Count Basie

Fra Wikipedia, den frie encyklopedi
Hopp til: navigasjon, søk
Count Basie
Count Basie in Rhythm and Blues Revue.jpg
Født 21. august 1904
Red Bank
Død 26. april 1984 (79 år)
Hollywood
Yrke
10 oppføringer
Pianist, orkesterleder, dirigent, komponist, selvbiograf, skuespiller, jazzmusiker, musiker, låtskriver, organist
Nasjonalitet USA
Utmerkelser
16 oppføringer
Presidentens frihetsmedalje, Grammy Lifetime Achievement Award, Grammy Trustees Award, Grammy Award for Best Jazz Instrumental Album, Grammy Award for Best Performance by an Orchestra – for Dancing, Grammy Award for Best Performance by an Orchestra – for Dancing, Grammy Award for Best Performance by an Orchestra – for Dancing, Grammy Award for Best Improvised Jazz Solo, Grammy Award for Best Large Jazz Ensemble Album, Grammy Award for Best Large Jazz Ensemble Album, Grammy Trustees Award, Kennedy Center Honors, Grammy Award for Best Large Jazz Ensemble Album, Grammy Award for Best Large Jazz Ensemble Album, Grammy Lifetime Achievement Award, New Jersey Hall of Fame

William «Count» Basie (født 21. august 1904 i Red Bank i New Jersey i USA, død 26. april 1984 i Hollywood i Florida) var en afroamerikansk jazzmusiker, komponist og orkesterleder.

Liv og virke[rediger | rediger kilde]

Bakgrunn[rediger | rediger kilde]

William Basie kom fra enkle kår. Hans far, Harvey Lee Basie, arbeidet som kusk og husmester for en jurist, moren het Lilly Ann Childs Basie. Hans bror, åtte år eldre enn ham selv, døde mens Basie fortsatt var i barneårene. Faren spilte mellophon, et slags horn; hans første klaverundervisning fikk han av moren på hjemmets piano. Senere fikk Basie klavertimer av en iss Vandevere.

Musiker[rediger | rediger kilde]

Han spilte som ung med Sonny Greer, før han flyttet til New York City 1924 for å studere orgelspill og stride piano under Fats Waller. Derpå turnerte han vaudeville med Theater Owners Booking Association, antok tilnavnet «Count», og flyttet til den sterkt voksende jazzscenen i Kansas 1927, først under Walter Pages «Blue Devils» (1927-28), dernest i Bennie Motens orkester (1929-35). Etter Motens bortgang dannet Basie eget orkester «Barons of Rhythm» på Reno Club. De flyttet til Chicago 1936 og New York 1937, og ble via radiosendingene nasjonalt kjent som «The Count Basie Orchestra», med innspillinger på Decca. Basie's orkester var kjent spesielt for One O’Clock Jump 1937, Jumpin’ at the Woodside 1938 og Taxi War Dance 1939. Av besetningen før 1940 var i hovedsak Jimmy Rushing vokal, Freddie Greene gitar, Lester Young, Herschel Evans og Earl Warren på saksofon, Buck Clayton og Harry Edison på trompet, Benny Morton og Dickie Wells på trombone, Walter Page bass og Jo Jones trommer.

Orkesteret ga seg 1950, hvorpå Basie utover 50- og 60-tallet etablerte oppfølgere som bl.a. turnerte Europa (inkludert Oslo, 1954) og Japan 1963. Perioden ga Neil Heftis komposisjon til Basie, The kid from Red Bank, som ble fast intro til NRK-programmet «Reiseradioen». Etter hans død (kreft) ble hans siste orkester videreført under Thad Jones (1984-86) og Frank Foster (1986-95). Man finner «Count Basie Theatre» i hjembyen Red Bank, hvorfra man deler ut de årlige «Basie awards» innen musikkfaget. Basie mottok en rekke Grammy og utmerkelser fra Down Beat.

Litteratur[rediger | rediger kilde]

  • Count Basie (med Albert Murray): Good morning blues. Econ, Düsseldorf 1987
  • Stanley Dance: The world of Count Basie. 1980, da Capo 2001, ISBN 0-306-80245-7
  • Martin Kunzler: Jazz-Lexikon Bd. 1. Rowohlt, Reinbek 2002, ISBN 3-499-16512-0.
  • Alun Morgan: Count Basie. Hippocrene Books, New York / Turnbridge Wells, 1984
  • Reiner Nolden: Count Basie – sein Leben, seine Musik, seine Schallplatten. Oreos, Schaftlach 1990, ISBN 3-923657-30-7.
  • Raymond Horricks: Count Basie and his orchestra. 1957, Nachdruck: Negro Universities Press, Westport 1971,
  • Arrigo Polillo: Jazz. Piper, 1994
  • George T. Simon: The Big Bands. Mit einem Vorwort von Frank Sinatra. 3. überarbeitete Auflage. Macmillan Publishing, New York City / Collier Macmillan Publishers, London 1974, S. 79–87
  • Studs Terkel: Giganten des Jazz. Zweitausendeins, Frankfurt 2005, ISBN 3-86150-723-4

Eksterne lenker[rediger | rediger kilde]