelsen av bandets historie var det Mick Abrahams som spilte gitar, og Anderson konsentrerte seg mer på munnspill, fløyte og andre blåseinstrumenter. Han hadde først et Hohner blues-munnspill, som, ifølge Andersons egne beskrivelse, «man måtte suge mer enn blåse for å få blues-greia til å skje».[1] I tillegg spilte Anderson tidlig også en rekke andre i utgangspunktet ikke-musikkinstrumenter, som en vannflaske, vekkerklokke, blikkfløyte og et «claghorn», det vil si en merkelig blanding mellom en etnisk bambusfløyte og et saksofonmunnstykke.[1]

Anderson hadde en Harmony gitar, som ble brukt til komposisjon, men ikke til spill. Den første gitaren han brukte i Jethro Tull var en Yamaha. Martin Barre ga senere Anderson en Gibson SG som Anderson brukte fra albumet Benefit. I 1970-årene ble Anderson mest assosiert med akustisk gitar, og da spesielt Martin 0-16NY. Dette forandret seg i 1980-årene til håndlagde gitarer av Andrew Manson, en engelsk gitarmaker.

Hva gjelder fløyter, har det vært noe variajson. Da de dro på sin første USA-turne, måtte han bytte ut sin Selmer-fløyte med et amerikansk merke, Artley. Han holdt seg en god stund til Artley før han byttet til japanske Pearl. Etter Pearl ble det japanske Sankyo og amerikanske Powell som ble de foretrukne merkene.[1]

Martin Barre[rediger | rediger kilde]

Barre brukte i slutten av Jethro Tulls tid håndlagde elektriske gitarer laget av Hugh Manson, og akustiske fra broren Andy Manson.[2] Han bruker Soldano forsterkere og G.H.S strenger. Barre spiller også fløyte til tider, og da bruker han Sankyo Silversonic.[2]

Historie[rediger | rediger kilde]

Bandet er oppkalt etter agronom og oppfinner Jethro Tull (1674–1741).

Jethro Tull har utviklet seg over lang tid, og Ian Anderson er det eneste medlemmet som har vært med under hele perioden, mens flere bandmedlemmer har holdt ut lenge. Ellers har det vært stor utskiftning i bandet.

Oppstarten 1963–1967[rediger | rediger kilde]

Ian Anderson ble født i Dunfermline i Skottland 10. august 1947, og fire år gammel flyttet han og familien til Edinburgh. Foreldrene var religiøse og opptatt av storband, og oppfordret Anderson til å spille gitar via ukulele.[3] Elleve år gammel flyttet familien til Blackpool i England. Der møtte han i 1963 den ett år eldre Jeffrey Hammond. Anderson tok gitaren, Hammond-bassgitaren og det nye medlemmet John Evans tok trommer og piano. Det skal ha vært Evans som introduserte Anderson til The Beatles.[4]

Bandet kalte seg først «The Blades» etter en nattklubb James Bond ofte besøkte i Ian Flemings romaner. De vokste i størrelse og popularitet. Gitarist Michael Stephens kom fra et annet Blackpool-band, The Atlantics, mens de skaffet en ny trommespiller i Barrie Barlow slik at Evans kunne konsentrere seg om piano.[5] Bandet var først og fremst et blues-band, men spilte også rockelåter de lærte seg etter å ha hørt på plater. I 1966 ble også gitarist Chris Riley med. Riley, Barlow, Hammond, Evans og Anderson ble i bandet, men ellers var det store utskiftninger. På et tidspunkt foreslo også Hammond at Evans skulle droppe s-en i navnet, og The Blades ble etter hvert The John Evan Band.

Bandet hadde skiftet navn til John Evan Smash da det varmet opp for Pink Floyd i 1966, og var nær ved å bli oppløst. Hammond og Barlow hadde forlatt bandet, men Barlow kom tilbake da han hørte John Evan Smash, sammen med bassist Glenn Cornick (egentlig Glenn Douglas Barnard). Smash deltok i flere talentkonkurranser, blant annet under navnet Candy Coloured Rain.[6] Anderson ble frustrert med gitarspill, og begynte å spille fløyte. Anderson hadde valgt fløyte som instrument fordi den var lett å bære. Han hadde droppet gitar etter at han hørte Eric Clapton spille gitar og innså at han aldri kom til å bli så god. Fløytestilen til Anderson var inspirert av gitarspill og Andersons tolkning av riff og improvisasjon rundt bluesskalaen.[7]

Ian Anderson og Jethro Tull, 1973

1967–70[rediger | rediger kilde]

Bandet fikk en del opptredener på Marquee Club. Jethro Tull hadde voksende popularitet, og til slutt fikk de spilt inn en single, «Aeroplane» (Anderson, Cornick)/«Sunshine Day» (Abrahams). Deres manager hadde feilaktig oppgitt navnet Jethro Toe, og singelen ble gitt ut under det navnet.[8][9] Den voksende populariteten gjorde også at bandet fikk fast plass på fredager på Marquee Club.[8]

Gjennombruddet for Jethro Tull var Sunbury Jazz and Blues Festival i Kempton Park i London. De spilte for omtrent 80 000 publikummere med stor suksess. Det var også rundt da det gikk et rykte at Anderson, som gikk rundt i en stor frakk faren hadde gitt ham, sto på ett ben da han spilte fløyte. Anderson gjorde ikke det til da, men gjorde det til del av rutinen til bandet for å gjøre fans og presse fornøyd.[10]

1968[rediger | rediger kilde]

Kort tid etterpå ble deres første album spilt inn. Albumet ble kalt This Was, delvis på grunn av Andersons oppfatning at musikken på dette albumet allerede tilhørte fortiden til Jethro Tull, musikken slik den var da de startet opp. Jethro Tull var med dette albumet et sted imellom et tradisjonelt bluesband og et progressivt band.[11] Abrahams spilte en stor rolle i utformingen av albumet, men han ga seg etter This Was som følge av en kokurranse om lederskap i bandet, og det faktum at Abrahams ville spille ren blues og holde seg i Luton/London, mens Anderson hadde andre ambisjoner.[12] Abrahams dannet bandet Blodwyn Pig. Bandet prøvde å få tak i Tony Iommi fra bandet Earth, men det gikk dårlig, da Iommi ble skremt av all den interne kranglingen.[13]

Med Anderson som sjef beveget Jethro Tull seg i en mer folk-orientert retning. Ettersom Abrahams hadde dratt, måtte Anderson også ta over som låtskriver. I mellomtiden hadde Jethro Tull blitt stadig mer kjent, og både Paul McCartney og Charlie Watts hadde lagt merke til dem. De ble derfor invitert med på The Rolling Stones Rock and Roll Circus, der Anderson sang og spilte fløyte, og resten av bandet, da fortsatt med Iommi, mimet.

Med Abrahams og Iommi ute, overtok Martin Barre som ny gitarist.

Ian Anderson, 1977

1969[rediger | rediger kilde]

Etter albumet og med Martin Barre i bandet ble Tull stadig mer aktive. De hadde en turné i Nord-Amerika fulgt av en i Irland og England og så tilbake til Nord-Amerika, der de bestemte seg for å takke nei til å delta på Woodstockfestivalen.

Etter turnévirksomheten gikk bandet inn i studio og tok opp albumet Stand Up. Det skilte seg fra debutalbumet, med langt mer inspirasjon fra folkemusikk, fra samtidige bluesrockere som Led Zeppelin og med mye mer eksperimentering både innen tekst og instrumentering. Det var særlig her at Andersons fløytespill tok overhånd. I sanger som «Nothing is Easy» og «A New Day Yesterday» lot han fløyten kopiere gitarriff, mens den blues-modifiserte «Bouree» (egentlig skrevet av Johann Sebastian Bach) hadde en mer melodisk vri. Albumet ble en øyeblikkelig suksess, og Stand Up gikk til topps i Storbritannias albumliste.

Manager Terry Ellis ville ha en hit, og ba Anderson skrive en. Anderson var lite begeistret for tanken, men tok utfordringen, og sa at han skulle greie det på et par timer, «Slik man gjør». Han skrev «Living in the Past», som av flere grunner ikke burde ha blitt en hit. For det første gikk den i 5/4. For det andre innledet den med bass og fløyte i stedet for gitar eller sang. For det tredje var den sterkt kritisk til post-Beatles-hippie-bevegelsen.[14] Sangen ble gitt ut som single, deres tredje etter «Sunshine» og «Love Story», en promotion-single i anledning This Was.

Sangen ble tatt opp etter, men sluppet før, Stand Up. På tross, eller på grunn, av det uvanlige taktskiftet, ble sangen hit, og endte opp på 3.-plass på hitlistene, noe Tull aldri gjentok.

1970[rediger | rediger kilde]

Suksessen med både albumet og singelen i 1969 hadde ført til at de opptrådte på «Top of the Pops». Det neste prosjektet var albumet Benefit. Bandet fortsatte her utviklingen vekk fra blues og over til folk rock.[15] Noe av tilbakemeldingen fra det forrige albumet var at de lød som studiomusikere, og ikke som et band. I Benefit var Jethro Tull mer samkjørt. Samtidig var albumet mer komplekst, ambisiøst og til tider barokt enn begge de tidligere albumene.[16]

Albumet ble en ny suksess, tross tilbakemelding fra Rolling Stone Magazine og Robert Christgau.[17][18] Bandet hadde brukt John Evans som session-musiker på keyboards mens Anderson spilte fløyte og sang. Under den påfølgende turneen ble Evans offisielt medlem av bandet. Jethro Tull var ofte hovedattraksjonen på store arenaer. Samtidig ble det gnisninger, og i desember 1970, da turneen var over, sluttet Glenn Cornick og dannet sitt eget band, Wild Turkey.[19]

Ian Anderson, 2017

Album[rediger | rediger kilde]

Bandet har gitt ut flere klassiske album. Mest kjent er nok Aqualung og Thick as a Brick. Albumene Thick as a Brick og A Passion Play fra henholdsvis 1972 og 1973 inneholder bare ett spor på hvert album. Grunnen til dette var at mange mente og trodde at Aqualung var et konseptalbum, noe Ian Anderson mente det ikke var.

Diskografi[rediger | rediger kilde]

Studioalbum
Jethro Tull, 2007
Samleplater
Konsertalbum
Video


Tidslinje[rediger | rediger kilde]

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ a b c Instriments: Ian Anderson Arkivert 2. februar 2016 hos Wayback Machine. - Jethro Tulls hjemmeside
  2. ^ a b Instruments: Martin Barre Arkivert 30. januar 2016 hos Wayback Machine. - Jethro Tulls hjemmeside
  3. ^ Side 12 ff. Raymond Benson: Jethro Tull, Pocket Essentials, Harpenden 2002
  4. ^ Benson, side 12-13
  5. ^ Benson. side 13-15
  6. ^ Side 28, Scott Allen Nollen: «Jethro Tull: A history of the band 1968-2001», McFarland & Company, Jefferson, North Carolina, 2002
  7. ^ Side 31, Nodden
  8. ^ a b Siteringsfeil: Ugyldig <ref>-tagg; ingen tekst ble oppgitt for referansen ved navn marquee
  9. ^ Side 29-30, Nodden
  10. ^ Side 31-32, Nodden
  11. ^ Side 34-35, Nodden
  12. ^ Mick Abrahams - Allmusic.com
  13. ^ Side 38-39 Nodden
  14. ^ The Life of a Song, 'Living in the Past' - Financial Times, 8. april 2016, hentet 15. mai 2016
  15. ^ Benefit - Allmusic.com, hentet 15. mai 2016
  16. ^ Benefit - Ultimate Classic Rock, 20. april 2015, hentet 15. mai 2016
  17. ^ Benefit - Rolling Stone Magazine, 6. august 1970, hentet 15. mai 2016
  18. ^ Jethro Tull - Robertchristgau.com (udatert), hentet 15. mai 2016
  19. ^ Benefit - Jethro Tulls hjemmeside

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]



Ian Anderson OJT 1200.jpg
Jethro Tull i Hessentag i Butzbach, Tyskland 6. juni 2007