Judy Collins

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til navigering Hopp til søk
Judy Collins
Judy Collins by Bryan Ledgard 2 (cropped).jpg
FødtJudith Marjorie Collins
1. mai 1939[1][2][3][4]Rediger på Wikidata (83 år)
Seattle[5]Rediger på Wikidata
Beskjeftigelse
8 oppføringer
Embete
  • Goodwill-ambassadør for UNICEF Rediger på Wikidata
Utdannet ved University of Colorado Boulder[5], East High School, MacMurray CollegeRediger på Wikidata
Ektefelle Louis NelsonRediger på Wikidata
Søsken Holly Collins[5]Rediger på Wikidata
Nasjonalitet USARediger på Wikidata
Medlem av American Academy of Arts and SciencesRediger på Wikidata
Utmerkelser Colorado Women's Hall of Fame (2006)[5], Grammy Hall of Fame Award (2002)[5], Grammy-prisen for beste etniske eller tradisjonelle musikkopptak (1968)[5], "Spirit of Americana" Free Speech Award (2005)[6]Rediger på Wikidata
Musikalsk karriere
Sjanger FolkemusikkRediger på Wikidata
InstrumentGitar,[7] vokal
StemmetypeSopran
Aktive år1959
PlateselskapElektra Records, Wildflower Records
Nettstedhttp://www.judycollins.com
IMDbIMDb

Judith Marjorie «Judy» Collins (født 1939) er en amerikansk sanger og låtskriver. Hun er kjent for å fremføre og spille inn et bredt utvalg av sanger, sin rene, vibratofrie sopran[8][9][10] og for sitt sosiale engasjement med kritikk av sider ved det amerikanske samfunnet og livsstilen.[11][12]

Hun var en frontfigurene i folk-musikken i USA på 1960-tallet sammen med Joan Baez og Bob Dylan. Deres stil skilte seg tydelig fra Peter, Paul and Marys mer kommersielle stil. Collins arbeidet innenfor forskjellige stiler og har spilt en viktig rolle i rocken utenfor folk.[13][14] Tom Paxton, Carolyn Hester, Richard Fariña og Phil Ochs var andre sanger/låtskrivere i denne generasjonen.[15]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

Judith Marjorie Collins ble født 1. mai 1939 i Seattle som den første av fem barn. Faren Charles «Chuck» Collins var en blind selvlært musiker og kjent radiopersonlighet. Judy flyttet med familien til Los Angeles da hun var 4 år gammel, senere flyttet familien til Denver. Hun medvirket av og til i farens radioprogrammer med blant annet sanger av Irving Berlin. Ti år gammel begynte hun å spille sammen med den kjente pianist/dirigent Antonia Brica, og hun spilte Mozart med Denver Businessmen's Symphony Orchestra. Istedet for å satse på en karriere i klassisk musikk fattet hun interesse for folk som blomstret på 1950-tallet og 16 år gammel gikk hun over fra piano til gitar. Hun lærte gitarspill i ved å lytte til plater. Hun begynte å studere på MacMurray College i Illinois, men reiste hjem til Denver etter kort tid og giftet seg.[14]

Collins begynte den profesjonelle karrieren i Boulder i 1959. Sommeren 1960 tilbragte hun på Gate of Horn i Chicago. I 1961 hørte Jac Holzman henne synge på Gerde's Folk City i New York. Holzman sørget straks for å skrive kontrakt med Collins og debutplaten Maid of Constant Sorrow kom i oktober 1961. I 1962 fikk hun tuberkulose og var innlagt i 6 måneder.[14]

Karriere[rediger | rediger kilde]

Collins på ABC-TV i 1963.

Hun debuterte med platen A Maid of Constant Sorrow (1961) med tradisjonelt materiale og ble fulgt av Golden Apples of the Sun (1962). Da hun i 1963 kom tilbake til Greenwich Village etter alvorlig sykdom hadde folk blitt populært utenfor universitetsmiljøene blant annet med visesanger-poeter som Bob Dylan.[14] Gjennombruddet kom med Wildflowers (1967) og singelen «Both Sides, Now»[16] skrevet av Joni Mitchell, albumet inneholdt også tre sanger skrevet av Leonard Cohen. Tidsskriftet Rolling Stone regner Wildflowers som en av de beste albumene fra 1960-årene. Hun bidro til å gjøre Mitchell, Cohen og Randy Newman kjent. Hun brukte også materiale av Jacques Brel, John Lennon og Paul McCartney.[14][17] Mithcells «Both Sides Now» ble spillt inn av Collins før Mitchell selv spilte den.[18] Hun ble i 1969 tildelt Grammy for innspillingen av «Both Sides Now».[19]

Collins i Amsterdam i 1971.

Da Leonard Cohen kom til New York ble han inspirert av folksangerne Collins, Joan Baez og Bob Dylan. [20][21] Collins medvirket til at Cohen gikk fra poet til å gjøre karriere som plateartist og til å opptre med egne sanger. Collins og Cohen møttes første gang sommeren 1966.[22] Rett etter at Collins hadde hørt sangene fremført av Cohen spilte hun dem inn selv et år før Cohen ga ut sin debutplate Songs of Leonard Cohen (inntil da hadde Cohen bare arbeidet som forfatter og lyriker). Et par av sangene hans, blant annet «Suzanne», kom med på platen In My Life som var nesten ferdig. Den ble sluppet i november 1966 med sanger av blant andre Cohen, Bob Dylan, Jacques Brel og Lennon/McCartney.[23] Collins inkluderte sine versjoner av Cohens sanger på senere utgivelser, blant annet «Sisters of Mercy» (1967).[24] Collins presenterte Cohen for den legendariske talentspeideren John H. Hammond på bakgrunn av sangen «Suzanne». Hammond hadde tidligere oppdaget Dylan og senere Bruce Springsteen.[25][26] I 2004 ga hun ut Democracy: Judy Collins sings Leonard Cohen et album med samtlige av hennes innspillinger av hans sanger.[27]

Hun var noen år 1960-tallet sammen med Stephen Stills[28] som skrev «Suite: Judy Blue Eyes» om henne.[29][30]

I 1969 spilte hun en sesong i Peer Gynt mot Stacy Keach. I 1973 laget hun dokumentarfilmen Antonia: A Portrait of the Woman om sin tidligere pianolærer. På 1970-tallet brukte hun opptak av hvalers lyder på sitt albumb Whales and Nightingales og hun fikk en hit med sin versjon av «Amazing Grace».[14]

Sammen med Jonas Fjeld ga hun i 2019 ut albumet Winterstories, hvor også Chatham County Line medvirket. For albumet ble hun og Fjeld nominert til Spellemannprisen 2019 i klassen country.[31]

Studioalbum (utvalg)[rediger | rediger kilde]

Collins sammen med Tom og Dick Smothers, The Smothers Brothers Comedy Hour, CBS TV 1967.
  • A Maid of Constant Sorrow (1961)
  • Golden Apples of the Sun (1962)
  • Judy Collins 3 (1963)
  • The Judy Collins Concert (1964)
  • Fifth Album (1965)
  • In My Life (1966)
  • Wildflowers (1967)
  • Who Knows Where the Time Goes (1968)
  • Whales & Nightingales (1970)
  • True Stories and Other Dreams (1973)
  • Judith (1975)
  • Bread and Roses (1976)
  • Hard Times for Lovers (1979)
  • Running for My Life (1980)
  • Times of Our Lives (1982) (U.S. Pop #190)
  • Home Again (1984)
  • Amazing Grace (1985)
  • Trust Your Heart (1987)
  • The Stars of Christmas (Selected Especially for Avon) (1988)
  • Shameless (1995)
  • Voices (1995)
  • Both Sides Now - Classic Folk (1998)
  • Classic Broadway (1999)
  • All on a Wintry Night (2000)
  • Judy Collins Sings Leonard Cohen: Democracy (2004)
  • Portrait of an American Girl (2005)
  • Judy Collins Sings Lennon and McCartney (2007)
  • Paradise (2010)
  • Bohemian (2011)
  • Christmas with Judy Collins (2013)
  • Strangers Again (2015) (U.S. #77)
  • Silver Skies Blue (med Ari Hest) (2016)
  • A Love Letter To Sondheim (2017)
  • Everybody Knows (med Stephen Stills) (U.S. #195) (2017)
  • Winter Stories (med Jonas Fjeld og Chatham County Line) (2019)
  • Spellbound (2022)

Referanser[rediger | rediger kilde]

  1. ^ Proleksis Encyclopedia, Proleksis enciklopedija ID 15734[Hentet fra Wikidata]
  2. ^ Roglo, Roglo person ID p=judith;n=collins, oppført som Judith Collins[Hentet fra Wikidata]
  3. ^ Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id collins-judy, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  4. ^ FemBio, oppført som Judy [Judith Marjorie] Collins, FemBio-ID 6183, besøkt 9. oktober 2017[Hentet fra Wikidata]
  5. ^ a b c d e f g h i j k l m www.biography.com, besøkt 12. desember 2018[Hentet fra Wikidata]
  6. ^ americanamusic.org, besøkt 22. juni 2020[Hentet fra Wikidata]
  7. ^ https://www.biography.com/people/judy-collins-16243150; besøksdato: 12. desember 2018.
  8. ^ Holden, Stephen (11. november 2016). «Review: Judy Collins’s Clear, Pure Brook of Song». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 28. februar 2017. 
  9. ^ Holden, Stephen (6. mai 2015). «Review: Judy Collins Performs at Cafe Carlyle». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 28. februar 2017. 
  10. ^ «Judy Collins | American singer». Encyclopedia Britannica (engelsk). Besøkt 24. oktober 2021. 
  11. ^ Klakegg, Rune (1976). Popmusikk: en historisk oversikt. [Oslo]: Aschehoug. ISBN 8203081592. 
  12. ^ Brozan, Nadine (9. juli 1996). «CHRONICLE». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 28. februar 2017. 
  13. ^ Lusk, Jon. «BBC - Music - Review of Various Artists - Born To The Breed: A Tribute To Judy Collins». www.bbc.co.uk (engelsk). Besøkt 24. oktober 2021. 
  14. ^ a b c d e f Historien om rock (bind 12): Jordnært og svevende. Stabekk: Den norske bokklubben. 1988. ISBN 8252518125. 
  15. ^ Rander, Tommy (1977). Rockens rolle. Oslo: Aschehoug. ISBN 8203088414. 
  16. ^ Barker, Andrew; Barker, Andrew (8. februar 2017). «Judy Collins Talks Her First Grammy Nomination in 40 Years: ‘I’ve Been Working All This Time’». Variety (engelsk). Besøkt 10. juni 2019. «It wasn’t until 1967, though, that she came to commercial prominence with the album “Wildflowers.” Eight years after that, she enjoyed renewed popularity with her 1975 version of “Send in the Clowns,” a pop hit that won writer Stephen Sondheim a 1976 Grammy for song of the year.» 
  17. ^ «20 Sixties Albums You've Never Heard». Rolling Stone (engelsk). 22. mai 2014. Besøkt 10. juni 2019. «But we'd argue Wildflowers is among her best. After spending the early portion of her career covering the Beatles and Bob Dylan, Wildflowers finds Collins tackling the songs of Leonard Cohen, and the words and mood suit her well. It's a cover of Joni Mitchell's "Both Sides Now," however, that's the highlight, as the track went on to win a 1968 Grammy Award for Best Folk Performance. What We Said Then: Judy Collins has to have one of the most beautiful and moving voices of any female singer. She has also been smart enough to make magnificent orchestration an integral part of her albums. The arrangements on this album especially complement her voice. The songs she has chosen are also quite representative of the beauty of music of today… Altogether, it is a very beautiful album."» 
  18. ^ Blokhus, Yngve (1996). Wow!: populærmusikkens historie. Oslo: Universitetsforl. ISBN 8200227472. 
  19. ^ Reed, James (10. februar 2017). «The Sunday Conversation: Judy Collins dishes on her Grammy nomination». latimes.com. Besøkt 9. juni 2019. «In 1969, when she peered from her album covers with those piercing blue eyes and resembled the fair maidens she saluted in song, Judy Collins took home her first Grammy for her recording of Joni Mitchell's "Both Sides Now."» 
  20. ^ Ghomeshi, Jian (9. juli 2009). «Jian Ghomeshi interviews Leonard Cohen». the Guardian (engelsk). Besøkt 6. august 2021. «When I hit New York, I bumped into what later was called the folk-song renaissance. There were people like Dylan and Judy Collins and Joan Baez. And I hadn't heard their work. So that touched me very much. I'd always been writing little songs myself, too, but I never thought there was any marketplace for them.» 
  21. ^ Simmons (2013) s. 159
  22. ^ Schneider, Jason (2009). Whispering Pines: The Northern Roots of American Music. Toronto: ECW Press. 
  23. ^ Simmons (2013) s. 179.
  24. ^ Simmons (2013) s. 164
  25. ^ Simmons (2013) s. 177
  26. ^ https://montrealgazette.com/entertainment/leonard-cohen-dead-at-82
  27. ^ Simmons (2013) s. 498
  28. ^ Reed, James (10. februar 2017). «The Sunday Conversation: Judy Collins dishes on her Grammy nomination». LA Times. Besøkt 28. februar 2017. 
  29. ^ Maslin, Janet (13. november 2011). «Judy Collins’s Memoir ‘Sweet Judy Blue Eyes’ - Review». The New York Times. ISSN 0362-4331. Besøkt 28. februar 2017. 
  30. ^ Historien om rock. [Stabekk]: Den norske bokklubben. 1989. ISBN 8252518168. 
  31. ^ «Spellemannominasjoner 2019». nrk.no. 7. februar 2020. Besøkt 7. februar 2020. 

Litteratur[rediger | rediger kilde]

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]